Historien om reiser, handel, krydder og innsamling av planter

Handelsvarer ble fraktet fra Arabia via Egypt til Europa. Araberne i det Ottomanske rike hadde kontroll med handelen fra det vestlige Middelhavet til det fjerne Østen. Spania og Portugal utvidet sin maktsfære, og brøt handelsmonopolet til italienere og arabere. Spaniere og portugiserne bygget bedre, hurtigere og større havgående seilskip som gjorde det mulig å seile til Østen. Skipene var utstyrt med bronsekanoner. Bronse, som også ble brukt til støping av kirkeklokker, var imidlertid dyrt og kostbart. Det var en utvikling fra roere til seil, og fra soldater til kanoner.    Marco Polos 24 år lange reise startet i 1271.

   Henrik Sjøfareren (2Henry The Navigator") (1394-1460) drev en navigasjonsskole i Sagres i Portugal, og under hans ledelse ble portugisiske skip utstyrt med navigasjonsinstrumenter og kart. Den kortformete Jakobsstav, kvartsirkelformete  kvadrant og det runde astrolabiet bestående av to metallskiver ble brukt til å måle solhøyde over horisonten og derved bestemme breddegraden. Astrolabier  stammer fra Hipparkhos 150 f.kr. , og kunnskapen om disse ble overført til Europa i ca. år 1000, og ble seinere utviklet til sekstanten. Derved fantes det flere metoder til å bestemme breddegrad. Det ble laget tabeller som viste solhøyde ved middagstid ved forskjellige breddegrader og til forskjellige tider på året. Kompass viste retningen. Det å finne lengdegraden er imidlertid svært vanskelig. Det ble først mulig da Joseph Harrison på 1760-tallet laget et kronometer som målte tiden nøyaktig fra seilingsstart.  Klokken 12 står sola i syd, og lengdegraden kunne bestemmes ut fra å se på klokken når sola står i sør. Portugiserne hadde Junta dos mathematicos som arbeidet med astronomi, navigasjon og kalendere.   Den portugisiske geografen og matematikeren Pedro Nunez (1502-1578) publiserer verker om navigasjon Navigandi Libri Duo (1546), og viser hvordan man kan seile storsirklene.  I 1470 nådde portugiserne kysten av Guinea. Landene i Afrika fikk navn etter hva man kunne finne der. Elfenbenskysten, Gullkysten (Ghana og Togo), Slavekysten, Paradiskornkysten og Pepperkysten (Liberia). Vasco da Gama (1469-1524) reiste fra Portugal via Kapp det Gode Håp til Ø-Afrika, over det Indiske hav og til Malabarkysten i 1498, og fant derved sjøveien til Indias vestkyst. Diu ved Gujerati i India og Malakkahalvøya over stredet til Sumatra.  Arabernes flåte ble nedkjempet. Portugiserne kom fram til Molukkene (Krydderøyene), okkuperte Ceylon, og sjøfartsnasjonen Portugal  hadde kontroll med det Indiske hav og handelen med Kina. Goa i India ble en hovedstad for portugisiske interesser i området, inntil 1961-62 hvor India overtok kontrollen over området. Enklaven Macao, som portugiserne kom til i 1537, ble tilbakeført Kina i 1999.  

