Skjelett hos pattedyr

Knoklene kan hektes sammen i bevegelige ledd. Det er kuleledd i hofte (hofteledd) og skulder (skulderledd) som kan dreies i alle retninger, og hengsleledd i albue og fingre hvor bevegelsen er bundet i en retning. Mellom albuebein og spolebein i albuen er det dreieledd. Håndleddet kan dreies i to retninger. Leddflatene er kledd med leddbrusk og festet til hverandre i en leddkapsel med bindevev. Leddhulen mellom knoklene inneholder leddvann/synovialvæske (synovia) laget av synovialhinnen. Knoklene er dekket av en bindevevshinne. Skjelettet hos mennesket er et endoskjelett bestående av 206 forskjellige bein.  I fosterstadiet består skjelettet vesentlig av hyalin brusk og dette blir erstattet av beinvev. Mellom knoklene i skallen er det ved fødselen forbindelser med bindevev (søm/sutur) kalt store fontanelle (en firkantet pannefontanelle) og lille fontanelle (en trekantet bakhodefontanelle) som forbeines seinere.

    Virvelsøylen/ryggraden (columna vertebralis) har virvler som er atskilt av mellomvirvelskiver/intervertbralskirver (disci intervertebrales) bestående av bindevev med en sentral bløt gelékjerne (nucleus pulposus). Gelékjernen er rester av chorda (ryggstrengen) fra fosteret. Ryggraden hos dyr som går på fire bein danner en krummet bue som bærer vekten av dyret, og trekket i ryggraden overføres til beina. Vår S-formete krummete ryggrad virker som en fjær som demper støt nedenfra f.eks. når man løper eller hopper. Mellomvirvelskivene gjør at virvelsøylen kan bøyes. Diskus mellom virvelegemene kan hos menneske slik ut og trykke på ryggmargsnervene, en smertefull tilstand kalt diskusprolaps. Hos krypdyrene henger virvellegemene sammen. Hovdyr kan ha opisthocoele virvler i halsen. Virvelen består av en virvelkropp (corpus) vendt framover og en bue (arcus) vendt bakover. I midten er det et virvelhull som danner virvelkanalen (canalis vertebralis) hvor ryggmargen ligger. Sett i tverrsnitt i ryggmargskanalen ligger ryggmargens hvite substans omkring den sommerfuglformete ryggmargens grå substans. Ryggmargskanalen er kledt med bindevev og rommet mellom ryggmargen og veggen er fylt med lymfe (ryggmargsvæske). Selve ryggmargen er omgitt av en bindevevshinne som holder den tyktflytende ryggmargen på plass. Ryggmargsnervene kommer ut parvis mellom virvlene, en sensorisk og en motorisk. Det er utvekster i form av tagger på hver virvel (vertebra).  Buen har en ryggtagg/dorsaltagg (tapp) vendt bakover og en tverrtagg/transversaltagg på hver side. Virvelsøylen er bygget opp som hos krypdyrene. Pattedyrene har 7 halsvirvler (nekkevirvler/cervicalvirvler) uavhengig om halsen er kort eller lang som hos sjiraff, unntatt manater og gomlere. De to første halsvirvlene er ringvirvel (atlas) og tappvirvel/axisvirvel (epistropheus/axis), begge tilpasset å støtte skallen og dreining av hodet. Jfr. titanen Atlas i gresk mytologi som måtte bære himmelvelvingen på hodet. Tappen på tappvirvelen (dens) er lang. Mellom atlas og axis ligger nedre nakkeledd. To ledd mellom atlas og kondylene/leddknokene på bakhodebeinet kalles øvre nakkeledd.

Mellom tappvirvel og ringvirvel er det stor bevegelighet og dreiningsmuligheter. Mellom kraniet og ringvirvel kan det bare skje nikkebevegelser pga. to nakkeleddknuter. Sammenlignet med fugl og krypdyr er brystvirvlene (thoraxvirvlene) mer avgrenset fra halsvirvlene. Det er fra 13-18 brystvirvler og fra 5-7 lendevirvler.  Lendevirvlene (lumbal-, bukvirvler) har store tverrtapper. Det er vanligvis 12  brystvirvler. Lendevirvlene (5 hos mennesket) danner en oppoverrettet bue, men hos mennesket er den S-formet. Torntappene på brystvirvlene er vanligvis rettet skrått bakover og på lendevirvlene peker de forover, og der de møtes kan det være en rett torntapp. Det er to korsvirvler hvor hoftebeinet er festet, analogt som hos krypdyrene, men hos mer avanserte er disse to vokst sammen. Korsvirvlene (sacralvirvler/bekkenvirvler) (5 hos menneske) kan være vokst sammen med en eller flere av de første halevirvlene og danner korsbeinet (os sacrum) Ryggmargen slutter ved korsbeinet. Antall halevirvler varierer og de forrerste har store tverrtapper og er V-formet på undersiden. Halevirvlene kan være vokst sammen til et halebein.

