Reduksjonisme

Reduksjonisme (l. reductio – redusere) er en metode som tar delene i et komplekst system fra hverandre og studerer hver enkelt del for seg. Deretter må  alle bestanddelene  i systemet settes sammen til et hele for å kunne forstå og forklare den integrerte, sammensatte og helhetelige  funksjonen.

Reduksjonisme som metode har vært helt fundamentalt i forståelsen av virkemåten for alt liv: biologiske molekyler, deres kjemi og biokjemi, signalveier, kontroll og reguleringssløyfer, celleorganeller og cellebestanddeler, celler, cellevev, organer og kropp, deres anatomi og form, strukturelle og fysiologiske enhet. Reduksjonisme som metode har sin opprinnelse fra René Descartes i De homine (1662). Richard Dawkins introduserte begrepet "hierarkisk reduksjonisme" i boka The blind watchmaker. Eksempler på komplekse systemer som kan bli analysert med reduksjonisme er celler, nervesystem og hjerne, bevissthet og fri vilje, selvorganisering, organ(er), organisme, økosystem(er) og samfunn. Aksiomer innen matematikk. Planetbevegelser redusert til Newtons gravitasjonslover. Fenomenologiske ligninger og irreversibel termodynamikk 

 Holisme er en tankegang om at helheten er større og mer omfattende enn summen av enkeltdelene. Aristoteles: "Det hele er mer en summen av delene".  

Puslespillbrikker

Puslespill

Puslespill som viser litt om prinsippet med reduksjonisme. Deler lenket sammen til et hele,  men er en overforenklet framstilling og analogi, og ikke alltid i overenstemmelse med virkeligheten. Det er for eksempel vanskelig å konkludere hvordan aksjonspotensialer fra milliarder av nerveceller og synapsekoblinger i hjernen kan lage følelsen av bevissthet og styre handlinger. Imidertid kan mange smådeler satt sammen lage en overordnet struktur, jfr. delene i en motor eller datamaskin. 

Tilbake til hovedside

Publisert 1. mars 2019 14:07 - Sist endret 29. okt. 2019 10:41