Autolyse

Autolyse (gr. autos - selv; lysis -løsne, oppløse, splitte) er selvoppløsning etter at celler dør, hvor celler eller cellevev løses opp og nedbrytes avcellenes egne enzymer blant annet hydrolaser. En selvfordøyelse ved at organismens egne enzymer starter nedbrytning av cellene i kroppen i nekrotisert vev.  De selvfordøyende enzymene finnes blant annet i i lysosomer hos dyr. Hos mennesker autolyse i bakterieinfiserte sår hvor cellevevet dør og omsettes ved autolyse, eller ved frostskader hvor det utvikles koldbrann / gangren  og forråtnelse. Nekrotiserende bakterier kan gi alvorlig nekrotiserende fasciit i bindevevet (fascia)  med sepsis (blodforgiftning) og organsvikt.  

Når en organisme dør skjer det nedbrytning og omsetning av celler, vev og organer via autolyse, og kroppens mikrobiom kommer i kontakt med cellenes bestanddeler når membraner lekker, og starter nedbrytning med tilhørende dannelse av asser (karbondioskid, hydrogensulfid, metan o.a.).  

Autolyse av bakegjær for isolerting av gjærenzymer

Autolyse av bakegjær i et laboratorium hvor først frisk bakegjær puttes i en fryseboks -21oC slik at gjærcellene dør og blir ødelagt. Deretter setter man løsningen kaldt 1-2 døgn under omrøring, og holder kontroll på pH ved stadig å tilsette en base. Autolysen gjør at gjærløsningen blir sur. Etter sentrifugering har man en gulfarget løsning som inneholder mange stoffer og enzymer fra gjæren. Enzymene kan deretter isoleres ved fraksjonert felling av protein med konsentrert ammoniumsulfat, som en start for videre rensing av enzymene via søylekromatografi hvor proteiner blir fraksjonert etter størrelse (Sephade- G100, Sephadex G-200), ionebytterkromatografi hvor enzymene festes på kolonner med en anionbytter eller kationbytter, eller eller kolonner til affinitetskromatografi, og andre metoder for rensing og oppkonsentrering av enzymer. Deretter kan enzymreaksjonene studeres mer i detalj ved tilsetning av substratetene i bestemte konsentrasjoner  til enzmene i såkalte enzymessay ved en fast pH og temperaturhvor man måler hvor mye produkt som dannes i enzymreaksjonen per proteinmengde.  Brukt bl.a. i undertegnedes cand.real.-oppgave i 1972-1974for å lage C14-radioaktive substrater i enzymreaksjoner, og som man ikke kunne få kjøpt,

Litteratur

Wikipedia

Tilbake til hovedside 

Publisert 23. nov. 2019 17:12 - Sist endret 3. juli 2025 12:19