Ribbeina (costae) festet til brystvirvlene har et bakre dorsalt stykke dannet av bein og et ventralt fremre stykke dannet av brusk (costalbrusk). De første ribbeina er festet til et langt smalt brystbein (sternum). De 7 øverste ribbeina får økende lengde nedover. Ribbein nummer 8-10 når ikke fram til brystbeinet, falske ribbein, men henger fast i en costalbue laget av brusk. Nederst er det to korte ribbein som ender i muskler. Brystbeinet, ribbeina og thoraxvirvlene danner brystkassen (thorax). Ribbeina i brystkassen beskytter de indre vitale organene og deltar dessuten ved pustingen og hindrer lungene i å kollapse. Brystbeinet består av brusk i fosterstadiet. Brystbeina er oppdelt i ledd, men de er mer sammenvokst hos menneske. Det første øverste stykket av brystbeinet kalles håndtaket (manubrium) og er bredest. Det første ribbeinet er festet manubrium. I midten er det ledd til ribbeina. Det siste nederste stykke av brystbeinet kalles duppen (processus xiphoideus) og ender i en bruskplate. Kloakkdyr har et forbrystbein (episternum) tilsvarende krypdyrenes T-formet knokkel som mangler hos pattedyr. Hester har 18 par med ribbein. Primatene har 13 par ribbein, mennesket har 12 par, selv om det finnes noen mennesker som har 13 par.

 

   Det forbeinete kraniet (hodeskalle) er avledet fra krypdyrkraniet og består av flere knokler. Antall bein i skallen har blitt redusert hos de firbeinte dyrene. Noen av de første fiskene kunne ha en skalle som bestod av over 150 bein. Hos amfibier og krypdyr er skallen satt sammen av mellom 50 - 95 bein, hos mennesket er det 29 skallebein.  Øyehulene (orbita) er atskilt av et bredt stykke, sammenlignet med den tynne øyehuleplaten hos fugl og krypdyr. En naturlig følge av at hjernekassen er blitt bredere og de lange nesehulene (cavum nasi) er mer velutviklet. Nesehulene er atskilt fra hjernehulen med en beinvegg kalt silplate som er en del av silbeinet. Silplaten har hull hvor luktnerver går fra nesen til forhjernen. Mellom de to nesehulene er det en neseskillevegg hvor den forrerste delen er dannet fra brusk (nesebrusk). Nesehulene inneholder foldete beinplater kalt silbeinsblad (ethmoturbinalia) som kommer fra nesehulesideveggen og er festet til silplaten. Øyehulen (orbita) har bakerst en kanal til synsnerven. Gulvet i øyehulen danner skillevegg til hulrommet i overkjevebeinet. Øyehulen er omgitt av pannebein (frontale), tårebein (lacrimalia), og  kinnbein (zygomaticum). Overkjevebladet (maxilloturbinale) ligger fremst og er vokst sammen med overkjevebeinet. Det øverste silbeinsbladet (nasoturbinale) er velutviklet. Det er to nakkeleddknuter (condylus occipitalis) hos pattedyr, som passer inn i hulrom i atlasvirvelen. Synapside krypdyr hadde et stort vindu i tinningtaket. Pattedyr har et redusert tinningtak og restene kan ses som en kinnbue, bestående av utvekster fra tinningbeinet og kinnbeinet.  Fra kinnbuen går det tyggemuskler (maseter) som er festet utvendig til hesteskoformete underkjeven (mandibula). Postorbitalbuen har et hull og vises som en utvekst fra pannebeinet og fra kinnbuen. Mennesker har en beinvegg mellom øyehulen og tinninghule. Ganen er ubevegelig, og det er ikke åpninger mellom ganen og hjernekassen som hos krypdyrene. Ganetaket i munnhulen kommer fra utvekster fra mellomkjevebeinet, overkjevebeinet og ganebeinet. Vingebeinet er redusert. Hos mennesker er vingebeinet vokst sammen med kilebeinet. Foramen incisivum i ganetaket danner forbindelse mellom nesehulen og munnhulen. Hos pattedyr er leddbeinet (quadratum) redusert og plassert i trommehulen som den midterste av de 3 øreknoklene kalt ambolten (incus). Hos andre virveldyr danner leddbeinet den bakerste knokkel i ganen og inneholder leddflaten til underkjeven. Den ytterste høreknokkelen kalt hammeren (malleus) antar man er utviklet fra en knokkel bakerst i underkjeven hos krypdyrene. Den innerste øreknokkel kalt stigbøylen (stapes) svarer til høreknokkelen (columella) hos krypdyr. Ørehulen er plassert i tinningbeinet.

