Fugler

Fugler er ca. 9000 arter virveldyr i 23 monofyletiske grupper som har evne til å fly og finnes på alle deler av Jorden. Fuglene har utviklet seg fra krypdyr og dinosaurer i den geologiske eraen Jordens mellomtid (Mesozoikum), og fuglene har beholdt krypdyrtrekk med amniote egg og skjelldekte bein.

Eggene har likheter i form, og skall, men reptilene har ikke farge på eggene. Ungene hos begge gruppene har eggtann som benyttes ved klekkingen.  Det er forskjeller i yngelpleie. Enkelte slanger og krokodiller kan passe på eggene. Leddet til hodet er likt, med ett hengsel. Underkjeven er sammensatt av flere bein hos begge. Et lydoverførende bein i øret. Både reptiler og fugl har røde blodlegemer med cellekjerne.Fjærene har utviklet seg fra skjell hos krypdyrene og hadde opprinnelig bare funksjon i varmeisolering. Anatomien er tilpasset flyving og effektiv vektreduksjon. Brystbeinet er bredt med kjøl med feste for store flyvemuskler. Lungene med luftsekker i rommet mellom organer og i noen av beina har effektiv strøm av respirasjonsluft.   Fuglene har kompakt strømlinjeformet kropp med lette, sterke og fleksible fjær. Flyving har gitt fuglene mange fordeler. De kan unnslippe predatorer på bakken. Fuglene har sesongmesige trekk som gir mulighet til å utnytte sørlige regioner om vinteren og nordlige regioner om sommeren med lange dager og god tilgang på mat. Fuglene kan utnytte flyvende insekter. Fugler finnes i alle økosystemer på Jorden.  Forlemmene er utviklet til kraftige vinger. Pingviner og lomvi har svømmevinger, mens struts, kiwi og kasuar baserer seg på løping har reduserte vinger. Skjelettet har hule porøse bein med stor styrke, åndedrett med spesielle lunger, dobbelt sirkulasjonssystem med kraftig hjerte, samt muskler og fjær er tilpasset energikrevende flyging som produserer mye varme. Det er bare fuglene som har fjær. Istedet for tunge kjever og tenner har fuglene et lett hornaktig nebb uten tenner. Nebbet er hornplater omkring kjevene, forskjellig utformet avhengig av levemåte Synet er skarpt. Baklemmene er utviklet til gange eller svømming. Fuglearter i forskjellige biotoper kan ha forskjellig ernæring, bevegelse og atferd. f.eks. bading i sand eller vann. En art kan ha forskjellige utseende avhengig av alder, sesong og om det er hanner eller hunner. Det kan dannes hybrider bl.a. hos ender. Fuglene er endoterme (homoioterme/likevarme, regulerer selv kroppstemperaturen ved å styre metabolismen) diapsider som legger amniote egg. Fordøyelsessystemet er effektivt til raskt å kunne utnytte energien i maten. Metabolismeraten er rask.  Noen fugl som struts, riksefugler og pingviner har sekundært mistet evnen til å fly. Fuglene har slektskap med dinosaurer på fire bein og har likhetstrekk med disse med en lang bøyelig S-formet hals. Det er spesielt nært slektskap med krypdyr som utviklet seg til krokodiller.

   Mange fuglebestander har de seinere år blitt truet bl.a. som resultat av intensivt landbruk med høyt forbruk av pesticider, herbicider og kunstgjødsel. Habitater fragmenteres og endres, myrer dreneres, skog hogges, trålere tømmer havet for fisk, urbanisering, klimaendringer, forurensning av vann og vassdrag med giftstoffer fra industri og husholdninger, samt jakt og blyforgiftning i våtmarksområder, alt dette er noen momenter som reduserer fuglebestandene.

Fjær konsstruert for flyving

Fjærene er utformet forskjellig fra skjel hos krypdyr og hår og pels hos pattedyr. Fjærene virker varmeisolerende, de er lette og vannavstøtende, strømlinjeformet og spesielt svingfjærene er utformet for flyving. Fjærene er laget av keratin og har forskjellige farger, strukturfarger eller pigmentfarger.  Fjærene kan ha skjulefarger i brunspraglet og svart, som skyldes melaniner, som går i ett med omgivelsene. Prangende spillfarger f.eks. hos påfugl brukes til parringsformål. Metallisk skinnende farge på fjærene skyldes interferens f.eks. hos stær. Røde, oransje og gule farger skyldes pigmenter kalt lipokromer (karotenoider, porfyriner). Blå farger skyldes brytning i parikler i fjærene. Grønn farge kommer fra en kombinasjon av gult pigment og blå farge. Svarte og brune farger skyldes melaniner. Helt hvite fjær reflektrer alt lys. Fjærene hos flamingo blir rosa fra karotenoider i krepsdyr som fuglen spiser. Påfugl og  quetzal og mandarinand er eksempler på fargerike fugler.

