Binomial nomenklatur

Binomial nomenklatur (l. bi - to; nomos - bruk, lov) - Et nomenklatursystem (tonavnsystem) som gir et spesifikt vitenskapelig latinsk navn på en art. Det latinske artsnavnet består av to deler (dobbeltnavn). Det første navnet angir slekten (stor forbokstav) og det andre navnet på arten (trivialnavn, artsepitet), skrives med liten forbokstav. Hele navnet skrives i kursiv. Navnet kan etterfølges av navnet (vanligvis forkortet) på den som først beskrev arten og ga den navn (autornavn), inkludert årstall

Holotypen eller typeeksemplaret som befinner seg i et herbarium i et botanisk museum danner basis for beskrivelse av arten. For dyr er typeeksemplaret lagret i et zoologisk museum som insekter på nåler, utstoppede individer, tørkete preparater, skjelettrester (kjevebein og hodeskaller),  individer i lukkete glassbeholdere dekket av sprit eller formalin. Artsidentifisering kan skje via morfologi og bestemmelsesnøkler, men i mange tilfeller kan forskjellige arter ha ganske likt utseende og danne artskomplekser. Navnsetting av bakterier og virus er svært vanskelig bare ut fra morfologi og Gram-farging. Mange arter har dessuten forskjellige livsstadier lokalisert til forskjellige økosystemer. Basert på variasjon og et  ribosomalt RNA kronometer med16S-rRNA for protkaryoter og 18S-rRNA for eukaryoter, er det via sekvensering mulig å lage et strekkodeartsbibliotek basert på gensekvenser. For den naturinteresserte er det mange oppslagsbøker for artsidentifisering som Floraen i farger, Lids flora, Soppflora, Store Nordiske flora, Trær i skog og hage, Norges planter, Våre ville planter, Livet i fjæra, Dyreliv i åker og eng, Dyreliv i vann og vassdrag, Billene 400 arter i farger, Europas fugler, Fuglene våre, Europas pattedyr, Våre saltvannsfisker,

Linné ga med verket Species Plantarum fra 1753 grunnlaget for plantesystematikken.

Frimerke Linné

Har man underarter, biovarer, kultivarer, hybrider, eller varieteter brukes ofte et tredje navn for å beskrive dette. International Code of Botanical Nomenclature inneholder de botaniske nomenklaturreglene som revideres med jevne mellomrom.

Frimerke Linné

Linnea borealis var Linnés favorittblomst.

Linnea borealis

Linnea borealis

Linnea borealis

Linnea borealis

Lokale artsnavn

En art har fått et lokalnavn med varianter avhengig av språk og land. Det binomiale navnsystemet gjorde det mulig å enes om et entydig artsnavn. Mange lokalnavn bærer preg av funnsted som skog-, fjell- , strand-, myr- og elve-. Ove Arboe Hoeg samlet lokalnavn på floraen i Planter og tradisjon (1976) og viser den store variasjonen i lokalnavn, for eksempel skinntryte-blokkebær, Ivar Aasensk kvitsymre versus hvitveis, og det samme gjelder dyr: ravn-korp, svartspett-gjertrudskråke.

Idag kjenner vi til omtrent 1.5 millioner arter på Jorden, dyr, planter, sopp, protister og bakterier som fått eget binomialt latinsk artsnavn, flesteparten av dem er insekter. Noen anslår det totale artstallet på Jorden betydelig høyere, 8.7 millioner, og noen mener 50 millioner og enkelte at det finnes opptil 2 milliarder arter, hvorav de fleste av dem er bakterier. Ingen vet hvor mange arter som forsvinner ved ekstinksjon. Estimatene for artsantall varierer betydelig men man regner med ifølge The International Union for Conservation of Nature and Natural Resources (IUCN) 2007 Rødlisten at det finnes ca. 300000 planter (200000 tofrøbladete, 600000 enfrøbladete, 1000 gymnospermer, 13000 bregner, 15000 moser, 4000 grønnalger, 6000 rødalger), ca. 16000 sopp, 10000 lav, 3000 brunalger. For dyrene innen zoologi, virveldyr (vertebrater) er det ca. 30000 fisk, 6200 amfibier, 10000 fugler, 9000 krypdyr (reptiler), 5400 pattedyr, ialt ca. 60000 arter. For invertebratene er det ca. 1 million insekter, 81000 mollusker (bløtdyr), 40000 krepsdyr. 2000 koraller, og ca. 13000 pigghuder (echinodermer), rundormer, flatormer, protozooer, o.a.

