Sykdom og parasittisme

Parasitter henter helt eller delvis næring fra en levende organisme i motsetning til saprofytter som henter sin næring fra dødt materiale.

Helparasitter (holoparasittisk) er helt avhengig av verten, mens halvparasitter (hemiparasittiske) er delvis avhengig f.eks. misteltein som her et eget sugeorgan (haustorium) samtidig som planten har klorofyll.  I maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae) er det mange halvparasitter som f.eks. marimjelle (Melampyrum), rødtopp (Odontites), øyentrøst (Euphrasia), myrklegg (Pedicularis) og engkall (Rhinanthus). I sandeltrefamilien (Santalaceae) er det mange halvsnyltere, trær og busker, som tar vann og mineralnæring fra andre planter.  Parasitter er ofte spesialisert til en art som f.eks. neslesnyltetråd (Cuscuta europaea) på nesle og RafflesiaCissus-arter . Fra vår egen flora er det mange saprofytter som omtrent er helt uten klorofyll f.eks. fuglereir (Neottia nidus-avis), vaniljerot (Monotropa hypopitys) og huldreblom (Epipogium aphyllum).  Skjellrot er eksempel på en parasitt som snylter på røttene til hassel og or.

Gjøk (Cuculus canorum) er en reirparasitt som benytter fosterforeldre til å fø opp ungen. Gjøkungen sparker i tillegg ut de andre ungene i reiret.

Hva stopper en populasjon fra å vokse ? Virus, parasitter og sykdom er en viktig reguleringsfaktor i bestander av planter og dyr. Genetisk variasjon i bestandene gjør at noen individer overlever sykdommen, og disse sykdomstolerante individene fører sine gener videre til neste generasjon. Individer som overlever sykdommen har dessuten fått økt immunitet. Dødsfaktorer som er tetthetsavhengige hindrer populasjonen i å øke.

Varroamidd (Varroa destructor) har blitt spredd fra Asia via asiabie (Apis cerana) til europeisk honningbie. Varroamidd er en ektoparasitt som lever på bakkroppen til bier.  Voksen hunnmidd kommer inn i yngleceller for dronelarver og der legger de egg. Både hunn- og hannmidd gjennomgår to nymfestadier før de blir voksent individ. Hannene parrer seg med sine søstre og dør deretter. Midden kan spre akutt paralysevirus (APV-virus) og deformert vingevirus (DWV-virus). Midler som brukes i bekjempelse av varroamidden er oksalsyre, melkesyre og maursyre.  Acarapis woodi er en midd som lever i trakeene hos bier.

Hjortlusflue (Lipoptena cervi) er et insekt med flat kropp med mørke stive hår og utstående bein med klør. Hjortlusflue har spredd seg fra N-Kina, via Sibir og Ø-Europa og ble første gang observert ved Halden i 1983. Hjortlueflue har innrullet sugesnabel, og når den har festet seg i pelsen på hjortedyr kaster den vingene. Den føder levende  larver, en og en, som faller ned på bakken, larvene forpupper seg til en svart rund puppe som overvintrer og gjennomgår metamorfose neste høst i perioden september-oktober. Den er også plagsom for mennesker hvor den kryper inn i nakkehårene, og den kan bite. Bittstedet kan utvikle seg til blemmer og harde knuter. Den stadig økende bestanden av rådyr og elg som resultat av rettet avskyting, store hogstflater og antropogen gigantisk nitrogengjødsling via nedbøren, har gitt oppblomstringsmuligheter for bestanden av hjortlusflue. Vinterpelsen hos elgen ødelegges, og når elgen legger seg ned i snøen blir den klissvåt. Hjortlusflua sprer seg raskt og effekten på hjortdyrbestanden er uanede. Det finnes også hestelusflue (Hippobosca equina), sauelusflue (Melophagus ovinus) og svalelusflue (Crataerina hirundinis), men disse siste har ikke samme plagepotensial som hjortlusflua som kan medvirke til nedgang i hjortedyrbestanden i Øst-Norge. Flått kan spre sykdom og påvirke bestanden av hjortedyr og gnagere.

Signalkreps (Pacifascatus leniusculus) er bærer av soppen Aphanomyces astaci som gir krepsepest, noe som gir utryddelse av edelkreps/ferskvannskreps (Astacus astacus) som lever på steinbunn i sakterennende vann. Krepsehunnen har egg og unger festet under halen. 

Europeisk kanin (Oryctolagus cuniculus) ble innført  til Australia i 1859, og uten naturlige predatorer vokste bestanden enormt. I bekjempelsen ble det tatt i bruk myxomatosevirus (Leporipoxvirus) som angriper S-Amerikansk kanin (Sylvilagus brasiliensis). Viruset spres med mygg. 1950 ble myxomatosevirus spredd i Australia og  99% av alle kaninene døde. Etter hvert døde færre kaniner, viruset som spres med mygg og lus er mindre virulent og det har blitt opprettet en form for likevekt mellom kanin og virus..

I 1988 kom selpest og seldød i Nordsjøen og Skagerak, også i 2002, hvor rask spredning av viruset  Phocine distempervirus (morbilivirus) ga  stor dødelighet.

Rabies er en sykdom allerede beskrevet hos Demokrit. Alle pattedyr er utsatt for viruset, rev, hund, ulv, flaggermus, sjakal, vaskebjørn, grevling og menneske. Rabiesviruset finnes i spytt og overføres ved bitt. Rabies er lyssavirus (Rhabdoviridae) i som lever i nervesystemet og karnivore pattedyr er utsatt. Virusets strategi er å få vertsdyret til å bite, slik at viruset blir spredd. På samme måte spres forkjølelsesvirus ved hoste. En rabiesepidemi oppstod i Polen i 1936.

   Reveskabb (Sarcoptes scabei) er midd som kommer inn i huden, legger egg og eggene klekkes til larver. Reveskabb spredde seg fra Finland på 1960-tallet, spredde seg videre vestover til Sverige i 1972 og Norge i 1976. Skabbmidden ga betydelig nedgang i bestanden av rødrev, som igjen påvirket bestanden av hare, rådyr og skogsfugl. Etter hvert har det utviklet seg resistens hos rødreven mot skabbmidden.

Meslinger, influensa, tyfus, polyomolitt, kopper, pest, kolera, lepra, tuberkulose, difteri, og stivkrampe er eksempler på sykdommer som tidligere regulerte menneskepopulasjonen.  Pestbakterien (Yersinia pestis)  følger svingninger i gnagerbestander til rotter og løpemus (Gerbillinae). Malaria (Plamodium), elveblindhet (Onchocerca volvulus), sovesyke (Trypanosoma), amøbedysenteri (Entamoeba histolytica), cryptosporidiosis (Cryptosporidium), leishmania (Leishmania), giardia, bilharzia (Schistosoma), leverikte (Clonorchis), trikiner, bendelorm er eksempler på bestandsregulerende parasittsykdommer hos mennesker.  Med  husdyrbruk fulgte svinepest, storfetuberkulose, brucellose/storfekalvekasting (Brucella abortus) hos drøvtyggere, munn- og klovsyke forårsaket av RNA-virus (picorna-virus) jfr. kvegbålene i England i 2001, samt prionsykdommene kugalskap (BSE) og scrapie. Alle dyr er utsatt for ekto- og endoparasitter.

Tilbake til hovedside

Publisert 5. feb. 2019 13:21 - Sist endret 5. feb. 2019 13:21