    Fjær utvikles fra overhudceller (epidermis) på papiller, og som inne i huden danner en fjærsekk. Den ytre fjærbekledningen dannes av dekkfjær kalt konturfjær (kroppsfjær). Konturfjærene går ut fra kroppen vendt bakover og kan være spesialisert til svingfjær og styrefjær.  Dekkfjærene dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor det dannes dun.  Dekkfjærene har nederst en hul luftfylt del, fjærpose (calamus), som fester fjæren til fjærsekken. Deretter følger det tette fjærskaftet (rachis) som blir tynnere mot spissen og er dekket av hornlag. Fra fjærskaftet går det på hver side ut fjærstråler (rami) og bistråler (radii) med heftekroker (hamuli) på den ene siden og danner en elastisk fane på hver side. Fra hver fjærstråle kommer det bistråler som er festet på begge sider av strålene. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Fjærene hos struts mangler heftekroker. Ved overgangen mellom fjærposen og fjærskaftet er det hos bl.a. hønsefugl et mindre fjærskaft med tråder som danner en bifane. Hos emu og kasuar er bifane og hovedfane like store. Nærmest fjærsekken mangler bistrålene heftekroker og fjæren blir mer dunet. Fjærsekkene har muskler slik at fjærene kan beveges. Under konturfjærene ligger dun som mangler bistråler og er bygget som den nederste delen av dekkfjærene. Dun er spesielt varmeisolerende og er velutviklet hos vannfugl. Dun finnes i forskjellige former:

1) Embryonaldun hos fugleunger.

2) Trådfjær (hårfjær) med svakt langt skaft og en dundusk i enden. Svaler og fluesnappere har stive hårfjær uten dundusk, bustfjær, ved basis av nebbet. Gjøk har stive bustfjær rundt øynene.

3) Dunfjær (plumules, l. plumula - småfjær) har meget kort skaft med mange fjærstråler i spissen, men disse mangler bistråler. Dunfjær danner et isolerende vanntett lag under kroppsfjærene, og er spesielt viktig for vannfugl. Noen typer modifiserte fjær, pudderdyn,  nedbrytes til vokspartikler mens de vokser og avgir stoffer som sprer seg og  gjør fjærdrakten mer vanntett. I tillegg skilles det ut fettstoff fra en kjertel på overgumpen ved halebasis. Unge fugl har en fjærdrakt av dun, og dette gjelder både reirboere og reirflyktere.

Flyvefjærene omfatter halefjær og svingfjær. Svingfjærene som er asymmetriske kan foldes eller splides ut i en vifte kan deles i:

1) Håndsvingfjær (9-12) sitter fast i hånden og er festet til 2. og 3. finger, og bidrar til framdriften.

2) Armsvingfjær kommer fra underarmen, vanligvis 10-15. Armsvingfjærene gir stor bæreflate.

   Oppe på vingen er det skulderdekkfjær, armedekkere og smådekkere. Styrefjærene brukes som ror. Hos hakkespetter virker styrefjærene som sittestøtte. Lillevingen (alula) har små fjær.

   Fjærene må pusses og stelles og nebbet brukes til å holde fjærstrålene samlet. Fjærparasitter kan fjernes med nebbet, eller ved å bade i sand eller vann. Noen fugl benytter maur som skiller ut maursyre til å pusse fjærdrakten. Fuglene kan bruke beina til å pusse fjærene, og løfter dem på samme måte som en hund som gnir hodet med baklabbene.

Fjærene er ikke varige.  Fjærdrakten bryter konturer, gir kamuflasjefarge, ofte med lys underside som gjør den mindre synlig med himmelen som kontrast,  og en mørkere overside. Arter som har stor forskjell mellom vinter og sommerdrakt feller fjærene om våren. Rypene kan ha tre fjærfellinger i året. Ellers kan fjær felles på ettersommeren. Ender (Anatinae) har to fjærfellinger av svingfjærene og stokkandhannen (andrik) ser helt forskjellig ut om sommeren etter fjærfellingen  i brunspraglete fellingsdrakt/eklipsedrakt, sammenlignet med praktfjærdrakten i parringstiden som den har det meste av året. Den spraglete eklipsefjærdrakten finnes i perioden med myting hvor andriken ikke kan fly og er sårbar for predatorer. Når andriken kan fly får den tilbake praktdrakten.  Den første fjærdrakten kan være en spraglete ungfugldrakt, slik at ungfuglen (juvenil) ser forskjellig ut av den voksne (adulte). Dette kan redusere aggresjon mellom ungfugl og voksne, f.eks. vil rødstrupe angripe andre fugl med rød strupe. Myting skjer også hos småfugl og dette skjer i en periode om sommeren hvor fuglene gjemmer seg bort og er lite synlige.

   Når fjærene er ferdig utviklet er de en død struktur som slites, og fjærene felles med jevne mellomrom. Fjærfellingen (myting) gradvis for ikke å gi bare flekker. På vingene felles fjærene likt på begge sider. Noen feller alle fjærene på en gang og mister flyveevnen fullstendig, hos andre skjer fellingen skiftvis. Hos ender, gjess, sivhøne og knoppsvane som mister flyveevnen skjer fjærfellingen av svingfjærene  når ungene har kommet ut i vannet.  Mytingen av flyvefjærene skjer trinnvis.   Den neste fjæren vokser ut fra fjærsekken og skyver ut den gamle. Vanligvis skiftes håndsvingfjærene innenfra og utover vingen. Fjærskiftet kan kombineres med skifte i farge. Pingviner feller alle fjærene på en gang. Ved mytingen har fuglene mulighet til å kvitte seg med fargesprakende fjær som gir stor kontrast og eventuelt slitte fjær. I myteperioden lever småfuglene stille og tilbaketrukket i vegetasjonen.

