Jorden inndelt i områder ut fra plantegeografiske forhold. I Perm-tiden var landmassene samlet i et superkontinent kalt Pangæa. Etter hvert som kontinentene skilte seg fra hverandre skjedde evolusjonen i forskjellige retninger på de isolerte områdene.
Jorden kan inndeles i seks hovedområder. Holoarktis som omfatter det meste av den nordlige halvkule ned til vendekretsen som har hengt mer eller mindre sammen gjennom tidene. Syd for denne ligger pantropene som omfatter neotropene (mellom- og sør-Amerika), palæotropene (Afrika, den Arabiske halvøy, India, Østen), Australia, Kapensis (spissen av sør-Afrika). Helt syd ligger Antarktis.
Opplysningstiden startet med Linné. Naturhistorieinteresserte oppdagelsesreisende og samlere dro ut for å finne nye arter og lage utbredelseskart. Darwin hadde botanisert sammen med professor i botanikk ved Cambridge, John Stevens Henslow, og da Henslow skulle anbefale en person med interesse for naturhistorie og vitenskap for å bli med kaptein Robert Fitzroy på hans ekspedisjon, så måtte det bli Darwin. Da Hennes Majestets Skip HMS Beagle forlot Plymouth 27. desember 1831 var dette starten på en skjellsettende nesten 5 år lang reise til Sør-Amerika via Kanariøyene og Kap-Verde-øyene utenfor Vest-Afrika. Reisen gikk til, Buenos Aires, Bahia blanca i NØ-Brasil, langs østkysten til Uruguay, Argentina og Patagonia, Ildlandet, Falklandsøyene, Kapp Horn, gjennom Magellanstredet til Valparaiso i Chile, Lima i Peru. Det var mye sikksakkseiling Fra kysten av Sør-Amerika ved Ecuador gikk kursen ca. 950 km vestover langs ekvator mot Galápagosøyene, femten vulkanske øyer på hver sin side av ekvator. De gikk først i land på Chathamøya (Isla San Cristobal) dekket av svart vulkanaske. Der fant Darwin tilnærmet tamme svarte sjøiguaner som spiste alger. Deretter videre til Charlesøya (Isla Santa Maria) til den største av øyene, Albermarle (Isla Isabela) videre til Jamesøya (Isla San Salvador). Darwin noterte og hadde øye for detaljer, merket og samlet, og ble kalt philos av kaptein Fitzroy. Kjempeskilpaddene hadde forskjellig skallform på de forskjellige øyene. På Isla Isabela var det fargete herbivore landiguaner, men forskjellige fra dem på Isla Santa Maria. Darwin observerte tre arter spottfugl (Mimus polyglottus), de varierte mellom øyene, var lik dem han hadde observert i Chile, men hadde en annen sang. I alt 15 arter finker (Darwins finker) ble observert, og de hadde forskjellig nebbform avhengig av hva hovedføden på øya var. Artene var ikke konstante, og det var egne utviklingsveier på de forskjellige isolerte øyene. Reisen gikk videre til Tahiti, New Zealand, Australia, Tasmania, deretter over det Indiske hav med korallrev til Cape Town og Kapp det gode håp i Sør-Afrika via Cap Verde og tilbake til Storbritannia 2. oktober 1836. Darwin var ikke bare interessert i dyre- og planteliv på reisen. Via Lyells bok Geologiens grunnsetninger fikk Darwin også interesse for hvordan tolke jordskorpen. Darwin kom med ny teori hvordan koralløyer ble dannet, han oppdaget hvite bånd med koraller og muslingskall mange meter over havoverflaten, noen steder sedimentært lagdelt stein med fossiler. Det måtte ha vært kontinentale løft mente Darwin.
Da Darwin besøkte Kap Verde- og Galapagosøyene oppdaget han mange dyr som var særpreget for øyene (endemiske), men han observerte også at dyrene på øyene lignet mest på artene fra nærmeste fastland. Artene hadde migrert fra det kontinentale fastlandet til øyene og utviklet seg der. I Australia som hadde vært atskilt fra andre kontinenter i millioner av år ble det utviklet et særpreget dyreliv. Pungdyrene (marsupialene) i Australia fyller nisjene som placentale pattedyr har i Afrika og S-Amerika. Livsformene som lever på isolerte og fjerntliggende øyer får karakteristisk utvikling. Dyrene har forskjellig migrasjonsevne. Det finnes ikke pattedyr og amfibier på Stillehavsøyene hvor det er mer enn 50 mil til nærmeste kontinent, men det finnes flaggermus. På noen av øyene var det et forholdsvis stort antall fugler som ikke kunne fly. Den klumpete duefuglen dronte (Ruphus cucullatus) på Mauritius, dodoen (Ruphus solitarius) på Réunion og solitæren (Pezophaps solitaria) på Rodriguez var alle ikke flyvedyktige fugl og trengte ikke å fly for å kunne unnslippe predatorer. De vingeløse fuglene ble utryddet av urfolk og europeere som kom til øyene.
Underjordiske vann, huler og grotter utvikler et særegent dyreliv. Noen dyr søker bare ly i hulene f.eks. flaggermus, men mange insekter som lever av organisk materiale som bringes inn i hulene beveger seg aldri ut i dagslys. Andre dyr som lever i tilknytning til vann og elver i grotter er fisk, krepsdyr og padder. Disse dyrene som lever i totalt mørke har ikke behov for øyne, og øynene er mer eller mindre redusert mens følehorn og følehår blir velutviklet. Det er ikke behov for vernefarger og grottedyrene blir hvite, men gjeller og blod er rødfargete. Dyrefaunaen i grottene var sannsynligvis opprinnelig dyr som trivdes best i skyggefulle områder, og organer som ikke har noen funksjon blir redusert under evolusjonen.
Keiserpingvin i Antarktis ruger eggene på et kontinent uten rovdyr, men den lange rugetiden gjør at rugingen skjer i mørke gjennom den arktiske vinteren hvor temperaturen kan synke under 50 kuldegrader, men utenfor iskanten er leopardsel en aktiv predator. Ved dyphavsvulkaner utvikler det seg et spesielt dyreliv, det samme gjelder på store havdyp i stummende mørke hvor fisk, bløtdyr, krepsdyr og pigghuder lever av organisk materiale og døde dyr som synker mot havbunnen. Challengerekspedisjonen fra 1872-1876 ga nytt innblikk i hvilke skapninger som levde i dyphavet. Mange av dyphavsformene tilpasset enormt trykk har lysorganer og bioluminiscens. Hvis dyphavsfisk med lukket svømmeblære bringes til havoverflaten utvider luften seg så kraftig av svømmeblæren sprekker og presser innvollene ut gjennom munnen og øynene presses ut av hodet, og fisken kan sprenges i stykker.
Wilson, Edward O: The theory of island biography (1967)
Deler av teksten er hentet fra Evolusjon