Vekstformen hos moser kan enten være thallus eller de kan ha stengel og blad som er enkle og lite differensierte. Veksten skjer i spissmeristemer fra bare en initialcelle. Mosene kan tørke ut hvis vanntilgangen er dårlig, de er poikilohydriske, og ofte blir ikke klorofyllet nedbrutt i uttørkingsperiode, og de gjenopptar veksten ved ny vanntilgang. På forskjellige deler av moseplanten blir det laget gametangier i form av hannlige anteridier som produserer bevegelige spermatozoider og hunnlige flaskeformete arkegonier. Nederst i arkegoniet er det en eggcelle og en bukkanalcelle, øverst er det halskanalceller.
Mosene er delt i rekkene levermoser (Hepatophyta), bladmoser (Bryophyta , gr. bryein - spre, sette knopp; phyton - vekst, plante), og nålkapselmoser (Anthoceratophyta), sistnevnte betraktet som søstergruppe til karsporeplantene. Disse tre mosetypene representerer i tillegg til rekker også taksonomiske klasser, klassen nålkapselmoser (Anthoceerotopsida), klassen levermoser (Marchantiopsida) og klassen bladmoser (Bryopsida), alle betraktet som monofyletiske. Det er bare to arter nålkapselmose i Norge, gulnål og svartnål (Anthoceros agrestis).
Sporofytten hos moser lever hele sitt heterotrofe liv som snylter på og festet til gametofytten. Sporofyttgenerasjonen får næring fra gametofytten.Sporofytten mangler klorofyll eller har så lite at den selv ikke kan fotosyntetisere nok til egen forsyning. Sporofytten utvikler en mosekapsel som til slutt produserer haploide (n) sporer etter reduksjonsdeling (meiose). Når sporene spirer danner de et trådformet og greinet, og oftest korlevet protonema med celler som inneholder klorofyll og utfører fotosyntese. Avanserte moser som bjørnemose har en enklere form for ledningsvev plassert som en sentralsylinder med hydroider (gr. hydor - vann; eidos - formet) som er lange celler som har likhetstrekk med trakeider, men vanligst fraktes vann kapillart i et hydrom (gr. hydor- vann; mestos - full), cellevev som kan frakte vvann.
Ugreinete kortlevete mosekapsler (sporofytt) fra bjørnemose (Polytrichum commune), dekket av en kalyptra. Sporofytten hos bjørnemose ha spalteåpninger og epidermis dekket av kutikula, noe som ikke finnes hos gametofytten med stengel- og bladlignende strukturer.
Mosene har ikke røtter, men rhizoider (rottråder). Anteridier og arkegonier som også er haploide finnes på samme individ, sambu (monoik) eller forskjellige moseindivid, særbu (dioik). Hos sambu moser han anterider og arkegonier sitte på samme grein, arkegoniene nederst, de kan ha plassering på ulike greiner, eller de kan sitte sammen, og kan være omgitt av et perichaetium.
Kølleformede eller runde anteridier inneholder spermatogene celler som gir små spermatozoider. Anteridiet er omgitt av en vegg med sterile celler, kan ha en liten stilk, og åpnes ved et hull i toppen hvor spermatozoidene presses ut.