    Ved basis på halen finnes det et par halekjertler (gumpkjertel) som skiller ut et vannavstøtende sekret som påføres fjærene vha. nebbet under pussingen. Luft i fjærdrakt og lunger og lett skjelett kan skape problemer for fugler som skal dykke. Dykkende fugl kan stupe ned i sjøen. Andre dykkende fugl har ofte en tyngre kropp, og har evne til å presse luft ut av fjærdrakten. Skarvene har fjærdrakt som blir gjennomtrukket av vann og disse tørker fjærene med utspente vinger etter et dykk/eventuell signaleffekt. Ørn, våker, gribber og kondorer har brede vinger. Det skjer et skifte av fjærdrakt fra ungene i reiret, via den juvenile fjærdrakten til ungfugl til den adulte fjærdrakten.

Fjærene representerer modifiserte krypdyrskjell, men man har ikke funnet overgangsformer mellom skjell og fjær. Fjærene hadde sannsynligvis en opprinnelig funksjon i varmereguleringen, men fikk seinere betydning for flyving, i starten glideflyving for krypdyr som levde i trær. Svaler, seilere og fjelljo er raske flyvere.

   På føttene har fuglene skjell. Haner og hønsefugl har et stort forbeinet skjell kalt spore. Tærne på fuglefoten har klør som kan være korte eller lange avhengig av bruk. Det kan finnes rester av klør på 1. og 2. finger hos nålevende fugler. Archaeopteryx hadde klør på 3 fingere, hadde fjær, vinger, lang hale, kjever med tenner og minnet om en dinosaur. I Liaoningprovinsen i NØ-Kina finner man theropoder, i 1996 en rovdinosaur Sinosauropteryx prima med fjær på halen. I tillegg fant man en dinosaur Caudipteryx zhoui som hadde fjær både for forlemmer og hale, men den kunne ikke fly. Skjell hos små rovdinosaurer ble modifisert til fjær som kunne gi isolering og farge. Andre fossiler er Confuciosornis sanctus.

   Albatrosser, og havhest kan sveve og gli på lange smale urørlige vinger. Spettene har bølgeflukt hvor de innimellom slår sammen  vingene. Kolbrier og rovfugl som står stille i luften har svirreflukt. Hauk har brede vinger som gir løft. Fugl som skal manøvrere i skog har brede eliptiske vinger. Svaler har vinger konstruert for høy hastighet. Prinsippet for flyving er at luften må bevege seg raskere over den konvekse oversiden av vingen enn under den konkave undersiden, noe som gir lavere trykk på oversiden av vingen  og løft (jfr. Bernoulliprinsippet). Forkkantflapser som lager spalter mellom fjærene på vingespissene, eller små fjær på første finger (tommelen) foran på vingen (lillevingen, alula) hindrer turbulens over vingen og steiling ved krapp stigning i lave hastigheter.

   Små fugl har stor overflate i forhold til kroppsvekten sammenlignet med store. Varmetapet om vinteren og kalde netter kan være betydelig. Hudmuskler brukes til å bruse opp fjærene slik at de beskytter mot kulde. Brusing med fjærene kan også brukes ved aggresiv atferd hvor det gjelder å øke den tilsynelatende kroppsstørrelsen.

    Ryper og orrfugl kan la seg snø ned i snøhuler, gå i dokk.

     Den store flyvemuskel (pectoralis major) festet til kjølen på brystbeinet (sternum) og til en kam på overarmsbeinet,  brukes til å trekke ned vingen under flyving. Under den store flyvemuskel ligger den lille flyvemuskel, og sammen med deltamuskelen (deltoideus) brukes disse til å heve vingen. Svaner starter flyvingen med å løpe på vannet, og lander også i vannet med føttene først. Glidevinger kan være lange og smale f.eks. albatross. Alkefugl har små vinger som er velegnet også under vann. Pingviner flyr ikke. Polarlomvi og pingvin er eksempel på konvergent evolusjon hvor beina er plassert langt bak og brukes til svømming under vann.

Fjærfarger og karotenoider

Fargen på fjærene hos fugler skyldes karotenoider som de får via maten. Karotenoidene kommer opprinnelig fra planter, alger, sopp, bakterier, men kan overføres til fugler indirekte via plantespisende insekter eller krepsdyr (primærkonsumenter).  Zeaxanthin, lutein og β-karoten og β-kryptoxanthin gir gul farge på fjærene e.g. gulspurv, kjøttmeis og grønnfink, mens ketokarotenidet canthaxanthin (C40H52O2) gir sterkt rød farge e.g. rødibis (Eudocimus ruber), flaggspett. Canthaxanthin og zeaxanthin kan også finnes i eggeplomme. Imidlertid er canthaxanthin ikke funnet i planter, men finnes i grønnalger, sopp, bakterier og fisk. Karotenoidfargene virker som et seksuelt signal i partnervalg og seksuell seleksjon.   Zeaxanthin inngår i VAZ-syklus i planter og kan brukes som utgangsmateriale i biosyntese av astaxanthin, også brukt i oppdrettsnæringen for å gi rød farge i kjøttet hos laks og ørret.

Melaniner gir svarte og brune farger. Nanostrukturer i fjæroverflaten kan gi lysspredning (scattering). I kombinasjon med proteinene karotenoidene er bundet til gir det fargenyanser, men de kan også endres via enzymer i fuglene e.g. ketolase som kan virke på de sykliske ringene i enden av karotenoidmolekylet (β- og ε-ringen).

