Hår

Hårstrå på huden som vokser ut av en fordypning i huden (hårsekk). Hos dyr kan hår danne en pels som deltar i varmeregulering. Hår er bygget opp av proteinet keratin. Værhår (sansehår) på hodet deltar i sanseapparatet. Øyehår på kanten av øyelokket.

Hår og pels

Overhuden (epidermis, gr. epi – på; derma - hud) hos pattedyr er vanligvis dekket av hår med utspring fra hårsekker som danner innposninger i huden, med en hårpapille i bunnen av hårsekken og ved basis av håret. Overhuden (epidermis) består ytterst av et hornlag (stratum corneum, l. stratum – lag; corneus - horn) og innenfor dette et vekstlag (stratum germinativum, rete Malpighii). Innenfor overhuden følger lærhuden (corium, l. corium - lær) med overgang til det underliggende bindevevet hvor bunnen av hårsekken ender. 

Hår består av to parallelle høyrehendte alfa-helikser med protein som igjen danner helikser med venstrehendt superkveil. Hårproteinet inneholder mange hydrofobe aminosyrer som leucin, isoleucin, valin, alanin, metionin og fenylalanin.  Mange superkveiler danner til sammen et hårstrå, likt kordelene på et tvunnet tau.

Det er ett hår per hårsekk, og veggen i hårsekken består av flere lag, innerst en skjede og utenfor denne en fortsettelse av overhudens vekstlag. Hår kan beveges via sammentrekning av glatt muskelatur. Fettkjertler har utløp i hårsekken. Hår består av flate celler med keratin og luftrom mellom dem.  Stivere hår har en marg.

Pattedyr har en pels med store dekkhår som danner et ytre lag og tynnere og ofte krøllete ullhår mellom disse. Tråputene, eventuelt fingerputene hos primater,  og lepper er ikke dekket av hår.

Fettkjertler (talkjertler) har holokrin sekresjon dannet ved histolyse av celler og som har utløp i hårsekken og hårene kan innsettes med vannavstøtende lanolin og kolesterolestere.

Duftkjertler (apokrine) skiller ut sekreter med utløpere til hårsekken. Duftkjertler kan brukes til revirmerking og artsgjenkjenning.

Dyr som har sommerpels og vinterpels med forskjellige farger e.g. hare og røyskatt har hårskifte og fargeskifte vår og høst og feller både dekkhår og ullhår.

Huden på halen til smågnagere, bever, beltedyr og skjelldyr har en hårløs hud dekket av skjell.

Værhår ender i nerveceller. Kanten av øylokkene kan ha stive øyehår.

Grisebust er stive børstehår på ryggen til grisen. Hos pinnsivn er børstehårene utviklet til pigger.

Menneskehår

Mennesket skiller seg fra de andre primatene ved å ha store hårløse områder eller bare dekket av små velushår, men har hår (terminalhår) på hodet (hodehår), og etter puberteten kroppshår under armene og i skrittet ved kjønnsorganene og anus. Mengde hårvekst , antall hårfollikler per areal, på huden hos pattedyr,  armer og bein, rygg og mage og bryst varierer fra individ til individ.  Menn har stive hår i ansiktet som skjegg, men begge kjønn har hår som øyenbryn. Med økende alder kan menn få hårvekst i nesen og i ørene, øyebrynhår blir stive og øker i lengde. Hårene har farge laget av melanocytter.  Håret har ytterst en kutikula dekket av taklagte skjell med keratin. Innenfor kutikula ligger cortex, et fiberlag med keratin, og innerst marg (medulla). Hårsekken går fra overhuden ned i den underliggende lærhuden. Håret blir innsatt med talg bestående av fett og fettsyrer (sebum) , pH 5-6. Hårene har en beskyttelsesfunksjon og dekker over naken hud. Øyenbryn kan hindre svettedråper å renne ned i øynene. Øyevipper reduserer mulighet for å på partikler i øynene. Svettekjertler (merokrine) finnes hos dyr på hårløse områder, hos menneske deltar svettekjertlene i avkjøling, og svetten inneholder vann, salt og urea.

Hos de forskjellige kulturer og tidsperioder er det forskjellige hårfrisyrer og hårmoter. Kulturell intimbarbering hos kvinner.  Mennesker har vanligvis hår i aksilen ved armene, og aksilen mellom beina, hvor også fettkjertler og duftkjertler har utløp til hårsekken. 