Artsdatabanken (Norwegian Biodiversity Information Center) lokalisert til Vitenskapsmuseet i Trondheim gir kunnskap om artsmangfoldet i Norge, registrert ialt ca. 44000 arter i artsnavnbasen,  dyr, planter, sopp, lav, o.a.. Artsidentifisering er vanskelig. Utbredelse og forekomst av arter kan bli presentert på utbredelseskart eller prikk-kart, men informasjon om lokaliteten til  truete arter som rovfugl og rødlistearter ønsker man ikke skal være offentlig tilgjengelig. UTM-koordinater, digitale kart og GPS gjør det mulig å punktfeste nøyaktig en lokalitet. Geografiske utbredelse for en art og artsgrenser er dynamiske og endrer seg over tid og gjør det mulig å følge tidsendringer.

Internasjonalt er det i GBIF (Global Diversity Information Facility), opprettet i 2001, er en digital database over mange av Jordens arter med stedsangivelse, aturhistorisk museum, UiO, har det lokale ansvaret. Imidlertid det forekommer feilinnføringer som må rettes opp før bruk. Det totale inventaret av arter i Norge blant annet på kontinentalsokkelen og over landegrenser blir stadig oppdatert. Nettstedet Encyclopedia of Life inneholder også informasjon om Jordens arter tilgjengelig via internet.

Svært sjeldne versus vanlige arter

En ting er utbredelseskart, noe annet er artsantallet. Landskogtakseringen ved Norsk institutt for bioøkonomi har ved å undersøke et representativt utvalg med12000 prøveflater estimert hvor mange trær av de forskjellige artene finnes i Norge.   Mange arter er avhengig av et vertsubstrat som også kan være dødt,  og forsvinner substratet eller det pollinerende insektet eller vertsplanten, så forsvinner arten. Noen arter er bevegelige, andre fastsittene, noen er dagaktive, andre nattaktive. Oppdages en art som sommerfuglen og glansvingen lakrismjeltblåvinge, som befinner seg i Østlandsområdet på varme lokaliteter medkalkgrunn, kan det medføre fredning av leveområdet. Jernbaneverket fikk i 2013 en millionbot for brudd på Naturmangfoldloven etter å ha giftsprøytet et område på Ringsaker hvor det vokste planten dragehode.

Linné skapte det latinske tonavnsystem

   Prestesønnen Carl (Carolus) Linnaeus (1707-1778) tilbrakte barneårene i Stenbrohult,  Smaaland i Sverige. Hos Dr. Chilian Stobæus fikk Linné for første gang se et Herbarium vivum, en samling av tørre planter oppklebet på papir og med navn. De latinske navnene var lange og omstendelige, og som Linné erstattet med et tonavnsystem for hver art med en kortfattet latinsk beskrivelse. Linné begynte med en plantesamling som skulle bli den største i Europa.   Provinsmedikus Johan Rothman, som var en av Linnés hjelpesvenner, hadde lært Linné at det var ikke bare plantenavnet som var viktig, men også plasseringen av plantene i system. Linné lærte seg latin. Han tilbrakte først en tid ved Universitetet i Lund før han kom til Universitetet i Uppsala, hvor han ble kjent med domprost Olof Celsius. Et nyttårsskrift som Linné skrev til Celsius i 1729 Praeludia sponsaliorum plantarum (Plantenes brudeferd), vakte stor oppsikt. Den var skrevet på svensk og i poetisk form. Blomsterkronen ble kalt brudeseng, støvbærerne var "brudgom" og griffelen "brud". Først brukte Linné blomsterstrukturen, også kalt seksualsystemet, for klassifiseringen av plantene. Plantene var ufruktbare i ung alder, ble fruktbare, visnet og døde akkurat som dyrene. Skulle planten ha forplantingsorganer måtte disse finnes i blomsten, for uten blomst ingen frukt. Begerblad og kronblad var uten avgjørende rolle for å bære frukt. Støvvei og pollenbærere kunne finnes i samme eller forskjellige blomster, men det var bare blomster som hadde støvvei som satte frukt. Slike observasjoner førte fram til Linnés seksualsystem for inndeling av plantene i grupper.  Han forsøkte å skille planter ut fra deres seksualitet. Planter med en pollenbærer ble klassifisert som Monandria, de med to pollenbærere som Diandria. Innenfor disse gruppene hørte de som hadde en pistill (støvvei) til Monogynia, de med to til Digynia. Moser, bregner, sopp, alger og slimsopp ble samlet i de blomsterløse Cryptogamia (Hemmelig gifte). Amøber og denslags ble samlet i Chaos.

    Linnés Lapplandsreise i 1732 og til Dalarna i 1734 ble gjort for å samle planter, og resultatet ble gjengitt i Flora Lapponica (1737). På denne reisen oppdaget Linné planten Linnea, en liten krypende plante med små eviggrønne blad, og med to små velluktende tvillingblomster på tynne opprette stengler. Linnea ble Linnés yndlingsblomst. Han hadde den i knapphullet eller i hånden når han ble malt, og den var også i våpenskjoldet til Linné da han ble adlet og skiftet navn fra Linneaus til von Linné.

