Historien om zoologi, anatomi og fysiologi

De to anatomene Herophilus (320 -260 f.kr) og Erasistratus (310-250 f.kr.) fra Alexandria hadde god oversikt over menneskets blodårer, innvoller, nervesystem med senter i hjernen, fordøyelsessystem, og det reproduktive system. Tidligere hadde man trodd at vener fraktet blod og arteriene luft.

Avicenna

Den greske litteraturen fra Aristoteles, Euklid, Ptolemaios, ble oversatt fra gresk til arabisk, og seinere til latin. Den persiske  Avicenna Ibn Sina (980-1030) skrev en lærebok i medisin. 

Belgiske Andreas Vesalius (1514-1564) var professor ved universitetet i Padua i Italia Han dissekerte dyr og mennesker, studerte struktur og  laget et anatomisk atlas De humani corporis fabrica (1543) (Om menneskekroppens bygning) hvor Jan van Calcar laget bildeplatene til tresnittillustrasjonene. Verket, som kom ut i samme år som Kopernicus De Revolutionibu , viste muskler, skjelett, blodårer og nervesystem, og illustrasjonene var mer omfattende enn de skriftlige beskrivelser. Epitome var en kortere versjon beregnet for studenter. Vesalius viste at mannen hadde et partall med ribbein, noe som var i strid med kirkens tro om at en gud hadde tatt ett ribbein og skapt Eva.

Vesalius

Disseksjoner ble en viktig del av undervisningen, og studentene kunne lære mer om anatomi hos en slakter enn å høre gammel lærdom fra Galen. Vesalius viste hvordan den tradisjonelle galeniske anatomi innholdt feil. Vesalius trodd imidlertid at blodet ble laget i leveren. 

Vesalius

Santorio Santorio (1516-1636) var professor ved Universitetet i Padua og arbeidet med eksperimentell fysiologi. Fysiologi er læren om livsytringene.  Han laget et termometer, et feberkart, og et instrument for å måle puls. Santorio arbeidet med svetting gjennom huden, og gjorde forsøk på seg selv med  veiinger av mat, drikke og ekskresjon. Han skrev Ars de medicina statica aphorismi (1614). Den franske legen Ambroise Paré (1511-1553) var en kirurg som innførte nye metoder for sårbehandling etter skuddskader og bruk av livreddende amputasjoner. Matteo Realdo Colombo (1516-1559) omhandler lungesirkulasjon i De re anatomica utgitt etter hans død i 1659.  Colombo observerte også også at høyre nyre er plassert lavere enn den vesntre. De re anatomica ble oversatt til engelsk i |1578 og til tysk i 1609. Colombo var lege for Michelangelo.

  Michael Servetus (Miguel Serveto) (1511-1553) beskrev lungesirkulasjonen, blodets lille kretsløp. Han stod i opposisjon til både katolikker og protestanter.   Han trodde ikke på treenigheten og angrep barnedåpen i De Trinitatis Erroribus (Om treenighetslærens villfarelser (1531), og den ble for radikal selv for reformasjonen. Servetus ble brent på bålet av den spanske  inkvisisjonen sammen med det teologiske verket Christianismi Restitutio (Gjenopprettelsen av kristendommen) (1553) rundt halsen. Dette var på den tiden Jean Calvin (1509-1564) ledet reformasjonsbevegelsen med streng kirketukt i kirke og samfunnsliv. Calvin fjernet helgenbildene, og representerte et tilbakeskritt med et kaldt, gledesløst liv preget av strenghet, og med tro på predestinasjon. Sebastian Castellio (1515-1563) var i opposisjon til Calvin, talte om trosfrihet og skrev De haereticis, an sint persequendi (Skal kjettere forfølges) (1554). Betydning for toleransen fikk  Jacobus Acontius (Giacomo Aconcio)(1500-1566) med verket Satans krigslist (1565), hvor forfølgelse av kjettere ble beskrevet som satans verk. Hekser tjente satan, og det ble satt i gang hekseprosesser med tortur. Pave Innocens 8. utstedte i 1448 et dekret om at hekser skulle finnes og drepes.  Dominikanermunkene Heinrich Kramer og Jacob Sprenger skrev Malleus malificarum (1486 )(Heksehammeren) som ga råd om hvordan man kunne identifisere hekser og ved inkvisisjonen bringe dem til straff ved å brenne dem levende på en stake i bålet. Heksejakten var seksuelt preget, og man mente at heksene og trollkvinnene hadde seksuelt samkvem med djevelen som hadde en hov i stedet for fot. Kvinners seksualitet har alltid representert en trussel mot patriarkatet. For prester pålagt et meningsløst sølibat har seksualiteten alltid forblitt et mørkt kapitel.   Massehysteriet spredde seg og presteenken Anne Pedersdatter ble brent på bålet i Bergen i 1590. Jan Hus ble brent på bålet i 1415. Hekseprosessene i Europa varte fra 1200- til 1800-tallet.