Med aldring mister spesielt menn hodehår på deler av ("måne" ) eller på hele hodet ("flintskallet"). Hårfarge tapes med alder og man får mer eller mindre grå hår (myrullhår, avblomstret løvetannhår). 

Myten om Samson og Dalila fra Bibelen (Dom.16) hvor kjempen og israelittens  Samsons styrke lå i håret. Han ble forelsket i Dalila, en filisterkvinne, og han røpet hva styrken lå i, Historien er gjengitt i maleriet Samson og Dalila malt av Peter Paul Rubens (1577-1640). Samson sovende  med hodet i fanget på den sensuelle Dalilia, og hvor håret blir klippet av. I en alkovenisje er gjengitt Venus og Cupido. Langt kraftig hodehår er et erotisk signal.  

Hår som økosystem for parasitter

Hodelus

Hodelus (Pediculus capitis) i orden lus(Phthiraptera), underorden Anoplura,  familie Pediculidae er en vingeløse obligat ektoparasitt på hodehår og får næring via blod (hematofage). De er gråfargete ca. 2 mm store kropp, hode med ett par øyne og munndeler som stikker hull i huden, skiller ut antikoagulerende spytt og suger blod, sammenvokste brystsegmenter (thorax) med tre par bein, og bakkropp (abdomen) med syv ledd, hvert ledd med et par spirakler til respirasjon. Siste leddet har atskilte  genitialer og ekskresjonsorganer. Hannen har litt mindre størrelse enn hunnen. Den ovipare hunnen legger opptil tre egg per dag som festet med et limaktig sekret (kitinaktig protein) ved basis av håret.   Hodelus er hemimetabole insekter (Hemimetabola) med direkte ufullstendig utvikling og går gjennom livsstadiene egg, tre nymfestadier og til voksen (adult). Etter ett døgn som voksen starter kopuleringen hvor endekroppssegmentene med henholdsvis vagina og penis med vesica (l. blære)  som plasseres inn i denne. Hunnen sitter på ryggen til hannen hvor beinpar holder dem sammen. Hodelus beveger seg dårlig på en flate men klatrer effektivt i hår. Hodelus sprer ikke sykdom til forskjell fra kroppslus, bortsett hvis man klør så mye at det blir sår som gir sekundærinfeksjoner.  Hodelusa har blitt resistent mot flere midler man brukte tidligere og lusekam har blitt et yndet verktøy i forsvaret mot hodelus. 

Flatlus

Flatlus (Pthirus pubis) vanligst ved basis i kjønnshår og armhulehår, suger blod fra huden, men kan også finnes på andre kroppshår som øyevipper, øyebryn og skjegg, og har klør tilpasset mer stive hår enn klørne til hodelusa.  Pthirus gorillae på gorilla.

 

Kroppslus eller kleslus (Pediculus humanus) lever ikke i hårene men på klærne, med opprinnelse fra perioden hvor mennesket begynte å bruke klær. Sprer seg ved dårlige hygienske forhold Kroppslus kan spre sykdommer som tyfus (Rickettsia prowazeki), og andre vagabondsykdommer bartonella (Bartonella quintana) som ga skyttergravsfeber under første verdenskrig; samt  Borrelia recurrentis.

Lopper og parasitter i pels og fjær

Lopper

Lopper er vingeløse holometabole små brunfargete insekter (ca.1- 3 mm store) med i orden lopper (Siphonoptera), ca. 2500 arter som lever som blodsugende (hematofage) ektoparasitter med lateralt flat sammenpresset kropp i pelsen hos alle pattedyr og i fjærene på fugler, hvor kroppsfasongen gjør at de lettere kan bevege seg mellom hår eller fjær. Mange av dem er artsspesifikke i valg av vertsdyr. Gjennomgår full metamorfose med livsstadiene egg, larve, puppe med silkekokong og voksen (imago, adult).  Kropp på imago dekket av kroppsplater, skleritter, med hår og torner plassert slik at de bidrar til kroppsbevegelsen framover.  Tre par bein med klør i enden, det bakerste beinparet tilpasset hopping, opptil 50 x egen kroppslengde med energi fra sener og muskelprotein som inneholder et gummiestisk protein resilin. Voksne lopper har stikkende munn (proboskis) og sugende (siphon)  munndeler .

Fra små hvite egg og klekkes bleke larver uten øyne og disse spiser organisk materiale fra huden, men suger ikke blod. Både hann- og hunn-loppe må suge blod før kopulering og reproduksjon. Formeringen kan følge en syklus til vertsdyret.

