Dyr

Dyrene  (Animalia), encellete (Protozoa) eller flercellete (Metazoa) er eukaryote organismer som lever heterotroft og spiser andre organismer (dyr , planter, sopp, mikroorganismer)  eller bryter ned organisk materiale (detritus). Som alle levende organismer må flercellete dyr kunne ta opp stoffer, ha metabolisme (stoffomsetning), respirasjon, ekskresjon, reagere på ytre stimuli, vokse og formere seg.

Dyrecellene mangler cellevegg og det er spesielle koblinger mellom cellene (gapkoblinger, desmosomer og tighte koblinger). Kollagen er et strukturprotein hos de flercellete dyrene. Det diploide stadiet dominerer i livssyklus, og dyrene har nerveceller, muskelceller og seksuell reproduksjon. Små spermceller med flagell befrukter et stort ubevegelig egg. Den diploide zygoten gjennomgår kløyving og det dannes en hul flercellet ballformet blastula etterfulgt av gastrula. Larver gjennomgår metamorfose.

Zoologi

    Fagområdet som tar for seg dyrene kalles zoologi (gr. zoon - dyr; logos - læren om).  I Prekambrium kom det mange nye dyregrupper med flercellete dyr. Representanter for de fleste dyregruppene fantes i fossilrekkene fra den Kambriske eksplosjon. De første dyrene fantes i saltvann. Saltvannet har samme sammensetning som kroppsvæsken, bringer næring, fjerner avfall, gir stabil temperatur, hindrer uttørking og gir oppdrift. Noen er fastsittende, noen graver seg ned i sedimentene, noen er en del av plankton og andre svømmer retningsbestemt. Dyreliv i ferskvann krever osmoregulering. Siden ferskvann er hypoton i forhold til kroppsvæsken vil vann gå inn i kroppen, og dyrene må kunne fjerne vann og beholde salter. I ferskvann er det mindre mat og mer varierende temperatur. Hovedproblemet for dyrene på land var uttørking siden vann tapes kontinuerlig og må erstattes. Gjellene var på utsiden, men lungene på innsiden av kroppen. Gameter og embryo måtte beskyttes mot uttørking. Amfibiene returnerer til vann i den reproduktive fasen, men etter hvert utviklet det seg indre befruktning tilpasset lite vann og et liv på land, samt et beskyttende amniot egg. Dyr er en monofyletisk gruppe sannsynligvis utviklet fra choanoflagellater (krageflagellater, Choanozoa). Dagens choanoflagellater er små stilkete dyr som lever i vann.

Embryoutvikling

   Utvikling er den trinnvise hierarkiske forandring fra befruktet egg til fullt utvokst individ, hvor celler reorganiseres, deler seg og samvirker. Straks celler er programmert til bestemt en utviklingsskjebne så følger de denne, og utviklingen bestemmes av den romlige plasseringen i embryo og induksjon (hvordan noen celler påvirker andre celler). Den tyske embryologen Hans Spemann (1869-1941) var den første som startet undersøkelser av hvordan bestemte deler av embryo påvirket utviklingen. Noen dyr utvikler seg direkte. Andre dyr går igjennom et larvestadium hvor larven er seksuelt umoden. Nervesystemet utvikles fra en fure med en voll på hver side. Vollene lukker seg over furen, vokser sammen og danner et nerverør og hjerne.