Den franske legen Jean Fernel (1497-1558) skrev boka Physiologia. On the Natural Part of Medicine (1554). Fernel oppdaget at mennesket kan stå på hodet og svelge.  Gabriele Fallopio (1523-1562) skrev Observationes anatomicae (1561), oppfant kondomet, og oppdaget egglederne, som i dag kalles fallopiske rør (tuba Fallopii).  Fallopisk graviditet er graviditet utenfor livmoren i egglederne.  Bartolomeo Eustachio (1520-1574) gjorde disseksjoner og undersøkelse av øret, og øretrompeten kalles i dag det eustachiske rør (tuba Eustachii). Fallopios  elev Girolamo Fabrici d´Acquapendente (Fabricius) (1537-1619), professor ved Universitetet  i Padua, publiserte  embryoutviklingen fra egg til kylling i et plansjeverk laget med etsete kobberplater. Tidligere hadde man brukt tresnitt. Fabriici skrev De venarum ostiolis (Om klaffene i venene) (1603), og bidro med kunnskap om blodsirkulasjon.

Andrea Cesalpino (1519-1603) var professor i medisin og botanikk i Pisa og lege for pave Clement VIII. I verket Quaestionum perpateticarum viste Cesalpino at blodet gikk fra arterier til vener og fra vener til hjerte. Hjertet var det viktigste organet i kroppen. Den franske legen Ambroise Paré (1510-1590) kunne med erfaring fra krigskirurgi legge grunnlag for sårbehandling og mer moderne amputeringsteknikker.

 Kenelm Digby (1603-1665) skrev Nature of Bodies, og Immortality of Reasonable Souls og stilte spørsmålet om alle delene i et individ er dannet ferdig på forhånd. Han mente at utviklingen av egget var en fysiokjemisk prosess. Nathaniel Highmore (1613-1685) brakte fram en atomistisk teori, og skrev The History of Generation. Thomas Browne (1605-1682) behandlet egg med væsker og så hva som skjedde. Browne er en av de første som sår tvil om biogenese i Pseudoxia Epidemica (1646). I middelalderen trodde man at embryo ble dannet i en prosess som lignet på å lage ost med løype, en teori fra Aristoteles dager. Aristoteles lurte også på hvorfor gravide kvinner ikke menstruerte, og kanskje ble barn laget av oppsamlet blod.  Conrad Gesner (1516-1565) forsøkte å beskrive alle levende dyr i 5-bindsverket Historia animalium, men der var også dyr som han bare hadde hørt om bl.a. basilisk. Den franske naturviteren Pierre Belon la grunnlaget for komparativ anatomi ved å plassere et skjelett av en fugl og et menneske ved siden av hverandre.

William Harvey (1578-1657) ga forklaringen på puls, hjerteslag og blodtransport, og beregnet hvor mye blod hjertet kunne transportere. Harvey skrev  Exercitatio anatomica de motu cordis et sanguinis (Anatomisk behandling om bevegelse av hjerte og blod) (1628) som omhandlet teorien for blodets kretsløp.

Harvey

Med eksperimenter fant Harvey at noe blod gikk fra hjertet og noe kom til hjertet, en mekanisk betraktning. Blodet måtte gjennom lungene for å komme fra høyre til venstre side av hjertet, og hjerteslaget ga sirkulasjon av blodet. Fra hjerte gikk blodet til arteriene og via venene tilbake til hjerte i en kontinuerlig sirkel. Man trodde imidlertid  at egenskaper kunne overføres med blod. 

Giovanni Alfonso Borelli (1608-1697) ved universitetet i Pisa  studerte bevegelsen hos dyr og mennesker ut fra et mekanisk synspunkt, bl.a. tungen hos hakkespetter. Borellis verk De motu animalium (Om bevegelsen i dyr) ble publisert etter hans død. Samtidig med Borelli levde Nicolaus Steno (1638-1686) som studerte muskelstrukturen ved hjelp av mikroskop. Legen Julien Offroy de la Mettrie (1709-1751), en av Boerhaves elever, betraktet mennesket som en maskin L´homme machine (1748). Mettrie mente at det ikke var noen fundamental forskjell mellom mennesker og dyr, og mennesket var en spesiell ape, men overlegen pga. spåket. Sjelen var ikke udødelig, og det var ikke nødvendig med en gud. Man burde velge den nytelsen som ga lykke. Mettrie skrev Observations de médecine pratique (1743) som var et angrep på legene, og stor furore gjorde hans Histoire naturelle d l´âme (1745). 