Lopper sprer sykdom

Loppbitt gir kløe, eksem, og kan være vektor for virus, bakterier og protozooer. Avhengig av art og vertsorganisme kan de spre tyfus (Rickettsia typhi), Bartonella, flatormer (Hymanolepis), eller protozooer (trypanosomer). Lopper er tilknyttet dårlig renslighet, til forskjell fra hodelus.

Orientalsk rotteloppe eller pestloppe (Xenopsylla cheopis) deltar i spredning av pestbakterien Yersina pestis fra svartrotte (Rattus rattus) til andre pattedyr inkludert menneske. Pestbakterien gir byllepest, som videre utvikles til lungepest, videre til dødelig septisemisk pest og var årsak til den justinianske pesten ca. 540 og pandemien  Svartedauden 1345- 1370). Yersinia pestis gir oppsvulmet lymfeknuter som kan sprekke, cellevevet dør (nekrose) og blir svartfarget og bakterien unngår derved immunsystemet ved å drepe alle cellene. Pestbakterien finnes fremdeles i områder av tropisk Afrika og i Øst-Asia.

Kaninloppe (Spilopsyllus cuniculi) i pelsen,ofte rundt ørene, på kanin og hare og kan spre myxomatosevirus. Kan produsere også produsere egg på tidspunkt når haren eller kanin føder unger og loppene blir derved overført til neste generasjon.

Sandloppe,  jigger (Tunga penetrans)   i Hectopsyllidae kan suge blod og hunnen kan bore seg inn i huden på føttene, gir tungiasis,  finnes i Mellom- og Sør-Amerika.

Kattekløe (Bartonella henselae)  gir bartonellosis.

Familien Pulicidae

Menneskeloppe (Pulex irritans). Hundeloppe (Ctenocephalides canis). Katteloppe (Cetenocephalides felis). Pestloppe (Xenopsylla cheopis) overfører byllepest.

Familien fuglelopper (Ceratophyllidae)

Hønseloppe (Ceratophyllus gallinae) på høns og villfugl. Fuglelopper kan smitt over til menneske ved opprensking av fuglekasser om våren.

Flatormer

Flatormer (Hymenolepis) i tarmen hos rotter, spres med koprofile biller (Tribolium) og lopper som mellomverter som spiser rotteavføring som inneholder flatormegg som utvikles til onscosfærer som klekkes, cysticerkoidlarve, går inn i inskettarmen og  som kan spres videre til mennesker.  Hymenolepiasis.  Rottas bendelorm Hymenolepis diminuta,  Musebendelorm (Hymenolepis nana). 

Annet

Pestbakterien: Film Ingmar Bergman: Det sjuende inseglet (1957)

Danse macabre, tresnitt, Hans Holbein (1497-1543). Totentanz.

Robert Hook viste en tegning av en loppe i Micrographhia (1665) slik han så dent i mikroskopet. Loppesirkus. Lopper i blod. Loppespill.

Mennesket – den nakne ape

Det er mange hypoteser om hvordan mennesket utviklet redusert kroppsbehåring.

Savannehypotesen hvor en pels lett kunne gi varmedød, men hvor det med god vanntilgang var mulig å løpe i hjel dyr på savannen hvor kroppsvarmen til slutt tok livet av dyret med pels.

Kleshypotesen hvor bruken av klær fra dyreskinn ble redusert behov for en varmende pels.

Vannhypotesen hvor mennesket tilbrakte mye tid i vannkanten og lette etter mat i sjøvann hvor det ble enklere og raskere opptørking uten pels.

Parasitthypotesen hvor redusert mengde pels gir færre leveområder for parasitter som suger blod og sprer sykdom, jfr. sosial fjerning av parasitter i pelsen hos aper. 

Seksualhypotesen og seksuell seleksjon hvor en kropp med mindre hår er mer seksuelt attraktiv. Seksualhypotesen kan man ane rester av i dag hvor menn fjerner skjegg i ansiktet, og hvor kvinner må fjerne hår i armhuler, på bein, armer, kjønnsorganer og analt. Det har dessverre utviklet seg til det ekstreme, hvor kroppsbehåring som har en viktig funksjon blir sett på som ekkelt, urenslig og unormalt. Det er en underlig verden vi lever i,  hvor det naturlige har blitt unaturlig. Vi fjerner oss stadig lenger vekk fra naturen som vi opprinnelig var en del av. Hodehåret kan derimot være langt og fungere som pryd og virke seksuelt tiltrekkende.

Tilbake til hovedside

Publisert 19. mars 2020 11:47 - Sist endret 25. aug. 2021 11:49