I menneskehjernen er et ca. 86 milliarder nevroner, med omtrent like mange gliaceller (støtteceller for nervecellene). Selv om de utgjør bare ca. 2% av kroppsmassen bruker de omtrent 20% av den tilgjengelig kroppsenergien. Mennesket har en relativt stor hjernebark (cerebral cortex) og er en oppskalering i størrelse sammenlignet med de andre primatene.
Nerveceller frakter elektrokjemiske signaler rundt i kroppen. Fra toppen (hjernen) til periferien av kroppen via efferente nevroner som deltar i kroppsbevegelse. Fra bunn til topp hvor det overføres sensorisk informasjon fra sanseapparatet til sentralnervesystemet og hjernen via afferente nevroner
En nervefiber er flercellet og inneholder aksoner og er omgitt av en myelinskjede. Et Akson kommer fra en enkelt nervecelle , mens myelinskjeden er laget av flere Schawannceller. En nerve er bunter med nervefibre. Ganglion er klynger med nevrale cellekropper i det perifere nervesystemet sammen med gliaceller og aksoner
Nevroner (nerveceller) finnes i sentralnervesystemet som kjerner eller i lag eller sjikt som nervelamina, i det perifere nervesystemet finnes de i ganglier. Nerveceller kommuniserer med hverandre og muskelceller ved hjelp av nevrotransmittorer lagret i vesikler som blir transportert i aksoner langs mikrotubuli ned til nerveenden hvor de blir frigitt i en synapsekløft ved mottak av et riktig signal.
Nevrotransmittorer
Nevrotransmittorer som benyttes i kommunikasjonen mellom nerveceller og muskelceller er acetylkolin, biogene aminer (serotonin. dopamin, noradrenalin), aminosyrer (glutamat, glycin og aminosyrederivatet dekarboksylert gluatamat som gir gamma-aminosmørsyre, GABA), puriner (adenosin), nevropeptider (substans P, endorfiner), gass (nitrogenmonoksid, NO) og endokannabinoider.
Cellekropp
Cellekropp (soma) inneholder en stor cellekjerne med markert nukleolus og velutviklet grynet endoplasmatisk retikulum (nissl-legemer) i cytoplasma som indikerer aktiv proteinsyntese i nervecellen. Nissl-legemer er granuler bestående av polyribosomer og grynet ER, deltar i proteinsyntese og blir farget av basiske fargestoffer (basofile) e.g. kresylfiolett, thionin (Lauths fiolett) anilin. Navn etter den tyske nevropatalogen Franz Nissl (1860-1919). I tillegg inneholder cytoplasma i cellekroppen mitokondrier, Golgi-apparat og cytoskjelett med mikrotubuli og intermediære filamenter (nevrofilamenter).
Dendritter
Dendritter (gr. dendron – tre) er greinformete utvekster med cytoplasma fra cellekroppen. Overflaten på dendrittene kan ha dendritt-torner som står i kontakt med dendritter fra andre nerveceller. Dendrittene kan være mer eller mindre greinet og velutviklet.
Akson
Akson er en utløper fra en konisk formet del av cellekroppen med start i et initialelement. Aksonet er omgitt av en isolerende myelinskjede dannet av Scwann-celler atskilt av flere uisolerte område kalt Ranviers noder. Aksonet ender i en greinet rot med presynaptiske nerveterminaler med kontaktpunkter kalt synapser. Synapsenem kan avgi synaptiske vesikler med nevrotransmittorer fraktet med cytoskjelettet. Lengden på aksonet kan være fra noen få millimeter til over en meter. Cytoplasma i aksonet kalles aksonoplasma og plasmamembranen kalles aksonolemma.
Transportprosessene i aksonet kan være mot cellekroppen (retrograd) eller vekk fra cellekroppen (anterograd). En nervecelle kan ha en, to eller ingen aksoner.