Marcello Malpighi (1628-1694) undersøkte ikke bare plantenes anatomi. Han observerte  at lunger har rør og hulrom og små kapillærer (hårrør) med blod. Han så blodceller og fant forbindelser mellom vener og arterier. Han studerte ånderør, trakeer, hos silkeorm, og disse kalles fremdeles Malpighiske rør. Dyrevev gjorde han hardt ved å koke det. Han oppdaget et nettverk av rør i nyrene,  og rørene i nyrene kalles fremdeles Malpighiske follikulære legemer.  Malpighi studerte tungen og tungemusklene, leveren og han observerte pyramideceller i hjernebarken. Embryologien utviklet seg med studier av hønseegg. Han så neuralrøret og den optiske vesikkel som ble til øye.

  Nehemiah Grew (1628-1712) studerte planter, men skrev også zoologiske arbeider som Comparative Anatomy of Stomachs and Guts (1681). Grews religiøse overbevisning preget Cosmologica Sacra (1701).

    Francis Glisson (1597-1677) studerte muskelsammentrekning og viste ved hjelp av Arkimedes prinsipp at det ikke skjedde noe økning i volumet under sammentrekningen. Nederlenderen Jan Swannerdam (1637-1680) gjorde studier av silkeormer som var viktig i tekstilindustrien, samt komparativ anatomi. Han studerte planter og dyr i mikroskopet og  dissekerte ut med pinlig nøyaktighet hele nervesystemet hos insekter. Sæden inneholdt en aura, aura seminalis. Hva metamorfosen hos insekter skyldtes var omdiskutert.  I det franske vitenskapsakademiet arbeidet anatomen Claude Perrault (1613-1688) som dissekerte og beskrev anatomien hos en lang rekke dyr, som kameleon, bjørn, dromedar. Perrault var arkitekt og ble kjent for å bygge østfasaden på Louvre.

Frederik Ruysch (1638-1731) laget anatomiske preparater ved å sprøyte fargestoffer inn i årer og rør. Ruysch og Swannerdam kjente hverandre. Ruysch hadde et anatomisk museum i Amsterdam, et nekropolis. Ab utero ab tumulum - fra livmor til grav, med kunstnerisk fremstilte samlinger av organer og skjeletter (diorama). Han fant metoder for å bevare vev og organer, ved å lagre preparatene  på sprit.  Ryusch oppdaget at det gikk små kapillærer til alle deler av kroppen. Den berømte legen Boerhaave skrev Institutiones medicae. Legen Gasparo Aselli (1581-1626) laget fargete anatomiske illustrasjoner bl.a. av tarmen hos hunder etter at de hadde spist, publisert etter hans død i De lactibus sive lactei venis  (1627). Der beskrev Aselli hvite tråder som det tøt hvit væske ut (venae albae et lacteae).   Det skulle seinere vise seg å være lymfevev og ble seinere studert av dansken Thomas Bartholin (1616-1680) i København (jfr. bartholinske kjertler) , og av svensken Olof Rudbeck (1630-1702) i Uppsala, sønn av biskop Rudbeckius. Resultatene ble framvist for dronning Kristina i Sverige.  Thomas Bartholin var sønn av Caspar Bartholin den eldre (1585-1629) som skrev boka Anatomicae institutiones.

Ole Worm (1588-1654) var professor ved universitetet i København og samlet inn planter, dyr og mineraler. Det ble opprettet et Museum Wormiarum i 1655 året etter han døde.  Richard Lower (1631-1691) med hovedverket Tractatus corde (1669) drev med blodoverføringer mellom tamme og ville dyr, og mellom unge og gamle. Lower var en av grunnleggerne av The Royal society.  Lower dissikerte hjernen og laget plater for hjerneanatomi i Thomas Willis Cerebri Anatome (1664). Lower viste at det gikk nerver til hjertet. Han observerte at hvis han blåste luft inn i en hundelunge så ble det mørke blodet lysere.  Robert Boyle hadde observert at både fugler og mus døde hvis han pumpet luft ut av et kammer med nyoppfunnet luftpumpe. Dyr tar opp noe når de puster viste Lower, dette var de første studier av lungerespirasjon, men det var først Scheele, Lavoisier og Priestley i neste århundre som oppdaget oksygen.  René Antoine Fercahult de Réamur (1683-1757) studerte fordøyelsen hos dyr, skrev et stort verk om insekter i perioden 1734-1742, og studerte  fosforescens hos marine dyr.

