Rabiesvirus er et atferdsendrende virus gir hydrofobia (redsel for vann), redusert svelgerefleks slik at mengde virus i munnen øker og rabiesinfiserte dyr blir mer aggressive og vil bite slik at viruset blir spedd.
Man kan også tenke seg at bakterier som gir diaré hos vertsorganismen kan være en mekanisme som bakterien bruker i spredningsøyemed.
Patogenet kan også senke aktiviteten til immunsystemet eller være dekket av overflatestoffer som gjør at immunsystemet ikke kjenner igjen patogenet e.g. trypanosomer (Leishmania amazonensis) som kan leve i hjernen på virveldyr, inkludert mennesker og gir atferdsendringer. Parasitten kan oppregulere eller nedregulere biosyntesen av cytokiner og gi en cytokinin-avhengig manipulasjon av verten.
Parasittindusert atferdsendring
Parasitten kan skille ut kjemiske stoffer som påvirker direkte sentralnervesystemet hos verten og ha evne til å trenge gjennom blod-hjernebarriæren. Hjernespolemarken Toxocara canis som gir toxocariasis, er vanlig, spres med hundeavføring, og som gir immunologisk påvirkning hos verten. Toxocara canis kan også infektere hjernen hos mennesker.
Den lille leverikten (Dicrocoelium dendriticum) i klassen digene ikter som infiserer lever til herbivore dyr, også beitende husdyr og har to mellomverter. Leverikten gir atferdsendring hos den andre mellomverten maur. Først skallbærende landsnegl e.g. storagatsnegl (Cochlicopa lubrica). Det andre mellomverten får infiserte maur e.g. svart sauemaur (Formica fusca) til å klatre høyt opp i gras med større sannsynlighet for at de blir beitet av herbivore og sprer parasitten til hovedverten. Den lille leverikten kan også infisere mennesker.
Hos kinesisk leverikte gjør cercarielarver fra snegleverten vertikale bevelser i vannmassene som tiltrekker seg fisk som er neste vert i livssyklus.
Hårormer / taglormer (Nematomorpha) får infiserte sirisser til å drukne seg slik at hårormparasitten kan fullføre livssyklus i vann.
Leucochloridium paradoxum er en flatorm (trematode) i orden Diplostomida som tar over styring av øyestilken hos landsnegl i slekten Succinea hvor bevegelsene i øyestilken etterligner larver som lokker til seg fugl som er sluttverten for parasitten.
Krassere (Acanthocephala) er parasitter e.g. slekten Pomphorhynchus som har gammarider (Gammarus insensibili og frskvannstangloppe (Gammarus pulex) amfipoder (Amphipoda) som mellomvert. Krassere påvirker sensoriskmotoriske signalveier i Gammarus bl.a. via serotonin som gjør at infiserte Gammarus får minsket antipredatoratferd og blir lettere predatert av krepsdyr.
Parasitter som Theileria, Toxoplasma, Plasmodium og bendelorm (Cestoda) kan gir atferdsendringer hos vertsorganismen via epigenetikk, hormoner eller nevrotransmittorer.
Immunnsystempåvirkning hos invertebrater
Parasittoivepsen Cotesia congregata som legger egg i larven til tobakkssvermer (Manduca sexta) kan påvirke immunsystemet via oktopamin og paralytiske peptider og cytokiner som resulterer i mindre bevegelse og mindre spising hos larven.
Shizostomparasitten Trichobilharzia ocellata som infekterer den hermafroditte storsampsnegl (Lymnaea stagnalis) påvirker immunsystemet via schistosomin som kan økt aktiviteten til adenylat syklase i nevroner
Entomopatogene sopp og atferdsendringer
Sopp som infekterer og parasitterer insekter (entomopatogene sopp; , gr. entomon – insekt: pathos – lidelse; genes - produsere) kan overta styringen av kroppsbevegelsene hos insekter. Entomopatogene sopp infekterer fluer eller maur via direkte kontakt med soppsporer som spirer og trenger gjennom kutikula i eksoskjelettet. Soppmycelet vokser deretter inne i insektet, kan påvirke atferden, før eventuelt insektet dør. Noen soppinfiserte insekter kravler på toppen av planter og gir derved økt sprednings av soppsporene. Etter at insekter dør vokser soppen ut gjennom kutikula og på utsiden av insektet som blir dekket av et hvitt mycel med sporer.
Soppen Beauveria bassiana (Hyphomycetes) finnes i jord og kan infektere insekter og gi Zombie-fluer hvor atferden er styrt av den hjernekontrollerende sopp som får fluene til å klatre høyt opp i gras.
Soppen Ophiocordyceps i familien (Ophiocordycipitaceae) hvor zombiemaursoppen Ophiocordyceps unilateralis ble oppdaget i 1859 tropisk regnskap av Alfred Russel Wallace (jfr. Darwin-Wallace evolusjonsteori). Soppen infekterer maur som under patogenesen forlater kolonien og finner blad som vokser fuktig med riktig temperatur for soppvekst. Den soppinfiserte mauren bruker kjevene til å bite hull i hovedledningsstrengene på undersiden av bladet. Her forblir mauren hvor soppen danner fruktlegemer på hodet til mauren og sprer sporer før mauren dør etter noen dager. Ophiocordyceps unilateralis lager i tillegg sekundære stoffskifteprodukter (polyketider) som reduserervekst av bakterier som hindrer konkurranse mellom sopp og bakterier om vekstsubstratet.
For de entomopatene soppslektene Massospora og Strongwellsea bidrar det infiserte insektet til å spre sporene, mens Metarhizium spres fra en insektvert som kan være død. Ophiocordyceps og Furia spres fra en død mummifisert insektvert.
Massospora infekterte sikader hvor bakkroppen sveller, og Massospora kan også endre seksualatferden hos insektet som øker sannsynlighet for spredning av soppen.
Litteratur
Wikipedia