  Cellene er mer eller mindre spesialisert (differensiert). Hos flercellete dyr holdes cellene sammen med strukturprotein bl.a. kollagen (gr. kolla - lim; gonos - avkom). Cellene henger sammen med tette koblinger (tight Junctions), desmosomer og gapkoblinger (gap junctions). Dyrene har cellevev for ledning (nervevev) og for bevegelse (muskelvev). De fleste dyr reproduserer seg seksuelt og det diploide stadiet dominerer livssyklus. Videre vil det dannes organer (organogense) og cellevev (histogenese). Ved gastruleringen skjer det en innfolding hvor det lages embryonisk vev: en ytre ektoderm (gr. ektos - utside; derma - hud) som danner overflaten og hos noen dyrerekker også nervesystemet, og en indre endoderm (gr. endon - innside) som danner det indre dekke på fordøyelseskanalen (urtarmen, archenteron). Endodermen gir en primitiv tarm som utvikler svelget, epitelet i ekskresjons- og luftveisystemet, og lever med bukspyttkjertel. Opprinnelig var ektoderm og endoderm bundet sammen med ektodermale bindevevsceller kalt mesenkym. Endodermen på fordøylseskanalen og utvekster fra denne gir opphav til lever og lunger hos vertebrater. Bortsett fra nesledyr (Cnidaria) og ribbemaneter (Ctenophora) (radiata) er alle dyr triploblastiske og har tre kimlag med vev: en mesoderm (gr. mesos - midten; derma - hud) som ligger mellom ektoderm og endoderm. Mesodermen utvikles til støttevev (skjelett), muskler (somiter) og de fleste organer mellom tarmkanalen og overflaten, inkludert ekskresjons-, reproduksjons- og sirkulasjonssystemet.  Triploblastiske dyr har et kroppshulrom, coelom, som ligger mellom den ytre kroppsveggen og fordøyelsesorganene. Coelomet er væskefylt og dekket av mesodermen. Det indre fordøyelsesrøret er festet til kroppsveggen og har munn i den ene enden og anus i den andre. Fordøyelsesrøret kan derved frakte mat uavhengig av kroppsbevegelser. Coelomet gir rom for indre organer inkludert gonader og det væskefylte hulrommet kan virke som et hydrostatisk skjelett. Celler i coelomvæsken kan utveksle næring, oksygen og avfall med kroppsvæsken.   Hos flatormer (Plathyhelminthes) og slimormer (Nemertea) er mesodermen kompakt og danner ikke noe nytt kroppshulrom (coelom) (Acoelemata). Disse dyrene har ikke evnen til å bevege de indre organene bl.a. tarm uavhengig av kroppsbevegelsene. Noen dyregrupper har et kroppshulrom mellom tarm og mesoderm som ikke er ekte siden det ikke er fullstendig dekket av vev fra mesodermen (Psudocoelemata). De fleste bilaterale triploblastiske dyr har et væskefylt mesodermdekket kroppshulrom som atskiller fordøyelseskanalen fra ytterveggen (Coelomata), altså et rør inne i et rør.  Fordøyelsestrakten har vanligvis en munn og en anus, et sirkulasjonssystem av rør og hulrom hvor det sirkulerer blod eller kroppsvæske. Hos dyr med kroppshule er det forskjeller i hvordan denne kroppshulen utvikles.

Zygote, kløyving, blasula og gastrula

En annen inndeling av invertebratene er  de protostome (Protostoma og deuterostome (Deuterostoma.)   Vanligvis er det en bevegelig spermcelle som befrukter et ubevegelig egg og danner en diploid zygote (gr. zygotos - binde sammen). Det er flere mekanismer som sikrer kontakt mellom egg og sperm. Straks en spermcelle har kommet inn i egget blokkeres det for andre spermceller ved at vitellinhinnen (l. vitellus - plomme) danner en tett membran. Straks membranene i sperm og egg har kommet i kontakt med hverandre nedbrytes flagellen til spermcellen.

    Mengden plomme i egget og hvordan plommen er plassert påvirker veksten og kløyvingen ved de påfølgende celledelinger. Zygoter som har lite plomme utvikler seg raskt til en larve noe som er vanlige hos akvatiske invertebrater, hvor larven ved metamorfose utvikler seg til voksent individ. Pattedyr har små egg med lite plomme, og istedet for et larvestadium fester de seg til moren og får næring derfra.

   Egg som har liten plomme hvor plommen er jevnt fordelt i hele egget kalles isolekitale (gr. isos - lik; lekithos - plomme) f.eks. hos sjøstjerner, noe som gir holoblastisk kløyving. (gr. holo - hel; blastos - kim/knopp) hvor kløyvingsfuren går fullstendig gjennom egget. Isolekitale egg er vanlig hos pattedyr, men disse har en rotasjonskløyving hvor kløyvingsplanet til blastomerene roteres vinkelrett på hverandre. Egg som har mesteparten av plommen ved vegetal pol og cytoplasma ved animal pol kalles mesolekitale, f.eks. hos amfibier. Denne type egg har også vanligvis holoblastisk kløyving. Kløyvingsfuren starter ved vegetal pol og brer seg til vegetal pol. Egg med konsentrert plomme ved den vegetale pol kalles telolekitale (gr. telos - ende), noe som er vanlig hos fisk, amfibier, fugl, krypdyr og kloakkdyrene. Hos disse er kløyvingen meroblastisk (gr. meros - del). Fisk, krypdyr og fugl har diskoidal kløyving. Sentrolekitale egg har samlet plommen i sentrum bl.a. hos insekter.