Hos pattedyr er underkjeven festet i ledd til skjellbeinet (squamosum) som er festet til sideveggen på hjernekassen. Hver grein i underkjeven består av en knokkel med to utvekster på ryggsiden. Bakerst på underkjeven leddutveksten (processus articularis) og foran denne kroneutveksten (processus coronoideus) hvor tinningmuskelen fester seg. Hos menneske er de to greinene sammenvokst foran. Den Meckelse brusk forsvinner når dyret blir voksent. Underkjeven tilsvarer dentale hos krypdyrene.

Trommhinnen (membrana tympani) er festet til en ringformet knokkel kalt trommebeinet (tympanicum). Ringen kan være hesteskoformet i embryonalt stadium og fortsetter å være det hos kloakkdyr og pungdyr. Hos rovdyr, gangere og hovdyr blir veggen i mellomøret/trommehulen (cavum tympani) forbeinet og danner en knokkel, øreknuten (bulla),  som inneholder trommebeinet. Hos mennesker er bulla også sammenvokst den ytre øregangen. Rundt trommehulen ligger også fjellbeinet (petrosum).

   Kraniet består av hjernekasse, overkjeve og en bevegelig underkjeve festet med et kjeveledd. Veggen i kraniet har lufthuler for å spare vekt. Lufthulene er spesielt velutviklet i store kranier. Lufthulene er utposninger fra nesehulen som brer seg ut i knoklene etterhvert som dyret vokser og utvikler seg. Eksempler på slike huler er overkjevehulen (sinus maxillaris) og pannebeinhulen (sinus frontalis). Pannebeinhulen har forbindelse til nesehulen. Det er også hule i kilebeinet (sinus sphenoidalis) og silbeinet. Disse hulrommene kalles nesens bihuler (sinuser). Bihulebetennelse kalles sinusitt. Tungebeinet (os hyoideum), som er feste for tungebeinsmusklen, dannes av et midtstykke (corpus) og på hver side to horn. Det fremste hornet danner det meste av tungebuen (2. visceralbue/gjellebue) og består av 3 ledd, hvor det øverste leddet er festet til fjellbeinet i hjernekassen med et bånd. Det bakerste hornet tilsvarer fremste gjellebue og er kort, uten ledd, og festet til skjoldbrusken. Tungebeinet er meget velutviklet hos spetter, frosk og kameleoner som har krevende tungebruk.

 

Knokler og bein i hodet er utformet forskjellig hos pattedyrene avhengig av utvikling av hjernen, kjever og kjevemuskler og nese.  Rundt nakkehullet (foramen magnum), som gir hull til ryggmargen, sitter fire nakkebein (supraocciptalia, basioccipitalia og exoccipitalia). Bakkilebeinet (basisphenoideum) ligger foran basioccipitale. Foran bakkilebeinet ligger forkilebeinet (praesphenoideum), og disse tilsammen danner deler av bunnen i hjernekassen. Forkilebeinet og bakkilebeinet henger sammen med kilebeinsvinger. Silbeinet (os ethmoidale) som ligger mellom øyehulen og nesehulen, omfatter silplaten (lamina cribrosa) og neseskilleveggen (lamina perpendicularis) som ligger foran forkilebeinet. I øret omslutter fjellbeinet (petrosum/perioticum) labyrinten. Foran og på siden er fjellbeinet bundet til trommebeinet (tympanicum) og skjellbeinet (squamosum). Skjellbeinet danner sideveggen i hjernekassen og har en utvekst (processus zygomaticus) som utgjør den bakerste delen av kinnbuen. Hos mennesket utgjør disse 3 knoklene en helhet på siden av hjernekassen, kalt tinningbeinet (temporale). Tinningbuen (arcus zygomaticus) er en utvekst fra tinningbeinet. Taket i hjernekassen er dekket av dekknoklene issebein (parietalia), som danner midten av skalletaket, og pannebein (frontalia) i pannen.Pannebeinet danner også den øverste delen av nesehulen.  Mellomissebeinet (interparietale) har vokst sammen med det øvre nakkebeinet. Beina i kraniet er hektet sammen i krøllete kraniesømmer som gjør at de ikke kan beveges i forhold til hverandre og gir samtidig stor styrke.