Fuglenebb uten tenner

Deler av kjeven og hodet er dekket av et hornlag utformet som et nebb, og egentlige kjever mangler. Overnebbet sitter fast i kraniet og undernebbet har et bevegelig ledd med kraniet og er festet med muskler. Nebbet består av keratin, og slitte deler erstattes.  Utformingen av nebbet avhenger av type føde fuglen spiser. Finkefugl har frønebb tilpasset fjerning av frøskall og knusing av frø. Frøet holdes fast med tungen i en fure i overnebbet og frøet blir splittet av kanten av undernebbet. Kjernebiter er et eksempel på en fugl med kraftig nebb og muskler tilpasset frøspising. Papegøyer har kraftig nebb tilpasset spising av frukt og frø.  Rovfuglnebb brukes til å drepe og rive ut stykker av byttet, men ugler som svelger byttet helt har ikke samme utformingen av nebb som f.eks. en ørn. Hakkespettnebb er tilpasset hakking i greiner og trestammer, og med en lang tunge kan spetter og vendehals hente ut insekter og larver fra treet. Korsnebb tilpasset spising av konglefrø hvor kongleskjellene brekkes fra hverandre og spaltes slik at tungen kan hente fram frøet, hvor det mørkefarget frøskallet deretter fjernes fra de fettrike granfrøene. Meiser med lite nebb kan åpne frø ved gjentatt hamring med nebbet.  Gjess og grasender har et bredt andenebb som brukes til filtrering og klipping av plantedeler. På spissen av nebbet er det sanseceller tilpasset grumset vann hvor synet blir dårlig.  Fiskender som siland og laksand har et smalt langt nebb med en tannete nebbkant som brukes til å holde fast fisk. Skarv har i tillegg en nebbspiss som brukes i fiskefangsten.  Ærfugl som bl.a spiser blåskjell har smalere nebb enn grasender. Svømmesnipe roterer rundt i vannet og virvler opp byttedyr.  Gråtrost har nebb tilpasset å spise meitemark, frukt og bær.  Lange nebb er tilpasset søking etter mat i jord og mudder. Spover, sniper, avosett og bekkasiner har lange nebb. Storspove har et langt kroket nebb som kommer dybt ned i mudder og myr.  Tynne små nebb er tilpasset insektsfangst, og dreping av insektet.  Ved basis av nebbet er det en farget hud kalt vokshud. Svaler har et stort bredt gap som er tilpasset å fange insekter i flukt. Flamingoer har et nebb snudd opp ned med hårbørster langs siden som filtrerer vannet som presses ut av nebbet med tungen. Pelikaner har elastiske bein på siden av underkjeven og har en nebbpose til oppbevaring av fanget fisk. Lundefugl har et nebb som kan holde på en rekke med sildefisk på tvers mellom tunge og overnebbet. Unger av tårnseilere må lære å fange maten selv. Fruktspisende tukaner, darwins finker (nebbutforming avhengig av frøtype, større nebb gir mer styrke til å knuse hard skall, jfr. kjernebiter), og nektarsugende nebb hos kolibrier er andre eksempler på nebbutforming.

   Nebbutviklingen er styrt av gener i den fremre delen av embryo. Fuglenebb kan måles i lengde, bredde og dybde (heterometri – forskjellig mål). Nebbform er styrt av et samvirke mellom vekstfaktoren beinmorfogenetisk protein 4 (BMP4) og det kalsiumbindende proteinet kalmodulin. Mye kalmodulin gir et langt og tynt nebb, men hvis BMP4 dannes tidlig i utviklingen og i store mengder så blir nebbet bredt. Det vil si at endringer i mengde protein, rom og sted, samt tid deltar i uttrykket av gener i nebbutviklingen.

   Alle fugler har i embryostadiet hud mellom tærne, og denne huden beholdes under utviklingen av føttene hos vadfugl, men fjernes ved apoptose hos fugl med atskilte tær. Gremlin i DAN-familien av proteiner hemmer BMP4 og hindrer apoptose mellom tærne hos vadefugl.

Kroppstemperatur holdes stabil

Fuglene er varmblodige (homoterme) i motsetning til heteroterme vekselvarme krypdyr. Kroppstemperaturen er i området 39-43 oC, med døgnvariasjon, og flyging krever høy omsetning av energi. Som embryo og foster i egget har fuglene større temperaturtoleranse. For eksempel kan rypeegg ligge åpent ved -5 til10oC et par timer uten å ta skade, og kan også bli dekket av snø.  Fjærene gir flygeevne og hjelper til med å holde konstant kroppstemperatur.  Som embryo og foster har de store toleranse for temperaturendringer. Egg til rype kan tåle noen kuldegrader i et par timer uten å ta skade. Nyklekte unger er mer følsomme. Fostere skades lettere av for mye varme enn kulde og i tropene må fuglene dekke eggene for sola. Hos noen vipearter i India dyppes bukfjærene i vann før de ruger.

