Soppen skiller ut oksalsyre, og enzymene som er nødvendig for å bryte ned stoffene i det døde plantemateriale. Det finnes overganger mellom brunråte og hvitråte f.eks. gråråte. For at soppen skal kunne vokse trengs god tilgang på fuktighet. Stilksporesoppene (Basidiomycetene) gir vanligvis brunråte. Arter som gir brunråte er pluggsopp (Paxillus), tåresopp, kjellersopp, gullgaffel (Calocera viscosa), poresopp/kjuker (Polyporaceae), som rødrandkjuke (Fomitopsis) på gran, knivkjuke (Fomitopsis betulina syn. Piptoporus) på bjerk, svovelkjuke (Laetiporus) på eik.
Råtesoppene invaderer plantemateriale ved snøbrekk, stormfelling (rotvelt), insektsangrep (barkbiller), rotgnag, og andre skader på barken.
Brunråte på gran (Picea abies). Brunråte er vanlig på bartrær.
Brunråte på gran (Picea abies).
Rødrandkjuke er en av poresoppene som gir brunråte.
Brunråte. Den brune fargen skyldes oksidasjon av fenoler. Lignin er bygget opp av en kompleks sammensetning av forskjellige fenoler. Når blader blir brune og råtner om høsten skyldes dette også oksidasjon av fenoler, blant annet garvestoffer. Når cellene dør slutter antioksidantforsvaret å virke.
Hvitråte
I motsetning til brunråte er hvitråte hvitråtesoppsom bryter ned både cellulose, lignin, og fargepigmenter, og som gjør at veden blir hvit og porøs. Mange poresopp i tropiske strøk gir hvitråte.