Fjellplanter -

Fjellplanter - Fjellplantene er ofte utsatt for mye vind, som igjen er med på å senke temperaturen og øke fordampningen fra plantene. Plantene på fjellet har tilpasset seg vindeksponering på flere måter. Generelt er plantene lave og vi finner ofte plantene voksende i tuer, noe som gir hver enkelt plante ly for den mekaniske påvirkning vinden gir. Tuedannelsen medvirker dessuten til at varmestråling ikke så lett tapes til omgivelsene. Alpine arter vokser over tregrensen, subalpine arter vokser i bjørkeskogen opp mot snaufjellet.

Fjellplantene er tilpasset kort vegetasjonsperiode, lav sommer- og vintertemperatur, bortsett fra fjellplanter i snøleier. Fjellplanter må tåle frost og solifluksjon, smeltevann fra overflater, telehiv og frostsprengning (polygonmark). Egne økotyper av fjellplanter vokser også i lavlandet slik som løvetann, blåbær, krypsoleie, sauesvingel og lusegras.

Behåring (trikomer) på blad og stengel gir nedsatt varmetap for plantene. At plantene står tett vil også ha en positiv effekt på fordampningen fra bladene og derved hindre uttørking. Nedsenkede spalteåpninger i forhold til overflaten og sammenrullede blader gjør at fuktighetsgradienten ved spalteåpningene blir mindre og grenselaget blir tykkere. . Bladene på fjellplanter kan være sammenrullet f.eks. fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum), og i tue/teppeplanter er bladbredden sjelden over 5 mm. Tykke blad gir mekanisk støtte, og generelt er bladene små.

Krekling tverrsnitt

Tverrsnitt blad fra krekling. Bladet er sammenrullet og spalteåpningene er plassert inne i hulrommet hvor trikomer tetter spalten i bladet, muligens for å hindre insekter å invadere. På innsiden er det også kjertelhår. Bladet har tykk epidermis dekket av kutikula og også en hypodermis.

Fjellplantene har lavere spesifikt bladareal (SLA, (m2 (g tørrvekt)-1) sammenlignet med planter i lavlandet. Bladtykkelsen øker med 10-40 % i fjellet i forhold til lavlandet. Mesofyllarealet i forhold til bladarealet (Ames/A) er større for fjellplanter f.eks. 47 sammenlignet med 36 i lavlandet. Dette vil ha betydning for beregning av fotosyntesekapasitet. Lav temperatur gir endringer i fysiognomi og bladanatomi. Issoleie (Ranunculus glacialis), bekkesildre (Saxifraga rivularis) og fjellsyre (Oxyria digyna) har meget store pallisadevevsceller i bladet.

Fjellplantenes temperaturoptimum for fotosyntetisk aktivitet er generelt lavere enn for lavlandsplanter. Det er i tillegg vist at innenfor en art varierer fotosyntetisk temperaturoptimum med temperaturen på voksestedet. Fotosyntesekapasiteten for fjellplanter er nødvendigvis ikke lavere enn for andre planter, og i fjellet kan den variere fra 3-18 mmol m-2 s-1, og siden partialtrykket av CO2 er mindre må opptaket av CO2 være mer effektivt enn for lavlandsplantene.

Det er viktig for fjellplantene å komme raskt i gang med veksten om våren. Blomsteranlegg er laget året før. Noen planter er vintergrønne og kan dermed starte fotosyntesen straks snøen er smeltet. Noen starter også fotosyntesen under snøen.

Blålyng

Blålyng (Phyllodoce caerulea) i lyngfamilien (Ericaceae) blomstrer tidlig om våren. Her på Hardangervidda.

Vekstsesongen på fjellet er kort og ikke alltid velegnet for frøsetting. Formering via yngelknopper (harerug) og vivipari (fjellrapp, geitsvingel) er derfor ikke uvanlig. Parabolske former i rosetter og blomst øker temperaturen i planten, sammen med heliotropisme.

Generelt vil fjellplanter tåle nattefrost i vekstperioden. Motstand mot vinterfrost utvikles raskt om høsten, slik at vekst og utvikling kan fortsette lengst mulig på ettersommeren. Arter som vokser på rabber med lite snødekke tåler lavere vintertemperatur enn f.eks. snøleiearter. I snøleiene blir vekstperioden kort.

Rypebær i høstfarge

Rypebær (Arctostaphylos alpinus) i lyngfamilien i høstfarge omgitt av lav. Rypebær blomstrer like etter snøsmelting, har hvite blomster, og får svarte steinfrukter om høsten.

Høstfarger

Høstfarger med rypebær, bjerk, fjellkrekling og lav.

