Humus

Humus (l. humus - jord) - Delvis nedbrutt organisk substans i jord. Delvis nedbrutt plantemateriale hvis egenskaper avhenger av klimatiske forhold, hvilke planter som vokser på stedet og om det er vesentlig sopp eller bakterier som deltar i nedbrytningn. Humus inneholder organiske kolloider og forbedrer jordstruktur, har høy ionebindingskapasitet og holder på mye vann. Humus har høyt innhold av karbon.

Forskjellig fra hummus som er en matrett basert på kikerter. 

Fraksjonering av humus skjer ved oppløsning i lut (NaOH) og pyrofosfat (Na4P2O7). Det som ikke løser seg i natrium (Na+),  via den chelaterende virkning av pyrofosfat, og lut kalles humin. Det som løses og deretter utfelles ved sur pH kalles humussyrer. Det som løses kalles fulvinsyrer (benzen karboksylsyrer og fenolsyrer). Fulvinsyrer i B-laget i et jordprofil (podsolprofil) er vasket ut av jorda ovenfor.

Den brune fargen på humus har flere årsaker:

1) Fenoler som f.eks. catechol reagerer med aminosyrer og gir brunfargede stoffer.

2) Sukker som reagerer med aminosyrer.

3) Kinoner som binder seg til peptider og gir høymolekylære brune forbindelser og det samme gjelder polyfenoler.

Økende mengde oppløst organisk stoff (DOC) i ferskvann gir gulbrunfarging av vannet, noe som påvirker lysforhold i vannet, mulige effekter via fotosensitisering, som til sammen kan endre de trofiske forholdene i vannet. Generelt har dystrofe sjøer og tjern lav pH og høyt innhold av humusstoffer, og jern-humuskomplekser.

I barskog med lyng dannes det tungt nedbrytbart strøfall som gir et tykt øverste lag med humus. 

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:25 - Sist endret 3. mai 2021 17:06