Kompost

Kompost - Organisk materiale som omsettes av en mikroflora og fauna. Mikroorganismene (bakterier, aktinobakterier og sopp) er jordas søppelkontrollører og omsetter store mengder organiske stoffer og fungerer derved i en form for opprenskning.

Kompost (fr. compositum , composter – gjødsle med kompost) er organisk gjødsel og jordforbedringsprodukt laget ved mikrobiell omsetning og forråtnelse av organisk materiale, ofte plantemateriale i form av hagekompost. Biodegradering av organisk stoff skjer ved oksidasjon, reduksjon, fjerning av sidegrupper, nedbygging av kjernestrukturene og karbonskjelettene. Mineralisering og degradering av organiske molekyler gir CO2, mikrobiell biomasse, metan, uorganiske stoffer med bl.a. nitrogen, svovel og fosfor. Fenoler kondenseres med ammonium i humifiseringsprosessen. I første del av komposteringen utvikles mye varme som dreper sopp, men bakterier som f.eks. Bacillus tåler høye temperaturer. Sopp er derimot viktige i siste del av komposteringen siden sopp lett blir utkonkurrert i den høye substrat- og høytemperaturfasen i starten. Sopp produserer også en rekke antibiotika som er med å utkonkurrere bakteriene. I kompost er det stort innehold av aktinobakterier. I tillegg til å produsere antibiotika kan aktinobakterier produsere geosmin som gir jordlukt. Organisk materiale er den faktoren som har størst betydning for produktivitet og spiller en stor rolle for jordstruktur, farge, vanninnhold i jorda. Humus utgjør et lager av makro- og mikronæringsstoffer, og gir muligheter for kationbytting når planten tar opp grunnstoffer. Lignin og til dels også cellulose er tungt nedbrytbart, og sopp spiller en viktig rolle i denne sammenheng. Nitrifiserende bakterier omdanner ammonium til nitrat hvis vekstforholdene for disse bakteriene er gode (tilgang på oksygen, ikke for mye vann og lav temperatur, ikke for surt). Er det anaerobe forhold i komposten kan det skje bakteriell  nitratreduksjon, sulfatreduksjon, samt metanogenese, hvis redokspotensialet blir negativt nok. Det er komplekse næringsnett i en kompost.

Plantene er i utgangspunktet ikke avhengig av organisk materiale, bare mineralnæringen som finnes i jorda. Imidlertid vil tilførsel kompost være et alternativ som reduserer behovet for kunstgjødsel og kompost øker innholdet av mold i jorda. De organiske kolloidene holder på mineralnæring og avgir dem sakte over tid. Mold bedrer vannforholdene i jorda og gir økt mikrobiell aktivitet og rikere jordfauna bl.a. med meitemark. Humussyrer kan chelatere mineralnæring som kobber og jern, samt kan binde potensielt giftig aluminium. En god kompost skal ikke ha vond lukt, den kan lukte av jord (geosmin fra aktinobakterier), skal ikke inneholde smittefarlige organismer og tungmetaller.Kompost, grøntgjødsling ved nedmulding av nitrogenfikserende erteplanter, samt husdyrgjødsel blir brukt som eneste mineralkilde i økologisk hage- og landbruk.

Vermikompost

Vermikompost er kompostering av organisk materiale ved hjelp av meitemark. Vermes  (l. vermis – orm) er en gammel zoologisk betegnelse på mange forskjellige dyregrupper med form som en orm, men som nødvendigvis ikke er i slekt med hverandre. Meitemarkene kan fordøye organisk materiale jord og trekke ut næring fra denne, og således blander organisk materiale inn i jorda. Imidlertid assimilerer meitemarken  næringsstoffene lite effektivt, slik at den må spise store mengder organisk materiale. Om natten samles visne blader fra jordoverflaten som meitemarken fuktes med sekret og suges inn i et muskelsvelg. Avfall kan sees som kuleformete tårn på jordoverflaten.  Meitemarken lager jorda mer porøs, gir en grynet jordstruktur,  og gravegangene gir bedrer tilførsel av luft og vann. Meitemarken fragmenterer og finfordeler plantemateriale, noe som gir større overflater, samt blander jorda. Enzymatisk fordøyelse og mikrobiell aktivitet i tarmen til meitemarken gjør næringsstoffene mer tilgjengelig for plantene. Meitemark kan også spise sopphyfer og protozoer, og kan også omsette kaffegrut. Jordaggregatene som meitemarken etterlater seg inneholder  en sammensetning av leire, organisk materiale bl.a. humussyrer og slimstoffer,samt polyvalente kationer. Av kationene er kalsium (Ca2+) viktig, og marken kan skille ut kalsiumkarbonat fra kjertelceller. Den beste indikatoren på god vermikompostering er hvis meitemarken trives og formerer seg i stort antall. En termokompostering før vermikompostering gir reduksjon i spiredyktige frø og patogener, samt reduserer massen. Charles Darwin  gjorde mye annet enn å seile rundt med Beagle og studere artenes opprinnelse, han beskrev også den positive effekten meitemark har på jorda  i boka Dannelse av jordsmonn ved meitemarkenes virksomhet (The Formation of Vegetable Mould Through the Action of Worms) utgitt i 1881.