Det er ingen klar forskjell mellom urter og krydder. Ingefær kom fra rotknollen Zingiber officinale. Paradiskorn fra Aframomum melegueta. Muskatnøtt  ble dyrket på molukkene. Nellik, blomsterknopper, var et annet populært krydder, samt pepper. Kanel ble fraktet fra Ceylon til V-kysten av India hvor araberne kjøpte den Kanel og pepper ble dyrket på Malabarkysten i India.  Portugiseren   Fernando Magalhães (Magellan) dro på jordomseiling med finansiell støtte fra spanskekongen, reiste i 1519 fra Spania og kom fram til Molukkene i 1521. Magellan døde på reisen tilbake til Spania, men under store strabaser kom skipet Viktoria tilbake til Spania under ledelse av Juan Sebastian del Cano (1601-1667) i 1522, som var den første som hadde seilt rundt jorda. Jorden var rund !, enten man seilte øst eller vest så ville man kunne komme tilbake til utgangspunktet. Gerardus Mercator (Gerhard Kremer) (1512 -1594) innførte et kartprojeksjonssystem basert på algebra, matematiske prinsipper og sylinderprojeksjon som la grunnlaget for geografiske atlas.   Dagens UTM-koordinatsystem er basert på transvers marcatorprosjeksjon.  Hollenderne overtok Molukkene på begynnelsen av 1600-tallet. Fra den nye verden kom vanilje fra vaniljeorkidéen og chilipepper. Elihue Yale (1649-1721) hadde tjent seg rik på krydderhandel, og en stor formue og boksamling ga han til grunnleggelsen av Yale University.  Kina som hadde gjort mange oppfinnelser bl.a. kompasset og krutt, sendte på 1500 tallet under Ming-dynastiet handelsskip til det Indiske hav og Persia-bukten under ledelse av Zheng He (1368-1644). Men skipene var ikke utstyrt med kanoner som de Europeiske.  I det 15. århundre kom Kristofer Kolumbus fram til Vest-India, og kunne med hjelp fra spanskekongen seile til San Salvador, Cuba og Haiti. Her møtte de kulturer med liten evne til å forsvare seg. Kolumbus fant at indianerstammer på Cuba dyrket mais, planter som var dyrket av pre-Inkafolk i Peru over 5000 år tidligere.  Spanieren Francisco Pizarro  ( 1471-1541) oppdaget inkariket i Peru, og fór fram med stor griskhet og råskap. Inkaene hadde soltempler og ofret til gudene bl.a. Quetzalcoatldyrkelse. Poteter ble dyrket av Inkaene i Andesfjellene. Hernando Cortez (1485-1547) kom til Yucatan i Mexico hvor han møtte Aztekerkulturen. Aztekerne hadde flåter med jord hvor de dyrket grønnsaker og blomster. De spanske conquistadorene (erobrere) røvet hensynsløst og byttet griskt  til seg rikdommer, omvendte de innfødte indianerne ("hedningene") til kristen tro og ødela "hedenske symboler". Conquistadorene skaffet Spania enorme rikdommer på 1500-tallet. Mayakulturen hadde tidligere eksistert i området som nå er Guatemala og Honduras. Mayaene gjorde astronomiske undersøkelser, hadde kalender og tallskrift, hadde ærefrykt for gudene og slangen ble betraktet som et hellig dyr. Portugiseren Pedro Alvarez Cabral (1467-1520) kom til Brasil.   Amerika ble utforsket av og fikk navn etter  italieneren Amerigo Vespucci (1451-1512).

   Seiling over Atlanterhavet skjedde ved å reise ned til Kanariøyene og følge passatvindene vestover. Tilbake østover seilte man vestavindsbeltet, og ved å seile opp til Azorene beholdt man breddegraden hjem.

    Britene og hollendere kom også inn på maktarenaen. Henrik den 8.´s flåte var utstyrt med støpejernskanoner, som var billigere å produsere enn bronsekanoner. Jernmalm fra Sussex var seigt på grunn av høyt innhold av fosfor og egnet seg til kanoner. Hollendere sikret seg jernmalm med samme egenskaper fra Sverige . Det hollandske Østindiske kompagni ble etablert på Java. Hollenderne overtok kontrollen over Ceylon i 1656. Hollenderne fikk monopol på krydderhandelen. Holland hadde ansvaret for krydderhandelen i 200 år,  inntil den Britiske flåten sørget for slutt på det hollandske monopolet i 1796, og opprettet British East Indian Company i år 1600. Britene tok seg av fastlandet, mens hollenderne med Dutch East India Company fra 1602 fikk hånd om øyene. Hanseatene (hansa - kjøpmannssammenslutning) med sete i Lübeck, Köln og Visby  hadde handelsruter i Østersjøen og langs norskekysten.

Fra den Nye Verden kom bønner, mais, poteter, kakao, tobakk, kassava, squash og tania. Potetene ble tatt med til Europa, og til Irland på slutten av 1600-tallet. På grunn av stor avling ble poteten en dominerende landbruksvekst, og da potetene ble utsatt for tørråte ble det hungernød i 1845-46 , med følge masseutvandring av irlendere bl.a. til Amerika.