Noen av de strategiene som plantene benytter for å beskytte seg mot frost, gir beskyttelse mot tørke og skade av vind.

Frostbeskyttelsen kan skje ved:

- nyktinastiske bevegelser (lukking av blomst, sammenrulling av blad)
- gamle døde planterester som holder på utstrålingsvarmen fra jorda.
- lagring av varme hos planter med stort volum i forhold til overflatearealet
- varmeopptak fra omgivelsene. F.eks. vil rosetter ta opp varme fra jorda.
- at vann fryser på overflaten av planter og avgir frysevarme som kan holde temperaturen i plantevevet over frysepunktet.
- mørke farger.

Plantene i fjellet trenger beskyttelse mot lys, også UV-lys, i perioder med sterk innstråling. Det er UV-absorberende flavonoider i vakuolen i epidermiscellene som gjør at lys med kortere bølgelengder enn 400 nm ikke slipper inn til fotosynteseapparatet

Ikke alle planter i fjellet er typiske fjellplanter. Sauesvingel (Festuca ovina), smyle (Deschampsia flexuosa), engsoleie (Ranunculus acris), blåbær (Vaccinium myrtillus), blåklokke (Campanula rotundifolia), skogstjerne (Trientalis europaea), gullris (Solidago virgaurea), geitrams (Chamaenerion angustifolium) og rød jonsokkblom (Melandrium rubrum) finnes også i lavlandet, men vi må anta at høyfjellstypene representerer egne økotyper. Fjellplanter kan godt klare seg i lavlandet hvis de ikke får noen konkurranse fra andre arter. Det finnes også eksempler på at fjellplanter mistrives i den høyere temperaturen i lavlandet. På nærings- og kalkrik jord i fjellet kan man finne arter som reinrose (Dryas octopetale), gulsildre (Saxifraga aizoides) og bergstarr (Carex rupestis).

I den korte snøfrie perioden på fjellet utgjør vegetasjonen en betydelig energiutvekslingsflate. Vegetasjonen akkumulerer biomasse som plantene selv og de andre delene av økosystemet er avhengige av.

Lufttemperaturen i alpine strøk er nesten alltid under optimum for fysiologiske prosesser i plantene selv midt i vekstsesongen. I lavlandet er lufta varmest i toppen av plantebestandene. I alpine strøk er lufta om dagen i vekstsesongen varmest nær bakken. Fjellplantene har en rekke morfologiske tilpasninger som påvirker tykkelse av grenselag, bladtemperatur og konveksjon. Lav temperatur betyr nødvendigvis ikke at det oppfattes som kaldt for plantene.

Temperaturen varierer mye innen et lite område og plantene kan ha høy temperatur i klarvær og mens solen står høyt på himmelen, men full solinnstråling er ikke nødvendig for å heve temperaturen i planten over lufttemperaturen. Selv i overskyet vær skjer dette.

Om natten derimot synker bladtemperaturen under lufttemperaturen. Frost spiller en stor rolle ved fordeling av arter på jorda.

Fjellplantene behøver nødvendigvis ikke ha en genetisk kontrollert vekststrategi som gir stor rotbiomasse. Eksempler på dette er brearve (Cerastium cerastoides), fjellarve (Cerastium alpinum)og fjellskrinneblom (Arabis alpina) - alle med liten rot.

Lav temperatur begrenser resirkulering av næringsstoffer, men mye tyder på at næringstilgangen ikke begrenser veksten i alpine strøk.

Moser og lav viser også stor tilpasning til alpint klima. Hvorfor er disse så veltilpassede ? Mosene har liten intern vanntransport og er ektohydriske. Mosene danner ofte tette matter og vannet går rett inn i bladet som er ett cellelag tykt. Vannet kan bevege seg ved kapillarkrefter fra bakken og opp i tua. Regnvann beveger seg ovenfra og nedover. Mosene tørker lett ut, men mattene reduserer vanntapet i forhold til et enkeltindivid. For øvrig tåler mange mosearter godt uttørking (skyldes spesielle proteiner) og isdannelse skjer utenpå mosebladet. Tidlig i vekstsesongen kan fotosyntesen hos moser være optimal allerede ved 0 oC.

Lav lever i obligat symbiose med alger og/eller blågrønnbakterier. De fotosyntetiserende organismene lever som ekstracellulære endosymbionter. I visse strøk bl.a. høyfjellet er det lav som dominerer økosystemet. Det skyldes lavthalluset sin evne til å overleve ekstrem kulde, varme og tørke i et hvilestadium. Rent funksjonelt kan man finne likhetspunkter mellom lav og ektomykorrhiza hvor soppen får fotosynteseprodukter fra den fotosyntetiserende organismen. Soppen må sørge for gassutveksling og bringe algen opp i lyset.