Det finnes en egen Forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav som gir kravspesifikasjoner for hva organisk gjødsel skal inneholde.

Meitemark

Det finnes mange arter meitemark. Fargen er rødaktig eller grå. Noen av de vanlige artene er skogsmeitemark (Lumbricus rubellus), gråmeitemark (Aporrectodea caliginosa), og rosameitemark (Aporrectodea rosea), Andre arter er stormeitemark (Lumbricus terrestris) som navnet tilsier kan bli stor, opptil 25 cm lang, lever dypt, men kopulerer om natten på jordoverflaten, og  lang meitemark (Aporrectodea longa). Kompostmeitemark (Eisenia fetida) og den nærstående slektningen  Eisenia andrei kalles også tigermeitemark pga. av de alternerende lyse og mørke stripene, og fetida henspiller på utskillelse av illeluktende stoff som beskyttelse mot predatorer. Kompostmeitemark er mye brukt i vermikompostering og er epigeisk mark som trives best nær jordoverflaten . Meitemarkartene har forskjellige økologiske nisjer og lever i og foretrekker forskjellig jorddybde.

Meitemark lever av vegetasjon og annet organisk materiale i jorda. Meitemark har ikke skjelett, men har hudmuskelsekk med lengde-  og ringmuskelatur. Overflaten er dekket av tynn gjennomsiktig kutikula skilt ut fra epidermis, som også skiller ut slim som gjør at marken kan bevege seg lettere igjennom jorda. Gassutveksling skjer gjennom den fuktige huden.Hvert segment har fire par kitinholdige børster (seta) som kommer ut gjennom porer i kutikula. Når meitemarken beveger seg peristaltisk, graver eller fester seg i jorda virker seta som forankring. ed vanlig bevegelse følger refleksbuene etter hverandre og strekking av ett ledd etterfølges av strekking av neste ledd. Hodeenden har kraftige muskler, og en munn uten tenner, men med en munnlapp som blir brukt til artsidentifisering. Fordøyelsessystemet består av munn, svelg, etterfulgt av en sekkformet kro, krås (muskulær tyggemage), tarm og analåpning.

Meitemark mangler øyne, men har fotoreseptorer i epidermis. Meitemark er positivt fototaksiske til svakt lys, men negativt fototaksiske til sterkt lys. Pigmenter (melaniner) gir brunaktig farge på meitemarken og beskytter mot UV-stråling.  Meitmark er monoike (hermafroditter). Kopuleringen skjer ved at to marker legger seg mot hverandre på ventralsiden. Overflatene limes mot hverandre med slim fra klitellum, en tykk ring eller belte på epidermis med merkesvulster.  Sperm byttes mellom de to individene. Det er to par lommer  hvor sæd lagres til eggleggingen. Egg kommer fra et par ovarier inn i coelomhulrommet hvor de blir fanget opp av cilierte eggledere. Eggene kommer ut på utsiden gjennom den hunnlige kjønnsporen. Etter en tid vil klitellum skille ut en membrankokong med klebrig væske.  Når slimrørkokongen fra klitellum  glir forover kroppen legges det egg i den og tilføres sperm når den passerer åpningen til sædlageret. Sæd og egg blandes og blir til en eggkokong  eller kapsel når den glir over hodet til marken og slippes fri i jorda. Embryogenese skjer i kokongen, og det er direkte utvikling uten metamorfose inne i kapselen som beskytter de unge meitemarkene. Blodet inneholder hemoglobin og amøbocyter. Sirkulasjon kan også skje i coelomvæsken.  Sekresjon via parvise  metanefridier repetert i alle ledd unntatt de første tre og det siste. Avfall fra coelom føres vha. av cilier inn i en cilietrakt kalt nefrostom (nefrostom, gr. nephros - nyre; stoma - munn). Flere løkker med økende størrelser danner nefridekanalen fram til en nefridiepore med åpning mot utsiden. Meitemark skiller ut både ammonium og urea fra kloragogenceller (gr. chloros - sandgul; genos - herkomst). Gassutveksling gjennom huden. Ved mye nedbør kommer meitemarken opp av jorda, muligens pga. mangel på oksygen.

  Sentralnervesystemet har et par cerebralganglier (hjerne) i hodet, hvorfra det rundt svelget går konnektiver med nervesom forbinder cerebralganglier med det første paret med ganglier i den ventrale nervestrengen. Neurosekretoriske celler i hjernen og ganglier skiller ut neurohormoner. Den sentrale nervestrengen inneholder en median stor nervefiber og en lateral nervefiber på hver side, og danner en enkel refleksbue som brukes i fluktrespons. Sensoriske neuroner går ut i epidermis.  Impulsene går raskere gjennom store nervefibre som gjør at alle segmentene kan trekke seg sammen samtidig i en fluktrespons.

Publisert 4. feb. 2011 10:30 - Sist endret 15. apr. 2016 14:14