Skjelett

     Skjelettet gir støtte, beskyttelse av indre organer, deltar i kroppsbevegelse, samt gir feste for muskler og sener.

Skjelett - reisverk, beskyttelse, støtte og vektstangprinsipp

Skjelettet kan avstive munn og gjelleapparat. Hos virveldyrene (vertebratene) er skjelettet et reservoir for kalsium. Det er tre hovedtyper av skjeletter: hydrostatisk skjelett, eksoskjelett og endoskjelett. Forskjellige måter å bevege seg på har gitt tilpasninger til de forskjelige bevegelsesmønstre, og tyngdekraften påvirker alle dyr. Rask bevegelse av kroppen gjør det lettere å finne mat og unnslippe fiender og predatorer. Dyrene kan krype, hoppe, gå, svømme eller flyte og beina virker som vektstenger som overfører muskelkraft.   

Hydrostatisk skjelett

Bløte invertebrater som huldyr, flatormer, nematoder, leddormer og rundormer har  et væskefylt hydrostatisk skjelett som består av en væske i et lukket rom, og gir et hydraulisk bevegelsessystem. Muskler presser mot væskerøret som kan endre form.

Nesledyr har celler i to lag som kan trekke seg sammen. De ytre epidermiscellene går langsmed kroppsaksen (longitudinelt) og i den indre gastodermis ligger musklene sirkulært rundt kroppaksen. Når de longitudinelle cellene trekker seg sammen blir dyret kortere og tykkere, og når de indre sirkulære trekker seg sammen blir dyret tynnere. Sjøstjerner og sjøpinnsvin har rørføtter som beveges via et hydrostatisk skjelett.  Annelidene (leddormene) er mer avansert og har segmenter med septa som skiller kroppshulrummene med coelomvæske i det hydrostatiske skjelettet. Dette betyr at hvert segment kan beveges uavhengig av de andre.  Meitemark beveger seg ved vekselvis å trekke sammen sirkulære og langsgående muskler, og rytmiske muskelsammentrekninger, peristaltikk, driver dyret framover. Hydrostatisk skjelett kan brukes i vann og  til graving i jord og sedimenter, men er mindre velegnet i terrestre systemer.

Eksoskjelett

   Eksoskjelett danner et hardt ytre skall på dyret. Muslinger og leddyr (artropoder) har et dødt eksoskjelett på utsiden av epidermis. Hos bløtdyrene skilles kalsiumkarbonat ut fra mantelen, et tynt hudlag med epitel fra kroppsveggen. Muslingene har et par hengslete skall og muskler er festet til innsiden av eksoskjelettet. Hos leddyrene har eksoskjelettet med polysakkaridet kitin to oppgaver. Det beskytter og overfører krefter fra musklene.   Leddyrene har et eksoskjelett med store plater som er atskilt via tynne fleksible ledd. Skjelettet brukes til forsvar mot predatorer og brukes som verktøy. Eksoskjelettet kan ikke strekke seg og  følger ikke med veksten og må kastes av og erstattes med et nytt under et hudskifte. Krepsdyr har i tillegg til kitin kalsiumsalter som gjør eksoskjelettet ekstra hardt og motstandsdyktig.

Endoskjelett

Det indre skjelettet, endoskjelett,  hos pigghuder og ryggstrengdyr består av plater og skaft av brusk og bein med kalsium og vokser når dyret vokser. Svamper har spikler av uorganisk materiale eller protein  innleiret i kroppsmassen. Pigghudene har spikler og plater med kalsium- og magnesiumkarbonat i kroppsveggen under epidermis. Platene er mer eller mindre fast bundet sammen med protein. I snabelen til elefant virker musklene også som et skjelett

 Hos hemichordatene og hos larvene og embryo hos vertebratene (virveldyrene) virker ryggstrengen som en skjelettstav. Ryggstrengen består av store celler med store vakuoler omgitt av en elastisk skjede. Unntatt for de kjeveløse vertebratene blir ryggstrengen erstattet av en virvelsøyle. Skjelettet hos vertebratene består av brusk og/eller bein.

Bruskfiskene haier og skater har bruskbein. Brusken er bløt og føyelig og finnes i dyptliggende vev. Hyalin brusk er glassklar og består av bruskceller kalt chondrocytter omgitt av kollagenfibre. Brusk har liten tilførsel av blod, og derfor vil skader på brusk heles dårlig. Brusk dekker overflatene der hvor bein møtes.