Solifluksjon

I strøk med sterkt teledannelse, dvs. er hvor jordbunnen vekselvis fryser og tiner opp igjen, vil det foregå bevegelser i det øverste jordlag. Solifluksjon er jord i bevegelse hvor det er vanskelig for plantene å etablere seg. Jordsig påvirker strukturen i marken og dannes ved telelignende prosesser. Avvekslende frysing og tining kan gi opphav til polygonmark. Et annet navn på dette er strukturert solifluksjon, idet bare de største steinblokkene påvirkes og fryses opp i velorganiserte ringer. Fenomenet er mest utpreget i polare strøk.

Om våren vil jorden i de seine snøleiene bli mettet med vann. Skjer dette i en skråning kan hele jordmassen skli nedover skråningen og danne jordvalker. Fenomenet kalles amorf solifluksjon eller jordflyting. Safranlav (Solorina crocea) tåler godt jordflyt.

Vegetasjonssoner i fjellet

Fjellet kan deles i tre vegetasjonssoner selv om grensen mellom dem ikke er skarp:

Lav alpin sone (lavfjell) med dvergbusker og vier fra skoggrensen til de øvre forekomster av blåbærhei og vierkratt. Dominerende arter er dvergbjørk (Betula nana), og vier f.eks. sølvvier (Salix glauca), lappvier (Salix lapponum) og ullvier (Salix lanata).

Ullvier

Ullvier (Salix lanata). En av vierartene, sammen med sølvvier og lappvier, som har hårete blad som øker tykkelsen på grenselaget. Slekten (Salix sp.) danner en rekke hybrider, som er vanskelig å artsidentifisere.  

Lavalpin sone

Lavalpin sone med vier og fjellbjerk. Gaustablikk, Telemark.

Lavalpin sone

Lavalpin sone. Gran i ytterkant av leveområdet. Gaustablikk, Telemark.

Mellom alpin sone (mellomfjell) med gras og heivegetasjon er begrenset av øvre grense av lavalpine sone og går så høyt som det er sammenhengende vegetasjon. Rabbesiv (Juncus trifidus) med sin karakteristiske brunfarge finnes i dette beltet.

Høy alpin sone (høyfjell) ligger over mellom alpine sone, og er karakterisert av at plantedekket ikke er sammenhengende. Plantene vokser enkeltvis og spredt, og det er ustabilt jordsmonn.

I denne sonen finnes bl.a. issoleie (Ranunculus glacialis), musøre (Salix herbacea) og på vestlandet fjellpryd (Diapensia lapponica).

Kartlav

Kartlav (Rhizocarpon geographicum) er en hardfør skorpelav som vokser på næringsfattige sure bergarter i høyfjellet.

Rabbevegetasjon består av snøskyende (chinofobe) og vindtålende arter. Jorda er som regel skrinn og tørr. Sammen med sterk vind og tørke vil frost om vinteren gi mulighet for tørkeskader. Plantene som vokser på slike rabber er tørketilpasset (xeromorfe). De er ofte tuedannende og vannforsyningen sikres ved grunne adventivrøtter. På rabbene finner vi ofte rabbesiv (Juncus trifidus), stivstarr (Carex bigelowii), sauesvingel (Festuca ovina), rypebær (Arctostphylos alpina) og greplyng (Loiseleuria procumbens); og lavene gulskjerpe (Cetraria cucullata), rabbeskjegg (Alectoria ochroleuca) og gulskinn (Cetraria nivalis). Består jordsmonnet av skifrig næringsrik jord kan det dannes reinroseheier med reinrose (Dryas octopetale), rabbetust (Kobresia myosuroides), fjellsmelle (Silene acaulis), rødsildre (Saxifraga oppositifolia), svarttopp (Bartsia alpina) og reinmjelt (Oxytropis lapponica).

Fjellsmelle

Fjellsmelle (Silene acaulis) i nellikfamilien (Caryophyllaceae) vokser i tette tuer.

Rødsildre

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) blomstrer tidlig om våren. 

Rødsildre

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia)

Fjellmarikåpe

Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) vokser på næringsfattig grunn og tåler godt beiting.

