Perfluorerte stoffer

Perfluorerte stoffer er syntetiske perfluoro- og poly-fluoralkylkjemikalier (PFAS), flere enn >9000 forskjellige syntetiske stoffer med en rekke bruksområder. Produksjonen startet på 1940-tallet. Halogenet fluor (F) blir koblet til karbon (C) i for å lage hydrofobe organiske overflateaktive stoffer (CnF2n+1)  og polymerer (-CF2-CF2-CF2-) som er meget motstandsdyktige mot nedbrytning, de er persistente, på samme måte som organiske klorforbindeler. PFAS spres og akkumulerer i alle økosystemer. Det finnes bare noen enzymsystemer som klarer å bryte ned noen av dem, de er således en type evighetskjemikalier og allestedsnærværende i vann, jord, sopp, planter, dyr og mennesker.

De finnes også som pfluoroolymere –CF2OCF2- , -CF2OCFHCF2- og CH3-CF2- m.fl.  PFAS som surfaktant til overflatebehandling senker overflatespenningen til vann fra ca. 72 mN m-1 til <15 mN m-1. PFAS kan legge seg på vannoverflater og virvles med skum opp i atmosfæren. PFAS er amfifile med både hydrofile og hydrofobe egenskaper. Polare med sterke karbon-fluorbindinger (-C-F). Antall karbonatomer (C2-C13+) med en ladet funksjonell hodegruppe festet i den ene enden, enten en karboksylsyre(COO) eller sulfonsyre  (SO3). Fluor er festet til alle bindingssetene til karbonatomene bortsett fra det siste karbonatomet 

PFAS

Det vakte oppstyr da man oppdaget at matpapir og mellomleggspapir var overflatebehandlet med PFAS. Selv med forbud fortsetter skiløpere å legge igjen fluorforbindelser i skisporet. Ulempen er at perfluorerte milljøskadelige forbindelsene med stabile C-F-bindinger  akkumuleres (bioakkumulering) i økosystemer og næringskjeder i jord, luft, saltvann ogf erskvann,  inkludert grunnvann og drikkevann. De syntetiske CF-bindingene er helt ukjent for enzymsystemer i organismene og blir ikke nedbrutt. Perfluorerte stoffer kan gi helseskader hos dyr og mennesker, og etter den oppdagelsen er flere av dem forbudt å bruke i EU ifølge POP-forordningen (POP- persistente organiske forbindelser). 

Perfluorerte kjemikalier er PFAS, PFOS (perfluorooktan sulfonsyre inkludert kaliumsalt), PFOA (perfluorooktansyre), PFNA (perfluorononainsyre), PFBS (perfluorobutansulfonat) , PHFxS (perfluoroheksan-1-sulfonsyre)

Perfluoroalkylsulfonsyrer finnes igjen i blod, lever og nyrer hos dyr og mennesker, inkludert morsmelk.

Perfluorerte stoffer blir brukt til impregnering av tekstiler og papir, bakepapir, muffinsformer, goretex, emballasje, film,  non-stick belegg stekepanner og kokekar, skismøring, flammeretardanter i vannfilmdannende brannskum, elektroplating (galvanisering), men også i kosmetikk (leppepomade, leppestift, mascara, øyeskygge, øyeliner, basesminke «foundation» for få jevn «hudtone», hudrensemidler, barberskum, samt lotions som gir skinnende utseende på huden. PFAS finnes i jordsmonnet og  grunnvann, drikkevann, ferskvann og saltvann.

Eksempler på PFAS i kosmetikk er PTFE (polytetrafluoroetylen), perfluoro-oktyl trietoksysilan, perfluorononyl dimetikon, perfluoroheksan og perfluorodekalin.  Se gjerne etter Svanemerkete produkter før du handler.

PFAS opptak i planter

De forskjellige PFAS har forskjellige antall karbonatomer i kjeden. PFAS med kort kjeder tas lettere opp i koppen enn lange kjeder. Opptaket påvirkes av fysiokjemiske egenskaper hos PFAS som fett- og vann-løselighet, og av plantefysiologi (art, opptaksproteiner, transpirasjon, jordtype, pH).

Planter, det vil si også grønnsaker og korn,  kan ta opp perfluoroakyl- og polyfluoroalkyl-forbindelser. Mest undersøkt er perfluorooktanoidsyre (PFOA) og perfluorooktansulfonsyre (PFOS) som tas opp via røttene. Når PFAS er tatt opp av planter og alger følger de næringskjedene i alle trofiske nivåer og blir bioakkumulert. Kildene til PFAS er industriutslipp, vanning med vann som inneholder PFAS eller lekkasje fra fyllinger.

PFAS blir tatt opp i planter hvis PFAS finnes i jordsmonnet. PFAS bioakkumuleres i næringskjedene når plenteetere og mennesker spiser plantemateriale. Siden planter tar opp PFAS kan de bli anvendt til fytoremediering

PFAS opptak i sopp

PFAS tas opp isopp og noen sopp kan bryte ned noen typer PFAS i mindre bestanddeler. Ekstracellulære enzymer fra hvitråteopp, Phanerochaete chrysosporium og østerssopp (Pleurotus ostreatus) er cellulaser, hemicellulaser, lignotiske enzymer kan bryte ned komplekse kjemiske strukturer lignin peroksidase, lakkase, manganavhengig peroksidase. Intracellulære cytokrom P450 enzymssytem kan foreta oksygenering, dehalogenering, hydroksylering av karbonkjedene 4-12.

Noen bakterier (Pseudomonas, Acidimicrobium, Dehalobacter) kan bryte ned PFAS.

PFAS kan bli analysert med gasskromatografi-massespektrometri (GC-MS) eller væskekromatografi-massespektrometri (LC-MS).

Databasen Spin (The Substances in Preparations in Nordic Countries) inneholder informasjon om mer enn 30000 kjemiske stoffer fra det nordiske produktregisteret.

Litteratur

Wikipedia

Tilbake til hovedside

Publisert 11. aug. 2022 11:39 - Sist endret 19. okt. 2023 13:05