Bladarealindeks

Bladarealindeks - LAI (“leaf area index”) angir antall kvadratmeter blad projisert ned per kvadratmeter jordoverflate. Tettheten av en plantebestand kan beskrives av bladarealindeksen, som varierer fra ca. 1-15. Bladarealindeks inngår i vekstanalyser

Bladarealindeks  (LAI) angir forholdet mellom totalt bladareal og arealet av jordoverflaten de dekker hvis arealet av alle bladene blir projisert ned. Hvis LAI = 4 vil dette si 4 m2 blad for hver 1 m2 jord. LAI er sjelden større enn 15 i tett skog, ellers skapes for mye skygge for de nederste bladene. LAI varierer,  men er vanligvis mindre enn 6 i løvskog og fra 7-15 i barskog.  LAI for urter er ca. 4-6 og for gras opptil 10. For åkervekster er det optimalt med LAI 3-6, men avhenger av art lysfluks, bladform, bladvinkel. Ved høy LAI blir innbyrdes skygging et problem.Optimal LAI får vi hvis de nederste bladene er like over lyskompensasjonspunktet. Optimalt bladareal varierer med årstiden. En ideell plantevekst er en som kan sås tidlig, og som utvikler bladarealet raskt slik at plantene kan utnytte sollyset midtsommers maksimalt. LAI har stor betydning for evapotranspirasjonen, og angir hvor mye vann som fanges opp i vegetasjonen. LAI angir også størrelsen på den transpirerende flate, men sier også noe om plantenes størrelse siden større planter har høyere LAI.

Hvis vi antar at gjennomsnitte transpirasjonen fra et blad gjennom døgnet er ca. 2 mmol m-2 s-1 vil dette gi 2⋅3600⋅24 mmol m-2 døgn-1 = 172.8 mol m-2 døgn-1 = 172.8⋅ 18 g m-2 døgn-1=3.11 L  m-2 døgn-1. For et tre med bladarealindeks LAI=7 vil dette tilsvare 21.8  L  m-2 døgn-1. Hvis vi antar et større bjerketre dekker en grunnflate på 4x4 meter vil dette si ca. 350 liter vann transpireres per døgn.

   Vegetasjonen har flere optiske egenskaper. Noen planteceller virker som en plankonveks linse slik at lyset kan fokuseres på et lite område. Vegetasjonen virker dessuten som en spektralsil som slipper igjennom visse bølgelengder lettere enn andre. Blått og rødt lys blir absorbert av klorofyll, mens grønt og mørkerødt lys slipper lettere gjennom bladene (vegetasjonsskygge). Det gir endret spektralfordeling og rødt-mørkerødtforhold som blir registrert av fytokrom, med tilhørende vekstrespons, spesielt hos solplanter. I en kornåker eller tett skog kan man observere at planter som står i ytterkanten er kortere enn de som vokser lenger innover hvor bestanden er tettere.  Planteorganer kan også virke som en optisk fiber som frakter lys nedover planten også et stykke nedover i rota.    Spektralsammensetningen i lys fra skygge fra andre planter er forskjellig fra skygge som kommer fra andre objekter.   I tett skog kan pakker med sollys komme ned til skogbunnen i form av “solflekker”. Mengden lys i disse vil være mindre enn i direkte sollys pga. penumbraeffekt (l. paene - nesten; umbra - skygge). Penumbra er et delvis skyggelagt område rundt en skygge.

 Lysmengden nedover i vegetasjonen minsker omtrent eksponentielt og avhenger av mengden blad.   Form og størrelse på blader varierer mye, og dette vil også ha mye å si for bladtemperaturen. Blader som utvikler seg i fullt sollys har mindre areal enn blader på samme plante som utvikles i skygge.   Innskjæringer i bladet minsker den effektive lengden av bladet i vind­retningen og reduserer derved tykkelsen på grenselaget. Ofte kan det være større innskjæringer/innbuktninger på solblad enn skyggeblad.   Vertikal plassering av bladene reduserer mengden stråling som bladet mottar. Bladene står ofte mer vertikalt hvis det er mye lys.  Erektofile blad er vertikalstilte blad og planofile blad er horisontalt stilte. Erektofile blad sprer strålingen mest uniformt. Hvordan lys absorberes i vegetasjonen kan beskrives ved en modifisering av  Beer-Lamberts lov:

\(I = I_0 e^{-k \cdot LAI}\)

k er vegetasjonsekstinksjonskoeffisienten, og er for horisontalt stilte blad lik 1. For  gras er k = 0.3-0.5.  For vertikalt stilte blader er k = 2 cot β/π, hvor β vinkelen på innkommen stråling. Mellom disse ytterligheter får k andre verdier. Io er innstrålingen ved toppen av vegetasjonen og I er lysfluksen i en bestemt høyde i vegetasjonen

 Et skyggeblad mottar mye stråling som ikke kan brukes i fotosyntesen. Blad på toppen av vegetasjonen er vanligvis orientert i skrå vinkel slik at de ikke skygger for blader lenger ned (bladmosaikk).

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:11 - Sist endret 27. mars 2019 10:27