Blekksprut

Blekkspruter (klasse Cephalopoda, gr. kephale - hode; pous - fot; eng.: squids, octopuses, cuttlefishes, nautiluses) er rasktsvømmende (jetstrømframdrift) symmetriske marine rovdyr (predator) og bløtdyr (Mollusca),  størrelse fra 2 cm til 18 meter, inkludert armene (8 + 2 tentakler), i alt ca. 600 arter. Har avansert atferd. Blekksprut er viktig matkilde for sjøpattedyr, og brukes kulinarisk hos mennesker. 

Blekksprut er intelligente virvelløse dyr med lang kropp, avansert hode med hjerne, og med store velutviklete øyne og raspetunge (radula). I tillegg til radula er det munn med to hornnebb som brukes til å drepe og rive biter av byttet.  Øyet ligner det man finner hos vertebrater (vireldyr), men er forskjellig utviklet. Rundt munnen er det 8 eller 10 (2 lange og 8 korte) armer med sugekopper. Kappehulen har ett eller to par gjeller. Skallet i kappen er redusert. Har avansert hjerte- og karsystem.  Huden kan ha fargeskifte i kromatoforer som er celler med pigmenter, og dypere ned i huden finnes celler som reflekterer lyset kalt iridiforer og leukoforer.  Blekksprut kan raskt skifte kroppsform og farge, og kroppsmønsteret kan brukes til kommunikasjon mellom individer. Fargene kan være blå, oransje eller gule. Mørke farger kan indikere aggresjon, sammen oppreist positur og kroppsform med utspredde armer. Fargeskifte og fargemønster er styrt av nerver og er en rask respons, og kan også være pulserende i fargebølger, noe som kan paralysere og hypnotisere et byttedyr. 

Endring av kroppsform kan brukes i kameleonaktig skjuleatferd (kamuflasje), som antipredatorteknikk eller imitering av andre dyr. Blekksprut kan drive lurejakt fra gjemmested, eller snike seg inn på bytte, og maten knuses pg deles opp ved hjelp av to hornkjever, og kan dertter svelges.. Toksiner kan skilles ut ved biting. Blekksprut har strømlinjeformet kropp,  kan svømme med finner eller ved rask og kraftig utstøting av vann gjennom en bevegelig trakt utformet fra foten (jetstrøm), hvor vannet først suges inn mellom kapperand og hode. Blekksprut lever pelagisk og kan forekomme i flokker. 

   Noen har blekksekk med munning i endetarmen, og blekk og slimstoff skilles ut gjennom trakten når blekkspruten blir skremt. Kappen er velutviklet med ring- og lengdemuskelatur. En tykk muskulær mantel med traktformet sifon dekker innvollene. Kan ha utvendig eller redusert skall inne i kroppen, eller skallet kan mangle helt. Det kan finnes rester av skall inne i kappen på ryggsiden. Hos Sepia virker det reduserte skallet til hydrostatisk formål til høyderegulering i vannmassene. Det inneholdet tynne kanaler som kan fylles med karbondioksid eller væske i nær kontakt med blodårer.

  Komplekse øyne, unntatt hos Nautilus, med hornhinne (cornea), linse og netthinne (retina). Retina (l. rete - nett) i øyet ligner på vertebratøye. Øyebevegelsen kontrolleres av statocyster.  Antall forkammer i hjertet er avhengig av antall gjeller (2-4). Blekksprut er de eneste molluskene med lukket sirkulasjonssystem med årer og kapillærer som fører blodet gjennom gjellene etter at det har passert hele kroppen. Til forskjell fra vertebratene går ikke blodet fra hjertet rett til lunger/gjeller, og for å løse trykkproblemene i blodtransporten har de et ekstra gjellehjerte ved basis av gjellene for å øke blodtrykket.

Velutviklet nervesystem hvor svømming forover og sugeskålene styres av hjernen (crebralgangliene). Blekksprutene har den mest velutviklete hjernen blant invertebratene, med meget store nervefibre, og de har evne til læring. Det går nerver til trakten og armene fra pedalgangliene. I tillegg finnes forganglie, sideganglie og innvollsganglie. Store neuroner kan gi raske og synkrone bevegelse av kappe og armer. Har ett par gjeller, to par hos Nautilus. Gjellene mangler cilier, og istedet presses vannet forbi gjellene med muskelbevegelser.

 Særkjønnete. Direkte utvikling uten forvandlig fra egg med stor eggeplomme. Behøver ikke bevegelig larvestadium siden de voksne kan svømme. Uparret testikkel. Uparret eggstokk med nidamentalkjertler (l. nidamentum - reirmateriale) som skiller ut slim omkring eggene  slik at de blir omgitt av skall.  Sperma i spermatoforer som kan flyttes over til kappehulrommet i hunnen med en hektokotylus (gr. hektadon - hundrevis; kotylos - kopp). Kopuleringsatferd med fargeskifte hos hannen.