Snøleievegetasjon finnes i på områder hvor snøsmeltingen skjer flekkvis og om våren lages det en snøflekkmosaikk avhengig av lokalklimatiske forhold. I lesider kan snødekket ligge lenge Kan deles inn i tidlige og seine snøleier. I snøleiene finner vi snøelskende (chinofile) arter. Snøen beskytter mot vintertørke og frost, men samtidig får plantene under snøen kortere vekstsesong. Noen planter løser dette ved å ha ferdige blomsterknopper dannet året før og at en del av utviklingen foregår under snøen. I de tidlige snøleiene smelter snøen helt vekk og jorden tørker om sommeren. Dette gir stabil jord. Pga snødekket fryser ikke jorda i samme grad som på snøfritt område. I næringsfattige områder finnes blåbær (Vaccinium myrtillus), fjelljamne (Lycopodium alpinum), gullris (Solidago virgaurea), blålyng (Phyllodoce coerulea), blokkebær (Vaccinium uliginosum) og smyle (Deschampsia flexuosa). Fjellburkne (Athyrium alpestre) har karakteristisk vokseplass ved større steiner). Det samme gjelder hestespreng (Allosurus crispus).

I de seine snøleiene er jorden vannmettet om våren under snøsmeltingen. Jorden er derfor ustabil og glir lett på underlag og vi får amorf solifluksjon med typiske jordvalker. Bare planter som har rotsystem som er ufølsomme for denne jordforflytningen kan vokser der. Blålyng (Phyllodoce coerulea) og musøre (Salix herbacea) tåler solifluksjon. Blåbær (Vaccinium myrtillus) og fjelljamne (Lycopodium alpinum) er derimot følsomme for dette.

Eksempler på næringsfattige (oligotrofe) seine snøleiesamfunn er områder med musøre (Salix herbacea) som erstattes av snøbjørnemose (Polytrichum norvegicum) og snøsigdmose () når snøen blir liggende svært lenge.

Stjernesildre (Saxifraga stellaria) og fjellsyre (Oxyria digyna) finnes i snøleier der hvor vann renner i hele vekstsesongen.

Eksempler på næringsrike (eutrofe) seine snøleiesamfunn er engsnøleier med artsrike samfunn på ustabil mark med rynkevier (Salix reticulata), fjelltistel (Saussurea alpina), fjellfiol (Viola biflora), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), stivstarr (Carex bigelowii) og fjellveronika (Veronica alpina).

Kildevegetasjon har typiske planter som kildemose, kaldnikkemose og knoppsildre (Saxifraga cernua). Kaldnikkemosen kjennes lett på sin lysgrønne farge, samt at vannet preller lett av pga velutviklet kutikula. Sammen med disse finnes stjernesildre (Saxifraga stellaris), kildemjølke (Epilobium alsinifolium), setermjølke (Epilobium hornemanni) og bekkeblom (Caltha palustris). Nær breer finnes ofte næringskrevende arter som kan utnytte finknust friskt jordmateriale. Vi kan finne bergveronika (Veronica fruticans) og aurskrinneblom (Cardaminopsis petraea).

Høystaudeenger finnes i frodige områder med bjørkeskog og domineres av kraftige planter som tyrihjelm (Aconitum septentrionale), turt (Lactuca alpina), rød jonsokblom (Melandrium rubrum), hvitsoleie (Ranunculus platanifolius). Bergfrue (Saxifraga cotyledon) vokser på skyggefulle fuktige og næringsfatte bergvegger.

Reproduksjon

For å reprodusere seg trenger fjellplantene å tilpasse seg en kort sommer hvor temperaturen sjelden stiger over 15 oC. Den lave temperaturen senker metabolismehastigheten og frost kan forekomme i hele vekstsesongen. Den lave temperaturen kan også redusere aktiviteten til pollinerende insekter. Den korte sommeren gjør blomstring og frøsetting i en vekstsesong til en usikker affære. Flere gras i fjellet er vivipare (vivipari) som fjellbunke (Deshampsia alpina), fjellrapp (Poa alpina f. vivipara), geitsvingel (Festuca vivipara), harerug (Polygonium viviparum) og knoppsildre (Saxifraga cernua).

Reproduksjon i arktiske strøk kan være basert på apomiksis eller vegetativ formering. Dette eliminerer tidstapet som oppstår ved krysspollinering. Fjellplanter er mindre utsatt for parasitterende arter. Krysspollinering gir en fordel hvis plantene er svært utsatt for slike organismer. Rødsildre trenger insekter til pollineringen, og dette er begrensningen i reproduksjonen. Ettårige planter i fjellet er ikke vanlig, men dvergsyre (Koenigia islandica) og snøsøte (Gentiana nivalis) er ettårige.

Greplyng

Greplyng (Loiseleura procumbens L.) i lyngfamilien (Ericaceae) vokser på tørre rabber i fjellet, har krypende vekst og vintergrønne blad.

Skade fra terrengående kjøretøy

Skader i fjellterrenget grunnet kjøring. Slike mekaniske skader forsterkes over tid hvor vann graver stadig dypere groper i terrenget. Hardangervidda ved Tronsbu.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:19 - Sist endret 13. feb. 2019 12:01