I 1735 fikk Linné den medisinske doktorgraden ved universitetet i Hardewijk i Nederland, et universitet som seinere ble nedlagt. Der fikk han den spesielle doktorhatten, ringen med minervahode og en laurbærkrans. Linné dro videre til Leiden og besøkte den kjente hollandske naturforskeren og legen Hermann Boerhaave (1668-1738). I 1710 hadde Boerhave utgitt Index plantarum og hans Historia plantarum inneholdt en samling med botanikkforelesninger. Boerhaave utga også en samling  kjemiforelesninger Elementia chemiae (1732). Til Boerhaaves bekjentskaper hørte  handelsmannen George Clifford, ordfører i Amsterdam og direktør Det Østindiske Kompani. Linné hadde et opphold hos George Clifford på godset Hartecamp utenfor Leiden hvor Clifford hadde en botanisk hage med importerte planter. Linnés Hortus Cliffortianus (Cliffords hage) beskrev blomstene i hans  hage.  Linné besøkte også den første botanikkprofessoren i Oxford,   Johan Jakob Dillenius (1687-1747). Linné ble i 1741 professor i botanikk ved Uppsala universitet etter Rudbeck.

   Erfaringen tilsa at artene var konstante. Sådde man erter, kom det opp erteplanter, men at det var variasjoner var man klar over. Vekstforholdene kunne påvirke størrelsen, men variasjoner kunne også fremkomme etter krysning. Linné skjønte at seksualsystemet ikke var ideelt og han ville heller forsøke å finne et naturlig system hvor plantene ble gruppert etter naturlig slektskap med hverandre. I Ficus fra 1744 tar han for seg den spesielle pollineringen som finnes hos fiken. Sponsalia Plantarum fra 1746 omhandler seksualitet i planter og Plantae Hybridae (Plantehybrider) utkom i 1751. I 1759 får Linné en pris fra akademiet i Petersburg for artikkelen Disquisitio de Sexu. Førsteutgaven av Systema Naturae utkom i  1735 og inneholdt 14 sider. 10. utgaven fra 1758 ble svært omfattende med 2.500 sider og inneholdt et binomialt system for dyr. Spesielt 10. utgaven av Systema Naturae fra 1758 ble svært omfattende. Linné introduserte ordet flora om et lands planter, og fauna om dyreriket. De astrologiske symbolene for hann (%, Mars), hunn (&, Venus) og hermafroditter som en kombinasjon av disse, ble innført av Linné.  Den 13. utgaven av Systema Naturae, som utkom etter Linnés død, bestod av 10 bind og var på 6.000 sider. Andre kjente verker fra Linné var Fundamenta Botanica, med 365 setninger om plantenes grunnlov. I Critica Botanica(1737) anga Linné hvordan plantene skulle beskrives og gis navn. Linné samlet erfaringer og iakttagelser fra forskjellige tidsperioder og stadfestet at samme plante kunne være beskrevet med forskjellige navn. I 1751 utga han en lærebok i alminnelig botanikk Philosophia Botanica. I Species Plantarum fra 1753 beskrev Linné alle kjente planter med binomial nomenklatur. Dette ga grunnlaget for det botaniske språket og taksonomi, som erstattet den tidligere kompliserte og tungvinte navnsettingen. I 1758 flyttet Linné til gården Hammarby ikke langt fra Uppsala. Linné var en av opplysningstidens store skikkelser. En av kritikerne til Linnés navnesetting var Jean-Jacques Rousseau i hans Lettres élémentaires sur la Botanique. Imidlertid var Rousseau med sitt "tilbake til naturen" begeistret for Linné, spesielt for Philosphia Botanica (1750) som inneholdt sammendrag av Linnés verker og botaniske regelsetting. Rousseau holdt forelesninger i botanikk i Frankrike.

Noen sitater fra Rousseau:

....; "ble jeg igjen grepet av en botanisk raptus som var voldsommere enn første gang; snart var jeg alvorlig opptatt av det fornuftige prosjekt å lære utenat hele Regnum vegetabile av Murray* og å kjenne alle de planter som var registrert i verden. Siden jeg er ute av stand til å kjøpe bøker om botanikk, har jeg satt meg fore å skrive av dem jeg har lånt, og siden jeg er bestemt på å lage et større herbarium enn mitt første og foreløpig ikke kan sette inn alle strandplanter og alle fjellplanter og heller ikke alle Indias trær, begynner jeg forsiktig med fuglegress, kjørvel, hjulkrone og svineblom; jeg presser omhyggelig på fugleburet mitt, og for hvert nytt gresstrå jeg kommer over, sier jeg fornøyd til meg selv: så, det er i det minste én plante til".  Jean-Jacques Rousseau. Den ensomme vandrers drømmerier.  Les Rêveries du promeneur solitaire (1782). Bokvennen forlag 1995 s. 115.