Fugletrekk

Mange dyr og insekter foretar trekk eller vandringer (migrasjon). Noen insekter har fram- og tilbaketrekk f.eks.  admiral (Vanessa atalanta) og tistelsommerfugl (Cynthia cardui). Monarksommerfuglen (Danaus plexippus) trekker sørvest mot Mexico. Mange fugler trekker nordover om sommeren, og sørover om vinteren for å unngå vinterkulde og perioder med liten mattilgang. Reproduktiv syklus er koblet til årstid og daglengde. Trekket skjer til områder med mye mat, men som er ubebolig i deler av året. Trekk er en lang regelmessig forflytning mellom vinterområde og hekkeområde. Trekkfugl lagrer energi i form av fett, den mest effektive lagringsformen, mest mulig energi fordelt på minst masse. Svaler trekker fram og tilbake til Afrika og rødnebbterne tur/retur Svalbard/Antarktis. Det er ingen skarp grense mellom trekkfugl, stamfugl og invasjonsfugl. En art kan vare stamfugl i et område og streiffugl i et annet. Stær er stamfugl i England, trekkfugl i Nord-Norge og stamfugl på Vestlandet.  Rødstrupe er et annet eksempel på partielle trekkfugler og rødstrupe er er standfugl i Spania , mange er standfugler i England, men de fleste rødstruper er  trekkfugl til Norge med noen få standfugler. Noen svarttrosthanner overvintrer og har fordel ved å kunne sikre territoriet tidlig om våren.   Trekket er avhengig av hvor streng vinteren er, slik at trekkinstinktet kan endres av ytre forhold. Insektetere som svaler, seilere, fluesnappere og sangere trekker ut av Europa om vinteren.  Sangere, og gjøk er klare trekkfugler. Sangere er dagtrekkere med bredfronttrekk.  Dompap trekker til kontinentet, Polen og Tyskland. Vadere som ender, samt viper og stær trekker nedover i Europa.  Ørn, falk og hauk er sveveflyvere som kretser og benytter oppgående luftstrømmer under trekket. Måker og havhest  er andre eksempler på sveveflyvere. Utpregete stamfugler er skjære og lavskrike. Invasjonsfugl er arter som tidvis befinner seg utenfor sitt område som steppehøns, sidensvans og nøttekråke. Sidensvans hekker i nordlige skogsområder, men om seinhøsten skjer det trekk etter rognebær.  For noen år siden var nøttekråke en invasjonsfugl på Østlandsområdet, men har nå en tendens til å bli stamfugl. Gråsisik er eksempel på en streiffugl. Unge fugler trekker mer enn eldre. Hanner er mer stasjonære enn hunner og er mer knyttet til territoriet. Fugletrekket fra Norge går mot sydvest langs Atlanterhavskysten til Danmark, Tyskland, Belgia og England. Svaler, rødnebbterner, sangere, gjøk og nattravn er tropiske flyttere som kan reise til Afrika. Ettersom nedsmeltingen av isbreene smeltet ned og fuglene fulgte etter iskanten ble de opprinnelige trekkveiene stadig lengre. Trekkrutene skjer nordover fra Afrika, Sydøst-Asia, samt  Mellom-Amerika og Sør-Amerika.   Fordelene med lengre dager, stor mattilgang, færre konkurrenter og predatorer oppveier ulempene med trekket som fare for å komme ut av kurs og energibehovet ved trekket. For stor mengde opplagsnæring øker kroppsvekten og er en ulempe under flyvingen slik at fuglene har behov for å spise underveis.  Lunde og krykkje sprer seg over store havområder etter hekkeperioden, men samles i store flokker som vender tilbake til hekkeplassene når hekkesesongen starter. Fjelljo, fjellvåk og snøugle er avhengig av lemen på tundraen og i høyfjellet, og har sykliske svingninger i bestanden. Siden frøsettingen hos bartrærene varierer fra år til år, streifer korsnebb over store områder for å finne steder med god frøsetting.  Fugler tilpasset ekstreme leveområder som i Arktis og Antarktis kan forekomme i stort antall individer, men det er relativt få arter.

Trekkfuglene kan deles i

1) Værfugler som kommer tidlig om våren og drar seint om høsten og ikke til noe fast tidspunkt. Disse kan snu på trekket avhengig av været f.eks. stær.

2) Instinktfugler er ikke så fleksible i trekket og kammer til faste tider hvert år f.eks. svale. Generelt vil vadere fra nordområdene trekker lenger enn de lenger syd. Rødstilk har overflyvningstrekk. Hypoteser om trekk: Lenger dag. Mindre konkurranse. Mindre utsatt for sykdom og predatorer. Bergmanns regel om vingelengder, størrelsen øker når temperaturen minker.

Smalfronttrekk f.eks. musvåk, og bredfronttrekk som er vanligst f.eks. fiskeørn. Linerle er eksempel på en trekkdeler hvor en del mot sydvest til England, Danmark og Tyskland og en mot sydøst til Norge. Lignende finnes hos stork. Abmigrasjon vil si trekk til andre områder enn fødeområdet, en nykolonisering f.eks. vipe, hettemåke og tyrkerdye. For de fleste fugler skjer trekket lavere enn 1000 meter. Men det har flydd gjess over Mt. Everest og det har blitt registret gåseflokker i trekk 10.000 m.o.h. Kan registreres på radar. Fugler som trekker om natten flyr vanligvis høyere enn de om dagen, høyere i medvind enn i motvind.  Fellingstrekk vil si at fugler trekker til et spesielt sted utenfor kysten hvor det skjær fjærfelling (myting) f.eks. gravand. Ender, gjess og svaner feller vingefjærene i en spesiell periode. 

