Krepsdyr

Krepsdyr (Crustacea, l. crusta - skall/skorpe; eng. crustaceans) omfatter en rekke dyregrupper (krepsdyrenes systematikk). De fleste er marine, noen i ferskvann og noen få terrestrisk. Stor variasjon i størrelse. Mikroskopiske krepsdyr (isopoder og copepoder) utgjør en stor del av marint plankton.

Evolusjonsmessig primitive krepsdyr er filterspisere, men mange er bunnformer som oppsøker byttet. Krepsdyrene er leddyr hvor kroppen delt i tre hoveddeler/tagmata: Et hode (cephalon, gr. kephale - hode), bryst (thorax, gr. thorax - bryst) og bakkropp (abdomen, l. abdomen - bakdel. De fleste krepsdyr har mellom 16-20 segmenter/somiter, men noen kan ha mange flere, sistnevnte er en evolusjonsmessig primitiv egenskap. Hodet består av 6 ledd/segmenter forbundet med ett eller flere thoraxledd til en cephalothorax (13 segementer). Abdomen består vanligvis av seks segmenter,  og ender i et uparret abdominalsegment kalt telson (gr. telson - ekstremitet) i midten av en halevifte dannet av vedheng kalt uropoder (gr. oura - hale; pous - fot). Telson kan ha halenokker kalt furca (l. furca - gaffel). Man tenker seg at telson er homolog med pygidium (gr. pygidion - saml rumpe) hos annelidene. Noen har et skjold (carapax, sp. carapacho - dekke) som kappeutvekst fra bakerste del av hodet, dekket av en fast kutikula. Hos krabbe, hummer og kreps dekker carapax hele cephalothorax. Segmenter som ikke er dekket av carapax har dorsalt en ryggplate kalt tergit (l. tergum - bak) og ventralt av en bukplate kalt sternit (gr. sternon - bryst). For å kunne vokse i størrelse må krepsdyrene gjennomgå skallskifte (ecdysis). Kutikula består av flere lag og er utskilt fra epidermis. Før skallskifte dannes det ny epikutkula og eksokutikula, samtidig med at det skilles ut enzymer som løser opp den gamle endokutikula som til slutt sprekker. Skallskifte er styrt av hormoner, men indusert av ytre faktorer som daglengde, temperatur, eller fuktighet hos terrestre krepsdyr. Skallfargen kan endres i kromatoforer med pigmenter

 

    På hodet finnes vanligvis fem par ekstremiteter. Ekstremitetene brukes til næringsopptak, bevegelse og respirasjon. Ekstremitetene unntatt første antenne er togreinete/birame (l. bis - to; ramus - grein). Krepsdyrene er de eneste leddyrene som har 2 par antenner som sitter foran munnen. Første par antenner kalles antennuler og andre par antenner kalles antenna. Antennene har noen få basale ledd og en lengre bøylig svepe. Første ledd kalt acron har øyne og første par antenner med sanseorganer (tangoreceptorer og følehår). Det andre paret antenner (antennae) finnes på neste ledd. Det fjerde ledd/segment har overkjever kalt mandibler (l. mandibulum - kjeve), og to par underkjever kalt første og andre maxille (l. maxille - kjeve) på 5. og 6. segment. Mandibler og maxiller brukes til spising. Første ledd på forkjevene (mandibulae) er velutviklet med tyggeflate. Forkjevene kan ha en leddet utvekst (palpe). Midtkjeven (maxillulae) og bakjevene (maxillae) er mindre utviklet. Munnen ligger mellom forkjevene. Maxillipedene brukes til å holde og knuse maten, spesielt chelipedene med store klør hos krepsdyr med gåbein. Ikke alle krepsdyrene har vedheng på alle segmentene/somitene (gr. soma - kropp)

    Thorax og abdomen kan ha forskjellig antall bein. Et vanlig vedheng er spaltefot med et basalledd med yttergrein kalt eksopoditt (gr. exo - uten; pous - fot) og en innergrein kalt endopoditt. Basisledd og hofteledd (coxa) danner en basal del av spaltefoten kalt protopoditt. Gjeller kan forkomme som en utvekst (epipoditt) på protopoditt. Eksopoditt og endopoditt kan bestå fra en til mange ledd. Den videre utformingen av spaltefoten varierer med funksjonen (seriehomologi). De første kroppslemmene medvirker til næringsopptak (kjeveføtter). De påfølgende er svømmebein eller gangbein. Første par gangbein (cheliped) kan ende i store klør som brukes til angrep og forsvar. Store gangbein hos krepsdyr er ugreinet uten eksopoditt.

