Arr

Arr. Stigma. Område på griffel som skal motta pollen. Pollenfanger. Hvis flere fruktblad er sammenvokst kan arret danne fliker (arrfliker) eller en arrskive (diskoid). Arr kan være vått eller tørt. Begge har et ekstracellulært matriks med esterase aktivitet. Et tørt arr anses for å være evolusjonært mer avansert enn et vått. Et tørt arr  er dekket av både en pellikel (l, pellicula – tynn hud) og kutikula, slik at det blir en mer effektiv kontroll med oppfanging og gjenkjennelse av kompatibelt pollen, samt hydrering av pollenkornet. Hos gymnospermer kan en pollineringsdråpe ha samme funksjon som arret. Arrflaten er klebrig, har hår, fjær (plumose) og utvekster som gjør det lettere å feste pollen. Arrets oppgave er å feste pollen, hydrere pollenkornet og danne en overflate for pollenspiring.

Pollinering og overføring av pollen kan skje med vind (anemofili), insekter, fugl og flaggermus (zoofili) eller med vann (hydrofili). Det er bare en viss periode at arret er mottakelig for pollen, et pollineringsvindu, og avhenger bl.a. av temperaturen,Kompatibelt pollen vil spire på arrflaten. Selvinkompatibilitet hindrer vekst av pollenslangen.  Arrflaten har papiller og utvekster, og celleveggoverflaten inneholder pektinpollysakkaridet homogalakaturonaner med lite metyl-esterifisering. Homogalakturonaner er vanlig i primærveggen hos planter, men enzymet pektin metylesterase kan fjerne metylgrupper og danner en gelmatriks som gjør det lettere for pollenkornet å feste seg til celleveggene. I tillegg inneholder arrveggene enzymer (esteraser, glykosid hydrolaser), og en gruppe overflateglykoproteiner, arabinogalaktan-proteiner (AGP) med monosakkaridene arabinose og galaktose. Disse kan også finnes i pollineringsdråper hos gymnospermer. Glykosid hydrolaser er nødvendig for strekning av celleveggen i pollenslangen.

Publisert 4. feb. 2011 10:08 - Sist endret 5. nov. 2017 14:26