    Zygoten kløyves ved at det skjer mitotiske celledelinger som fører fram til et flercellet ballformet stadium kalt blastula (gr. blastos - kim/knopp). Ved spiralkløyving legges celledelingsplanet diagonalt på vertikalaksen til embryo. I 8-cellersstadiet vil mindre celler ligge i spalten mellom de større cellene ligger under. Spiralkløyving er en determinert kløyving hvor utviklingsskjebnen til hver embryocelle bestemmes (determineres) tidlig i utviklingen.

   Deuterostome dyr har radialkløyving. Kløyvingsplanet er enten parallelt eller normalt på vertikalaksen. Radialkløyving er udeterminert, dvs. hver celle på 4-cellersstadiet kan gi et nytt dyr jfr. tvillinger. Utvikling av embryostamceller til medisinsk bruk er basert på denne indeterminerte kløyvingen.

Hulrommet i blastula er fylt med væske kalt blastocoel. Etter blastulastadiet skjer det hos alle eumetazooer en gastrulering med innbuktning eller migrasjon av celler til et nytt stadium kalt gastrula (gr. gaster - mage). Konsentriske kimlag utvikler seg og danner forskjellige vev og organer under fosterutviklingen. Både blastula og gastrula kan være dekket av cilier. Den enden av blastula embryo som folder seg innover i blastocoel (gr. blastos - knopp; koilos - hule) lager et hulrom urtarm/arkenteron (archenteron, gr. arche - begynnelse; enteron - tarm) som har åpning mot utsiden via en blastopore. Endodermen til arkenteron utvikler seg til vev som kler fordøyelsestrakten innvendig. I dette stadiet utvikles embryotisk vev til kroppsdeler for det voksne individet. De protostome har beholdt munnen i den enden hvor urmunnen befinner seg, men hos de deuterostome danner urmunnen analåpningen. Når arkenteron dannes hos protostome dyr splittes en fast masse av mesodermen til et hulrom kalt schizocoel (gr. schizein - kløyve; koilos - hulrom). Deuterostome dyr har en enterocoel hvor mesodermen kommer fra en knopp i celleveggen i arkenteron som blir til kroppshulrom.

HOX-gener

    Utviklingen av embryo styres av homeotiske gener (gr. homoios - lik). Homeotiske gener har en felles konservert DNA-sekvens (ca. 180 bp) kalt homeoboks, og finnes hos alle dyr. Planter har også homeotiske gener. Proteiner som kodes av homeoboksgener (Hox-gener) får en felles aminosyresekvens kalt homeodomene, og dette er reguleringsproteiner som binder seg til spesielle reguleringssekvenser i DNA. Kunnskaper om homeoboksgener har vi fått fra studier av utviklingen hos bananflue (Drosophila), hvor det viser seg at homeoboksgenene ligger i samme rekkefølge som segmentene/leddene hos bananflua. Også hos pattedyr finner man samlinger av homeoboksgener på forskjellige kromosomer, og disse er homologe med homeoboksgenene man finner hos bananflue. Homeoboksgenene har blitt bevart under evolusjonen av de forskjellige dyregruppene.

Fylogenetisk tre

Det fylogenetiske tre (zoologi og fylogeni) er basert på embryoutvikling og kroppsplan. Kimlag danner forskjellige lag og kroppsorganer. Molekylær systematikk er basert på monofyletiske taksa som deler felles avledete karakterer. Den molekylære systematikken f.eks. basert på den lille subenheten til ribosomalt RNA støtter opp under den klassiske inndelingen Parazoa - Eumetazoa, Radiata - Bilateria, samt Deuterostoma. Det er imidlertid to protostoma greiner (klader, gr. klados - knopp, spire):

A. Lophotrochozoa som omfatter annelider og mollusker og ofte har en trokoforalarve.

B. Ecdyozoa som omfatter artropoder (leddyr) og nematoder. 

Dyreiket

  Dyrene har en utviklingshistorie som går over 1 milliard år.  I en periode på 40 millioner år i sein Prekambrium (565-525 millioner år siden) utvikles det en lang rekke nye dyregrupper. Den siste del av Prekambrium era kalles Edicara-perioden (Ediacara Hills, Australia), men prekambriske fossiler er også blitt funnet på andre kontinenter.  Ediacara-fossilene omfatter nesledyr, bløtdyr som lignet Chiton samt gravespor.