 Charles de l´Écluse, som endret sitt navn til det latinske Carolus Clusis fra Artois (1526-1609) var ikke bare opptatt ved nytteaspektet ved plantene og deres medisinske egenskaper. Clusius ville at alle plantene  skulle beskrives og tegnes, og han dro på botaniske reiser. Utvalgte eksemplarer ønsket han skulle dyrkes i hager og andre ble samlet som tørre eksemplarer, Hortus vivus, seinere kalt herbarium.  Mange planter beskrev han i Rariorum aliquot stirpium. Clusius sendte tulipaner fra Tyrkia til Europa, som han hadde fått fra Ogier Ghislaine de Busbecq, botaniker og ambassadør for det romerske rike hos Suleiman den store, sultan i Tyrkia. Clusius dyrket tulipaner og poteter og han ble direktør for hagen til den romerske herskeren i Vienna.

    I det 1700 århundre økte interessen for botaniske ekspedisjoner. Oppdagelsesreisende tok med seg en rekke planter tilbake til Europa,  og mange plantetaksonomer kunne identifisere, navngi og klassifisere planter. Man ble fort klar over at de forskjellige klimasonene hadde sin spesielle vegetasjon, og behøvde ikke å reise langt for å se at de ulike plantene ikke var likt fordelt på jordoverflaten, men hadde sin spesielle vokseområder. Samme klimaområde hadde samme type vekstform, selv om artene var forskjellig.  Carl Ludwig Wildenow (1765-1812) og  Friedrich Heinrich Alexander von Humboldt (1769-1859) var to tyske plantegeografer som studerte sammenheng mellom frøspredning og plantesamfunn. Humboldt var interessert i geologi, geografi, meteorologi, astronomi, mineralogi og jordmagnetisme. Humboldt dro ut på en stor forskningsreise, sammen med den franske botanikeren Aimé-Jacques Alexandre Goujoud  Bonplan  (1773-1858).  Med båten Pizarro la de ut fra La Coruña  i N-Spania på den tiden hvor Spania og Storbritannia var i krig. Første stopp var Lanzarote og Tenerife. Dårlige kronometere gjorde det vanskelig å finne riktig breddegrad, og derfor seilte man lengdegraden til målet og deretter øst eller vest. Humboldt var en dyktig navigatør, seilte videre til Cumaná i Venezuela, og dro oppover elven Orinoco. Han observerte at lysende insekter plassert i kalabas med små hull ble brukt som lykter, og at sukkerrør ble brukt  til mat. Han kom til Quito i Eccuador, og  Humboldt klatret bl.a. på toppen av Chimborazo og skrev opp alle navnene på de plantene han fant mot toppen. Han studerte Azteker- og Inkakultur, og dro videre til Mexico. I USA besøkte han president Thomas Jefferson og kom tilbake til Bordeaux i Frankrike i 1804. Humboldt ble venn med Joeseph Louis Gay-Lussac, og de samarbeidet med om eksperimentelle forsøk. I 1805 var Humboldt tilbake i Berlin. Isotermer, streker gjennom områder med samme temperatur, var et begrep skapt av Humboldt. Tsar Alexander I i Russland spurte Humboldt om råd i forbindelse med planer om å bruke platina i mynter, og dermed reiste Humboldt til St.Petersburg og Ural. Humboldtstrømmen på vestkysten av S-Amerika er oppkalt etter Humboldt. Humboldt beskrev det han hadde sett på sine reiser i S-Amerika i Voyage to the Equatorial Regions (Voyages aux régions équinoctiales), som kom ut i 30 bind. Humboldt koblet kunnskap om klima, omgivelser og typer av vegetasjon. I 1845 kom første bind Humboldts Cosmos. Må ikke forveksles med den store prøyssiske utdanningsministeren Wilhelm von Humboldt (1769-1835), grunnleggeren av den Humboldtske universitetsmodellen.

  De geografiske oppdagelsesreisene skapte stor interesse hos allmennheten. I den 2. Kamtsjatkaekspedisjonen (1734-49) oppdaget man Beringstredet oppkalt etter dansken Vitus Bering. August Grisebach (1814-1879) var en annen plantegeograf og skrev De Vegetation der Erde.