     Lazaro Spallanzani (1729-1799) studerte fordøyelse og befruktning. Spallanzani gjorde eksperimenter som  viste at det skjedde en ytre befruktning av froskeegg, og at det måtte være direkte fysisk kontakt mellom egg og sperm. Froskehannen sprøyter ut sæd rett etter at hunnen legger egg. Fortynnet sæd var mindre effektiv enn konsentrert, og et partikulært stoff i sæden var virkningsfullt.  

 Albrect von Haller (1708-1777) fra Sveits, elev av Hermann Booerhaave (166-1738),  hadde stor arbeidskapasitet, var anatom, fysiolog, botaniker, poet, historiker, teolog og laget en gresk og hebraisk ordliste. I universitetet i Göttingen laget han en botanisk hage. Atlas over blodårer ble laget ved å injisere fargestoff.  Von Haller studerte hvordan vev reagerte på stimuli, hvordan galle deltok i fordøyelsen og observerte at hjerteslaget skjedde i  hjertemuskelen.  von Haller skrev Elementa physiologiae.  Haller og   entomologen Charles Bonnet (1720-1793) som levde i Genf i Sveits oppdaget partogenese. Bonnet studerte også bladenes nytte, Recherches sur l´usage des feuilees (1754),  bladstilling, dreining av stengler og blad, observerte at det ble dannet luftblærer fra avskårne blad neddykket i vann og at det var forskjeller i bladets over- og underside. Det var flere luftblærer på undersiden enn på oversiden og blærne forsvant om natten. Stephen Hales (1677-1761) studerte blodsirkulasjon og målte blodtrykket. Hales oppdaget at det var en sammenheng mellom stimulering av nerver og muskelbevegelser, og skrev Haemastatics (Blodstatik)(1733).   John Hunter (1728-1793) var lege og gjorde studier av blodsirkulasjon.  Hunter inokulerte seg med puss fra en pasient som hadde gonorré, og samlet kuriositeter i et museum. Hans bror William Hunter har gitt navn til et annet museum, "The Hunterian Museum".

    Pierre Louis Moreau de Maupertuis (1698-1759) var matematiker og biolog og ledet en ekspedisjon til Lappland hvor han skulle måle lengden av grader langs meridianen og vise at jorden var flatere ved polene. Han skrev Systéme de la nature (1751) og i Essai de cosmologie er han inne på tanken om at den sterkeste overlever. I Venus physique (Den jordiske Venus)(1745) mente Maupertuis at begge foreldrene bidro til sæd som ble blandet i mors liv og deretter ga grunnlag for utvikling.

Marie François Xavier Bichat (1771-1802) organiserte kroppen i organer og cellevev, grunnlaget for fagområdet histologi beskrevet i Traité de membranes en général, et diverse membranes en particulier (1800). Han gjorde studier av evnen til å reagere på stimuli (irritabilitet) og evnen til å motta signaler (sensibilitet) .Naturfilosofen  Lorenz Oken (1779-1851) sammenlignet dyr med en arketype og postulerte begrepet "Urschleim" som seinere ble byttet ut med "protoplasma". Oken skrev det store verket Naturgeschichte für alle Stände(1833-1841). Oken utga tidsskriftet Isis.

Allerede på 1700-tallet hadde man tanker om et manglende trinn mellom mennesker og aper f.eks. i Anthropomorpha skrevet av Christianus Emmanuel Hoppius. Edward Tyson gjorde disseksjoner av muskler av aper og mennesker og så likheter. Hollenderen  Regnier de Graaf (1641-1673) gjorde sammenlignende studier av eggstokkene hos pattedyr og fugler. Ovariefolliklene sammenlignet han med egg hos fugler, men tok feil siden de er blastocyster hvor det mikroskopiske egget utvikler seg. Graffiske follikler kalles de fremdeles, og ovarie var et navn han brukte.  Graaf skrev De mulierum organis generationi inservientibus (Generative organer hos kvinner) hvor han beskrev det gule legeme (corpus luteum). Graaf undersøkte også fordøyelsen.

    Charles Bonnet (1720-1793) kom med den oppsiktsvekkende og feilaktige idé om at den første hunnen i hver art inneholdt en preformet kim til alle de etterfølgende generasjoner som kinesiske esker, etter studier av partogenese hos bladlus, presentert i Considérations sur les corps organisés (1762).  Leeuwenhoek hadde i 1677 oppdaget av bladlus formeres uten hanner. Partogenese hvor det fødes bare hunner gir rask tilpasning og utnyttelse av en næringskilde. Caspar Friedrich Wolff (1733-1794) oppdaget primitive nyrer kalt "Wolffiske legemer", som forsvant hos de voksne, bortsett fra hos noen fisk. Wolff skrev Theoria generationis (1759).

