Introduserte arter

Ikke-native arter. Arter som via menneskelig aktivitet, tilfeldig eller målrettet,  har etablert seg i leveområder, økosystemer eller kontinenter hvor de tidligere ikke eksisterte, og heller ikke kunne ha spredd seg til på naturlig vis. Noen introduserte arter blir til problemarter (invasive arter), hvor de blant annet fortrenger den opprinnelige stedegne flora eller fauna.

Arters spredningsmønster, atferd, biotiske (predasjon, sykdom, konkurranse) og abiotiske faktorer (lys, temperatur, vann, pH, næringstilgang)  bestemmer utbredelse. Mange arter befinner seg i et begrenset område grunnet manglende spredningsmuligheter, og således har mange dyr og planter  ikke fylt sin potensielle nisje. Skip har spredd rotter til alle deler av verden. Med menneskets hjelp har gran (Picea abies) spredd seg til Vestlandet, og gir store endringer i landskapet.    Tyrkerdue har spredd seg naturlig fra Tyrkia på 1900-tallet til nå det meste av Europa.  Iberiaskogssnegl (Arion lusitanicus) er en rødbrun lunge- og nakensnegl som hadde sin opprinnelse på den Iberiske halvøy, men som kom til Danmark i 1991 og er nå i ferd med å spre seg i Norge og er et stort problem for hageeiere. Den er nattaktiv og lever på mørke og fuktige steder og ligner på svart skogssnegl (Arion ater). Iberiaskogssnegl blir ikke predatert og med et stort redproduksjonspotensial viser den stor spredning.  Den legger egg i jord og kompost og eggene klekkes etter ca. 1 måned. Unge snegl overvintrer i komposthauger. Vegetasjonen på Galapagosøyene er ikke tilpasset herbivore og plantene har derfor ikke utviklet torner og antibeitestoffer, og når beitende husdyr ble innført var vegetasjonen meget sårbar.

 Mennesket introduserer plante- og dyrearter til nye leveområder. Via kommunikasjon og broer sprer arter seg til øyer. Introduserte (transplanterte) arter er en biologisk forurensning ved at de kan utkonkurrere stedegne arter.  De fleste introduserte arter blir stoppet av predatorer eller sykdom, men 10% regelen introdusert av Williamson & Fitter i 1996 sier at 10% av introduserte arter etablerer seg, og ca. 10% av disse blir en pestplage.

Arter kan spres naturlig eller via ballastvann, oppdrett, plantejord, akvarier, men også ifm med jakt hvor fasan og vaktel har blitt spredd. Mungo (Harpestes edwardsi) i snikekattfamilien ble innført i Jamaica for å fjerne rotter, men begynte å predatere frosk, krabber, små husdyr og fjørfe. Bjørnebær vokser i Europa, men ble et problem på New Zealand. Salvinia (Salvina molesta) er en vannbregne med to grønne runde blad som flyter på vannoverflaten og et tredje blad under vann som ligner en rot, men har runde hvitaktige sori. Salvinia som vokser i S-Amerika er en klon med vegetativ formering og planten ble i 1939 flyttet til Sri-Lanka hvor den  tetter igjen og blokkerer vannløp , elver og kanaler. Den er et akvatisk ugras som har spredd seg til SØ-Asia, India, Australia og Afrika. Når vannet blir dekket av Salvinia slipper ikke lys ned i vannet, og etter hvert vil mange organismer som er avhengig av lys dø ut. Den gir også mulighet for formering av snegler som gir shistosomiasis. Man har forsøkt å kvitte seg med Salvinia med mekanisk fjerning, bruk av ugrasdreper, og biologisk bekjempning med snutebillen Cyrtobagous salviniae. Salvina er eksempel på en introdusert art med enormt spredningspotensial når den kommer inn i nye nisjer.  Frislipp av en organisme av en ikke naturlig art for et økosystem som er tenkt brukt i biologisk bekjemping av en skadelig art kan gi mer skade enn den hindrer. Lager skadegjøreren et etisk eller økonomisk problem? Nye verter kan angripes.

Lythrum salicaria fra Europa som ble overført USA fortrenger vannveier. Utsetting av fisk er vanlig. Karpe (Cyprinus carpio), karuss (Carassius carassius) og gullfisk (Carassius auratus) har sin opprinnelse i Kina og Øst-Europa og har blitt brukt til fiskeoppdrett og er satt ut i gårdsdammer og småvann. Gjedde, suter (Tinca tinca) fra mellom-Europa og karuss er satt ut i diverse vann. Ørkyte (Phoxinus phoxinus) og sørv (Scardinius erythrophthalamus) har blitt brukt som fiskeagn, og rømt fisk har etablert seg i nye områder. Ørkyte har også blitt forsøkt brukt i bekjempelse av tuneflue i Østfold.  Laks og ørret er naturlige innvandrere til Norge vestfra, men regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) har sin opprinnelse  fra Stillehavskysten i N-Amerika, og har blitt mye brukt i oppdrett. Bekkerøye (Salvelinus fontinalis) har sin opprinnelse fra det østlige USA og Canada. Kanadarøye (Salvelinus namaycush) er en rovfisk betraktet som en dårlig matfisk. Katadrome fisk vandrer med strømmen og anadrome vandrer mot strømmen. Laksefisk lever både i salt og ferskvann. Laskeparasitten Gyrodactylus salaris kom fra Østersjøen med oppdrettsfisk. Gyro fra Østersjøen lever bare på fisken i ferskvann. Parasitten er en haptormark med festeorgan (opisthaptor) i den ene enden og munn i den andre. Gyrodactylus lever av celler i huden og slim. Furunkulose skyldes bakterien Aeromonas salmonicida og kom via smolt fra Skotland.