Kondrocytter (gr. chondros - brusk ; kytos - hul) er celler som lager og opprettholder brusk. Brusk er laget av en matriks med  kollagen og proteoglykaner

Harde skjelett er av to hovedtyper

1) Hudskjelett (dermalskjelett/eksoskjelett) som er godt utviklet hos primitive dyreeformer f.eks. beinpanser. Harde hudskjelett beskytter de bløte indre deler. Bløtdyr kan være omgitt av en skall utskilt fra mantel. Artropoder (leddyr) har et eksoskjelett bestående av et fast skall, en kutikula bestående av kitin. Fisk kan ha hudtenner eller skjell. Hjernekassen kan være dekket av hudknokler (dekknokler) hos primitive former.

2) Indre skjelett (endoskjelett) danner et reisverk inne i bløtt vev. Svamper har et skjelett med kalkspikler eller proteinfibre. Pigghudene har et endodermalt skjelett med små kalkplater laget av kalsium/magnesium karbonat.

   Skjelettet hos vertebrater består av bein, brusk og bindevev og er kroppens reisverk. Knokler og skjelett er bygget opp av kalk (mesteparten kalsiumfosfat) og bindevev, hvor det tidligere i evolusjonen ble brukt kalsiumkarbonat. Bindevevet består av løst bindevev ligger mellom kroppsorganer, elastisk bindevev og sener. Sener fester musklene til skjelettet. Kalken gjør beinet hardt, mens bindevevet gir elastisk styrke. Legger man et bein i svak syre løses kalken opp, mens det elastiske bindevevet blir værende igjen.

Kollagen er et protein som styrke og fasthet i bindevevet. Kollagenprotein danner en trippelheliks og har høyt innhold av aminosyrene glycin, prolin og hydroksyprolin. Feil i syntesen av kollagen gir Ehlers-Danlos syndrom.

Skjelettet er viktig for å kunne feste dramuskler som trekker seg sammen.  Kalsiumfosfat i beinet, ofte kalt kalk, gir beinet hardhet, mens bindevev gir elastisitet og seighet.  Bein kobles sammen i fleksible ledd. Ledd er lukket i en leddkapsel av bindevev dekket av en en membran som skiller ut en smørende viskøs leddvæske (synovialvæske) som reduserer friksjonen. Leddkapselen er forsterket med ligamenter.  Ligamenter (bindevevsbånd) holder knoklene sammen, gir retningsbestemmelse i leddet og knoklene kan beveges vha. muskler. Bein inneholder harde apatittkrystaller som omgir mykere fibre. Derved spres presset og beina brister ikke så lett.

     Hos rundmunner og bruskfisker består skjelettet av brusk. Hos de andre inneholder fosteret brusk, og etterhvert bein ved at brusken dekkes av knokler eller brusken kan forbeines. Brusken er omgitt av en bindevevshinne (perichondrium), og som lager en mansjett på midten av bein som delvis eller helt erstatter brusken.

    Lange knokler på lemmene har også beindannelser i endene (epifyser). I leddhodene f.eks. lårbeinet er det epifyselinjer, vekstsoner hvor knoklen vokser i lengde.  Midtstykke (diafyse) og epifyser vokser sammen når beinet er ferdig utvokst. Knoklene er omgitt av en beinhinne (periosteum) bestående av bindevev og som er festet til sener og ligamenter. Beinhinna kan lage nytt bein slik at diameteren til beinet øker.

    Knokler består av indre svampet (spongiøs) beinsubstans med tynne skall av bein og en ytre kompakt beinsubstans med beinvev og kanaler (Haverske kanaler) med bindevev og blodkar. Gjennom hull kommer blodkar inn i knoklenes indre. Et tynt ytre lag med kompakt bein mot overflaten av beinet gir mest styrke. Kompakt bein består av det Haverske system (osteon (gr. osteon - bein). Beinceller (osetocyter, oeston) ligger i et hulrom (lakune) og lakunene er organisert i konsentriske sirkler rundt en Haverske kanal. Osteocytene er bundet sammen med trådlignende utvekster fra cytoplasma som går gjennom små trange kanaler kalt kanikuli (l.  canaliculus - liten kanal).  Hovedskaftet til lange bein (diafysis) er utvidet i begge ender til en epifysis. Hos barn  er det en bruskskive, metafysis, som danner et vekstområde mellom diafysis og epifysis. Under embryoutviklingen dannes de lange beina fra et brusktemplat (endokondral beinutvikling, gr. endon - inne i; chondros - brusk)). Forbeiningen skjer i diafysen, og det skjer sekundær beinproduksjon ved epifysene. Andre bein utvikles fra ikke-brusk bindevev (intramembran beinutvikling). 

