Hardin var professor i fagområdet menneskets økologi ved universitetet i California, Santa Barbara. Han var opptatt av konsekvensen for naturressursene av overbefolkning og en stadig økende menneskepopulasjon. Samme år, 1968, utkom Paul Ehrlich sin bok «The population bomb». Hardin baserte sine tanker også på Gauses prinsipp. Hardin skapte moralsk harnisk ved blant annet stille spørsmål ved friheten mennesket har til å formere seg uhemmet. «Moralen i en handling er en funksjon av tilstanden til systemet og i tiden den blir utført».
Eksempler på fellesressurser som kan bli utsatt for allmenningens tragedie er:
Ferskvann og grunnvann, egoistisk bruk gir mindre vann til andre.
Utmarksbeite for sau, kyr og reinsdyr. Hvis en eier vil øke flokken med reinsdyr eller sau på et område som allerede er overbeitet, går det utover de andre med beiteinteresser.
Hav og fiskeressurser. Overfiske på ikke bærekraftig kvotegrunnlag. Hvalfangst.
Havet som søppelfylling. Industribedrifter som slipper ut forurensninger i elver og vann som har avrenning til havet. Avrenning av gjødsel fra landbruket. Dårlig renset kloakk. Gruvedrift på havbunnen.
Atmosfæren ved å slippe ut forurensninger via høye piper som sender forurensningen lengst mulig vekk fra utslippskilden. Men, det som sendes opp kommer ned. Global oppvarming som resultat av forbrenning av fossilt brensel hvor noen nasjoner står for de største utslippene av drivhusgassen CO2. Imidlertid er ingen nasjoner villig til å innføre begrensninger for egne borgere. Utslipp av klimagassene metan og dinitrogenoksid.
Antibiotikaresistens hvor landbruk eller innbyggere i en nasjon kan profittere på fri bruk av antibiotika, mens Jordens befolkning som sådan blir skadelidende.
Allmenningens tragedie er mer aktuell enn noen gang. Den kan utvides hvor hele jordkloden er fellesressursen for mennesker og alt annet levende, men hvor noen nasjoner tar seg til rette på bekostning av andre, og gjør til slutt Jorden ubeboelig.
Spillteori kan vise hvordan man kan tjene på å samarbeide om fellesressurser e.g. Jon Von Neumann, Theory of Games and Economic Behavior (1947).
I tidligere tider kunne moral og atferd med en æreskodeks gi samarbeid om irrigasjonsanlegg for landbruket til felles beste. I vår tid er moralen byttet ut med egoisme, «meg selv»-tankegang og rå kapitalisme med ønske om «raske gevinster», som resulterer i store velstandsforskyvninger. Nasjonale myndigheter har via lover for ressursbruk med tilhørende skattlegging mulighet til å sørge for å føre verdier tilbake til fellesskapet. Norge har med utdeling av evigvarende fiskekvoter, konsesjoner for oppdrettsanlegg og vindkraftverk ikke sørget for å ivareta folkets fellesinteresser, men lar noen få berike seg på fellesskapets bekostning.
Den amerikanske økonomen Elinor Ostrom (1933-2012) var en av dem som viser at det med samarbeid mellom brukerne uten innbladning av myndighetene er mulig å unngå «allmenningens tragedie». Elinor Ostrom fikk i 2009 Sveriges riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, “for her analysis of economic governance, especially the commons”, delt med Oliver E Williamson. Imidlertid viser grådigheten at det er nødvendig med nasjonale lover og bindnende internasjonale avtaler blant annet via FN for å regulere bruken av fellesressursene.
Altruisme versus egoisme. Utvikling av programvare med kjent kildekode og gratis bruk er et eksempel på alturistiske prosjekter.
I Norge har allmenninger (eng. «commons») eller bygdeallmenninger vært utmarksområder med skog og fjell hvor et bygdesamfunn eller utvalgte deler for eksempel gårdsbruk har felles rettigheter, allmenningsrett. Bruksretten kan være utmarksbeite, seterdrift, fiske, jakt, hogstrett, vedhogst etc. Navnet har opprinnelse fra almennr, for alle menn, det vil si alle borgere. I Bergen er allmenning brukt om gater og plasser.
Litteratur
Boyd R et al,:Tragedy revisited. Science 362, 6420 (2018) 1236-1241. DOI: 10.1126/science.aaw0911
Hardin G: The tragedy of the commons Science 162 (1968)1243-1248.