"Alle mine botaniseringsturer, inntrykkene fra voksestedene til de plantene som fanget min interesse, tankene de gav støtet til, hendelsene i forbindelse med innsamlingen, alt sammen etterlot seg inntrykk hos meg som dukker opp på ny når jeg ser på de pressede plantene fra disse stedene." s. 132

"Jeg gikk i gang med en Flora petrinsularis, en flora for øya St.Pierre, og med å beskrive alle planter på øya uten å utelate en eneste,..." A"....dro vi hver morgen etter frokost på en tur til en del av øya, jeg med lupe i hånden og min Systema naturae av Linné under armen. Jeg hadde delt inn øya i små kvadratiske parseller, og jeg hadde til hensikt å besøke dem alle etter tur i de ulike årstider. Jeg følte en spesiell ekstatisk henrykkelse ved hver observasjon jeg gjorde om plantenes struktur og innretning og om kjønnsdelenes spill under befruktningen; systemet var for meg helt nytt." ..., massevis av befruktningsmekanismer som jeg observerte for første gang, fylte meg med glede,..." s. 91

* Johan Anders Murray (1740-1791) var professor i Göttingen og skrev innledningen til 13. utgave av Systemae naturae. Systema vegetabilium het Regnum vegetabile.

Plantene skulle studeres og observeres i den frie natur, og ikke i botaniske hager, mente Rousseau. Han hadde lite til overs for bruk av plantene til medisinske formål.

"Trærne, buskene og plantene er jordens pryd og klesdrakt", skrev Rousseau.

   Linné var også opptatt og åpning og lukking av blomster til spesielle tidspunkt og laget en blomsterklokke Somnus Plantarum (Blomstenes søvn) (1755), også publisert i Horologium Florae (Blomsterur). Siden blomstringstiden ble påvirket av klimaforskjeller og breddegrad, måtte plantene tilpasses lokale blomstringstidspunkt. Linné oppdaget at det måtte være en sammenheng mellom blad og blomsterblad, angitt i De Prolepsi Plantarum fra 1763.  Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), som begeistres av Linné, var opptatt av sammenhengen mellom former og var forut for sin tid da han skrev om overgangen fra blad til blomsterblad i  Versuch die Metamorphose der Pflanzen zu erklären(1790). Han introduserte idéen om at alle planteformer kan avledes fra en opprinnelig plante, urplanten. Ifølge Goethe var frøbladene først i en utviklingsserie, bladene klatrer deretter opp stengelen og blir fullkomne i en blomsterkrone bestående av omdannete blad.  Goethe skrev Faust, samt om fargelæren (Zur Farbenlehre ( Til farvelæren, 1810) som utfordret Newton med et poetisk syn på fargene: blå er kald, rød er varm.  Linné ble professor i medisin ved Uppsala universitet, og var første president i det nyopprettete Kungliga Svenske vitenskapsakademi fra 1739. Linné grunnla den botaniske hagen i Uppsala, som  ble en av de fremste i Europa. Linné oppkalte også planter etter venner f.eks. Rudbeckia.

   Linné hadde selv måtte reise utenlands for å ta sin doktorgrad, men deretter strømmet vitenskapsmenn til Uppsala. Den dansk-norske botanikeren Martin Vahl (1749-1804) var elev hos Linné. Vahl ble ansatt som professor i botanikk og direktør for den botaniske hagen i København. Vahl hadde ansvaret for bind 16-21 av Flora Danica, men ble ikke selv ferdig med sitt ambisiøse verk Enumeratio Plantarum. Adam Oehlenschläger skrev et vakkert dikt ved Vahls død:

Dækker Graven, grønne Urter smaae!

Eders Ven, som elskte jer saa saare.

Han er død. O, ryst fra Himlens Blaa,

Høie Gran! Din tunge Veemodstaare.

Hvide Rose med det blege Smiil!

Sødt indslyng dig dem den friske røde;

Osv.

Godseieren og politikeren Peder Anker (1749-1824) var også på besøk hos Linné. Det var også Peter Ascarius (1723-1803) som ble professor i København.

   Linnés samlinger ble solgt av familien til legen James Edward Smith for  900 guineas, og ble brakt til England før svenskene oppdaget hva som hadde skjedd. Samlingen ble et verdifullt grunnlag for det vitenskapelige selskapet The Linnaean Society til vitenskapens fremme,  som hadde til formål å studere Linnés arbeider.

Oehlenschläger, Adam: Vahl. Fra Udvalgte digtninger. Lyriske digte. Gydendalske Boghandel, Nordisk forlag 1905.

Noe av teksten er hentet fra Biologiens historie

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:10 - Sist endret 23. jan. 2019 15:33