Genekspresjon

Genekspresjon - Genuttrykk. Syntese av protein kodet av spesifikke gener. Genekspresjon består av følgende trinn: genaktivering, transkripsjon, RNA prosessering, translasjon og proteinprosessering. De fleste celler uttrykker bare en liten del av genene på et gitt tidspunkt. Kontroll av genekspresjon kan skje på ethvert trinn fra gen til protein. Heterokromatingener uttrykkes vanligvis ikke. Kromatinstrukturen kan modifiseres ved histonacetylering (en acetylgruppe (-COCH3) hektes på noen aminosyrer) eller ved DNA-metylering (en metylgruppe (- CH3) hektes på cytosin) og dette vil kunne påvirke graden av transkripsjon. Genekspresjon kontrolleres også av transkripsjonsfaktorer som er genbindende proteiner. Transkripsjonsfaktorene binder seg til kontrollelementer som er stykker av ikke-kodende DNA som regulerer transkripsjonen, enten ved aktivering eller hemming. Noen transkripsjonsfaktorer kjenner igjen TATA-boks i promoter, andre kjenner igjen proteiner. Kontrollelementer som ligger nær promoter kalles proksimale kontrollelementer. Kontrollelementer som ligger langt unna promoterregionen kalles distale kontrollelementer. Eukaryoter mangler operon slik at det må foregå en koordinert genekspresjon hvor gener i samme biosyntesevei er plassert på forskjellige kromosomer. Transkripsjonsfaktorene har et tredimensjonalt DNA-bindende domene som passer som nøkkel til en lås. Det er forskjellige transkripsjonsfaktorer:

1) Zn-finger hvor hver finger består av en a-proteinhelix og et b-plateark holdt sammen av zink (Zn).

2) Leucinglidelås (leucinzipper) hvor to a-helixer holdes sammen av aminosyren leucin .

3) helix-vending-helix transkripsjonsfaktorer. Stabiliteten til mRNA virker som en posttranskripsjonskontroll. mRNA hos prokaryoter er meget ustabil og degraderes raskt. Poly-A-halen og 5´-cap beskytter mRNA hos eukaryoter mot degradering, men hvis cap fjernes blir mRNA raskt delt opp av nukleaser.

Publisert 4. feb. 2011 10:22 - Sist endret 4. feb. 2011 10:22