 Den franske zoologen Georges-Louis Leclerc Comte de Buffon (1707-1788),  levde samtidig med Linné, og utgav encyclopedien Histoire Naturelle, générale et particuliére i 44 bind, med flere hundre fargeillustrasjoner av biologisk materiale. Louis Jean-Marie Daubenton (1716-1800) skrev om pattedyr og Lacépède om krypdyr og fisk. Buffon ble 34 år gammel leder av den kongelige botaniske hagen Jardin du Roi, som etter revolusjonen ble omdannet til det naturhistoriske muséet Muséum d´Histoire Naturelle og den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Buffon mente at det ikke var noen fundamental forskjell mellom planter og dyr, bestanddeler fra alle organer forenes i egg og sperm, misdannelser skyldtes at noen partikler manglet, og han observerte at områder med samme klima ikke nødvendigvis hadde samme dyre- og planteliv. Han mente at jorda og organismene måtte være mye eldre enn 6000 år. Basert på avkjøling av jernkuler konkluderte han med at jorden måtte være ca. 75.000 år gammel.  Buffon oversatte Stephen Hales Vegetable Staticks til fransk. Buffon ble også opptatt av Benjamin Franklins tanker om en sammenheng mellom lyn og elektrisitet, at lys var elektriske utladninger. Newton og andre hadde også vært inne på slike tanker, men Franklin gjorde praktiske eksperimenter. I 1746 hadde Pieter van Musschenbroek oppdaget prinsippet ved Leydenflasken som ga en mulighet til å lagre elektrisitet. Etter Franklins idé og påtrykk fra Buffon satte i 1752 Thomas François  d´Abilard opp en lang metallstav isolert nederst fra bakken med et trebord på vinflasker. Etter et tordenvær ble metallstaven ladet og det ble mulig å trekke gnister ut av metallstaven. Buffon ble i 1753 foreslått innvalgt  til det franske vitenskapsakademi (Académie des Sciences) -  grunnlagt i 1666.  Richelieu hadde opprettet Academie français i 1635 for å beskytte fransk språk. Buffon forstod ikke betydningen av Linnés arbeid og kalte klassifikasjonssystemet til Linné for kunstig. Buffon  trodde på spontan skapelse, og at liv kunne skapes av inert materiale. Frankrike var et kultursentrum på denne tiden, og Buffon skrev om naturvitenskap i Encyclopédie, ou Dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des  métiers som kom ut i 28 bind i perioden 1751-1772. Jean Baptiste Pierre Antoine de Monet, Chevalier de Lamarck (1744-1829) ble først engasjert av Buffon  som lærer. Lamarck ble ansatt som botanisk assistent i det franske vitenskapsakademiet og han ble korrespondent for Jardin de Roi. Lamarck skrev en fransk flora i 3 bind, Flore Française i 1778. I 1793, da Ludvig XVI ble halshogd, ble Lamarck, selv om han var botaniker, ansatt som professor i naturhistorie for insekter og ormer, egentlig invertebrat zoologi. Naturhistorie er biologi uten cellebiologi, biokjemi, formler og tall. Mennesket er et biologisk vesen som viser nysgjerrighet overfor sine medskapninger, noe som kan synes å stå i motsetning til den vitenskapelige biologi med artskunnskap, livssykluser, og kretsløp.

Etienne Geoffroy Saint-Hilaire (1772-1844) ble ansatt som professor i zoologi med ansvar for vertebratene, og det pågikk en diskusjon om det var form eller funksjon hos individene som var viktigst. Saint- Hilarie hadde undersøkt skjelettene til mange typer virveldyr, men han mente å finne at også insekter og mollusker var bygget over samme lest som vertebratene, noe Cuvier var sterkt uenig i. Saint-Hilarie mente også at drivkraften for evolusjonen var omgivelsenes påvirkning som ga egenskaper som ble nedarvet.

