Stengel

Stengel - En overjordisk stengel er urtaktig eller treaktig. En urtaktig stengel er grønn og saftig og visner hver høst. Bladene er festet spredt (spiral), motsatt eller i krans på stengelen. Hvis en treaktig stengel har en hovedstamme med nederste del uten greiner kalles den et tre. En busk har ingen hovedstamme, men flere treaktige stengler eller greiner som kommer fra basis. En underjordisk stengel kan være en rotstokk, jordstengel (rhizom), knoll eller løk som overvintrer.

En urtaktig stengel er et langstrakt planteorgan med rundt eller kantet tverrsnitt som vokser i spissen fra et apikalt meristem, hvor det også finnes bladanlegg (bladprimordier) som seinere utvikler seg til blad. Unntaket er gras og sneller hvor veksten skjer fra interkalære meristemer (vekstpunkter) ved nodiene (bladfestene) på stengelen. Den nederste delen av bladskjedene hos gras omslutter det interkalære meristemet og nodiet danner et kneledd, hvor et gras har mulighet til å reise seg igjen ved vekst i meristemet etter å ha blitt bøyd ned til bakken. Stengeldelen mellom nodiene (bladfestene) kalles internodium (stengelstykke) (fl.t. internodier). Stengelens oppgave er å løfte opp sporangier, blomst, frø og blad og fungerer som en transportvei. Hovedstengelen kan ha sideskudd som utvikles fra hvilende meristemer i bladhjørner.

En stengel under jorda kalles jordstengel. Jordstengler som ikke er knollformet kalles rhizomer (rotstokk). Potet, krokus, gladiolus og knollsoleie er eksempler på stengelknoller. Kveke og hvitveis er eksempler på planter som sprer seg med jordstengler. Stengelen kan være oppreist, krype langs bakken eller under jorda kalt utløpere. Krypende stengler har ofte adventivrøtter, og gir vegetativ spredning av planten. I bladhjørnene på stengelen dannes det knoppanlegg (akselknopper) som kan utvikles til blad eller sideskudd. Kortskudd kan utvikles til greintorner som f.eks. hos slåpetorn, hagtorn og tindved. Eksempel på planter som ikke fester seg, men bare støtter stengelen mot andre planter er bjørnebær. Bjørnebær kan spre seg med vandreskudd hvor et bueformet skudd fra basis av stengel bøyer seg ned og spissen festes i jorda. Deretter dannes en ny bue osv.

Har stengelen svært korte internodier mellom bladfestene dannes det en bladrosett. Slike rosettplanter kan imidlertid ofte ha et langt blomstrende skudd med blad (halvrosettplanter). Hos løkplantene er rosettbladene oppsvulmet og fylt med opplagsnæring (løkskjell) og danner tilsammen en løk. Den korte stengelen hvor løkskjellene er festet kalles løkkake. Bladrosetter kan også dannes i toppen på en stamme som er omgitt av bladbasis fra tidligere rosettblader (rosettrær). Hos knutekål (kålrabi (Brassica oleraceae ssp. caulorapa) blir de nederste stengelleddene kortere og svulmer opp. Harerug har stengelknoller som faller av. Skogflatbelg har store vingekanter på stengelen. Hvis stengelen blir helt flattrykt og kan utføre fotosyntese kalles den et kladodium (gr. klados - grein, skudd). Julekaktus har oppdelte kladodier. Salturt er en stengelsukkulent hvor stengelen utfører fotosyntese. Hos bregnen strutseving dannes det både blad og sporofyll fra skuddmeristemet. Kaktus kan være søyle eller kuleformet med torner. Tornene antas å være omdannede blad. Lianer er planter som fester eller støtter seg til andre planter og festingen skjer ved røtter eller blader. Mange slyngplanter vrir den slyngende stengel mot venstre (imot klokka når de sees ovenfra f.eks. vindel og bønne. Humle og kaprifoium snur seg mot høyre. Humle har klatrehår. Klatreplanter kan ha klatretråd eller slyngtråd som fester seg i enden og snurrer seg rundt ved at den siden som ikke er i kontakt vokser mest. Når tråden er festet i enden starter opptvinningen og spiralen skifter retning for å kvitte seg med spenningen i tråden, og stengelen får et fjærende feste. Villvin har festeskiver på stengelen.

Utsnitt av stengel fra mais

Utsnitt av stengel av mais (Zea mays). Mais er en enfrøbladet plante og derfor ligger ledningsstrengene spredt over hele tverrsnitt, dog flest i ytterkant. Rundt ledningsstrengen ligger sklerenkymfibre (dødt styrkevev). Vedvevet (xylem) i ledningsstrengen ligger nærmest sentrum av stengelen. I floemet (silvevet) ser man kompakte følgeceller og de mer åpne silrørselementene som danner silrør. Kollaterale åpne ledningsstrenger med både fasikulært og interfascikulært (mellom ledningsstrengen) kambium.

Detalj av ledningsstreng i maisstengel (Zea mays)

Solsikkestengel

Bilde 1. Utsnitt av tverrsnitt stengel solsikke (Helianthus ánnuus L. ). 1: Epidermis. 2: Kollenkym. 3: Sekundært xylem.  Det primære xylemet ligger helt inn mot sentrum i ledningsstrengen. 4: Sekundært floem. 6: Marg med parenkym. 7: Margstråle med parenkym. 8: Vaskulært kambium. 9: Interfascikulært kambium.

Solsikke stengel ledningsstreng

Bilde 2. Utsnitt av tverrsnitt stengel solsikke (Helianthus ánnuus L. ), detalj ledningsstreng. 1: Sklerenkym. 2: Vedrørselement som danner vedrør i xylemet, med sekundær opprinnelse dannet fra det vaskulære kambiet. 3: Sekundært floem, cellene med gulhvit farge er silrørselementer som danner silrør. Ved siden av disse ligger mindre celler med tett cytoplasma, dette er følgeceller. 4: Vaskulært kambium.

Solsikke lengdesnitt stengel

Bilde. Lengdesnitt av stengel solsikke (Helianthus ánnuus L. )  ledningsstreng. 1: Xylem, vedrørselementer med sekundære veggfortykkelser. 2: Floem, silrørselementer med porer. 3: Silplate. 4: Sklerenkym. 5: Parenkym.

Lengdesnitt xylem solsikkestengel (Helianthus annuus)

Sekundære veggefortykkelser i xylemceller som gjør at cellene mottstår tensjon ved transpirasjon av vann. Lengdesnitt av stengel fra solsikke (Helianthus annuus).

 

 

 
Publisert 4. feb. 2011 10:51 - Sist endret 2. feb. 2018 13:46