Nerver
Nerver er en samling med aksoner omgitt av bindevev. Epineurium (gr. epi- utenpå, på; neuron- nerve) danner en ytre skjede på nervestrengen. Epineurium består av et tykt lag bindevev, og som kan henge sammen med senehinnen (dura mater). Et løst bindevev (perineuron, gr- peri - omkring) omgir bunter med aksoner. Et tynt lag med bindevev, endoneuron (gr. endon – inne i) omgir schwann-lagene omkring aksoner og holder sammen og støtter nervefibrene. I nerven innenfor epineurium er det blodkapillarer (arterier, vener) samt fettvev. I ryggmarskanalen (spinalkanalen, l. spina – tagg, torne) går det ryggmargsnerver omgitt av og beskyttet av ryggvirvlene. Ryggmargsnerver (spinalnerver) har aksoner som frakter signaler opp til hjernen og fra hjernen ut i kroppen. Det er 31 par spinalnerver. Øverst går det ut åtte par halsvirvelnerver (cervicalnerver), C1-C8, med tilhørende nervekjerner i et sammenvevd flettverk (pleksus, l. plexus – sammenvevd). Halsvirvelnerveflettingen (plexus cervialis, l. cervix – hals) C1-C4 og armnerveflettingen (plexus brachialis, l. brachium – arm) C5-T1. Deretter følger elleve brystvirvelnerver (horax-nerver, l. thorax – bryst). Deretter følger fem lumbarnerver L1-L5 med lumbalnerveflettingen (plexus lumbalis, l. lumbus – loin) L1-L4. Nedenfor er de fem sakralnervnene S1-S5 med sakralnerveflettingen (plexus sacralis) L4-S4. Nederst halebeinsnerven (l. coccyx – halebein) Co med halebeinnerveflettingen (plexus coccygeus) S5-Co.
Ramus (l. ramus – grein) fl.t. tami er en hovedgrein på en spinalnerve som danner en greinet struktur, dorsal og ventral ramus. Ventrale rami gir fem nerveflettinger (plexi). Plexus er en sammenfletting av nerver og nerverøtter.
Kranialnerver
Tolv par Kranialnerver (hjernenerver) I-XII fører informasjon til eller fra hjernen ved direkte kontakt uten via ryggmargsnervene. De virker sensorisk (I, II, VIII), somatiskmotorisk (IV, VI, XI, XII), somatiskmotorisk og sensorisk (V), somatiskmotorisk og parasympatisk (III), og somatiskmotorisk, sensorisk og parasympatisk (VII, IX, X).
I Luktnerven (nervus olfactarius, l. nervus – sene; olfacere – lukte) luktnerve nesehule-luktlapp direkte koblet til storehjernen (cerebrum).
II Synsnerven (nervus opticus, gr. opsis – syn) lys registrert av netthinnen og synsinformasjon øye-thalamus koblet til diencephalon.
III Okulomotornerven (nervus oculomotorius, l. oculus – øye; movere – bevege)) styrer øyebevegelser, størrelsen på pupill, øyelinsen og øyelokk. Parasympatiske nervefibre i tilknytning til øyet. Samvirker i styring av øyet sammen med hjernenerve IV og VI.
IV Troklearnerven /nervus trochlearis )styrer en av øyemusklene.
V Trigeminusnerven (nervus trigenimus) med tre nervegreiner (oftalisk (gr. ophthalmos – øye), maxillar (l. maxilla – overkjeve), mandibular (gr. mandibulum- underkjeve ) ansiktsfølsomhet (kutansensorisk), bitt, tygging, kjeve og kjeveleddsvelging. Propriosensorisk (l. proprius – ens eget). Hindre at man biter seg i tunge eller kinnet. Styrer tyggemuskler (mastikular), ganemuskel, midtøremuskel og to halsmuskler.
VI Abducensnerven (nervus abducens) styrer øyemuskelen. Nerven kommer inn kraniet i spalten fissura orbitalis superior.
VII Ansiktsnerven (nervus facialis ) ansiktsnerven for mimikk, smak fremre tunge, spytt- og tårekjertel. Sensoriske signaler fra spissen av tunga, ytre øre og ganen. Styrer muskler i ansikt, hals og midtøre, sublingual spyttkjertel, tårekjertler og kjertler i nese og gane.
VIII Hørsel- og balansenerven (nervus vestibulocochlearis) sensorisk hørsel (cochleanerve), balanse (vestibularnerve), indre hørselkanal.
IX Tunge- og svelgmuskel (nervus glossopharyngeus, gr. glossa – tunge; pharyngx – svelg) sensorisk for bakre del av tunge, svelg, gane, tonsiller, midtøre,
X Vagusnerven (nervus vagus , l. vagus – vandre, vidvanke) høyre og venstre vagusnerve. Motorisk, sensorisk og parasympatisk Sensorisk fra bakre del av tunge, signaler fra innvoller (viscera, l. viscera - innvoller) i brysthule og bukhule, tungemuskel. Motorisk muskler i bløt gane, svelg og tunge,
XI nervus accessories motorisk ved rotering av hals og heving av skulder. Styring trapesmuskel (trapezium, gr. trapezion – lite bord) og sternokleidomastoid (gr. sternon – brystbein; clavicula – liten nøkkel, kragebein)
XII Tungebevegelse nerven (nervus hypoglossus), gr. hypo – under; gr. glossa – tunge) styring av tungemuskler, thyrohyoidmuskel, geniohyoidmuskel. Regulerer reflekser knyttet til lysglimt, plutselig, berøring, flytting av øye når objekter beveger seg.