Alle kroppsformer blir utviklet i Kambrium (543-525 millioner år siden) i en relativt kort periode, den Kambriske eksplosjon. Fossiler med mange nye dyreformer bl.a. med hardt mineralskjellet  finnes i Burgess Shale (British Columbia i Kanada), på Grønland og i Yunnan-området i Kina. Utviklingen av nye dyreformer har sannsynligvis økologiske årsaker med ledige nisjer. Det dannes nye trofiske linjer med predatorer og byttdyr, noe som medfører forskjellige typer beskyttelse og bevegelse. Muskler, skjelett, fordøyelse, reproduksjonssystem og sanseapparat blir mer raffinert og utviklet etter hvert som millioner av år passerer. Tid er et begrep skapt av menneskene. Oksygen i atmosfæren ga opphav til en respirasjon med høyt energiutbytte fra oksidasjon av de organiske molekylene. Geologiske årsaker til utvikling av nye dyregrupper er forflytning av kontinenter, nye hav og endrete klimaforhold. Genetiske årsaker til den kambriske eksplosjon er evolusjon av Hox-gener og reguleringsgener. Etter den kambriske eksplosjon er det ingen nye dyrerekker som utvikles og de flercellete dyrene kan deles inn i Deuterostoma, Ecdyozoa og Lophotrochozoa.  Leddormer, leddyr og ryggstrengdyr har segmentert kropp som har oppstått fra 1-3 ganger under evolusjonen. Hox-gener bestemmer hva som skal utvikles på de forskjellige leddene.

Geologiske tidsperioder

Geologiske tidsperioder i evolusjonen i dyreriket

Underrike Mesozoa (gr. mesos - i midten av; zoon - dyr)

Ormlignende dyr med cilier, og som lever som parasitter i marine invertebrater. Kan plasseres systematisk nær flatormer eller protozoer.

II Underrike Parazoa (gr. para - ved siden av; zoon - dyr).

Flercellete organismer uten ekte cellevev. Både utvikling og anatomi skiller disse fra andre dyr. Omfatter bare en rekke: Porifera (svamper).

III Underrike Eumetazoa (gr. eu - ekte; meta - etter; zoon - dyr)

Har ekte cellevev. Eumetazoa som omfatter alle de andre dyrene deles i to hovedgreiner Radiata og Bilateria

1) Radiata (l. radius - stråle)

Radiærsymmetriske diploblastiske dyr er formet som et hjul eller sylinder med en topp (munn)  og bunn (aboral , l. ab- fra; os/oris - munn)  symmetri, men de har ikke noen foran/bak eller høyre og venstre side f.eks. maneter, sjøanemoner, voksne pigghuder, ribbemaneter og polypper. De er oftest fastsittende eller plankton. Dyrene i denne gruppen er vanligvis diploblastiske med to kimlag: en ytre ektoderm som danner det ytre og nervevev,  og indre endoderm som danner det indre dekke på fordøyelsessystemet og fordøyelsesorganer. Mange av de radiærsymmetriske dyrene er fastsittende (sessile) eller plankton slik at de møter likt miljø fra alle kanter. Plankton omfatter dyr (og planter) som driver fritt i vannmassene, i motsetning til nekton som kan svømme. Radiærsymmetriske dyr finnes i rekke nesledyr (Cnidaria) som hydroider, sjøstjerner, sjøanemoner, koraller uten kroppshulrom og rekke Ctenophora (ribbemaneter).