    Kolonimaktene hadde brukt alkohol til å demoralisere indianerne i Amerika,  og de solgte opium til Kina. Storbritannia annekterte Bengal i 1757 og med herredømme over India fikk det britiske  Ost-Indiske kompani monopol på opiumshandelen fra slutten av 1700-tallet. Opiumsrøykingen fikk økende utbredelse i Kina, noe som skapte uro hos de kinesiske myndighetene. Britene tviholdt på sine handelsprivilegier, noe som endte med opiumskrigene med Kina i 1839-1842. Med Nankin traktaten i 1842 fikk britene suverenitet over Hong Kong, og handelsstasjoner i Shanghai og Kanton. Etter Opiumskrigene mistet Kina det tilnærmete monopol for teplantasjer. Robert Fortune (1812-1880) brakte med seg teplanter ut av Kina og disse ble fraktet til India. Fortune oppdaget at grønn og svart te var botanisk like, men at behandlingsprosessen var forskjellig. Dette var starten på en botanisk imperialisme, ofte i samarbeid med botaniske hager rundt omkring i verden bl.a. Kew Garden, og plantasjene ble symbolet på europeisk kolonialisme. På samme vis ble febertrær brakt ut av S-Amerika til India og Java for å produsere kinin som ble brukt som antimalariamiddel. Spesielt sortene som ble dyrket i plantasjer på Java av hollenderne ga mye kinin. Kinin gjorde det mulig for de europeiske imperialistene å erobre bl.a. Afrika.  Et annet eksempel på botanisk imperialisme er kautsjuktreet som ga naturgummi, utført fra Brasil, og deretter dyrket i plantasjer i Malaysia, Ceylon og India, noe som ga priskollaps for gummi fra ville trær. Vulkaniseringsprosessen til Charles Goodyear i 1839 gjorde at gummien ikke ble klebrig i varmen og hard i kulde, en oppdagelse som ga grunnlag for en stor gummiindustri, bl.a. til dekk til Henry Fords første T-modell som kom ut fra samlebåndet i 1908. I en periode var naturgummien gull verdt og kontrollert av gummibaroner.

   Med den franske korvetten La Recherche ble det gjort vitenskapelige undersøkelser i Nord-Norge og på Spitsbergen i perioden 1838-1840. Botanikeren Jens Laurentius Moestue Vahl (1796-1854), sønn av botanikeren Martin Vahl; den danske zoologen Henrik Nikolaj Krøyer (1799-1870) som hadde skrevet Danmarks fiske (1838-1953) og startet Naturhistorisk tidsskrift; Christian Peter Bianco Boeck (1798-1877), den svenske zoologen Carl Jacob Sundevall (1801-1875), samt den franske botanikeren Charles Frédéric Martins (1806-1889) var med på Recheche-ekspedisjonen. Lars Levi Læstadius var med å gjorde botaniske undersøkelser rundt Karesuando.     Fattige arbeidere og slaver arbeidet på sukkerplantasjer i Vest-India, Kanariøyene og Kap verde øyene, teplantasjer på Ceylon, gummiplantasjer i Malaysia, og bomullsplantasjer i Amerika. Sisal fra sisalagave ble opprinnelig dyrket i Mexico på Yucatanhalvøya, ble seinere utført og dyrket i Tanzania og Brasil.  Etter Napoleonskrigene ble Mauritius overtatt av britene. Nederland var alliert med Frankrike under Naploelonskrigene og mistet Ceylon i 1796, Java i 1811 og S-Afrika i 1814, begge overtatt av britene.  I 1815 fikk imidlertid hollenderne tilbake Java og kunne derved sammen med britene fortsette den lukrative handelen i SØ-Asia. På Java ble det anlagt en botanisk hage i 1817 (Buitenzorg Gardens). Etter Berlinkonferansen i 1885 delte europeerne Afrika mellom seg. Den belgiske kongen Leopold II fikk Kongo som privat eie, tømte landet for ressurser som naturgummi, mineraler og elfenben, og befolkningen ble utsatt for folkemord (Adam Hochschild: Kong Leopolds arv).

   Folkemord er en tradisjon som går helt fram til vår tid i nasjoner styrt av despoter og tyranner  bl.a.  Stalin i Sovjetunionen, Hitler i Tyskland, Røde Kmer og Pol-Pot i Kambodsja, Mao i Kina,  Idi Amin i Uganda,  huttuer og tutsier i Rwanda, samt i Øst-Timor, og Guatemala, men man er raskt tilbake til "business as usual". Tyrkias folkemord på armenerne fra 1895-1915 må heller ikke glemmes. Det har skjedd en bevisst ødeleggelse av armenske kirker og minnesmerker i det tyrkiske Armenia. I dag skjer det bevisst ødeleggelse av gresk-ortodokse kirker og minnesmerker i Kosovo. Religiøse minoriteter har dårlige levevilkår, som den koptiske kirke i Egypt og den syrisk ortodokse kirke. 