Beinbyggende celler (osteoblaster) skiller ut proteinet kollagen som danner sterke fibre i beinet. Interstitialvæske krystalliserer som hydroksyapatitt (kalsiumfosfat) omkring kollagenfibrene. Matriks rundt osteoblasten blir isolert i en lakune, og kalles tilsammen en osteocyt. Bein blir kraftigere og tykkere hvis de brukes. Sclerostin er et protein kodet av genet SOST og og starter en signalkaskade når beinet blir utsatt for mekanisk stress.

 Osteoklaster (gr. osteon - bein; klan - bryte) er celler med flere kjerner og som bryter ned og reabsorberer bein. Osteoklastene skiller ut protoner (H+) som løser opp beinet, og danner enzymet kollagenase. Osteoklaster og osteoblaster samvirker i oppbygning av bein.

    Knokler har rød beinmarg som lager blodceller og marghule. Gul beinmarg består av fett- og bindevev.  Knoklene henger sammen med hverandre i leddbånd med bindevev eller brusk. Ledd gir økt bevegelse og knoklene kan møtes i en leddhule fylt av leddvæske omgitt av en tettsluttende leddkapsel som omgir leddene. Flatene i leddet er dekket av tynt brusklag (leddbrusk). Kuleledd gir bevegelse i alle retninger. Hengsleledd gir bevegelse i bare en bestemt retning. Det er også delvis bevegelige ledd mellom ryggvirvlene, laget av brusk, og er med å absorberer støt. Etterhvert som man blir eldre slites leddene og leddbrusken (osteoartritt). Rematoid artritt er en autoimmunsykdom hvor synovialmembranen blir tykk og betent. Mengden leddvæske øker, noe som gir trykk, smerte og deformasjon av leddene.

Skjelett hos virveldyr

    Skjelettet hos vertebratene består av en aksial del bestående av skallen, en hul ryggrad (virvelsøyle) som omslutter sentralnervesystemet, og har øverst en åpning mot hjernekassen. I tillegg består det aksiale skjelett av brystein og ribbein. Vedhengsskjelettet (appendikulære skjelett) består av lemmene inkludert bekken- og skulderbeltet. Hos terrestre dyr som ikke har noen oppdrift fra vannet fikk under evolusjonen utviklet en virvelsøyle som kunne motstå kroppsmassen og presset fra lemmene. Fisk har ett par ribbein festet til hver av virvlene i virvelsøylen, og som atskiller muskelsegmentene. Ribbeina hos fisk kan være både dorsale og ventrale, og noen har i tillegg intermuskulære bein.  Mennesket kan bøye hals og hode til hver sin side uten å forflytte kroppen.

Pattedyrskjelett

   Pattedyr har mer enn 200 bein i kroppen. Hos mennesket er det 8 bein omkring hjernen og 14 bein i ansiktet. Noen er dannet fra fusjon av flere bein i embryo. Sømmer (suturer) mellom bein i skallen er ubevegelig og holdes sammen av bindevev som erstattes med bein.  Virvelsøylen bestående av 24 virvler pluss to bein fra fusjonerte virvler, korsbein/underlivsbein (sacrum) og halebein (coccygis) som  støtter og bærer vekten av kroppen. I halsregionen er det 7 halsvirvler (cervikalvirvler), i brystet er det 12 brystvirvler (thorakalvirvler), nederst 5 lendevirvler (lumbalvirvler), korsbein og halebein. Brystkassen omfatter brystbeinet (sternum), brystvirvlene og 12 par ribbein. Brystkassen beskytter de indre organene hjerte og lunger, og hindrer at brystveggen klapper sammen når mellomgulvet hever og senker seg under pustingen. Hvert par med ribbein er på ryggsiden festet til de atskilte ryggvirvlene. Av de 12 par ribbein er 7 festet foran (ventralt) til brystbeinet, 3 er festet indirekte via brusk, og 2 har ikke feste. En skulder består av kragebein (clavicula) og skulderblad (scapula).  Skulderleddet er festet med muskler og er mer fleksibelt enn hofteleddet. Hofteleddet består av 3 sammenvokse hoftebein som er festet til virvelsøylen. Lemmene ender i fem fingre/tær. Gris har 4 tær, neshorn har 3 tær, kamel har 2 tær og hesten har bare en tå (tå nummer 3).