 

Nesebeinet (nasalia) er på siden festet til overkjevebeina (maxilla), foran til mellomkjevebeina (praemaxillaria) og bak til tårebeinet (lacrymalia) og pannebeinet.  Kinnbeinet (os zygomaticum) danner kinnbuen.

Skulder

Pattedyrene har et stort plateformet skulderblad (scapula) som har to utvekster. På baksiden er det en kam, midtryggen (spina) som binder det til sidegreiner på brystbeinet. Den andre utveksten kalt skulderhøyden (acromion) bindes til manubrium i brystbeinet via kragebeinet/nøkkelbeinet (clavicula). Kravbeinet mangler hos hovdyr, og er rudimentært hos rovdyr, noe som kan gi bedre fjæring ved sprang og hopp.  Pattedyr som graver, klatrer eller flyr har et kraftig kragebein, som stiver opp skulder og skulderledd. Ravnebeinet (coracoid) er delt i to deler hvorav den bakerste er bundet til brystbeinet og den andre til leddskålen. Kloakkdyr har velutviklet kragebein og ravnebein. Ravnebeinet kan være redusert og inngå i skulderbladet som en utvekst kalt skulderknute/ravnenebbet (procesus coracoides). Hos oss er skulderbladet meget bevegelig og dette gir stor bevegelighet av armen.

Forlemmer

Forlemmene består av skulderblad, over- og underarm, og hånd/fot. Skulderleddet er et kuleledd som er meget bevegelig hos mennesker. Løftes armen høyt deltar også skulderbladet og kravbeinet. Albueleddet peker bakover. Den proksimale enden av rørknokkelen overarmsbeinet (humerus) har en leddkule, overarmshodet (caput humeri) som passer inn i leddskålen på skulderbladet. Ved siden av leddhodet er det tre knuter hvor senene til musklene er festet. I den andre enden av overarmsbeinet (distalt) finnes en leddflate (trochlea) som fester til underarmen i  albuebeinet (ulna) og en leddflate til spolebeinet (radius). Albueleddet, som er et hengsleledd, har en leddkapsel med leddbånd, og det er en låsefure og styrefurer mellom overarmsbein og albuebein. Albuebeinet, som danner albuen, og spolebeinet danner tilsammen underarmen, og albuebeinet ligger på samme side som lillefingeren. Hos rovdyr og hovdyr er underarmsknoklene vokst sammen. Hos pattedyr med primitive lemmer er de to underarmsknoklene like kraftige og krysser hverandre. Albuebeinets øvre ende (proksimalt) har en albueknoke (olecranon) som er tilpasset et hulrom på baksiden av overarmen. Albueknoken hindrer at armen strekkes ut for langt. Hovdyr har en redusert nedre del av albuebeinet. Nederst har albuebeinet og spolebeinet dreieledd. Dreies hånden utover blir albuebein og spolebein liggende parallelt (supinasjon). Bøyes hånden innover vil de samme beina krysse hverandre (pronasjon). Mellom fingrene/tærne og håndleddet ligger mellomhåndenHåndroten (carpus) inneholder 8(9) håndrotbein (carpalbein, carpi) i to rekker. Proksimalt 4 knokler (radiale, intermedium og ulnare) og distalt 4 carpalia,siden knokkel nummer 4 og 5 er sammenvokst. De 4 proksimale knoklene kalles båtbein (scaphoid, gr. skaphe - båt), månebein (lunar), cuneriform og ytterst ligger ertebeinet (pisiforme) som danner en ekstra senebein (sesambin, sesamoideum). Den distale beinrekken regnet fra spolbeinet kalles store og lille mangekantete bein (trapezium, trapezoid), hodebeinet og krokbeinet (unciform). Hvis hånden har 5 fingre er det 5 mellomhåndsbein (metacarpalia) og 14 fingerbein (falanges). Finger nummer 1 har to ledd, de resterende har tre ledd, kodeledd, kronledd og klovledd.. Vanligvis har tærne 3 knokler.  Hval har flere ledd i fingrene som danner luffene. Hos primatene er hånden et griperedskap og finger nummer 1 (tommelen) kan stilles motstilt de andre fingrene. Hovdyr og rovdyr mangler tommel eller det er bare rudimenter av den. Sålegjengere er dyr som går på hele fotsålen (bjørn, gnagere, mårdyr og primater). Hos løpende dyr forsvinner flere av fingrene og tåspissgjengere går på tåbein og er tilpasset løping på fast underlag. Hesten har bare en tå, og står på neglen på tredje finger som er utviklet til en hov. Hos drøvtyggere er mellomhåndsbein nummer 3 og 4 sammensmeltet, dvs. bare ett mellomhåndsbein, og klovdyrene står på 3. og 4. tåbein. Hos klovdyr er 2. og 5. tå utviklet som korte biklover. Neshornet står på 3 tær og tapiren står på 4 tær. Kattedyrene trekker tilbake klørne når de går ved at det 3. tåbeinet trekkes opp. Forlemmene hos pattedyrene er homologe organer. Fugl har 13 håndrot- og mellomhåndsbein i embryo, som reduseres til 3 fingre hos de voksne.