   Hvordan plantene påvirkes av klima var en ting, men det måtte også være andre faktorer som påvirket plantenes utbredelsesmønster og de floristiske beltene på jorda (vegetasjonssonene) bl.a. innvandringshistorien.

 Sir Joseph D. Hooker (1817-1911) fortsatte dette arbeidet. Joseph Hooker var med James Clark Ross (1800-1862) i 1839-1843 på en ekspedisjon til Antarktis og skrev  Flora Antarctica.  Han ble seinere direktør for den kongelige botaniske hagen Kew i England.

   Linné gjorde sin Lapplandsreise til terra incognita ved starten av Lule elv. Han laget floraer Flora lapponica og Flora suecica som tok for seg plantene han fant innen visse områder. Interessen for å utforske andre lands flora gjorde at Linné sendte sine elever til alle deler av verden. Et naturvitenskapens speiderkorps med "botaniske apostler og disipler" ble sendt til fjerne kystfarvann, og de brakte med seg floraskatter tilbake til vesten. Det var ofte farefulle ferder. Dr. Bartsch dro til Surinam. Kristoffer Tärnstrøm dro til SØ-Asia hvor han omkom. Pehr Osbeck (1723-1805) nådde Kanton i Kina i 1751. Clas Alströmer reiste til Java og Ceylon, Olof Torén (1718-1753) kom til India og Anders Sparrman (1748-1820) til S-Afrika, Stillehavsområdet og India. Pehr Kalm (1716-1779) til N-Amerika. Planten Kalmia ble staten Pennsylvanias nasjonalblomst. Pehr Forsskål (1732-1763)dro med en dansk ekspedisjon til Arabia Felix (Det lykkelige Arabia), der han døde i armene til Carsten Niebuhr , den eneste overlevende fra ekspedisjonen. Niebuhr skrev Reisebeschreibung nach Arabien und anderen umliegenden Ländern (1774-1778). Fredrik Hasselquist (1722- 1752) var flittig og sendte mange planter til naturaliekabinettet på Drottningholm og fikk utgitt en Flora Palestina (1756). Hasselquist døde i Smyrna i Palestina. Pehr Löfling (1729-1756) dro til Venezuela. Carl Petter Thunberg (1743-1828), som overtok professoratet etter Linné, reiste til Japan i 1775 og skrev Flora Japonica.  Tidligere hadde Engelbert Kaempfer (1651-1715), som arbeidet som lege for det Hollandske Ostindiske Kompagni, hatt kontakter med Japan og ble kjent med oppdagelsen av tempeltreet.