 Zebramusling (Dreissena polymorpha) er en liten musling fra det Kaspiske hav som kom med ballastvann i 1985 til de store sjøene i USA bl.a. Eriesjøen . Muslingene spiser fytoplankton, det gir klarere vann, mer lys, men gjør at bestanden av zooplankton går ned som igjen påvirker bestandene av fisk. IMO (International Maritime Organization) har laget en konvensjon om utslipp av ballastvann, og innen 2016 skal alt ballastvann brukt i sjøfart være renset før det slippes ut. En rekke organismer kan bli spredd med ballastvann.

I Norge har kjempebjønnkjeks (Heracleum mantegazzianum) og platanlønn (Acer pseudoplatanus) spredd seg etter utplanting i hager. Det samme gjelder skallerkål (Aegopodium podagraria) og hagelupin (Lupinus polyphyllis). Tunbalderbrå (Chamomilla suaveolens) og klistersvineblom (Senecio viscosus) som ble innført til Norge på 1800-tallet har vist stort spredningspotensial. Pastinakk (Pastinaca sativa) og burot har vist stort spredningspotensial i veikanter. Foring av fugl med utenlandsprodusert fuglefrø kan introdusere nye arter bl.a. Ambrosia. Parkslirekne (Fallopia japonica) har spredd seg fra hager og danner tette monokulturer. Spredning av vasspest (Elodea canadensis) i Norge ble ikke så ille som man hadde trodd, selv om også den står på en svarteliste.

Ilder, mink, bisamrotte, fjellrev, mårhund, og blårev rømmer fra anlegg for oppdrett av  pelsdyr. Egg og larver blir med planter over landegrensene. Kandagås  og Douglasgran er eksempler på arter som kommer fra Nord-Amerika. Caulerpa taxifolia er en akvariealge som ble sluppet ut i Middelhavet og har spredd seg. Afrikansk honningbie (Apis mellifera scutellata) lever naturlig i Øst- og Sør-Afrika og er meget aggresiv. Den ble innført av birøktere til Brasil i 1956 ifm. foredlingsarbeid  og har derfra spredd seg til nordover til mellom-Amerika og USA. Den hybridiserer med lokale biestammer og jager vekk Apis mellifera ligustica.

Øyer er spesielt følsomme for effekter av introduserte arter. F.eks. Galapagosøyene og introduksjon av rotter og geiter.

Den introduserte arten Rhododendron ponticum kom til Storbritannia fra den Iberiske halvøy i 1763.  Den vokser i mildt klima på sur og næringsfattig jord, blir høy og skygger ut andre planter som får for lite lys.  Den danner et ugjennomtrengelig kratt med greiner og kan også vokse på våtmark. Bladene er seige og inneholder giftige fenoler og diterpener (grayanatoksin), noe som gjør at ingen predaterer på bladene.  Den utkonkurrerer andre planter bl.a. hassel som hasselmus (Muscardinus arvellanarius) er avhengig av . Blomstene til  Rhododendron ponticum er også attraktive for humler, og andre planter blir tilsvarende mindre besøkt. Hvor den har blitt en plante som man ønsker å få utryddet.

Ulex europaeus er en busk som danner et ugjennomtrengelig kratt med gule blomster , vokser vilt i Skotland, men har blitt en problemplante på New Zeland.

Fikenkaktus (Optunia stricta/Optunia ficus-indica) kommer fra sentralamerika og ble innført til Australia og S-Afrika hvor den har spredd seg og  har blitt en problemplante, men larver av sommerfuglen Cactoblastis har blitt forsøkt brukt som biologisk bekjempningsmiddel.

Da europeisk stær (Sturnus vulgaris) kom til N-Amerika dannet den store flokker  som spiser opp avlinger, og kan ta reirplasser fra andre fugl.

Marihøne (Rodolia cardinalis) har blitt brukt til biologisk bekjempning av sitrusskjoldlus (Icerya purchasi). Snylteveps benyttes i insektsbekjempelse i drivhusnæringen.

Amerikansk hummer (Homarus americanus) har pannetorn, en forlengelse av carapax, bøyd nedover og denne er resistent mot bakterien Aerococcus viridans som gir en skallsykdom, mens europeisk hummer (Homarus vulgaris) er ikke resistent mot denne.

Man er nå bekymret for spredning av amerikansk hummer på bekostning av den europeiske. Utsetting av kongekrabbe har gitt en art som nå sprer seg langs store deler av norskekysten. Pungreke (Mysis relicta) hvor hunnen har rugepose er satt ut som fiskeføde, men disse spiser zooplankton som er mat for røye. Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) er også en nykommer i norske farvann og som utkonkurrerer den europeiske flatøsters..

Teksten er hentet fra Økologi

Tilbake til hovedside

Publisert 7. feb. 2019 15:48 - Sist endret 7. feb. 2019 15:48