Bekken

Bekkenet (pelvis) hos pattedyrene er utformet annerledes enn krypdyrene tilpasset at halen er borte og den endrete måten å bevege seg på. Hoftebeinet/tarmbeinet (ilium) peker nedover og bakover. Hos krypdyrene nedover og framover. Størrelsen av hoftebeinet avhenger av hvor stor vektbelastning det får. Hos hovdyr, elefanter og menneske er hoftebeinet plateformet og har øverst en fortykkelse kalt hoftekammen (crista iliaca). Underlivsbeinet/skambeinet (pubis) peker fra hofteskålen nedover og bakover. De to underlivsbein møtes ventralt i en midtlinje av brusk eller bein, kalt symfyse. Sittebeinet/setebeinet (ischia) kan inngå i symfysen. Sittebeinet er bueformet og har nederst en sitteknute (tuber ischiadicum) som mennesket sitter på. Disse tre knoklene hoftebein, underlivsbein og sittebein danner tilsammen hofteleddskålen (acetabulum). Det er åpning mellom sittebeinet og underlivsbeinet. Kloakkdyr og pungdyr har et pungbein i bekkenet som er festet til hver sin pubis.

Hos kvinner er bekkenet bredt, og barn fødes gjennom det store hullet i bekkenet. I tillegg løsner bekkensymfysen under fødselen og gir økt diameter i bekkenet. Hos menn, som har smalere bekken, blir det store hullet i bekkenet delt i to av halebeinet.