Joseph Banks (1743-1820) seilte i perioden 1768-1771 sammen med en av Linnés disipler botanikeren Daniel Solander (1733-1782) til Australia og New Zealand  med  Endeavour, under ledelse av kaptein James Cook. Sydney Parkinson (1745-1771) illustrerte plantene de fant på reisen. Det første stedet i Australia som Banks samlet planter fra ble kalt Botany Bay som de kom til i 1770, i nærheten av dagens Sydney, navn etter lord Sydney. Botany bay ble seinere brukt som fengsel.  Merinosauer som ble innført fra S-Afrika til Australia i 1796 trives i området rundt Sydney og ull herfra ble kalt "botany". (Digresjon: Et australsk rødvinsmerke som ble servert under 100-års jubileet for Botanisk laboratorium, UiO 1995, avholdt i Videnskapsakademiets lokaler,  het Botany Bay).  Ekspedisjonen med Endeavour skulle også studere Venuspassasjen i 1767 ved å etablere en målestasjon på Tahiti. Sist gang vi hadde Venuspassasje var 8. juni 2004. Venus baneplan heller i forhold til jordbanen slik at Venus ofte passerer over eller under sola, men en sjelden gang når Venus går mellom jorda og sola blir det en prikkformet skygge på soloverflaten. Ved å observere fra forskjellige steder på jorda når Venus kom inn over solskiven kan dette brukes til å beregne avstander i verdensrommet.   Banks var direktør i Kew, og en av de første "plantejegerne" som samlet inn flere tusen kjente og  ukjente planter. Vennskapet Banks hadde med kong  George III bidro til at den kongelige botaniske hagen i Kew ble et botanisk senter for det britiske imperiet. Banks ble president i Royal Society i 1778. Johann Reinhold Forster (1729-1798) var også en av dem som var med på jordomseiling med Cook. Kaptein Cook ble myrdet på reisen da noen av de innfødte forsøkte å stjele båten. David Nelson seilte båten hjem. Nelson var også seinere med på Bounty under kommando kaptein Bligh, og var lojal mot Bligh. Et av formålene med Bountys reise i 1789 var botanisk, å transportere brødfrukttrær fra stillehavsøyene Tahiti til Vestindia og Jamaika.  Brødfrukt ble ansett for å være billig mat for slavene på Jamaika. Historien er udødeliggjort i boka Mytteriet på Bounty. Beagle seilte til S-Amerika og verden rundt med kaptein Robert Fitz-Roy og Charles Darwin om bord. Darwin kunne dokumentere forandring i jordas organismer og mekanismen var naturlig seleksjon. Den danske forfatteren Thorkild Hansen har skrevet en bok om en botaniske reise i Det lykkelige Arabia. Robert Brown (1773-1858) oppdaget cellekjernen i 1831 ved mikroskopiske studier av orkideer publisert i Fecundation in Orchidae (1832). Brown studerte pollen fra Clarkia pulchella som beveget seg kontinuerlig i vann, en naturlig bevegelse av små partikler i løsning, kalt Brownske bevegelser.  Brown skjønte at bevegelsene hadde en fysisk forklaring. Brown kom også med bidrag innen plantemorfologi og systematikk. Kontakt med Sir Joseph Banks, som da var president i Royal Society, gjorde at Brown i 1801-1805 ble med Investigator til Australia og Tasmania under kommando av kaptein Matthew Flinders. Brown var med som naturviter, gjorde studier av angiospermer og gymnospermer, og fant at frøemnets oppbygging var forskjellig. Resultatene fra Australiareisen ble publisert i Prodromus Florae Novae Hollandiae i 1810.  HMS Challenger seilte i 1872 ut på en stor oseanografisk ekspedisjon  med bl.a. biologien John Murray om bord som studerte dannelsen av korallrev, marine dyr og plankton. Korallrev blir dannet fra kallsiumkarbonat utskilt fra kolonier med polypper, hvert individ bestående av en boks med tentakler. Challenger var innredet som et flytende laboratorium, og underlige skapninger kom opp på dekk.  Botanikeren Carolus von Martius (1794-1868) , som bl.a. var spesialist på palmer (Historia naturalis palmarum) og zoologen Johann Baptist von Spix (1781-1826, sistnevnte  døde seinere  av tropefeber) trengte inn i Brasils jungel i 1817-21. Von Martius editerte Flora Brasiliensis for hele floraen i Brasil. Skotten David David Douglas (1798-1834) var plantesamler og fant Douglasgran ved Amerikas stillehavskyst Andre plantesamlere var Robert Fortune (1813-1880) som var i Kina i 1843, og det samme var George Forrest (1873-1932).  Botanikeren Enest Henry Wilson (1876-1930) reiste mye rundt i Kina hvor han samlet planter i begynnelsen av 1900-tallet. Den amerikanske botanikeren og plantegeografen Asa Gray (1810-1888) gjorde mange studier av den amerikanske floraen.  Sammen med kjemikeren John Torrey skrev Gray Flora of North America. Gray introduserte plantesystematikk i Amerika, og han er mest kjent for verket Manual of the Botany of the Northern United States, from New England til Wisconsin and South to Ohio and Pennsylvania Inclusive. Gray var en varm forsvarer av Darwins evolusjonsteori. Utfordringene for botanikerne som samlet planter var  saktegående seilskip, sykdom, og ugjestmildt klima. På Theophrastus tid kjente man til ca. 500 plantearter, og på Linnés tid antallet var økt til 10.000. Malaria er en fryktet sykdom i tropene og bark fra febertreet  som ga kinin, kjent fra de S-Amerikanske indianerne, gjorde det mulig å oppholde seg i områder med malaria.  Resistens hos malariaparasitten mot kloroquin har gjort at kinin fremdeles blir brukt.

