Naturfilosofi

Naturfilosofi er studiet av naturen og universet som ble gjort i perioden før den moderne vitenskapen etablerte seg. Naturfilosofi omfatter fysikk, astronomi og kosmologi inkludert mekanikk og bevegelse. Isaac Newton var professor i naturfilosofi, og utga i 1687 Philosophiae naturalis principia mathematica. Vi ville ha sagt at han var professor i fysikk. Naturfilosofi er omtrent det samme som naturvitenskap.  Naturfilosofien er kvantitativ og tar for seg årsaker, virkninger og  forklaringer. Naturfilosofien er mer eksperimentell enn naturhistorien som er observasjonell.

Naturhistorie (historia naturalis) er beskrivende og kvalitativ. Naturhistorie er observasjoner og systematiske studier av organismene, som planter, sopp og dyr. Naturhistorie starter med Aristoteles.

Naturfilosofi har sin opprinnelse fra filosofi, og en spesiell gren av denne kalles naturfilosofi. Naturfilosofene (Seneca: philosophia naturalis) søkte etter opprinnelse, fornuft og orden i naturen (gr. logos - fornuft, lære). Filosofi betyr å elske visdom og sofistene var visdomslærere.

Av en eller annen grunn er det filosofene som har skaffet seg hegemoni på å besvare tilværelsens spørsmål. Biologene har imidlertid ennå bedre forutsetninger for å kunne forklare moral og sosial atferd og organismenes forhold til naturen. I vår tid betyr filosofi hvordan forstå og leve, og omfatter logikk (definisjoner, bevis, bevisresonnement), epistemologi (gr. episteme – kunnskap), etikk (godt-ondt, rett-galt), metafysikk (gud, eksistens) og estetikk (gr. asthesis  - oppfatte via sansene, kunst, språk).

Biologi, kjemi, fysikk og matematikk gir oss forståelse av den ytre verden fra makrokosmos til mikrokosmos. Mennesket er ikke fritt fra naturen. Vi er den femte apen, et dyr med en hjerne som er overlegen alle de andre dyrene når det gjelder kompleksitet. Hjernen gir oss bevissthet om eget liv og eksistens, gir skaperevne og fantasi som grunnlag for vitenskap, litteratur, malerkunst, musikk og arkitektur, samt gjør det mulig å styre vår primitive instinktive atferd. Eventyrfortellinger og religion bidro til fantasi og skaperkraft. Mennesket ble til via biologisk og kulturell evolusjon. Liv skaper liv. Det er en sammenhengende kontinuerlig linje fra dagens celler tilbake til de første cellene på Jorden (Celleteorien).  Vi får pålitelig kunnskap gjennom eksperimenter og den vitenskapelige metode. Sann kunnskap er allmenngyldig og kan brukes til å forutsi hendelser.

Noen stikkord om filosofene og deres tankeverden:

Oldtidens Hellas – kunnskap, demokrati og kultur

Grekerne skapte interesse for kunnskap, vitenskap, kultur og menneskelivet gjennom undervisning, talekunst (retorikk og dialektikk, gr. dialektike – samtale) og induktiv diskusjon. Man fikk praktisk kunnskap fra fagfolk, sofistene, opplysningsmenn.

Kommer moral, rett og kunnskap fra naturen eller fra sedvane og konvensjon ?   Målet for filosofien er av moralsk art og lærer oss å handle rett og forstå oss selv og naturen vi er en del av. Viten er en forutsetning for rett handling. Klare begreper er en forutsetning for klar tenkning, og man må se bort fra de irrasjonelle tankekreftene og metafysikk.  Naturfilosofene la grunnlaget  for naturalisme og realisme (Bertrand Russell). Det er alltid noe skremmende med mennesker som går mekanisk i takt (soldater) og gjør ting i takt (bøyer seg for despoter, prester, guder og profeter).

Thales (639-544 f.kr)

Naturfilosof. Urstoffet er vann. Stoff skapes ikke, det er evig. Alt kan føres tilbake til samme prinsipp (monist). Alt er fylt av guder.

Heraklit (556-460 f.kr.) fra Efesos

Urstoffet og den fundamentale enheter er ild. En evig gjentagelse, alt er i bevegelse, men det blir ikke kaos pga. en fornuft=lógos=ilden=gudsbegrepet. Bevegelse, kamp, konkurranse er det bærende prinsipp for tilværelsen. ”Den dunkle”. Forakt for massen.

Parmenides (515-445 f.kr.)

Det er bare tanken som forteller om virkeligheten, ikke sansene.

Empedokles (494-434 f.kr)

Religiøs mystiker. ”Om naturen”. Fire uforanderlige elementer vann, luft, ild og jord blir blandet og det er to grunnkrefter:  hat og kjærlighet. Om sansene: det like oppfatter det like. Har tanker om evolusjon.

Demokrit (470-380 f.kr.)

Verden er bygd opp av smålegemer, atomer. Det eneste eksisterende er atomene og det tomme rom. Atomene faller i det tomme rom. Mekanistisk, alt beherskes av nødvendigheten. Gudene (demoner) er ikke udødelige. Nøden er læremester. Strever etter sinnsro. Kulturens linje og fremvekst er stigende.

Pythagoras (570-500 f.kr.)

Tallene er tingenes vesen, ”alt er tall”, tallmystikk. Sammenheng mellom tonens høyde og lengden av den svingende streng, musikk i sfærisk harmoni.

Protagoras (487-420 f.kr.)

En av sofistene. Mennesket er målestokk for alle ting (Homo-mensura, ”den meget kloke mann bestemmer”.  Et utsagn har bare gyldighet for det enkelte subjekt. ”Om gudene”: Kan ikke vite noe om gudene, ble anklaget for gudsfornektelse

Sokrates (469-399 f.kr.)

Sokrates får mennesker ut av vanetenkningen i tale om hverdagslige spørsmål, gjerne via ironi, og gir hjelp til selverkjennelse inspirert av samvær med andre. Leter etter menneskelig visdom og lar fornuften felle dom. Samvær mellom mennesker og kunne tenke selv. Respekt for den nedarvede tradisjon, loven og det hellige.  Etisk riktig livsførsel og fornuft gir en lykkelig livsførsel. Byen som grunnlaget for lykkelig liv, skape bedre og kunnskapsrike borgere er veien til å skape en bedre stat. Naturen fungerer etter hensiktsmessighetsprinsippet.

Platon (427 - 347 f.kr.)

Elev av Sokrates. Grunnla Akademiet i Aten. Vil skape og utforme et ”ideal” så klart og overbevisende at det kan omforme politikkens harde realiteter, gjør det mulig å lage en idealstat, hvor statslederne har fornuft, krigerne mot og de næringsdrivende begjær. Slavene står utenfor samfunnet.  Vil gi enkeltmennesket en moralsk forbedring og spartansk oppdragelse.

Aristoteles (384-322 f.kr.)

Aristoteles var antikkens mest betydningsfulle naturforsker med kunnskaper i biologi, legevitenskap, logikk og etikk. Hans teorier og observasjoner virket så fullkomne at ingen våget å utfordre dem, og de fikk derved en autoritet som varte helt fram til renessansen.

Firenze

Firenze er et symbol på renessansen fra 1400-tallets Italia med opprettelsen av universiteter og botaniske hager, og hvor vitenskap, kunst, musikk og arkitektur blomstret i en ny vår.

Biologiens historie

Tilbake til hovedside

Publisert 24. mars 2015 08:40 - Sist endret 30. nov. 2018 15:02