print logo

Epidermis

Epidermis (gr. epi - på, over; derma - hud, skinn) - Overhud. Det ytre primære hudvev på blader, stengel, og rot. Er ett cellelag tykk og cellene ligger tett sammen med bølgete vegger som i et puslespill. Epidermis har til funksjon å beskytte mot uttørking, mekaniske skader og inntrengende organismer og skal sørge for kommunikasjon mellom det indre av planten og miljøet utenfor (gassutveksling i blader og stengeler; vann og ioneopptak i røtter). Epidermis på overjordiske deler er ofte dekket en kutikula og et vokslag for å redusere transpirasjon, spesielt på tørketålende planter (xerofytter). Det finnes ikke kloroplaster i epidermisceller, bortsett fra lukkeceller i spalteåpningene og i neddykkete blader hos vannplanter. Neddykkete blad mangler også kutikula, men har en overflate dekket av karbohydratslim. På eldre flerårige planteorganer erstattes epidermis med en periderm (korkhud) som kommer fra et korkkambium.

Epidermis er primært hudvev, dannet fra primære meristemer, og  som dekker den ytre overflaten av unge plantedeler. Epidermiscellene er av tre hovedtyper:

1) Brolegemeceller som danner en tett overflate hvor cellene er mekanisk festet til hverandre som puslespillbrikker. Overflaten av epidermis er dekket av kutikula bestående av en kompleks polyester av hydroksyfettsyrer. Overflaten kan være dekket av et lag med voks som gir en vannavstøtende overflate. Den hydrofobe overflaten gjør at kontaktvinkelen mellom vanndråpe og bladoverflate blir større enn 90o, og vanndråper vil trille av bladet og ta med seg foruresninger og eventuelle soppsporer og bakterier fra bladoverflaten. Denne rensingen av bladoverflaten blir kalt Lotus-effekten, etter lotusblomsten.

 2) Lukkeceller og naboceller i spalteåpningsapparatet.

3) En- eller flercellete hår (trikomer) som kan være utformet som kjertelhår, bladhår, nektartrikomer i blomster, eller brennhår som hos brennesle. På røttene er det rothår i en rothårssone nær rotspissen. Trikomer kan ved siden av å lage et stabilt grenselag langs overflaten av planteorganet som reduserer vanntap via transpirasjon også delta i det mekaniske og overflatekjemiske førstelinjeforsvaret som barriære mot insekter og herbivore. Trikomene hos brennesle (Urtica dioica) er festet til epidermis i en flercellet struktur med en stiv håraktig utvekst med en kule i enden. Håret er avstivet med cystolitter. Cystolitter (litocyster) er celler med uorganiske utfellinger med for eksempel kalsiumkarbonat i celleveggen innleiret i cellulose. Den kuleformete spissen på brennhåret brister lett og faller av ved ved berøring og etterlater en kanylespiss som trenger inn i huden. Turgortrykket gjør at en kjemisk blanding med histamin, acetyl-kolin, serotonin, maursyre, vinsyre (tartarsyre) blir presset inn i huden via kanylen og gir en brennende følelse. Torner på bladstilker og greiner hos roser (Rosa sp.) er utviklet fra epidermis.

Hos gras og sneller inneholder celleveggene i epidermis kiselkrystaller kalt fytolitter (gr. phyton – plante; lithos - stein), opaler med silisiumoksid (SiO2), og noen ganger finnes de også i vakuolen, noe som gjør dem lite attraktive for beitende dyr. For eksempel graset sølvbunke (Deschampsia cespitosa)  som også har en ru overflate med skarpe hår, dra forsiktig fingeren langs overflaten og kjenn.  I samme kategori kommer finnskjegg (Nardus stricta)  som vokser på næringsfattige områder i fjellet. Skavgras (Equisetum hyemale) har så mye kisel i celleveggene at det har blitt brukt til gryteskrubb og rengjøring av kokekar. Fytolitter kan bli brukt innen taksonomi, men også innen arkeologi eller paleontologi.

Enfrøbladete planter har blad med ledningsstrenger, spalteåpninger, og epidermisceller fra interkalære meristemer i parallelle rekker langs aksen. Cellestrekning skjer stort sett langs lengdeaksen. Hos de tofrøbladete danner ledningstrengene og brolegemecellere t nettverksmønster (retikulært). Epidermis blir laget fra det ytre laget (protoderm, L1) i det skuddapikale og rotapikale meristemet. Spalteåpningene (stomata) ligger på lange rekker hos de enfrøbladete, og mer tilfeldig spredt hos de tofrøbladete plantene. Antall spalteåpninger per arealenhet er påvirket av ytre miljøfaktorer som konsentrasjonen av karbondioksid, lys (fytokrom interaksjonsfaktor 4), og vanntilgang ( via abscisinsyre). En meristemoid morcelle gjennomgår en assymmetrisk celledeling hvor den minste gir en meristemoid som danner en lukkecelle morcelle. Differensieringen av spalteåpninger og trikomer er styrt av basiske heliks-løkke-heliks transkripsjonsfaktorer (bHLH)  og MYB-transkripsjonsfaktorer. Hos vårskrinneblom består trikomene av en celle med tre horn. Epidermis er dekket av en kutikula og kan også ha et lag med voks.

Publisert 4. feb. 2011 10:17 - Sist endret 11. feb. 2015 08:46