      Lamarcks teori om evolusjon ble kalt Lamarckisme, og var ingen dårlig teori på det tidspunkt den ble fremsatt, egentlig den beste evolusjonsteorien før Darwin. Lamarcks evolusjonsteori tok for seg sammenhengen mellom livsformer og deres miljø, og hans Philosophie Zoologique (Zoologisk filosofi) fra 1809, samme år som Darwin ble født, og Histoire naturelle des animaux sans vertebres (1815) inneholdt Lamarcks teorier. Lamarck mente at artene i dyreriket ikke var konstante, men i stadig endring.Han observerte at armene på flaggermus og sveivene på hval var laget over samme lest.  Han mente videre at når et organ ble brukt ble det bedre tilpasset til formål, og organer som ikke ble brukt ble rudimentære. Han trodde at giraffen fikk langs hals ved å strekke seg mot høye greiner, og at kenguruen fikk kraftige bakbein fordi de ble brukt til å flykte fra predatorer. Lamarckismen sa at alle streber etter å forbedre og tilpasse seg, og at de nye ervervete egenskapene kunne nedarves. Lamarck overlot evolusjonen til individets vilje til å gjøre noe, og dette ble nedarvet, dvs. nedarving av ervervede egenskaper. Lamarck tok feil da han trodde at en vanlig høy plante som flyttet til fjellet og fikk dvergvekst, også ville gi dverger i avkom. Bonsai er ingen egen art, og avkom fra en bonsai gir ikke nye bonsai uten videre.   Lamarck sa i 1809 "no body can have life if its constituent parts are not cellular tissue or are not formed by cellular tissue". I 1824 støtter en annen franskmann René Joachim Henri Dutrochet (1776-1847) dette synet. Dutrochet fremkastet også tanken om at bare celler som inneholdt klorofyll kunne ta opp karbondioksid. Dutrochet studerte også fenomenene osmose, respirasjon,  gravitropisme og fototropisme hos planter.

   Dansken Nicholas Steno (Niels Stensen) (1638-1686) arbeidet med disseksjoner av dyr bl.a. av hodet hos hai. Stensen laget også et system for lagdeling og fossiler, og var en av grunnleggerene av læren om stein (mineralogien) og læren om jordas egenskaper og tilblivelse (geologi).  

Georges L.C.F.D. Cuvier (1769-1832), en av grunnleggerne av moderne paleontologi og komparativ anatomi, og som rekonstruerte fossiler fra store invertebrater, hadde ingen sans for Lamarcks evolusjonsteori. Cuvier mente at utdødde livsformer var bindeledd til dagens nålevende former, og at det fantes en nedstamningslinje fra en stamform.  Sedimentære bergarter kunne betraktes som et museum hvor  individer ble samlet tilfeldig og med lange mellomrom i tid og rom. Cuvier forstod ikke at det var evolusjon det dreide seg om og han mente dog at gud laget katastrofer som utryddet og utslettet faunaen med jevne mellomrom, og skapte bedre former via gjentatte skapelser.  Diskusjonen mellom Cuvier og Lamarck åpnet opp for nye tanker om alderen til jorda og levende organismer. Også Leonardo da Vinci (1452-1519) og Robert Hooke hadde studert fossiler.

   Abraham Trembley (1710-1784) studerte ferskvannspolyppen Hydra som han trodde var parasittiske planter. Ved å kutte dem i fragmenter så Trembley at de regenererte og dannet nye individer, og skjønte etter hvert at de måtte være dyr, og at de formerte seg ved knoppskyting. Hydra er et navn fra gresk mytologi på et mangehodet monster som levde i den lerneiske sump og ble drept av Herakles. 

Egg i folliklene ble oppdaget av Karl Ernst von Baer (1792-1876) beskrevet i Epistola (1827). Baer viste sammenhengen mellom den graafske follikel og pattedyregget i On the Origin of the Mammalian and Human Ovum (1928), og han skrev også On the Development History of Animals (1828). Baer introduserte begrepet spermatozoa.

Tyske Martin Heinrich Rathke (1793-1860) er kreditert oppdagelsen Ratkes lomme i embryo, og beskrev gjellebuer i embryo hos fugl og pattedyr. Rathke studerte også utviklingen av embryo og kjønnsutvikling hos marine dyr. Biologen Heinz Christian Pander (1794-1865) oppdaget de tre kimlagene i utviklingen av kyllingembryo. Pander studerte også fossiler beskrev en conodont funnet i Baltikum fra tidsperioden Devon og Silur. Rathke ble sammen med von Baer og Pander betraktet som grunnleggerne av faget embryologi.

Zoologen Richard Owen (1804-1892) ga i 1827 navnet  Spermatozoa på en orden i dyreriket.  Martin Barry fant befruktede egg i egglederne hos befruktet kanin i 1843. George Newport så at spermatozooer trengte inn i slimkappen i froskeegg. I 1879 fant Herman Fol at en spermcelle var nødvendig for å befrukte egget hos en sjøstjerne. 

