Tenner hos pattedyr

Pattedyr har to tanngenerasjoner hvorav den første er melketenner  Det andre tannsettet utvikles når skallen har vokst seg stor nok til å få plass til det andre tannsettet.

   Tenner har gjennom evolusjonen utviklet seg fra hudbeinplater. Plakoidskjell finnes på kjevene hos haier og står i flere rekker.

I motsetning til de like tennene hos reptilene (homodonte) er pattedyrtennene er spesialisert til forskjellige typer næring hos planteetere (herbivore), kjøttetere (karnivore), insektetere (insektivore) og altetende (omnivore). Maurslukere, monotremater og bardehvaler mangler tenner. Tennene er tilpasset griping, kutting, gnaging, riving, gniing og tygging.  Pattedyrtennene som sitter fast i kjevebeinet, festet med cementum, består av en rot og en krone (dekket av emalje) atskilt av en tannhals, og omgitt av tannkjøtt (gingiva). Det er oppdelte røtter på tennene bak hjørnetennene. Tennene er plassert beinhuler (alveoler, tanngroper) i kjevebeinet. Tennene består av hardt tannbein (dentin) fra anlegg i overgangen mellom lærhud og overhud.

   Tannsettet hos mennesket består av fire tenner i front i over- og underkjeve kalt fortenner/incisiver (incisus). Fortennene er skarpe, kjegle- og meiselformete og tilpasset biting. På hver side av disse er det skarpe koniske hjørnetenner/caniner (caninus), etterfulgt av kinntenner (jeksler) bestående av 2 forkinntenner (premolarer/forjeksler) og 3 jeksler (molarer) med flate bølgete overflater tilpasset å knuse og male maten. Den innerste molaren kalles visdomstann. Kinntennene har vanligvis flere røtter, unntatt tannhval, mens fortenner og hjørnetenner har en rot.  Mennesket har to sett med tenner: 20 melketenner som erstattes av 32 varige tenner. Tannformelen for primitive pattedyr er: I (3/3):C (1/1):PM (4/4):M (3/3) ialt 44 tenner. Hjørnetenner og kinntenner er festet i kjevebeinet (maxilla). Herbivore dyr har flate kroner på kinntennene med et mønster av emaljefolder/emaljelister. Hos disse finnes fortenner bare i underkjeven, atskilt fra jekslene, og den delen overkjeven som mangler fortennene er utviklet som en beinplate. Hos karnivore er tennene skarpe og skjærende og de har en rovtann, en i hver kjevehalvdel (siste premolar i overkjeven og første molar i underkjeven. Gnagere har tenner som vokser hele livet (rotåpne tenner), og som må kontinuerlig slipes ned.

  Pattedyrene har dobbeltganetak, og atskilt luft- og spiserør som gjør at de kan tygge maten samtidig med at de puster.

  Det er nært samsvar mellom mage-tarmsystem og type næring. Insektivore har kort tynntarm og mangler blindtarm. Herbivore drøvtyggere har en lang tynntarm, og en mage delt i fire kammere (formage delt i to deler: en stor vom og en nettmage, samt bladmage og løypemage). Vertebratene kan ikke lage enzymet cellulase som bryter ned cellulose. Derfor må cellulose i plantematerialet omsettes av anaerobe bakterier og protozoer i tarmen.  Ikke-ruminante drøvtyggere, som hare og hest, har en enkel mage, lang tarm og en stor blindtarm. Karnivore har kort tynn- og tykktarm og liten blindtarm. Mennesker, primater, bjørn, gris, rotter, og grevling er omnivore og har en mage-tarmkanal som er en mellomting mellom det som finnes hos herbivore og karnivore. Mange pattedyr samler et matforråd i perioder med rikelig tilgang på mat. Noen ligger i hi eller har vintersøvn. Andre kan ha trekk til områder hvor det er lettere å finne mat. Forholdet mellom kroppsstørrelse og metabolismeaktivitet gjør at små dyr trenger forholdsvis mer mat i forhold til kroppsvekten og må bruke lenger tid til matsøk enn større dyr.

Teksten er hentet fra pattedyr

Tilbake til hovedside

Publisert 15. jan. 2019 09:17 - Sist endret 15. jan. 2019 09:17