    Krepsdyrene har åpent blodkarsystem (hemocoel) hvor blod går delvis i kar og mellom organer, vanligvis med hjerte. Blodet går ut av hjerte via arterier og går tilbake via venesinuser. Fargeløst eller rødt blod (hemolymfe) med hemocyanin (kobber istedet for jern som i hemoglobin) kommer inn i hjertet fra hjertesekken (pericardialsinus) via spalter (ostier, l. ostium - dør). Hemolymfen inneholder amøboide celler.

   Ekskresjonen av avfall og regulering av saltbalanse skjer gjennom to store  antennekjertler ved basis av antennene på hodet eller via maxillarkjertler ved basis av andre maxille. Ammonium skilles ut via gjeller, kroppsvev eller anus. Antennekjertlene hos tifotkreps kalles grønne kjertler. De grønne kjertlene består av en antennesekk, svampformet labyrint og et ekskresjonsrør som går via en blære før utløpet. Rørformet tarm med anus på bakkroppen. Midttarm med hepatopankreas (lever) som skiller ut enzymer og inneholder opplagsnæring.

   Respirasjon over hele kroppen eller via gjeller eller gjellevedheng på lemmer eller kropp.

    Har tverrstripet muskelatur i bunter festet til skallet. Musklene er organisert i fleksorer som drar mot kroppen og ekstensorer som drar utover. Kreps har kraftige fleksorer som drar i abdomen og gjør at dyret kan svømme bakover.                 Nervesystem med dobbelt gangliekjede, med få store ganglier ved hver somitt. Hjernen består av et par ganglier over svelget med utløpere til øyne og antenner. Under svelget er det ganglier med utløp til munnapparatet. Både muskler og nervesystemet viser metameri på samme måte som hos annelidene. Storkreps har statiske organ kalt statocyste med statolitter. Har panneøye og/eller sideøye. Sammensatte øyne av ommatidier (gr. ommation - lite øye) med krystallkjegle, og svarte pigmentceller som kan regulere lystilgangen, dekket av en tynn gjennomsiktig kutikula. Hornhinnen (cornea) med heksagonformete fasetter.

 

   De fleste er særkjønnet, men det finnes hermafroditter. Rankeføtter er monoike med kryssbefruktning. Det forekommer partogenese og heterogoni.  Kjønnsorgan med utløp på bakkroppens underside, men hvor avhenger av kjønn og type krepsdyr. Kjønnsåpningen kan være på eller ved basis av vedheng, eller på segmenter uten vedheng. Hannen med spermatofor eller penis. De fleste ruger eggene. Eggene kan befinne seg i eggkammere som hos rankeføttinger og bladfotkreps. Copepodene har eggsekker på siden av abdomen. Storkreps bærer eggene/eventuelt unger på vedheng under abdomen. Noen har yngelpleie. Egg som klekkes danner det første livsstadiet i form i form av en fri naupliuslarve med bare de fremre tre par med vedheng. Hos noen kan naupliusstadiet passeres før klekking. Hos tifotkreps er det direkte utvikling uten noe larvestadium, og fra eggene kommer det miniatyrer av de voksne. Mange krepsdyr har indirekte utvikling og forvandling (metamorfose). Den evolusjonsmessig mest primitive og mest vanlige larven hos krepsdyr er naupliuslarve. Naupliuslarven har få ledd og lemmer og lever pelagisk. Vanlig vedheng på nauplislarver er unirame første par antennuler og birame annet par antenner, samt birame mandibler som brukes for å bite og gni ut maten. Mandiblene er tredje par vedheng på hver side av en ventral munn.  Naupliuslarve mangler for arter i ferskvann og for terrestre krepsdyr. Noen krepsdyr er sterkt omdannete parasitter.

Teksten er hentet fra leddyr

Tilbake til hovedside

Publisert 16. jan. 2019 07:58 - Sist endret 16. jan. 2019 08:13