2) Bilateria (l. bis - to; latus - side)

Dyr med bilateral (tosidig) symmetri gir tre kroppsakser, dvs. et plan gjennom lengdeaksen gir to symmetriske halvdeler hvor venstre og høyre side er speilbilder av hverandre. Virveldyrene har ryggraden som hovedakse. Radiærsymmetri kan under evolusjonen utvikles sekundært fra en bilateral form f.eks. sjøpinnsvin, men hvor de eldre formene kommer fra Bilateria.  Hos de fleste dyr med bilateral symmetri utvikles et hode med sensoriske organer med konsentrering av nerveceller, og nerveceller går bakover ut i kroppene. Disse dyrene er tilpasset bevegelse. Hodet tar inn mat og reagerer på fare. Et bilateralt dyr har en ryggside mot oversiden (dorsal; l. dorsum - rygg) og en bukside på undersiden (ventral (l. venter - buk). De har i tillegg en forende (hode) (anterior, l. anterior - fremre, først) og en bakende (hale) (posterior, l. posterior - siste, bakerst; kaudal, l. cauda - hale). Som en del av den bilaterale symmetrien er cephalisering (gr. kephale - hode) hvor hodeenden utstyres med munn og sanseorganer. I denne gruppen er dyrene vanligvis triploblastiske (tr. triploos - tre; blastos - knopp) med tre kimlag: ektoderm, endoderm og mesoderm.

Ektodermen  danner overflaten på embryo og i noen dyregrupper danner det nervesystemet.

Endodermen er det innerste kimlaget som dekker fordøyelseskanalen (arkenteron) og organer som kommer derfra, dvs. lunger og lever hos virveldyrene (vertebratene). Mesodermen som ligger mellom ektoderm og endoderm danner muskler og organer utenfor fordøyelsessystemet.  Dyrene har longitudinelle nervefibre som lager et sentralnervesystem. Sentralnervesystemet er i hodet og nerver går bakover i kroppen. Tidlig i evolusjonen dannes nerveceller i hoderegionen. De fleste bilaterale triploblastiske dyr er bygget etter et rør i rør-prinsipp med et væskefylt rom som skiller fordøyelseskanalen fra utsiden.

Virveldyr og ryggstrengdyr

Snittplan

Dyrene er tredimensjonale og kroppssymmetri sier noe om hvordan kroppsdelene er plassert i forhold til kroppsaksen.Snitt gjennom lengdeaksen som deler dyret i to symmetriske halvdeler (høyre og venstre) kalles medianplan.  Medial er midtlinjen av kroppen. Lateral er på siden av kroppen. Frontalplanet deler kroppen i dorsal og ventral. Parallelle lengdesnitt kalles sagittalplan, og deler dyret i en høyre og venstre halvdel. Et snitt gjennom lengdeaksen vinkelrett på medianplanet kalles horisontalsnitt og deler dyret i en dorsal- og en ventralside. Snitt vinkelrett på lengdeaksen kalles tverrsnitt (transversalsnitt) og deler kroppen mellom anterior og posterior. Anterior = hodeenden; posterior = haleenden; ventral = buk; lateral = på sidene; distal = vekk fra midten av kroppen; medial = midtlinjen i kroppen.

Dyregrupper inndelt etter kroppshulrom

Dette er en polyfyletisk inndeling og gammeldags inndeling

A) Acoelomata (gr. a - uten; koiloma - hule)

Triploblastiske dyr med et fast legeme uten kroppshulrom mellom fordøyelseskanalen og den ytre kroppsveggen. Dette området er i stedet fylt med celler

Omfatter rekkene Platyhelminthes (flatormer), Gnathostomulida; Mesozoa; og  Nemertea (nemertiner).

B) Pseudocoelomata (gr. pseudes - falsk; koiloma - hule)

Pseudocoelomate dyr med et væskefylt kroppshulrom som ligger mellom fordøyelsestrakt og kroppsveggen. Hulrommet er ikke fullstendig dekket med vev fra mesoderm. Omfatter rekkene Nematoda (rundormer), Rotifera (Rotatoria - hjuldyr), Gastrotrichia (bukhåringer), Nematomorpha, Acanthocephala (krassere), Kinorhyncha (kinorhyncher), Entoprocta (entoprokter), Priapulida (priapulider),  og Loricifera.