Pyramideceller (pyramidale nevroner)
Pyramideceller også kalt pyramidale nevroner er en type nevroner som finnes i prefrontal cortex i hjernebarken, hippokampus, amygdala og pyramidebanen (kortikospintal trakt) til pons og den forlengede marg i iryggmargen. Pyramidle nevroner ble først studert av den spanske nevrobiologen Santiago Ramón y Cajal (1852-1934) . Cajal og Camillo Golgi fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1906 «som anerkjennelse for deres arbeid med strukturen til nervesystemet». Golgi utviklet sølvfargingsmetode med sølvnitrat som synliggjorde svartfarget nervevev i mikroskopisnitt. Farging av pyramidale nevroner med Golgi-Cajal-farging viser dendritter som går ut i alle retninger apikalt og basalt fra cellekroppen sammen med, dendritt-torner, kollaterale aksoner og aksoner. Tilsammen danner de et gigantisk greinet nervenettverk. De pyramidale nevroner som mottar sensoriske signaler fra mange andre dendritter har viktige kognitive og mentale funksjoner (tanker, sanser, persepsjon forståelse, årvåkenhet, informasjonsbehandling, bevissthet). Pyramidale nevroner deltar også i nevroplastisitet med fleksibel reorganisering, vekst og danne nye nervebaner. Pyramidale nevroner blir dannet i tidlig utviklingsstadium av storehjernen (cerebrum) og er meget velutstyrte med ligandregulerte (glutamat, GABA, endocannabinoider) og spenningsregulerte ionekanaler for natrium (Na+), kalium (K+) og kalsium (Ca2+). Hvordan og hvor raskt de pyramidale nevronene avfyrer aksjonspotensialer med etterfølgende hyperpolarisering blir brukt til å dele dem inn i underkategorier.
Bunter med pyramidale nevroner danner en signalvei i pyramidetrakten (kortikospinal trakt) ned hjernestammen i ryggmargen som styrer frivillige muskelbevegelser i armer, bein og fingre, det vil si at det er styrt av en form for bevissthet og villete handlinger. Når buten med pyramidale nevroner kommer ned til hjernebroen (pons, l- pons - bro) danner de en mer kompakt struktur. Hjernebroen (pons Varolii, navn etter den italienske anatomen Varolius) kobler sammen storehjernen (cerebrum), lillehjernen (cerebellum), den forlengede marg (medulla oblongata) og pontine kjerner i grå materie. Pyramidebanen utvikles videre etter fødsel og modnes under puberteten, den kan styres av læring og det er individuelle forskjeller. Lillehjernen inneholder mange nevroner, men har ikke bevissthet, men har viktige motoriske egenskaper i styring av kroppsposisjoner og kroppsbevegelser. Pyramidale nevroner er koblet til utføring av bevisste handlinger.
Leamus
Leamus er spontan og ikke viljestyrte raske muskelsammentrekninger i en tynn muskelfiber, gir rykninger, og som skyldes ukontrollerte signaler fra en nervecelle (motornevron) som er tilkoblet muskelfiberen. Man legger mest merke til dem i øyelokket fra øyelokkmuskler, men de finnes også i andre deler av kroppen. Årsaken er usikker men kan være tilknyttet irritasjon av nerverøtter, elektrolyttubalanse, høyt innhold av koffein, ved stresstilstander eller tretthet. Leamus er helt ufarlig og vanlig forekommende, men i tilknytning til ALS (amyotrofisk lateral sklerose) skjer det ALS-induserte fasciculasjoner (l. fasciculus – liten bunt) fra motornevroner som gir muskelsammentrekninger i muskelfibre.
Historie
I tillegg til å oppdage det testosteronproduserende institielle cellene (Leydig-cellene) i testikler gjorde den tyske anatomen og zoologen Franz Leydig (1821-1908) studier av nerveceller og skrev boka Lehrbuch der Histologie des Menschen und der Tiere (1857) . Den sveitsiske anatomen Wilhelm His, Sr. (1831–1904) konstruerte en mikrotom som gjorde det mulig å lage mikroskopisnitt og studere dyrevev etter en herdingsprosess. His skrev boka Unsere Körperform und das physiologische Problem ihrer Entstehung (1874). Han fikk sønnen Wilhelm His Jr. (1863-1934) som var lege og kardiolog som har gitt navn til bunter med muskelceller i hjertet kalt Hisbunter. His Sr. forstod betydningen av nervekammen og utviklingen av sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og perifere nervesystemet, studier som var med å inspirere r Fridtjof Nansen (1861–1931) i sine undersøkelser av nervesystemet hos ascidier (sjøpunger /sekkdyr) og slimormen Myxine glutinosa.
Litteratur
Wikipedia