    Etter menopausen får kvinner osteoporose hvor mengden beinvev reduseres, og beinet kan lettere utsettes for brudd. Flere hormoner regulerer veksten av bein bl.a. parathyroidhormon fra epitellegemene som øker innholdet av kalsium i blodet, aktivert av vitamin D.  Kalsitonin fra skjoldbruskkjertlen virker antagonistisk og reduserer mengden kalsium i blod.

   Hos menneskets bekken  passer det halvkuleformete lårbeinshodet (caput femuris) sittende på en skrå lårbeinhals (collum femoris) øverst på lårbeinet (femur/os femoris) inn i hofteskålen (acetabulum), festet med kraftige leddbånd/ligmenter. Hoftekuleleddet kan beveges i alle retninger. Lårbeinet er en kort kraftig rørknokkel med et rett lårbeinsskaft. Til den store lårbeinsknuten (trochanter major) ved siden av lårbeinshodet er det festet leddbånd og sener til lårbeinsmusklene. Bak på den øvre delen av lårbeinskaftet sitter den lille lårbeinsknute (trochanter minor). Siden lårbeinhalsen sitter på skrå ut fra lårbeinet blir den lett utsatt for brudd, spesielt hos eldre mennesker. Når man står hviler hele kroppsmassen på bekken og de to lårbeinshodene. Ved heling av beinbrudd (fraktur) regenereres beinvev og det dannes fortykkelser (kallus) på bruddstedet. Bekkenet (pelvis) består av to hoftebein (coxae), korsbein (sacrum) og halebein. Bekkenet kobler ryggraden til (bak)beina og beskytter kjønnsorganer og urinblære.  Bekkenet hos kvinner er bredt og forholdsvis flatt, men det hos mannen er smalt og høyere. Sett forfra deler halebeinet bekkenhullet i to deler hos mannen. Hos kvinnen er korsbeinet kortere og bredere, det er ett hull og igjennom dette kommer barnet ved fødselen. Midt foran hofteleddet er det en bekkensymfyse som kan løsere og mer væskefylt slik at diameteren på bekkenet øker under fødselen.

Hos barn er hoftebeinet satt sammen av tre bein (tarmbein (ileum), sittebein (ischii) og underlivsbein (pubis)) med brusk imellom, men som etter hvert vokser i sammen. Den øvre del av hoftebeinet kjennes som en hoftekam (crista iliaca).

Nederst på lårbeinet er en kraftig knoke med ledd til skinnebeinet (tibia). Leggen bstår av skinnebein og leggbein (fibula). Det kraftige og store kneleddet er omgitt av en ikke-elastisk  leddkapsel og to korsbånd holder knoklene sammen. Foran kneleddet ligger det et beskyttende kneskjell (patella) innleiret i en kraftig sene festet til skinnebeinet nederst og som kobler den firehodete knstrekker (quadriceps femoris), den kraftige muskelen man kan kjenne foran på låret, til lårbein og bekken. Senen går foran kneet og kneskjellet som beskytter senen kan gli en en styrefure på lårbeinets knokkelhode. Kneleddet er et hengsleledd hvor bevegelsen er bundet i en retning. Selv om leddkapselen er stiv for å kunne tåle plutselige belastninger uten å gå ut av ledd, så vil brå vridninger og forstuvninger spesielt ifm. idrett kunne gi brudd i korsbånd og leddkapsel. Mellom leddflatene i lårbein og skinnebein er det menisker som fyller leddhulen der hvor knoklene ikke berører hverandre. Leddflatene er dekket av blålig skinnende glatt brusk smurt av synovialvæske. Ved oppgjøring av slaktet hjortevilt kan man få anledning til å beundre konstruksjonen av leddene.

   Forbein og  bakbein med tilhørende ledd er bygget noenlunde likt hos de fleste pattedyr. Hos menneskepattedyret er det trekantformete flate skulderbladet (scapula) bundet i en leddskål til leddhodet på den kraftige rørknokkelen overarmsbeinet (humerus) med et meget bevegelig kuleledd, men kan lett gå ut av ledd. Kravebeinet (nøklebeinet, clavicula) med et glideledd deltar når man løfter armen, og skulderbladet kan flytte seg. På skulderbladet er det en beinkam som stikker ut og som er feste for muskler som beveger armen.