Spermatozoider må ha vann for å komme over til eggcellen i arkegoniet. Mellom anteridiene kan det finnes klubbeformede trådaktige utvekster kalt parafyser. Arkegoniet er flaskeformet med en nedre utvidet del med kort stilk. Arkegoniet har en yttervegg og en sentral kanal. I den utvidete delen ligger en eggcelle, over denne en bukkanalcelle og flere halskanalceller som forslimes og oppløses når arkegoniet er modnet. Spermatosoider kommer gjennom åpningen i arkegoniet. Etter befruktning omdannes en zygote til et embryo som er en ny diploid generasjon (2n) og fase, en sporofytt som produserer sporer. Sporofytten kan være grønn og utføre noe fotosyntese i ungt stadium, men er forøvrig avhengig av gametofytten for vann, mineralnæring og fotosynteseprodukter. Embryo differensieres tidlig i en fot (haustorium) som skal suge næring fra gametofyttmoseplanten, en midtre del som blir til kapselstilk (seta) og en øvre del som utvikles til sporebeholder, et sporangium, også kalt kapsel, men har ingen homologi med blomsterplantenes frukt som også kalles kapsel. I sporgangiet skjer det reduksjonsdeling (meiose) og produseres haploide sporer hvor veggen inneholder en bestandig biopolymer, sporopollenin, laget fra fenylpropanoider, fenoler og langkjedete fettsyrer, og kan inneholde karotenoider som gir gul farge. Sporeveggen inneholder også cellulose og kallose. Sporopollenin antas å være en synapomorfi, en avledet karakter som kobler sammen flere av landplantene. Sporeveggen er forskjellig utformet hos forskjellige mosegrupper
Sporen utvikler seg til en spiretråd som greiner seg og utvikler tråder med mange celler. Det er to slags celletråder i en forkim (protonema): Oppadstigende tråder hvor alle cellene har kloroplaster og tverrveggene er normalt på lengderetningen (kloronema). Ut fra dettte utvikles fargeløse tråder med skrå cellevegger som kryper langs underlaget og mangler kloroplaster (kaulonema). Knopper dannes på kaulonema og hver knopp gir en moseplante (gametofytt, gametofor) som lager gametangier. Derfor vokser ofte mosene tett sammen i matter eller tuer.
Mosene kan deles inn i klassene nålkapselmoser (Anthocerotopsida), levermoser (Hepaticae (gr. hepatos - lever, Marchantiopsida) og bladmoser (Musci, Bryopsida).
Bladmoser og levermoser
Hos rekken bladmoser (Bryophyta) er gametofyttene mer differensiert enn hos levermoser (Hepatophyta). Arkegoniet hos bladmoser har en annen skjebne enn hos levermoser. Det utvider seg med embryo, revner på tvers ved grunnen og blir sittende på som en hette, kalyptra, som følger med når seta strekkes. Dette skjer ikke hos levermoser. Rhizoidene er alltid flercellete hos bladmoser, encellet hos levermoser. Sporofytten hos bladmoser har en steril midtsøyle i kapselen (kolumella). Seta (kapselstilken) hos bladmoser er solid bygget vokser langsomt, utvikler tidlig styrkevev og har lang levetid. Seta er veik hos levermoser, består av tynnveggete celler, er gjennomskinnelig og først når kapselen modnes strekkes seta og holdes oppreist vha. turgortrykket i cellene. Hos bladmosene er det forskjell på protonema og selve mosen, men hos levermosene skiller man ikke disse.
Bladlevermosene er differensiert i stengel og blad, mens de thalloide mangler en slik organisering. Sporofytten hos levermoser mangler spalteåpninger og har kort levetid. I kapslen hos levermoser er det diploide celler inne i kapselen mellom sporene som har spiralfortykkelser i veggene som reagerer etter luftfuktigheten og er med å kaster ut sporene. Plasseres arkegoniet i spissen av et hovedskudd hos en bladmose, noe som regel gir lite forgreining, har man en akrokarp mose.
Er arkegoniene på korte sidegreiner på stengel eller en stor sidegrein er det en pleurokarp mose. Moser spres ved sporer eller ved vegetativ formering.
Vegetativ formering kan skje i form av grolegemer (akrokarpe moser), ynglegreiner (ekornmose), grokorn og grolegemer (levermoser). Grolegemer hos levermoser finnes i skåler på thallus og blir skjøvet løs av saftfylte hår. Grolegemet kan vokse opp til et nytt thallus. Sporene spres med vind eller med fluer (åtsellukt hos Splachnum). Hos noen moser er det trådformede grønne flercellete utvekster på stengelen kalt parafyllier.