    Om vinteren finnes det blandingsflokker med kjøttmeis, blåmeis, svartmeis, spettmeis og fuglekonge, og meisene utnytter forskjellige næringsnisjer. Flokkatferd øker muligheten for å overleve, hvor hver enkelt fugl kan delta i oppdagelsen av predatorer og gi varselskrik. Leve i en gruppe reduserer risikoen for å bli et bytte. Også her gjelder kost-nytte prinsippet. I flokk og sosiale grupper blir det mer konkurranse om mat og partnere, det er økt risiko for sykdomsoverføring, sammenlignet med solitære. Toppskarv finner mat vesentlig i åpent vann, mens storskarv finnes mat på havbunnen. Fuglemalaria skyldes bl.a. Plasmodium relictum som spres med mygg. Fugl er også bærer av influensavirus A (H1-15N1-9). Domestiserte fugler som kylling, høner, kalkuner, ender og gjess i tette forsamlinger er spesielt utsatt for sykdom. Måker danner flokker på søppelfyllinger, og sjøfuglene finnes også i flokker. Om vinteren kan det finnes store flokker med gråkråke som samler seg før de setter seg på nattkvist. Tiur setter seg på nattkvist om kvelden før tiurleiken begynner om morgenen, cirka ved "tiurklokka" (de første strofene til rødstrupen i grålysningen).

       Orienteringsevnen er velutviklet og voksne fugl som har vært tidligere på trekk er bedre til å finne tilbake enn ungfugl. Navigere vil si: hvor er jeg og hvor skal jeg. I orienteringen brukes flere metoder: Om dagen brukes orientering etter sola og om natten etter stjerner og måne, sammen med et indre ur (sol-azimut orientering). Jordmagnetisme og elektriske felt kan påvirke magnetittparikler i kroppen. Luktesans kan brukes i nærheten av hekkeplass. Gradienter i lysmengde. Trekket kan følge linjer og terrengformasjoner langs kyster, elver og fjellkjeder, men hindrer ikke ruter over store havområder. Trekket kan gå opptil 4000 m høyt og kan observeres på radar. Gjess kan trekke over fjell i Himalaya.  

Reptiler og fugl - likheter og forskjeller

 Krypdyr som krokodiller (krokodiller, alligatorer, kaimaner, gavialer) i tropiske eller varme termpererte områder og fugler har felles slektskap med dinosaurene. Arkosaurene omfatter utdødde dinosaurer og pterosaurer, samt nålevende krokodiller og fugl. Fugl er theropoder, en gruppe dinosaurer i orden Saurischia som gikk på to bein, hadde furkula (gaffelbein, ønskebein), hule knokler, bekken (pelvis) som pekte bakover, forlenget metatars og føtter med tre tær, forlengete forlemmer med tre fingre. Fuglene er nært beslektet med krypdyrene spesielt krokodillene, men har mange særpreg. Urfuglen Archaeopteryx litographica, som oversatt fra latin betyr gammel vinge fra innskrevet i stein (litografisk), som  ble funnet i Tyskland hadde lang knokkelhale med 20 halevirvler, hender med klør på forlemmene (vingene).  Urfuglen levde for ca. 150 millioner år siden, hadde tenner i nebbet og furkula med feste for flyvemuskler. Baklemmene hadde motsatt baktå som ga grep rundt greiner. Vingene kunne brukes til å sveve og bakse.  Urfuglen var stor som en due, men manglet kjøl på brystbeinet (sternum), men hadde svingfjær (flyvefjær) med samme plassering som nålevende fugl.  Huxley påviste at det er likheter i skjelettet mellom reptiler og fugl bl.a. er leddingen mellom hodeskalle og nakke likt med ett hengsel. Fuglene og krypdyrene har en underkjeve bestående av 5-6 bein og siden av hjernekassen er utvidet. I motsetning til pattedyrene som har en knokkel i underkjeven med tenner. Fuglene og krypdyrene har bare ett lydoverførende bein i mellomøret, stigbøylen, mens pattedyr har tre mellomørebein. Fuglene ligner krypdyrene ved at begge legger egg med eggeplomme, og det er likheter i form og skalltykkelse og tidlig embryoutvikling, men forskjeller i farge siden reptilene har fargeløse egg. Fargen på eggeplommen skyldes karotenoider som kommer fra maten. Det er forskjell i yngelpleie. Bare storfothøns bruker gjødselhaug eller sol og sand som utklekking. Enkelte slanger og krokodiller kan passe eggene.  Fuglene har hule bein og utposninger fra lungene ut i beina. Dette finnes hos enkelte reptiler som skilpadder og kameleoner. Hudkjertler mangler hos begge gruppene. Begge har også røde blodlegemer med kjerner. Hos begge har alle ungene eggtann ved klekking. Begge har skjellkledte bein. Både fugl og krypdyr skiller ut nitrogenavfall som tungtløselig urinsyre, mens pattedyrene skiller ut urea. På midten av 1800-tallet ble det oppdaget fossiler av en rovdinosaur (Compsognathus) i litografisk skifer ved Jackenhausen i S-Tyskland. Rovdinosauren hadde gått på to bein, og mange av dem lignet på fugler. I Liaoningprovinsen i Kina har man funnet Confuciousornis som ligner på Archeaeopteryx, og noen av dem som Sinosauropteryx, i slekt med Compsognathus, hadde håraktige fjær. Disse håraktige fjærene hadde til oppgave å isolere for å regulere kroppstemperaturen. Andre rovdinosaurer som er beskrevet er Protarchaeopteryx og Caudipteryx, begge med håraktige fjær.

På samme måte som flaggermus ikke nedstammer fra pattedyrene, så kan vi heller ikke si at fuglene nedstammer fra dinosaurene.

 Jurassick Park filmene gir et feilaktig bilde av hvordan rovdinosaurene så ut.