Pseudocoelematene har et kroppshulrom kalt pseudocoel dannet fra blastocoel i embryostadiet. Kroppshulen er primær og er ikke dekket av innvendig epitel. Pseudocoel virker som hydrostatisk skjelett med væske eller gelatinsubstans under trykk kombinert med muskelkontraksjoner. Skiller seg fra acoelomate uten kroppshulrom og de coelemate med ekte kroppshulrom dannet fra mesodermen. Har cellulær eller syncytial epidermis med tykk kutikula. Muskler som omgir pseudocoel, men mangler eget sirkulasjons- og respirasjonssystem. Flere har et konstant antall celler i kroppen (eutely, gr. euteia - sparsommelig).  Omfatter krassere (Acanthocephala), bukhåringer (Gastrotrichia), kinorhyncher (Kinorhyncha), Loricifera, rundormer (Nematoda), hårormer (Nematomorpha), priapulider (Priapula), entoprokter (Entoprocta) og hjuldyr (Rotifera). Hyman (1951) introduserte Rekken Aschelminthes (gr. askos - blære; helmins - orm) som omfattet Gastrotrichia, Kinorhyncha, Nematoda og Nematomorpha. Acoelemater, pseudocoelematene og eucoelemater er en heterogen gruppe dyr og ikke monofyletiske. Ifølge molekylære data plasserer pseudocoelematene i to rekker: 1) Superrekke Lophotrochozoa (Ectoprocta; Gastrothricha; Rotifera; Platyhelminthes; Nemertea;Acanthocephala; Sipunculida; Pogonophora; Phoronida; Echiurida; Chaetognatha; Brachiopoda; Mollusca; Annelida; ). Omfatter også mosdyrene (Ectoprocta/Bryozoa, selv om disse opprinnelig hørte til coelematene. 2) Superrekke Ecdysozoa (Kinorhyncha; Nematoda; Nematomorpha; Priapulida; Arthropoda; Tardigrada; Onychophora). Tilhørigheten til Loricifera er ennå ikke bestemt.

Stadig oppdages det arter som ikke passer inn i eksisterende riker bl.a. Symbion pandora som lever i munndelene på krepsdyret Nephrops norvegicus, og den nye rekken med en art blir kalt Cycliophora (Nature 378 (1995)711-714). De står nær Entoprocta.

C) Coelomata (gr. koiloma - hule)

Dyr med ekte væskefylt coloem (sekundært kroppshulrom) omgitt av vev fra mesodermen på alle sider. Hulrommet atskiller fullstendig fordøyelsessystemet fra den ytre kroppsveggen.

Det indre og ytre vevet som omgir kroppshulrommet er festet sammen dorsalt og ventralt i mesenterier som inneholder de indre organer. Det væskefylte kroppshulrommet beskytter og gir plass til de indre organer. Atskillelse av tarm og kroppsvegg gjør at de kan beveges uavhengig av hverandre. Dette gjør også at det blir plass til ekskresjonsorganer og gonader i coelomet og de indre organene kan vokse uavhengig av hverandre. Kroppsvæsken kan også virke som et hydrostatisk skjelett.

De coelomate dyrerekkene kan deles i to evolusjonære linjer: protostome og deuterostome dyr som har forskjellig utvikling.

1) Protostoma (gr. protos - først; stoma - munn)

Protostome dyr har spiralformet og bestemt determinert kløyving på 8-cellersstadiet. Spiralkløyving vil si at celledlingsplanet ligger diagonalt på embryoets vertikalakse. Bestemt kløyving vil si at utviklingsskjebnen til cellene i embryo bestemmes meget tidlig i utviklingen. Det betyr at en celle isolert fra 4-cellersstadiet ikke kan utvikle seg til et helt dyr. Munnen utvikles fra blastoporen. Blastoporen er den første åpningen til urmunnen (arkenteron) som dannes under gastrulering. Protostome dyr har schizocoelt kroppshulrom som lages ved splitting av en fast cellemasse av mesodermen. Spalten utvikler seg til et hulrom Omfatter rekkene Lophohorater, Mollusca (bløtdyr), Pogonophora (skjeggormer), Onychophora, Annelida (leddormer), og Arthropoda (leddyr).

Ut fra molekylære data kan de protostome deles inn i to hovedgrupper/superrekker:

1A. Lophotrochozoa

Lophotrochozoa omfatter  flatormer (Platyhelminthes),  bløtdyr (Mollusca), mosdyr (Bryozoa), nemertiner (Nemertea), hjuldyr (Rotifera), leddormer (Annelida),  lophohorater og huldyr.  Lophotrochozoa har fått navn etter Lophophorata (mosdyr (Bryozoa), phoronider (Phoronida) og brachiopoder (Brachiopoda)  hvor en lophofor som er en hesteskoformert ciliert ring med tentakler rundt munnen  brukes til spising.  Trochozoa som har en trokoforalarve (gr. trochos - hjul; sphaira - kule)  som hos mollusker og leddormer.

