Nektar

Nektar (gr. nektar - gudedrikk) - Blomsterhonning. Sukkerblanding i nektarplanter som tiltrekker seg insekter og andre pollinatorer. Nektar er en flytende blanding av sukker (glukose, fruktose og sukrose) som også kan inneholde proteinaminosyrer.

Nektar lages i nektarier (honningkjertler) som er kjertelvev som skiller ut en sukkerblanding i blomsten, også kalt florale nektarier. Honningblad er ytre omdannete pollenblad utformet som kronblad, men har en honninggrop. Honningblad finnes blomsten i soleiefamilien ( Ranunculaceae).

Ekstraflorale nektarier lages utenfor blomsten.

Nektarmarkør er et merke med kontrastfarge eller form som leder pollinerende individer til nektariene i en blomst.

Florale nektarier befinner seg i tilknytning til blomsten og deltar i formeringen ved å lokke til seg pollinatorer. Nektariene kan bestå av epidermale/subepidermale celler, encellete hår (orden Dipsacales med kaprifolfamilien (Caprifoliaceae)), eller være andre separate strukturer med egen morfologi. Hvis nektar blir produsert av subepidermale celler så kan nektar komme gjennom saftspalter som er omdannete spalteåpninger. Nektariene befinner seg ved basis av periant eller  i tråd-, pung- eller kjegleformete sporer plassert slik at pollinatorene (humler, bier, veps, blomsterfluer, dagsommerfugl, nattsvermere, kolibri, bietere, flaggermus) kommer i kontakt med reproduksjonsorganene (pollen i pollensekker eller pollinier og arret på griffelen) når de besøker blomsten for å suge nektar.

Sepale nektarier er nektarproduserende celler i fruktveggen i fruktknuten.

 Nektarifere blomster (l. ferre – bære) har nektarier.   Deler av kronbladene kan være utformet som en lang honningspore  hvor det samler seg nektar f.eks. akeleie (Aquilegia vulgaris L.) eller tyrihjelm (Aconitum septentrionale) med honningblad i hjelmen.

Blomst akeleie

Blomsten hos akeleie (Aquilegia vulgaris L.) med lang honningspore.

Tyrihjelm

 Tyrihjelm eller lushatt (Aconitum septentrionale, syn. Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale) i soleiefamilien (Ranunculaceae) med honningblad i hjelmen. Den øvre del av blomsten utformet som en hjelm eller lue, og nektariene i hjelmen ender i en spiralformet krok . Blomsten er førsthannlig. Blomsten pollineres av humler med lang tunge som presser seg inn i blomsten blant annet lushatthume (Bombus consobrinus). Derimot tyvhumle  (Bombus wurfleini) har kort tunge og er ikke stand til å suge ut nektar ved å gå den vanlige veien inn i blomsten, men lager istedet et hull i hatten og suger ut nektaren via dette. Humlene bruker en del av nektaren som energikilde for å kunne fly, og samler pollen som bringes tilbake til humlebolet. 

 

En ringformet diskus mellom andrøsiet og gynøsiet produserer nektar hos lønn (Acer), Citrus, Ruta og Calystegia. Intrastaminal diskus. Hos krokus (Crocus) er nektariene ved basis av pollenbladene (andrøsiet). Honningkjertler på utsiden av cyatiet hos vortemelk (Euphorbia sp.). Slekten Buddleja (Buddleja) i brunrotfamilien (Schrophulariaceae) har nektarrike blomster, bl.a. sommerfuglbusk (Buddleja davidii).

Nektarivore dyr skaffer seg energi ved å suge nektar, og bidrar til krysspollinering og økt genetisk diversitet i avkommet. Noen insekter oppsøker blomstene for å samle pollen (bier, humler).

Ekstraflorale nektarier eller nektarproduserende kjertler eller kjertelhår befinner seg i plantens overjordiske deler på andre steder enn i blomsten, som på blad, bladstilk, stipel, frøblad eller frukt. De ekstraflorale nektarier deltar ikke i pollinering og befruktning, men kan gi planten beskyttelse ved å lokke til seg insekter for eksempel maur som beskytter planten mot herbivore bl.a. hos akasier (Acacia sp.). Ekstraflorale nektarier kan ha utviklet seg fra hydatoder og er mest vanlig hos de ekte tofrøbladete (eudikoter). Finnes ikke hos moser, bartrær og primitive blomsterplanter Ekstraflorale nektarier finnes spesielt i pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae), erteblomstfamilien (Fabaceae) og kattostfamilien (Malvaceae), men også hos Prunus i rosefamilien (Rosaceae), selje (Salix) i pilefamilien (Salicaceae).

Nektarmerker er lys- eller UV-absorberende pigmenter i epidermis på kronbladene som leder pollinatorer fram til nektariene og bidrar til krysspollinering. Duftstoffer kan også delta for å lokke insekter til blomsten.

Noen insekter kan være honningtyver ved å finne veien til de nektarproduserende delene for eksempel en honningspore uten å passere blomsten reproduksjonsorganer, for eksempel tyvhumle (Bombus wurfleini) som har kort tunge og biter hull i hjlem hos tyrihjelm (Aconitum septentrionale) og suger ut nektaren gjennom hullet. Andre insekter kan også benytte slike hull bitt gjennom kronrøret.

Barn (aktivitet): suge nektar fra småblomstene i rødkløver (sukkertopp) eller blåbærblomster.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:38 - Sist endret 4. okt. 2020 17:42