Skjelett med hule knokler gir vektreduksjon

Flyving er effektiv, men energikrevende og mange tilpasninger til flyving består i å redusere vekten. Fuglene mangler kjever, tenner og halevirvler, og enkelte skjelettdeler har fått redusert størrelse. Skjelettet er hovedsakelig bygget som hos krypdyrene. Bortsett fra hos kiwi og pingviner er knoklene fylt med hule luftrom, kalt pneumatisering, for å gjøre dem lettere. Luftrommene kan stå i kontakt med lungene og luftsekkene. Kraniet består av tynne beinplater. Fuglene har lang bevegelig hals og det er mange halsvirvler/nakkevirvler (11-25), og de har ringvirvel/atlasvirvel og tappvirvel. Halsvirvelen henger sammen med salformete leddflater (heteroceole). Det er ekte ribbein (costa sternales) på brystvirvlene, og et falskt ribbein (costa asternales). Brystribbeina består av to deler bundet sammen med brusk, hvorav den øverste har en beintapp (processus uncinatus). Brystribbeina er forbundet med et stort kraftig brystbein (sternum) med en stor midtkam (carina), som gir enstor festeoverflate for brystmusklene.  Brystbeinet og langsgående midtkam gir feste for kraftige flyvemuskler som drar vingen nedover. Midtkammen er lite utviklet hos fugl som ikke kan fly. Fra brystbeinet (sternum) går ravnenebbeinet (coracoid) over til nøklebeinet (kragebein, ønskebein) (clavicula) og  skulderblad (scapula) via skulderleddet . Hos pattedyr er ravnenebbeinet redusert til en utvekst på skulderbladet kalt ravnenebbet (processus coracoideus). Skulderbladet går bakover langs ryggsøylen og ribbeina. Ryggsøylen har 37-60 ryggvirvler.  

Brystvirvelene (6-10) er lite bevegelige og kan være sammenvokst (notarium). Ribbeina har bakoverrettete utvekster (uncinatutvekster, l. uncinus - krok) slik at et ribbein henger i hop med og overlapper det neste brystbeinet bak. Dette bidrar til stivhet i brystkassen. Dykkende fugl har brystkasse tilpasset å tåle stort trykk, hvor hvert ribbein overlapper de to neste.  De bakerste brystvirvlene, lendervirvler, bekkenvirveler og noen halevirvler er sammen vokst og danner korsbeinet (os sacrum) som danner feste for bekkenet. Bekkenet har et sterkt feste til ryggraden. Ryggsøylen ender nederst i frie halevirvler (4-9) og et halebein fra 4-7 sammenvokste virvler. Halevirvlene/stjertvirvlene er avflatet og henger sammen i bindevevsskiver og halen ender i et halebein (pygostyle) hvor alle halefjærene er festet. Lårbeinet (femur), som peker framover og ligger inne i kroppen er festet i hofteskåla i bekkenet med et lite bevegelig ledd.  Den nedre og fremre delen av lårbeinet som holdes tett inntil kroppen virker som hofteledd.  Lårbeinet er festet til skinnbeinet (tibia) og leggbeinet (fibula), og kneleddet ligger skjult inne i kroppen. Den delen av beinet på fuglen som synes, det lange mellomfotbeinet, kalles tars (tarsus, tarsometatarsus). De to delene av fuglebeinet som er synlig på utsiden av kroppen består av et bakoverrettet ledd tilsvarende ankel hos mennesker, og det nederste beinet som tilsvarer et fotbein. Tarsen kan være naken eller fjærkledd. Siden fuglene beveger seg på bein er en lang hals nødvendig for å kunne hente føde for større fugler. Svømmefugler har svømmehud mellom tærne.  Havsuler og skarv har årefot med svømmehud mellom de fire tærne. Dykkender, søthøns og svømmesnipe har tær med svømmeflik. Sivhøne har ekstra lange tær.

Kraniet består av sammenvokste knokler (tinningbein (temporale), pannebein (frontale), issebein (parietale), tårebein (lacrimale), nesebein (nasale)) som har en rekke luftrom. Kraniet har en nakkeleddknute (condylus occipitales)/kondyle bakerst som er bundet til atlasvirvelen, den første nakkevirvelen i ryggsøylen. Både atlasvirvelen og den neste nakkevirvelen, tappvirvel ( axis), er forskjellig utformet enn de andre nakkevirvlene. Skallen har store øyehuler (orbit).Underkjevebeinet (mandible)  har leddflate mot leddbeinet (quadratum). Leddbeinet står i kontakt med vingebeinet og ganebeinet.  Øreåpningene er små, unntatt hos ugler. Overkjevebeinet (maxilla) og mellomkjevebeinet (premaxilla) går ut i overnebbet bestående av hornstoff (keratin). Ravnenebbeinet (caracoid) er langt og kraftig og henger i ledd sammen med brystbeinet. Skulderbladet (scapula) er langt og tynt. Nøkkelbeinene/kragebeinene (claviculae) er lange, tynne og sammenvokst nederst kalt gaffelbein/ønskebein (furcula). Nøkkelbeinet virker som en fjær mellom skulderbladene og har stor betydning for flyving.

