Stele

Stele (gr. stele - søyle, pele) - Den innerste delen av sentralsylinder, som inneholder ledningsvev i planter i rot og stengel (vaskulære planter). Sentralsylinder i stengel og røtter består av stelen (xylem (vedvev), floem (silvev)), omgitt av pericykel (grunnvev) og utenfor denne en endodermis.

Den mest evolusjonært primitive stelen er protostelen, og som mangler marg. Stelen er formet som sylinder, men kan ha innbuktninger. Sentralt i stelen er det en solid sylinder med xylem , det hele omgitt av floem. Nedenfor er stelen beskrevet sett i tverrsnitt, men ledningsvevet er tredimensjonalt og får forskjellig utseende om det er vist som tverrsnitt, radialsnitt eller transversalsnitt. Dessuten endres stelen med økende alder. I stengelen er det ledningsstrenger (bladspor) som går ut fra stelen og ut i bladfot og bladstilk. Like over bladsporet kan ledningsvevet være erstattet med parenkym og danner et bladgap. Tilsvarende kan finnes greingap og greinspor for ledningsstrenger som går ut i sidegreiner, samt rotspor for ledningsstrenger som går ut i bifrøtter. 

Protostele kan deles i tre hovedtyper:

1) Haplostele,

2) Aktinostele 

3) Plektostele

Haplostele

En sentralt plassert protostele med omtrent sirkulært tverrsnitt som bare består av xylem omgitt av floem kalles haplostele (gr. haploos - enkel). Haplostelen er stelen hos de første landplantene.

Aktinostele

Danner xylem armer i en stjerneform, sett i tverrsnitt, kalles protostelen for en aktinostele (gr. aktis - stråle). Antall armer, ribber eller stråler med xylem angis som diark (2), triark (3), tetrark (4), eller polyark (5-mange). Aktinostelen er den vanlige stelen i primærrøttene hos tofrøbladete planter, hvor det ennå ikke har startet med sekundær tykkelsesvekst.

 

Sele krypsoleie

Bilde. Tverrsnitt av sentralsylinder med ledningsvev (aktinostele) fra rot hos krypsoleie (Ranunculus repens) omgitt av parenkymceller i cortex, innerst avgrenset av endodermis. et cellelag med tykke vegger, deretter pericykel (ett cellelag) og innerst en stjerneformet plassering av xylem og mellom strålene ligger det floem. Denne sentralsylinderen er fra en ung rot hvor det ikke har blitt sekundær tykkelsesvekst. 

Plektostele

Sammenhengende tråder eller bøyde bånd med xylem festet sammen som plater, atskilt vekselvis med floem imellom, kalles plektostele (gr. kleptos - flettet, tvinne tre eller flere bånd). Finnes hos kråkefot (Lycopodium).

Sifonostele

Sifonostele (gr. siphon - rør, stele - søyle) har i motsetning til de tidligere nevnte en sentral marg med margvev ( parenkym), som gir en hul ledningsstrengsylinder.

Eustele

Eustelen (gr. eu - ekte) som er en mest avanserte med atskilte kollaterale (l. cum latera - ved siden av hverandre, side ved side) enkeltledningsstrenger med xylem og floem plassert ved siden av hverandre, xylem nærmest sentrum. Åpne kollaterale ledningsstrenger hos de tofrøbladete, hvor det kan dannes et vaskulært kambium som gir tykkelsesvekst, og lukkete kollaterale ledningsstrenger hos de enfrøbladete plantene, hvor det ikke dannes noe vaskulært kambium. I stengel hos de tofrøbladete ligger enkeltlednngsstrengene regelmessig i en krets eller ring ytterst i stengelen. Den plasseringen gir mekanisk sidestabilitet i stengelen.  I stengelen hos de enfrøbladete ligger de enkelte ledningsstrengene spredt over hele tverrsnittet, men flest i ytterkant, kalt ataktostele (gr. atactos - uordnet). Bikollaterale (l. bis - to ganger, con - sammen; latus - side;  to like sider) ledningsstrenger med floem på begge sider av xylemet finnes hos arter i agurkfamilien (Cucurbitaceae) og søtvierfamilien (Solanaceae).

Diktyostele (gr. diktyon - nett) er et nettverk med meristeler (gr. meris - delt), monosteler som går fra stengelen og ut i blad.  

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:51 - Sist endret 20. okt. 2019 13:56