   Ved albuen danner overarmsbeinet hengsleledd til albuebeinet (ulna) (på tommelfingersiden) og spolebeinet (radius) (på lillefingersiden) på underarmen omgitt av en kraftig leddkapsel og leddbånd. Overarmsbeinet har en leddflate med to styrefurer til albuebeinet og spolebeinet, og på baksiden  en låsefure. Hos store dyr som ku, hest, elg og hjort er albueleddet meget velutviklet og når dyrene står med rette bein låses overarmsbeinet i låsefuren.  Albueleddet mellom spolebein og albuebein er et dreieledd. 

   I foten er det fotrotsknokler og ved ankelknuten er det først et hengsleledd fra leggbein og skinnebein til ristbeinet (talus). Ankelknuten er dannet av leggbein og skinnebein og virker som en tang rundt ristbeinet og som låser leddet. Når man går på høyhælte sko eller i nedoverbakke er ikke låsen så effektiv og det er lett å vrikke beinet.  Ristbeinet hviler i et vristledd på hælbeinet (calcaneus) som danner hælen.

Når man vipper foten opp og ned skjer dette i leddet mellom ristbein og skinnebein og ristbein. Dreier man foten skjer det i leddet mellom ristbein og hælbein.

Foran ristbein og hælbein ligger henholdsvis fotrotsknoklene båtbein og terningbein. Fra fotrotsknoklene er det ledd til lange mellomfotsknokler som danner mellomfoten. Ytterst på foten er det tåknokler. Når vi står hviler foten på tre buer (fra hæl til innenfor stortå, fra hæl til lilletå), hvis ikke er man plattfot. 

   Ryggraden (virvelsøylen, columna vertebralis)  hos dyr har bare en bue, men hos mennesket som står på to bein har ryggraden krumning i tre buer og som således virker som en fjær og i tillegg gjør det lettere å holde balansen. Ryggraden er satt sammen av ryggvirvler (7 halsvirvler (cervical), 12 brystvirvler (thoracal), 5 lendevirvler (lumbal), 5 sammenvokste korsvirvler (sacral) som danner korsbein (sacrum), samt  4-5 evolusjonært reduserte halevirvler vokst sammen til et halebein.  En ryggvirvel (vertebra)  består av et virvellegeme (corpus) vendt forover og en virvelbue (arcus) vendt bakover omkring et virvelhull. Virvelhullene danner ryggmargskanalen.   Fra virvelbuen stikker det ut en ryggtagg (som man kan kjenne gjennom huden) og to tverrtagger til hver sin side. Virvelbuene er bundet sammen med små glideledd.  Ryggvirvlene er bundet sammen med leddskiver/mellomvirvelskiver (ent. discus intervertebralis, fltl disci). Dessuten er det kraftige leddbånd mellom ryggtaggene og mellom tverrtaggene , samt muskler som går langs hele ryggraden som bidrar til å holde ryggvirvlene sammen.

Leddskivene (diski) bestående av konsentriske ringer med bindevev er elastiske og virker som støtdempere når man går og løper. Noen ganger kan en leddskive (diskus)  gli ut (diskusprolaps),  og trykke på ryggmargen eller ryggmargsnervene, noe som er meget smertefullt.  Ryggvirvlene inneholder rød beinmarg og kan lage røde og hvite blodlegemer. Ribbeina (costae) er bundet til brystvirvlene med ledd til virvellegemne og tverrtaggene. I ryggmargskanalen dekket av bindevev ligger ryggmargen med grå og hvit substans også dekket av bindevev, omgitt av ryggmargsvæske (lymfe) og fett som virker støtdempende. De to øverste halsvirvlene er annerledes utformet. Første halsvirvel er ringformet og kalles ringvirvel (atlas).  Ifølge gresk mytologi bar kjempen Atlas himmelhvelvingen på sine skuldre. Ringvirvelen har leddflate til nakkeleddsknuten på kranet. Andre halsvirvel kalles tappvirvel (axis) hvor virvelleget har en tapp som stikker opp i et hull i ringvirvelen.

Tappen skilles fra ryggmargen med et kraftig bindevevsgbånd.

Leddet mellom nakkeleddsknuten og ringvirvlen (atlas) benyttes når man nikker eller vipper hodet til hver sin side. Leddet mellom tappvirvel og ringvirvel brukes når man dreier hodet. Knoklene i kraniet er vokst sammen i kraniesømmer. Den eneste bevegelige knokkelen i kraniet er underkjeven.  