    Tyskeren Johannes Peter Müller (1801-1858) ved universitetet i Berlin introduserte eksperimentell fysiologi bl.a. i Handbook of Human Physiology. En av Müllers mange elever var Koelliker, i tillegg til Henle og Schwann, og Virchow. Koelliker fant at både egg og sperm var en celle og han skrev en bok i histologi Handbuch der Gewebelehre (1852), og en bok i komparativ embryologi Entwicklungsgeschichte. Jacob Henle (1809-1885) studerte de endokrine kjertler og har gitt navn til Henles sløyfe i nyrene.

    Henry Starling (1866-1927) og William Maddock Bayliss (1860-1924) var endokrinologer og fant bl.a. at homonet sekretin fra tynntarmen gir utslipp fra bukspyttkjertelen.

Franz Leydig (1821-1908) studerte kjernen under celledelingen. Robert Remak (1815-1865) definerte de tre kimlagene ekto-, meso- og endoderm, jfr. leydigceller.

    Røntgen oppdaget røntgenstrålene i 1895, men det var Walter Cannon som tok dem i bruk for å studere indre organer bl.a. magen hos katter foret med vismut som blokkerte røntgenstrålene. Oppdaget også fluktreaksjonen hos dyr. Fluktreaksjonen oppstår etter en fryktreaksjon hvor dyrene samler seg før de flykter. Cannon innførte begrepet homeostase .

Franz Gall (1758-1828) studerte hjernens anatomi og utviklet faget kraniologi, hvor han trodde at personligheten og mental karakter kunne bestemmes ut fra skalleformen, hjernebarken skulle være utviklet avhengig av temperement,  seinere kalt frenologi. Frenologi var populært i både England og USA, og ble brukt til å rettferdiggjøre underklasser.    Neurologen David Ferrier fant at elektrisk stimulering av visse deler av hjernen ga spesifikke muskelbevegelser, beskrevet i The Functions of the Brain (1876). Wilder Penfield (1891-1976) oppsummerte hvilke deler av hjernebarken som gjorde hva.

   Charles Bell (1774-1842) publiserte etter mye om og men Idea of a New Anatomy of the Brain (1811). Bell var kunstner og tegnet tetanus hos soldater ved Waterloo, og nervesystemet. Bell ville ikke gjøre smertefulle forsøk på dyr, men det ville derimot François Magendie (1783-1855) som dissekerte levende dyr og gjorde bisarre undersøkelser på mennesker og dyr. Det var strid mellom Bell og Magendie, hvor Bell beskyldte Magendie for å stjele hans idéer. Begge kan vel sies å ha oppdaget sensoriske og motoriske funksjoner til spinalnerver.

   Emil de Bois-Reymond konstruerte myograf med en roterende trommel som ga et utslag når det ble sendt strøm gjennom en muskel.Jan Evangeliste Purkyne, Purkinje (1787-1869) gjorde studier av øyet med enkle midler og hans navn er tilknyttet Purkinjeceller, Purkinjefibre og Purkinjefenom ved fargesyn.

   Hans Spemann (1869-1941) var embryolog, og oppdaget at når et salamanderegg vokste ble det dannet en ball av celler. Etter hvert bøyde den ene siden av ballen seg innover til den møtte den andre siden, og røret hadde en munn og anus i hver sin ende. Spemann drev også transplantasjoner, og kunne få dannet siamesiske tvillinger av salamandere. Ved mikrodisseksjon flyttet han deler av embryo over til andre steder av embryo.  Han studerte utviklingen av øye hos frosk, og hvis øyekoppen i det underliggende vevet  ble fjernet ble det ikke dannet noen linse. Spemann arbeidet ved det zoologiske instituttet i Würzburg sammen med cytologen Theodor Boveri (1862-1915). Boveri oppdaget polyspermi i befruktningen av sjøpinnsvinegg.

Ross Harrison (1870-1959) fant at celler kunne vokse utenfor kroppen, bl.a. nervevev fra froskeembryoer kunne vokse i vevskultur i lymfevæske som vekstmedium. Alexis Carrel (1873-1944) brukte blodplasma i stedet for lymfevæske og kunne holde hjertevev levende i lang tid. Vev kunne holdes i vevskultur, og Carrel fikk nobelprisen i medisin i 1912. Carrel var tilhenger av eugenikkbevegelsen.

