Se seg i trollspeilet

Min mor brukte noen ganger uttrykket «Se seg i trollspeilet», uten at jeg helt skjønte hva det betød, inntil jeg kom over en historie fra Hans Christian Andersen. De gamle mytefortellingene og historiene hører med til vår kulturelle evolusjon. De har som regel et budskap som vi kan lære mye av, og de bør leses på nytt og på nytt, enten de er fortellinger fra HC Andersen, Asbjørnsen og Moe, Brødrene Grimm, Æsops fabler, Tusen og en natt, eller fra folkeslagenes gamle myteverden.

Snødronningen (Et eventyr i syv historier)

1 Om speilet og splintene

«Javel, nå begynner vi! Når vi kommer til enden av historien, vet vi mer enn vi vet nå, for det var et fælt troll, det var et av de aller verste, for det var selve «djevelen». En dag var han i riktig godt humør, for han hadde laget et speil, og det hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, skrumpet sammen til nesten ingenting. Men det som ikke var noe tess og så stygt ut, det trådte tydelig fram og ble enda verre. De skjønneste landskapene så i speilet ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller sto på hodet uten mave. Ansiktene ble så fordreide at de nesten ikke var til å kjenne igjen, og hvis noen hadde en fregne, så kunne han være sikker på at den grodde ut over både nese og munn! Det var riktig morsomt, sa «djevelen». Og hvis det gikk en god, from tanke gjennom et menneske, da ble det et flir i speilet så trolldjevelen måtte le høyt av den lure oppfinnelsen sin. Han hadde trollskole, og alle som gikk på skolen hans, fortalte vidt og bredt at det var skjedd et mirakel. Nå først gikk det an å se, mente de, hvordan verden og menneskene virkelig så ut. De løp omkring med speilet, og til slutt fantes det ikke et land eller et menneske som ikke var blitt forvridd i speilet. Nå ville de fly opp til selveste himmelen for å gjøre narr av englene og Vårherre. Jo høyere de fløy med speilet, jo verre flirte det, så de nesten ikke klarte å holde fast på det. Høyere og høyere fløy de, nærmere Gud og englene. Da ristet speilet så voldsomt av latter at det fór ut av hendene på dem og styrtet ned mot jorden. Her gikk det i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og da gjorde det meget større ulykke enn før, for noen av skårene var ikke engang så store som sandkorn, og de fløy omkring i den vide verden. De kom i øynene på folk, og der ble de sittende. Folk som hadde fått en slik liten glasspint i øyet så all ting skjevt, eller hadde bare øye for det som var galt ved det de så. Hvert lite speilkorn hadde nemlig beholdt den samme kraften som hele speilet hadde. Noen mennesker fikk til og med et lite speilskår inn i hjertet, og da gikk det virkelig ille, for hjertet ble som en isklump. Noen speilstykker var så store at de ble brukt til vindusglass, men gjennom den ruten var det ikke verdt å se på sine venner. Andre speilstykker ble satt inn i briller, og så gikk det galt når noen tok på seg slike briller for å se godt og være rettferdige. Den onde lo så maven hans sprakk, og det kilte så deilig. Men ute fløy det ennå små glassplinter omkring i luften. Nå skal vi høre.»

Fra HC Andersen: Eventyr og historier, oversatt av Odd Bang-Hansen. Libre Arte, 1996 s. 230-231.  

Sigrid Undset: Splinten av trollspeilet

Tilbake til hovedside

Publisert 26. jan. 2020 13:22 - Sist endret 27. jan. 2020 08:39