1B.  Ecdyozoa

Ecdyozoa omfatter nematoder/rundormer (Nematoda) og leddyr (Arthropoda). Dyr i Ecdyzoa skiller ut et ytre eksoskjelett til erstatning for det gamle som kastes av, kalt ecdysis (gr. ekdysai - avkle) . Det gamle eksoskjelettet blir byttet med et nytt og større eksoskjelett.

2) Deuterostoma (gr. deuteros - andre; stoma - munn)

Deuterostome dyr har radial og ubestemt kløyving på 8-cellersstadiet. Delingsplanene er enten parellelle med eller normalt på vertikalaksen til egget (deling i rett vinkel på polaraksen). Ubestemt kløyving vil si at cellene fra de første kløyvingene opprettholder evnen til å utvikle seg til et embryo. Ubestemt kløyving gjør det mulig å få eneggete tvillinger hos mennesker. Blastomer med varierende furing.  Anus utvikles fra blastoporen.

   Deterostome dyr har enterocoelt kroppshulrom dannet ved folding av mesoderm som kommer fra utvekster fra veggen i urtarmen (archenteron). Coelom fra fordøyelsestrakten. Deuterostome dyr omfatter rekkene pigghuder (Echinodermata) og ryggstrengdyr (Chordata) inkludert hemikordaterHemichordata),  Cephalochordata (lansettfisk), kappedyr (Tunicata), og virveldyr (Vertebrata). Pilormer (Chaetognatha) har blitt flyttet vekk fra de deuterostome dyrene.

Kromosomer

Antall kromosomer og mengden DNA varierer mye mellom organismene. Variasjonen skyldes mengden introner, repeterte sekvenser, transposoner og retrotransposoner. Menneske har 46 kromosomer (2n), hund 78 (2n), hest 64 (2n), katt 38 (2n) og gris 40 (2n). Store kromosomer finnes i spyttkjertelen hos larver av fluer og mygg. Også i eggcellen hos amfibier f.eks. vannsalamander finner man store lampekostkromosomer.

Dyr er ikke planter

Dyrene er heterotrofe og har ikke klorofyll. Cellene er uten vegg. Stoffutvekslingen skjer både på ytre og indre overflater og spesielt de indre overflatene er mer differensiert enn hos planter. Dyrene har generelt større evne til å flytte på seg enn plantene. Reaksjonsevnen er raskere hos dyr enn hos planter.

   I en flercellet organisme er grupper av celler, cellevev,  spesialisert til å utføre bestemte oppgaver. Cellevev er samlinger av like celler med samme struktur og funksjon.  Cellene holdes sammen med klebrige overflater eller de er vevd sammen i et matriks med ekstracellulære fibre. Interstitiell væske fyller hulrommet mellom cellene. Den interstitielle væsken kan frakte næring, oksygen og avfallsstoffer fra metabolismen. Cellene hos dyr er ikke omgitt av noen cellevegg, men er koblet sammen i desmosomer, gapkoplinger og tightkoblinger.  Det er fire  hovedtyper av cellevev hos dyr: epitelvev, bindevev, muskelvev og nervevev, klassifisert ut fra opprinnelse, struktur og funksjon.  Unntatt for de enkleste dyrene er cellevev organisert i organer. Organene utfører spesielle oppgaver som gassutveksling, fordøyelse, intern transport, ekskresjon, reproduksjon, bevegelse og koordinasjon. Muskler og nerver finnes bare hos dyr. Organer kan være festet til omliggende vev med bindevev kalt mesenterier. Flere organer kan inngå i organsystemer som samvirker, og til sammen utgjør organismen.  Den franske fysiologen Claude Bernard innførte begrepet "konstant indre miljø" eller homeostase (gr. homoios - lik; stasis - varig) som alle dyr forsøker å opprettholde. Homeostase opprettholdes via negative og positive tilbakekoblingsmekanismer på samme måte som en termostat.

Teksten er hentet fra Zoologi - om dyr og dyreliv

Tilbake til hovedside

Publisert 16. jan. 2019 10:01 - Sist endret 2. des. 2020 17:34