Baklemmer

Lårbeinet (femur) er en stor knokkel med halvkuleformet (lårbeindshodet) blåaktig leddflate (caput femoris) rettet medialt forover, og som passer inn i bekkenets hofteskål. Siden hofteleddet er et kuleledd kan det beveges i mange retninger. På utsiden av leddhodet er det utvekster til feste av sener til muskler og leddbånd, kalt store lårbeinsknute (trochanter major), og lille lårbeinsknute (trochanter minor) på innsiden. Lårbeinsknuten danner hoftekulen. Lårbeinhalsen (collum femoris) går på skrå oppover fra lårbeinskaftet og går fram til leddkapselen. Primatene som går på to bein har relativt lang lårbeinshals sammenlignet med andre dyr, og som hos eldre  mennesker utsettes lett for brudd.  Det ytterste kompakte beinvevet er tykkest midt på skaftet av lårbeinet hvor det utsettes for størst belastning. Den nedre del av lårbeinet er hengslet i et kneledd, et hengsleledd hvor bevegelsen er bundet i en bestemt retning. Framlemmer og baklemmer er leddet motsatt vei. Kneskjellet (patella) er en skiveformet knokkel som ligger foran kneleddet, forsterker knesenen og kan gli i en fure foran på lårbeinet når beinet beveges. Foran på lårbeinet ligger musklen den firehodete knestrekker og senen til denne muskelen går over kneet og blir beskyttet av kneskjellet mot skader. Underbeinet/leggen består av to knokler: skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula). Skinnbeinet er kraftig og har en kam på forsiden. Leggbeinet er tynt og kan i noen tilfeller være redusert og sammenvokst med skinnebeinet som hos klovdyr og hovdyr. Knoklene i kneleddet holdes sammen av en leddkapsel og ligamenter kalt korsbånd. Mellom leddflatene ligger det fiberbrusk kalt menisker. Meniskene fyller ut hulrommet i leddhulen hvor knoklene ikke er i kontakt med hverandre. Ved forstuvninger og vridninger blir leddbånd og leddkapsel skadet. Fotroten (tarsus) består av 7 knokler (tarsalbein): hælbeinet, ristbeinet, båtbeinet, terningbein og 3 kileformete bein. Resten av foten består av mellomfoten (metatarsus) med 5 mellomfotsbein, og fem tær (digiti). Tærne består av 14 tåbein (falanger). Rullebeinet (astragalus/intermedium) går innover og gir bevegelighet, og hælbeinet (calcaneus/calcis/fibulare) går utover. Hælbeinet har en utvekst kalt hæl som er rettet bakover og er festet til akillessenen. Fotleddet beveges mellom skinnbeinet og rullebeinet, som er et hengsleledd. Primitive pattedyr kan også ha et ledd mellom leggbein og hælbein. Det er fotrotsbein (tarsus)  på samme måte som håndrotsbein. Distalt i fotroten er det 4 knokler (tarsale) og en centrale (naviculare) mellom de to rekker. Det er samme antall ledd som i hånden. Primatene og rovdyr har 7 fotrotsbein, mens klovdyr og hovdyr har 6 fotrotsbein.

     I enden av rørknokler f.eks. lårbeinet er det utvekster dannet av to endestykker (epifyser) og et midtstykke (diafyse, skaft) atskilt av en brusk. Når veksten er ferdig vokser epifysene sammen med diafysen. Lengden av knoklene endres ikke når de er ferdigvokst, men form og tykkelse kan endres ved forflytning av beinvev. På toppen av epifysen er det leddbrusk. På utsiden av knoklene er det en bindevevshinne (periosteum) med nerver og blodårer. Marghulen på innsiden av knoklene er dekket en tilsvarende endosteum.

Horn og gevir

  Store planteetere (herbivore) kan ha horn eller gevir, som brukes til forsvar mot predatorer. Hos hjortedyrene dannes et gevir som består av beinmasse omgitt av bindevev og med en overhud dekket med hår. Når geviret er ferdig utviklet gnis den hårkledte overhuden (basten) av (feiing) på småbusker f.eks. furu, slik at beinmassen blir blottlagt. Rester av blod og materialet fra buskene som feiingen skjer på gir farge på geviret. Geviret spiller en viktig rolle i brunstperioden, mangler hornskjede og felles en gang i året.  Den nederste delen av geviret kalt rosenstokken som kommer fra pannebeinet, forblir hårkledt. Hos noen er rosenstokken lang. Veksten av geviret stimuleres av gonadotropiner fra hypofysen. En rask økning i nivået av testosteron stopper veksten av geviret like før brunstperioden. Etter noen måneder dannes en svakhetssone øverst i rosenstokken hvor beinmassen brytes ned av osteoklaster, og hele geviret tapes. Hos reinsdyr har også hunnen gevir. Horn består av en hul hornskjede med keratin som omgir en kjerne med bein fra skallen. Horn mangler behåring og hornskjeden blir ikke felt. Drøvtyggere som kveg og geit har horn, samt moskus.  Hornet har lengdevekst som kan ses ved basis som ringer. Ringene kan brukes til aldersbestemmelse. Hornet hos neshorn (Rhinoceros) er en tredje type horn dannet fra en sterk fortykkelse av hornlaget i overhuden og som inneholder hornmasse. Både horn og gevir utvikles fra pannebeinet.

   Bruken av nesehorn som totalt uvirksomt afrodisiakum, kinesisk legemiddel, i pubertetsriter og som dolkeskaft har gjort neshornet til en utrydningstruet art.

Teksten er hentet fra pattedyr

Tilbake til hovedside

Publisert 15. jan. 2019 09:15 - Sist endret 15. jan. 2019 09:15