William Bayliss skrev Principles of General Physiology (1914),  og oppdaget sammen med Starling at utskilt  sekretin  kunne få bukspyttkjertelen til å skille ut fordøyelsessaft. Starling studerte også hvordan blod tok opp væske, og hvordan mengden blod ut fra hjertet avhenger av hvor mye som kommer fram til hjertet.  Hardy kalte seinere stoffet for et hormon. J.J. Abel og J. Takaminé hadde isolert et stoff fra binyrene som de kalte adrenalin. Edward C. Kendall isolerte tyroxin fra skjoldbruskkjertelen. Charles H. Best og Frederick Banting oppdaget i 1921 insulin, et stoff fra bukspyttkjertelen, sammen med Macleod. Evans oppdaget at hypofysen laget flere hormoner bl.a. prolaktin som stimulerte morsfølelsen og melkeproduksjon. de Vigneaud oppdaget vasopressin som kontrollerer blodtrykk og oksytocin som gir sammentrekninger i livmoren under fødslen. Max Born og seinere George Corner studerte hormoner fra det gule legemet og fant progesteron. Rocha e Silva fant bradykinin.

Charles Scott Sherrington (1889-1977) studerte hvordan sansereceptorer kontrollerte muskler, og ga økt forståelse av hvordan hjernen virker, oppdaget elektriske fenomener ved nerveimpulsen, og han skrev Integrative Action of the Central Nervous System.

Edgar Douglas Adrian (1857-1952) gjorde studier av elektriske impulser fra sansestimuli bl.a. lukt og drev elektrofysiologiske studier. Dette ga økt forståelse av hvordan nerveimpulsene av elektrisk natur fungerte. Otto Loewi (1873-1961) og Henry Hallett Dale (1875-1968) oppdaget den kjemiske naturen til overføring av nerveimpulsen med det kjemiske stoffet acetylcholin som nevrotransmittor som overfører signalet i gapet mellom to nerveceller.

Albert von Szent-Györgyi (1893-1986) viste at aktin og myosin i muskler trekker seg sammen i nærvær av ATP. Han studerte respirasjon og effekten av vitamin C. Selv om man kjente mye til hvordan nervene og musklene virket var hjernen et mysterium. Den sveitsiske kjemikeren Albert Hofmann fant stoffer som meskalin, LSD (lysergsyredietylamid), samt psilocybin fra en sopp, som ga sterke hallusinasjoner, lignet shizofreni og ga følelse av uvirkelighet. Dette viste at det måtte være mye kjemi i hjernens tanke- og forestillingsverden.

Johannes Holtreter (1901-1992) utviklet en steril saltløsning som han kunne bruke til dyrking av embryo. Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1995 gikk til utviklingsbiologene Edward B. Lewis (1918-), Eric F. Wieschaus (1947-) og Christiane Nüsslein-Volhard (1942-) for studiet av gener som kontrollerte utviklingen av kroppssegmenter hos bananflue (Drosophila).

   Ifølge mekanisk filosofi styres livet av fysisk-kjemiske lover. Vitalistene mente at det fantes en sjel eller vitalkrefter. Ifølge det teleologiske prinsipp er hver del av kroppen formet med en hensikt. Franciscus Sylvius (1614-1672) ved universitetet i Leiden startet en eksperimentell tilnærming til fysiologien og var opptatt av syrer, baser og salter. At kroppstemperaturen var konstant ble vist av Charles Blagden (1748-1820) og John Hunter (1728-1793), og at temperaturreguleringen var fundamental.

Den franske fysiologen Claude Bernard (1813-1878) viste betydningen av leveren og bukspyttkjertelen  under fordøyelsen, og sammenhengen mellom sukker i blodet og glykogen i leveren.  Han studerte en rekke fysiologiske fenomener bl.a. hvor vasomotoriske nerver kunne gi sammentrekning av blodårer og reduksjon av blodtrykket. Han viste hvordan kroppen forsøkte å opprettholde et konstant indre miljø. Fysiologien baserte seg på eksperimentelle metoder og Bernard undersøkte virkningen av kurare og karbonmonoksid, samt theriak. Bernard skrev Introduction to the Study of Experimental Medicine og Lessons in Experimental Physiology Applied to Medicine. Bernard mente at det alltid var en fysisk-kjemisk basis for alle vitalkrefter, selv hvor mystiske disse kreftene kunne virke.

  Carl Ludwig (1816-1895) utarbeidet teknikker for perfusjon av dyreorganer med blodplasmalignende stoff, studerte oppsamlingsteknikker for blodgasser og utviklet en kymograf. Walter Bradford Cannon (1871-1945) skrev The Wisdom of the Body (1932) og innførte begrepet homeostase.

Rosamond Wolff Purcell and Stephen Jay Gould: Finders, Keepers: Treasures and Oddities of Natural History .W.W. Norton, 1992.
Teksten er hentet fra Biologiens historie

Publisert 25. jan. 2019 11:34 - Sist endret 28. apr. 2020 08:34