Endomykorrhiza

Endomykorrhiza  er en type sopprot (mykorrhiza) hvor sopphyfene vokser inn i rotbarkcellene (cortex) og danner spesialiserte næringsopptakshyfer kalt arbuskler formet som små trær og er vanligst (arbuskulære mykorrhiza). Hos noen dannesr store fødelagringshyfer kalt vesikler. Denne type endomykorrhiza ble tidligere kalt vesikulær-arbuskulær mykorrhiza (VAM). Endomykorrhiza danner bare et tynt mycel på overflaten av røttene som lager zygosporer eller chlamydosporer. Finnes på de fleste urteaktige planter og noen trær. De vanligste soppene er koplingssopp (zygomyceter) av slekten Glomus, men også av noen ascomyceter. Soppen øker det absorberende overflatearealet til røttene, og selektivt absorberer ioner spesielt, fosfor i bytte mot fotosynteseprodukter.

Soppen gjør at plantenes unge røtter lever lenger og er mer resistent mot infeksjon av andre sopp og nematoder. Det er mange forskjellige mykorhiza-planterot assosiasjoner. Soppinvasjonen skjer lettest når planten vokser under suboptimale vekstbetingelser.

Endomykorrhiza (arbuskulær mykorrhiza) er symbiose mellom omtrent 2/3 av alle plantearter og jordlevende koplingsopp (Glomeromycota) og noen ascomyceter.  Arbuskulær mykorrhiza omfatter ca. 240 arter (angiospermene) med utbredelse også i mer varme klimaområder. Endomykorrhiza utvikler seg på innsiden av epidermisceller gir krøllete finrøtter. Vanligvis ingen hyfeskjede Endomykorrhiza har sopphyfer som vokser inn i plantecellene i de ytterste cellelagene i rotcortex hvor de danner vesikler eller treaktive arbuskler. Arbuskler er den vanligste strukturen  hvor det først skjer en invaginering planteplasmamembranen  hvor sopphyfene trenger inn i rotcellene og sopphyfen greiner seg utover i cellen. Deltar i opptaket av fosfor, men hyfene brer seg ikke like langt ut fra rotsonen som hos ektomykorrhiza.

Plantene mottar mikronæring fra mykosymbionten, viktigst er fosfor, og soppen mottar i bytte organiske karbonforbindelser fra plantens fotosyntese. De tre sukkertransportørene plantene bruker til å overføre sukker til mykobioneten er sukrosetransportører (SUT1-4),  monosakkaridtransportører (MST,  med underfamiliene STP, TMT, PMT, VGT, pGlct/SGB1, ESL, og INT), samt SWEET-familien av sukkertransportører med uniporttransport over membraner langs en konsentrasjonsgradient.

Erikoid mykorrhiza

Erikoide mykorrhiza er en ektomykorrhiza i symbiose med finrøttene til arter lyngvamilien (Ericaceae) som vokser på sur jord. Mykobionten er sekksporesopp (ascomyceter) som deltar i opptaket av blant annet i fosfor i plantene og viktig i mobilisering av organisk i jordsmonnet. Finrøttene mangler rothår. Betraktes som en endomykorrhiza

 Arbutoid mykorriza

Arbutoid mykorrhiza er symbiose mellom stilkesporesopp (basidiomyceter)  og planter i vintergrønnfamilien (Pyrolaceae) og noen arter i lyngfamilien e.g. jordbærtreslekten Arubutus ogmelbærslekten (Arctostaphylos). Arbutoid mykorrhiza har likhetstrekk med ektomykorrhiza med Hartig-nett, men også med hyfer inne i rotbarkceller, altså en ektoendomykorrhiza.

Monotropoid mykorrhiza

Monotropoid mykorrhiza er en symbiose mellom ikke-fotosyntetiserende arter i familien vaniljerotfamilien (Monotropaceae) og stilksporesopp (basidiomyceter). Mykobionten overfører fotosynteseprodukter fra en fotosyntetiserende plante til en mykoheterotrof vaniljerot (Monotropa hypopitus) uten klorofyll. Mykobionten danner en hyfemantel og Hartig-nett, men har også hyfer som vokser inne i rotbarkcellene, en ektoendomykorrhiza.

Orkidémykorrhiza

Orkidémykorrhiza vertsspesifikke med og finnes hos arter orkidéfamilen (Orchidaceae) både med og uten klorofyll. Orkide mykorrhiza hos delvis eller helt aklorofyll (uten klorofyll) orkidéer og basiodiomyceter.Grønne orkideer har endomykorhiza som er saprofytter, mens aklorofyll orkideer danner ektomykorrhiza  på autotrofe planter. 

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:17 - Sist endret 24. mai 2022 15:41