Underklasse Ammonitter (Ammonoidea)

Ytre spiralformet skall. Ammonitter (ammanoider) var vanlige i Mesozoikum, og døde ut i slutten av Krittiden (Kritt-Paleogen utryddelsen (ekstinksjon), . Var i slekt med coleoider (Coleoidea). Er viktige indeksfossiler, og artene skilles fra antall skillevegger (septa) som atskiller kammerne i skallet (fragmokon, phragmocon, gr. phragmos - gjerde, konos - kongle), samt sømmen (suturen) mellom septum og ytre skallvegg. 

Underklasse Perlebåter (Nautiloidea) (gr. nautilos - skipper, seiler)

Utvendig spiralformet skall skall med mange hulrom laget over tid.  Mange tentakler uten sugeskåler. To par gjeller og to par nyrer. Store egg utvikles sakte. Perlebåten (Nautilus) med spirformet skall inndelt i kammere atskilt av septa. Dyret lever bare i det største kroppskammeret som er dannet sist. Kammerene er koblet sammen med et sifunkulus (l. siphunculus - lite rør). Når et nytt kammer dannes er det opprinnelig væskefylt. Kammeret tømmes osmotisk via ionetransport og fylles med luft fra respirasjonen via sifunkulus. Regulering av gasstrykket gjør at blekkspruten kan bevege seg i vannmassene, skallet står imot det høye trykket på store havdyp. Kammerne med skillevegger danner en logaritmisk spiral, beskrevet av Descartes, seinere av Jacob Bernoulli (mirakuløs spiral, spira mirabilis). 

Orden Neultilida, familie Nautilidae. Slekter Nautilus; Allonautilus

Underklasse Coleoidea (gr. koleos - hylster)

Mangler skall eller med redusert indre skall. Armer med sugeskåler. Høyt utviklet hjerne, nerver og sanseorganer.  Ett par gjeller og ett par nyrer. Har høyderegulering i vannmassene. Raske svømmere. Belemnitter (Divisjon Belemnoidea, orden Belemnitida) er utdødde. Fossile elemnittskall brukes som referanse i delta-C13-analyse. 

Divisjon Neocoleoidea

Orden Tiarmet blekksprut (Teuhoidea, evt. superorden Decapodiformes, gr. deka - ti)

Ti armer, to lange tentakler og åtte like lange korte armer, med sugeskåler. De to lange brukes til å fange bytte. Langstrakt kropp med laterale finner. Kuleformete sugeskåler med hornring festet ved tynnstilk.

Familien Loliginidae

Kalmar (Loligo forbesi)  med hornet stav istedet for skall. Loligo pealei

Familien Kjempeblekkspruter (Architehutidae)

 Architheuthis med opptil 20 meter lange armer.

Familien Ommatostrephidae

Akkar (Todarodes sagittatus). Humboldtblekksprut (Dosidicus gigas), Todarodes pacificus; Nototodarus sloanii; Illex argentinus; Ommastrephes bartramii

Orden Sepiida

Familien Sepiidae

Sepia. Sepia officinalis med zebrastripemønster som skifter til grått brukes i parringsprosessen.

Familien Onychoteudidae

Onychoteutis.

Familien Gonatidae

Gonatus.

Orden Spirulida

De fleste er utdødd. 

Familien Posthornblekksprut (Spirulidae)

Posthornblekksprut (Spirula spirula) er en dypvannsart.

Orden Sepiablekksprut (Sepiodea)

Familien Sepiolidae

Rossia; Sepiola.

Orden Bobtailblekksprut (Sepiolida

Bioluminiscens ved symbiose med bakterien Aliivibrio fischeri som lever i spesielle lysorganer i mantelen.

Familie Idiosepiidae

Familie Sepiolidae

Orden Åttearmet blekksprut (Octopoda, evt. superorden (Octopodiformes, gr. okto - åtte; eng. octopus)

Åtte armer. Kuleformet kropp uten finner. Sittende sugeskåler uten hornring. Svømmer vanligvis ikke i åpent vann, men beveger seg rundt på sjøbunnen på leting etter mat. Familien Cirrotheutidae.

Familien Polypodidiae (Octopodidae) med slekter Papirbåt (Argonauta); Bathypolypus; Benthocopus; Eledone; Graneledone; Octopus. Octopus bimaculatus med store øyeflekker som skremmer vekk fiender. Hapalochlaena maculosa er giftig og kan skade mennesker. Vanlig åttearmet blekksprut (Eledone cirrhosa).

Scheel D, Godfrey-Smith P & Lawrence M: Signal Use by Octopuses in Agonistic Interactions.  Current Biology VOL 26, (3), 377-382, FEB 08, 2016
DOI:https://doi.org/10.1016/j.cub.2015.12.033

Teksten er hentet fra Zoologi – om dyr og dyreliv

Tilbake til hovedside

Publisert 17. jan. 2019 14:32 - Sist endret 19. nov. 2019 09:50