   Plantegeografiske studier omfattet også artenes innvandringshistorie basert på undersøkninger av torvmyrer. Kjente skandinaviske plantegeografer, med faglig overgang til plantesosiologi og geologi, var den svenske botanikeren Johan Rutger Sernander (1866-1944), Christen C.Raunkiær (1860-1938) som klassifiserte livsformene, geologen Lennart von Post, som introduserte pollenanalyse (palynologi),  Japetus Steenstrup (1813-1897), Alfred Gabriel Nathorst, Gunnar Anderson, Warming, Hult, Th.C.E. Fries, og du Rietz. Plantesosiologien var en mindre del av plantegeografien og tok for seg relasjonen planter og miljø. Blytt-Sernanders klimavekslingsteori  delte Holocen, den yngre delen av kvartær etter siste istid, inn i mindre enheter basert på plantefossiler.  Axel Blytt (1843-1898) var botaniker som samlet inn sopp og karplanter, og var plantegeograf.

    Dyregeografi viste at man i Afrika fant neshorn, sjiraff, elefant, sebra, løve, bøffel, bavian, simpanse, gorilla,  klippegrevling og jordsvin. I Afrika fant man ikke bjørn, bever og dyr i hjortefamilien. Nebbdyr og pungdyr var utbredt i Australia. I S-Amerika fant man lama, tapir, gullhare og gomlere (dovendyr, beltedyr og maurslukere). Kameler fantes i Sahara og den Arabiske halvøy. Kamelens opphav hadde utvandret fra N-Amerika til Eurasia og ble utviklet til kamel, og en utvikling till lama i S-Amerika. Elefanten beveget seg fra sentral-Afrika til SØ-Asia, mens mammuten døde ut. Guanacos, vicuñas og alpakka er alle slektninger til kamelen. Av eksempler på fugler som ikke kunne fly finnes strutsen i Afrika, rhea i Argentina, emu i Australia og Tasmania, kiwi på New Zealand, tinamu i Sentral- og S-Amerika, og kasuaren på New Guinea og Queensland, alle med felles opphav, og ikke en konvergent utvikling.

    Seilskipene på den tid  var laget av tre, og det gikk med store mengder eik til skipsbygging. Eik var et treslag som ikke råtnet. Til master ble det brukt bartrær. Da det ble mangel på eik forsøkte man andre harde treslag som teak, mahogni, satengtre og  iroko  med brunfarget kjerneved. Slutten på treskipenes tid skjedde i den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) i slaget ved Hampton Road i 1862 hvor Merrimac nedkjempet treskipene Congress og Cumberland. Stor innvandring til Amerika ga behov for folketellinger. Hermann Hollerith (1869-1929) laget en maskin som kunne telle og sortere vha. perforert papp med hull laget av nåler. I folketellingen i Norge i 1901 ble det brukt en Hollerith hullkortmaskin.

     I 1670 gjorde Pierre Martin de la Martinière en reise langs nordnorgekysten via Varanger til Russland hvor han ga beskrivelse av levevis til folk i nordområdene (Voyage des pais septentrionaux , 1671). 

 På slutten av 1800-tallet reiste nordmannen Carl Sofus Lumholtz (1851-1922) til Australia, hvor han studerte dyre- og planteliv, og til i Mexico for å undersøke indianernes levemåte. Indianerne  dyrket på terrasser  mais, potet, bønner, gresskar, turnips, sukkerrør, vindruer og hadde trær med appelsiner, sitroner, bananer og epler. Plogen, som ble trukket av trekkdyr, var en trestokk med håndtak og plogskjær av eik. Den svenske oppdagelsesreisende Sven Anders Hedin (1865-1952) foretok reiser til Turkmenistan.  Tibet og Kina, En färd genom Asien  1893-97, og han fant kildene til elvene Indus og Brahmaputra, Transhimalya. Opdagelser og æventyr i Tibet (1911-1912). Hedin var en av Nansens motstandere i kampen om verdensopinionen under og etter unionsoppløsningen. Under den andre verdenskrig viste Hedin et tyskvennlig engasjement.

   De lange sjøreisene ga på 1500-tallet mannskapet blødninger fra tannkjøtt og nese, men kunne bli kurert ved å drikke sitronsaft, som etter hvert førte fram til oppdagelsen av vitamin C.  På japanske skip kunne mannskapet få lammelser (beri-beri)  ved å spise bare polert ris, ris uten frøskall, som ga mangel på vitamin B1.

Brockway, L.H. Science and Colonial Expansion. Academic Press 1979.

Dunn, R.S.: Sugar and slaves: The rise of the planter class in the English West Indies, 1624-1713. Univ. North Carolina Press 1971.

Publisert 25. jan. 2019 11:56 - Sist endret 25. jan. 2019 11:56