Autoradiografi

Autoradiografi (gr. autos - selv; l. radius - stråle; gr. graphein - å skrive) - Teknikk for å synliggjøre radioaktive molekyler i en prøve. Fotografisk bilde av et film som har vært utsatt for stråling fra radioaktive isotoper. Deler av filmen som har blitt bestålt svertes av nærvær av sølvkorn i filmemulasjonen. Den fremkalte filmen kalles et autoradiogram.

Ved direkte autoradiografi legges i en kasettholder den radioaktive prøven i mørke inn mot filmen bestående av en emulsjon på hver side av filmen,  som atskiller i en indre filmbase bestående av sølvhalidkrystaler i gelatin. I reaksjon med elektroner fra den radioaktive strålingen gir disse  negativt ladet sølvhalid som redusers til metallisk sølv og sverting av filmen etter fremkalling.Vanlige radioaktive isotoper brukt i autoradiografi er tritium (3H), karbon-14 (14C), svovel 35 (35S), kalsium-45 (45Ca) og fosfor-32 (32P).

Ved fluorografi legger man i tillegg en primær scintillator med PPO på utsiden av den radioaktive prøven, slik at svertingen av filmen skjer i en kombinasjon av lys og elektroner.

Med intensitetsskjerm har man en plate med fosfor på baksiden av filmen som reflekterer negatroner fra høyintensitets betastråling, for eksempel fra fosfor-32 (32P).

Todimensjonal papirkromatografi kombinert med autoradiografi ble brukt av Calvin, Benson og Bassham i utledningen av Calvinsyklus i fotosyntesen i planter.

Tilbake til hovedside

 

 

Publisert 4. feb. 2011 10:09 - Sist endret 5. sep. 2019 11:07