 Skjelett- og muskelskader

Skjelettet er mekanisk bæreramme og feste for muskler og sener, og utsettes for skade ved slitasje og overanstrengelse. Brusk dekker leddene i knoklene, sener er omgitt av slimposer, og leddvæske utskilles fra synovialhinnen. Uvante bevegelser gjør en stiv og støl. Idrett bidrar til belastningsskader med vridning av kneledd, forstuvninger, beinbrudd, brist i muskelfibre, sener, menisker og leddbånd. Tennisalbue (senefesteskade), seneskjedebetennelse, musearm, frossen skulder er noen av dem. Mellomvirvelskivene virker som støtdempere mellom ryggvirvlene, men alle opplever vondt i ryggen på et eller annet stadium. Smerter kan være i korsryggen (lumbago), smerter i skiver (isjias) eller skiveutglidning og skiveprolaps.  Slitasjegikt (osetoartrose, osteoartritt) i hofter, knær eller ankler kan behandles med kortison eller via kunstige ledd.  Hofteleddsluksasjon hvor leddhodet på lårbeinet er feil plassert pga. feilutvikling. Voksen- og barneleddgikt.  Ryggvirvler kan bli ødelagt av tuberkulose, de synker sammen og ryggtakkene stikker ut som en bue.

Cytoskjelett

På cellulært nivå styres bevegelser av et cytoskjelett med mikrotubuli og mikrofilamenter. Cytoskjelettet er mekaniske molekyler som kan flytte objekter inne i cellen og deltar i cellebevegelser, og det bestemmer formen på cellene.

 Mikrotubuli består av α- og β- tubulinsubenheter, i tillegg finnes γ-tubulin i sentrosom, som deltar i sammensetningen av mikrotubuli. α-tubulin og β-tubulin settes sammen i kjeder kalt protofilamenter, hvor 13 dimerer danner veggen i mikrotubuli, organisert i hode og hale som gir innebygget polaritet i molekylet. Den enden som vokser fortest er pluss (+) enden og den som vokser sakte er minus-enden (-) og det er minusenden som er festet til sentrosomet. Sentrosomet er festet til overflaten av kjernen og organiserer og er utangspunkt for mikrotubuli i cellen, samt inneholder et par sentrioler. Sentriolene har samme struktur som flageller og cilier, og danner et 9-mønster. Mikrotubuli er dynamiske og kan vokse og minske i størrelse. Mikrotubuli kan bli fanget av cellemembranen og bli stabilisert. Planter har ikke sentrioler. Colchicin fra planten tidløs (Colchicum autumnale) er en spindelgift som binder seg til tubulin. Taxol fra bartreet Taxus brevifolia er en spindelgift som binder seg irreversiblet til mikrotubuli og er blitt brukt i kreftbehandling.

Mikrofilamenter er tynne fibre, diameter 7 nm, laget av subenheter med aktin, globulært G-aktin og filamentformet F-aktin. Aktinfilamentene består av to kjeder med aktinmonomere vridd som to tråder. Det er en likevekt mellom G- og F-aktin. Veksten av mikrofilamenter hindres av profilin som bindes til G-aktin monomere.

Phalloidin som er en sterk gift fra grønn fluesopp (Amanita phalloides) reagerer med aktin cytoskjelettet. Bakteriene Listeria og Shigella bruker aktin for å bevege seg fra celle til celle, og de gjemmer seg for antistoffer og hvite blodlegemer.

Intermediære filamenter har tykkelse mellom tynne og tynne muskelfilamenter, men de er satt sammen av andre og forskjellige proteiner. Det er neurofilamenter i nerveceller, fibroblaster har filamenter med vimentin og muskelceller med desmin. Intermediære filamenter går ofte fra kjernen til overflaten av cellen.

   Cellene er festet sammen i ankerfester, via ankerkoblinger, gapkoblinger eller tighte koblinger. Det er to typer ankerkoblinger, desmosomer med celleadhesjonsmolkyler koblet til intermediære filamenter e.g. cadenin,  og adherenskoblinger med aktinfilamenter som gir klebing, e.g. catenin og cadherin.  

    Celler i tidlig embryostadium beveger seg når de danner vev og organer. Celler er festet til ekstracellulært matriks via integriner. Kreftceller kan bevege seg og invadere vev.  I menneskekroppen er det ca. 40.000 milliarder celler, som står i kontakt med hverandre i et orkestrert samspill med informasjonsutveksling, næringstilførsel og energiomsetning.

Teksten er hentet fra dyrefysiologi

Tilbake til hovedside

Publisert 14. jan. 2019 10:24 - Sist endret 8. des. 2019 10:59