Vegetasjonsanalyse

Vegetasjonsanalyse - Brukes til å beskrive plantesamfunn ved å ta utsnitt av vegetasjonen i form av analyseflater eller transekter med veldefinert størrelse, beliggenhet og egenskaper. Minimumsstørrelsen for prøveflaten bestemmes der hvor økning i arealet ikke gir noen vesentlig økning i kurven for artsantallet.

Vegetasjonen er vanligvis inndelt i fire vegetasjonssjikt: Tresjikt (A, oftest over 2 m) med trær og busker inkludert greiner og blad. Busksjikt (B, treaktig oftest over 30 cm og <2 m, med småbusker og treaktige busker og lyng). Feltsjikt (C, høyere planter, urter, gras, ris under 30 cm).  Bunnsjikt (D, vesentlig moser, lav og krypende urter). Noen vegetasjons- og naturtyper inneholder ikke alle sjiktene.

Det lages en artsliste for hvert sjikt. Dekningsgraden (angitt i prosent) angir hvor stor andel sjiktet utgjør av den totale prøveflaten når det projiseres ned på bakken.

Hult-Sernanders skala er en skala fra 1-5 som beskriver dekningsgrad. Dekningsgrad 1 (dekning under 1/16 (8%) av ruten), dekningsgrad 2 (dekning mellom 1/16-1/8), dekningsgrad 3 (dekning mellom 1/8-1/4 (16-25 %)), dekningsgrad 4 (dekning mellom 1/4-1/2), dekningsgrad 5 over 1/2.

En planteart som er typisk, men nødvendigvis ikke dominerende for et spesielt plantesammfunn, kalles indikatorart (karakterart, ledeart).  En art som finnes i en samfunnstype, men ikke i en annen kalles skilleart.

Biodiversitet (mangfold) påvirkes av hvor mange mer eller mindre sjeldne arter som forekommer på prøveflatene. Vegetasjonsanalyser kan brukes til å utarbeide vegetasjonskart for et område. Det kan også brukes fly- og satelittbilder som basis for vegetasjonsanalyse i større målestokk, og som danner basis for vegetasjonskart.  Et vegetasjonsområde som gir et enhetlig lett gjenkjennbart inntrykk og består av et begrenset antall arter kalles en assosiasjon. Assosiasjoner samles i forbund, som videre samles i ordner og klasser.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:57 - Sist endret 10. nov. 2018 11:01