Syre-base teori

Syre-base teori - Syre er fra gammelt av utledet fra stoffer som smaker surt. Det latinske navn for syre er acidum og er avledet fra acidus som betyr sur.

Lavoisier var den første som rundt 1770 oppdaget at når kull, fosfor eller svovel brant i det som vi i dag kaller oksygen ble det laget sure oksider som dannet syre når det ble løst i vann. Lavoisier ga oksygen navnet oxygène. Dette kommer fra det latinske oksygenium som er utledet fra gresk og betyr syredanner. Med samme tankegang ble syre det svenske navnet på oksygen. Imidlertid fant Davy at hydrogenklorid var sur uten å inneholde oksygen. Derfor ble etterhvert Lavoisier sin teori forkastet. Man fant imidlertid at syrer alltid inneholdt hydrogen og at jo større konsentrasjon av H+ løsningen hadde desto surere var den. Baser var stoffer som kunne nøytralisere syrer og at baser kunne avgi hydroksylioner (OH-). Denne definisjonen av syre og base var imidlertid basert på vann som løsningsmiddel. Det var den danske kjemikeren Johannes N. Brønsted (1879-1947) som i 1923 utviklet en generell syre- baseteori som kunne forklare sure egenskaper hos alle stoffer og i forskjellige løsningsmidler. Den gikk ut på at en syre var et stoff som kunne avgi protoner og en base var et stoff som kunne motta protoner:

syre ⇔ base + H+

Også den engelske kjemikeren Thomas Lowry hadde like før kommet fram til den samme definisjonen på en syre og teorien ble kalt Brønsted-Lowrys syre-base teori.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:53 - Sist endret 12. aug. 2019 17:45