Når Månen og Sola står på samme linje som ved fullmåne og nymåne virker gravitasjonskreftene sammen og gir springflo. Når Månen og Sola star i kvadratur, halvmåne ved første kvarter og fjerde kvarter, gir dette svekkelse av Månens tiltrekning og lager nippflo. Gravitasjonskreftene er proporsjonale med massene og omvendt proporsjonale med avstand. Fordi Månen er nærmere gir den større gravitasjonsgradient og større effekt på tidevannet enn Sola. Månen bruker omtrent en måned på sin bane rundt Jorda. Tidevannet blir i tillegg påvirket av kystlinjer, vind, atmosfæretrykk og havstrømmer. Høyt lufttrykk gir lavere vannstand, lavt lufttrykk gir høyere vannstand. Synker lufttrykket 1 hektopascal (hPa) tilsvarer det ca. 1 cm økning i vannstand. Ensidig vindretning over tid kan gi oppstuving av vann i fjorder og ved kyst. Ved stormflo vil kombinasjonen av vind og lavt lufttrykk samme med springflo, gi større vannstand enn vanlig.
Tidekreftene trekker også på den faste overflateskorpen. Gravitasjonskreftene gir strekk og drag langs en linje mellom sentrum av massene til himmelobjektene som befinner seg innenfor Roch-radius, som holder objektene sammen. Den høyeste tidevannsforskjell mellom flo og fjære er i Fundy Bay Canada ca. 17 m. På åpent hav er gjennomsnitts tidevannsforskjell 1 m og ved amfidromiske punkter er det ingen tidevannsforskjell.
På samme måte som gravitasjonskreftene fra Månen rekker på hav og jordskorpe, trekker Jorden på måneoverflaten. Når et roterende objekt blir utsatt for tidekrefter gir dette friksjonskrefter ved dissipering og rotasjonen til månen bremses slik at den ender med bundet rotasjon. Månen bruker like lang tid på en rotasjon, ca. 709 timer som den bruker på sin bane rundt Jorden og vender derfor alltid samme siden mot Jorden. Med måneferden Apollo 8 kunne mennesker for første gang se baksiden av månen.
Jordkloden (jordstigning) sett fra baksiden av Månen. NASA/Bill Anders Apollo8 21.-27. desmeber 1968. Fra Wikimedia Commens.
Ved munningen av store elever som Amazonas, Brahmaputra, Indus, Garonne og Seinen i Frankrike og Severn og Themsen i England, vil tidevannsbølgen gjøre at havvannet ved flo renner oppover elven. I Den engelske kanal kan forskjellen i tidevannsstand være opptil 7 meter , i Bristolkanalen opptil 15 meter. Det er har skjedd flere drukningsulykker hvor skjellsankere har blitt overrasket av tidevannet ved kysten av England. På Kanariøyene kan det også være farlig tidevann.
Saltstraumen utenfor Bodø er en sterk tidevannsstrøm som skyldes forskjell i vannstand mellom flo og fjære. Tidevannsforskjellen mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden der tidevannet blir presset gjennom et sund fire ganger per døgn blir det store og dype strømvirvler.
Moskenesstraumen mellom øya Mosken og Lofotodden er en tidevannsstrøm.
Biologi og månefaser
Tidevannssonen er kystområdet mellom høyeste vannstand ved flo sjø og laveste vannstand ved fjære sjø, soen hvor land møter hav. Alger og dyr som lever i tidevannssonen er tilpasset skifte mellom skiftende tørke, oversvømmelse, varierende saltholdighet, temperatur og solinnstråling. Stormflo og store bølger kan gi tidevannsdammer med store endringer i vekstforhold grunnet solinnstrålingen.
Noen arter fra tidevannssonen : tanglus (isopoder), børstehaler, rur, forskjellige arter strandsnegl, strandkrabbe (Carcinus maenas), albuesnegl (Patella vulgata), brunalgene spiraltang (Fucus spiralis), sauetang (Pelvetia canaliculata), blæretang (Fucus vesiculosus), grisetang (Ascophyllum nodosum) ogsagtang (Fucus serratus). Grønnalgene havsalat (Ulva lactuca) tarmgrønske (Ulva intestinalis), vanlig grønndusk (Cladophora rupestris) og grønndott (Spongomorpha arcta). Rødalgene fjæreblod (Hildenbrandia rubra), vanlig fjærehinne (Porphyra umbilicalis) vorteflik (Mastocarpus stellatus) og krasing (Corallina officinalis). Man kan også finne hydroiden tangblomst (Clava multicornis) som vokser på tang. I ridevannsdammer kan man finne trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus). Ffureflagellaten Oxyrrhis marina kan gi rødfargete fjærepytter. Ved fjære er det mange fugler som finner næring i tidevannssonen.
Ved fullmåne kombinert med vinterstorm kunne man i eldre tider samle tang og tare på stranda. Em etter å ha blitt skylt i regnvær for å vaske ut saltet kunne tangvollene legges til kompostering og brukt som jordforbedringsmiddel.
Neewtons gravitasjonslov
Den britiske naturforskeren Henry Cavendish (1731-1810) gjorde med en egenkonstruert torsjonsvekt de første forsøkene på å bestemme gravitasjonskonstanten G, nå beregnet til G= 6.7259 · 10−11 m³ kg−1 s−2. Cavendish eksperiment i 1798 hadde til formål å bestemme massen og tettheten til Jorden, Månen, Sola og de andre planetene.
Newtons gravitasjonslov hvor to punktformete masser m1 og m2 tiltrekker hverandre med en kraft F (F1 og F2) langs linjen mellom massepunktene og som er lik produktet av massene m1 x m2 dividert på kvadratet av avstanden (r2) mellom dem.
\(\displaystyle F= G \frac{m_ 1 \cdot m_2}{r^2}\)
Newtons gravitasjonslov ble publisert i Philosophiae naturalis principia mathematica. (1687), men på den tiden kjente man ikke til verdien av G,
Masse m og radius r til Jorda og Månen: Jorda (m: 5.97·1024 kg; r: 6.37106 m). Månen (m: 7.34·1022 kg; r:1.74·106 m. Avstanden Jord måne: 3.84·108 m.
Avstand Sola – Jorda: 149597870700 m
Sola masse (m): 1,989·1030 kg
Gravitasjonskraft Jorda- Måne: F≈ 2·1020 N (Newton)
Gravitasjonskraft Sola-Jorda: F≈ 3.57·1022 N
Hm?
Litteratur
Wikipedia