Forlemmene, spesialisert som vinger med muskelfester, har lange overarmer, underarmer  dannet av de to knoklene spolbein og albuebein, og nederst mellomhånd og fingre. Håndbeina som danner den ytterste delen av vingespissen har igjen bare 3 reduserte fingre, hvorav 2 er små, tilsvarende tommel, pekefinger og langfinger.  Tommel og pekefinger kan ha rester av klør. Ett av de små håndbeina, tommelen , danner lillevingen med 3-4 fjær, og som har betydning for aerodynamikken rundt vingen.  Leddet i vingen er konstruert for opp- og nedbevegelser, samt folding av vingen. Proksimalt har overarmsbeinet (humerus) en kraftig utvekst hvor brystmuskelene er festet. Det kraftige overarmsbeinet har en leddkule som ligger i en leddhule dannet fra kobling mellom ravnebein og skulderblad. Ytterst har overarmsbeinet ledd til albuebein og spolbein som danner underarmen.  Albuebeinet (ulna) er mer utviklet enn spolebeinet (radius) og danner underarmsbeinet (antebrachii). Håndroten er redusert. Hånden er smal med 3 fingre (langfinger (tertius), pekefinger (secundus) og tommel (primus)). Til tommelen er det festet tre fjær som danner lillevingen (alula), som brukes til å regulere luftstrømmen over vingen.  Første mellomhåndsbein (metacarpalia) er kort og de to andre er lange. Leddene i hånd og albue er tilpasset påkjenningen når vingen slås nedover når de flyr. Armsvingfjærene er festet til det tykke overarmsbeinet og håndsvingfjærene er festet til fingre og mellomhåndsbeinet.  

 Bekkenet er åpent på buksiden, noe som  er nødvendig for å kunne legge store egg.  Hoften består av 10-23 sammenvokste ryggvirvler (synacrum) som har vokst sammen med hoftebein, sittebein og skambein.  Hoftebeinet/tarmbeinet (ilium) er langt og plateformet. Sittebeinet (ischium), den nedre del av hoftebeinet, er kraftig utviklet. Skambeinet (pubis) er langt og tynt. Skambein, sittebein og tarmbein danner til sammen bekkenbein og møtes i hofteskålen (acetabullum) som har en stor åpning og gir feste til lårbeinet. På baklemmene er lårbeinet (femur) kort og skinnebeinet (tibia) langt og kraftig. Leggbeinet (fibula) er spinkelt. Et lite  kneskjell (patella) ligger på forsiden av kneleddet. I ankelleddet ligger et senebein, og leddet fører over til mellomfotsbeinet (tarsus).  Foten har maksimalt 4 tær, hvor tå nummer 5 med mellomfot er redusert vekk. Mellomfotsbein 2, 3 og 4 er lange og sammenvokst og sammen med ankel danner de tarsen (tarsometatarsus). Dette blir forskjellig fra det man finner hos pattedyr. Tå nummer 1, stortå (hallux) med to knokler vender bakover, tå 2, 3 og 4 vender forover. Tå nummer 3 med 4 knokler er lengst.. Tå nummer 4 har fem knokler. Det er forskjellig antall knokler i hver av tærne.  Klatrefoten hos spetter, papegøyer og tukaner har tå nummer 1 og 4 vendt bakover (zygodactyle). Tretåspett har mistet tå 4.  Fugl som ikke flyr mister tå nummer 1, det samme hos noen svømmefugl. Struts har bare tå nummer 3 og 4.  Fiskeørn har tær med pigger som gjør det lettere å holde fast fisk. Ugler kan flytt tå nummer 4 forover eller bakover.  Hønsefugl kan ha en spore festet til tarsen. Foten består vesentlig av bein, sener og skjellaktig hud, og sammen med et motstrømssystem for blodet tåler beina avkjøling og frost. Foten har et effektivt gripesystem som gjør at sener automatisk trekker seg sammen når fuglen setter seg og griper rundt en kvist og låser tærne. Det hindrer fuglen å falle ned når den sover. Rovfugl har den samme mekanismen når de setter seg på et bytte og låser klørne i et fast grep. Dyr som går på fire bein har tyngdepunktet mellom for- og bakbein, men fugl som skal både gå og fly har tyngdepunkt ved basis av lemmene. Svømmefugl som har plassert beina langt bak på kroppen, noe som gir gode svømmeegenskaper, men gir dårlige gåegenskaper, og fuglene unngår å falle forover pga. lårbeinets plassering. Lom glir ut i vannet og endene vralter på land. Meisene har generelt kort bein, og seilere har ekstremt korte bein. Under flyving trekkes beina inn, men traner og vadere med lange bein har dem stikkende ut bak under flyvingen. Fugler på bakken enten hopper eller går.

   Fugl som lever i trær og busker har føtter som kan gripe rundt kvist og greiner, og disse hopper ofte på bakken. Seilere har alle tærne med klør rettet forover. Svømmende sjøfugl har svømmehud mellom tærne. Årefotinger som sivhøns og sothøns har en flik med svømmehud langs hver tå. 

Fugler sparer også vekt ved e.g. testiklene vokser i størrelse bare i parringstiden, og skrumper forøvrig inn. 

Muskler

De kraftigste flygemusklene, et par brystmuskler sitter ved basis av vingen og utgjør opptil 1/5-del av kroppsvekten, og er festet til brystbeinet (sternum) og en utvidet del av basis av overarmsbeinet (humerus). Vingene slår ned når de store brystmuskelene (sectoralis major) trekker seg sammen. Vingene trekkes opp av sener som går over ravnenebbet (coracoid) i skulderen og er festet til de lille brystmuskelene (sectoralis minor) som ligger nærmest brystbeinet og drar vingene tilbake til utgangspunktet. Hvite muskelfibre i muskler gir rask og kortvarig kraftvirkning og er beregnet på kort og rask virkning.  Tamhøns som er mest tilpasset gåing har bevart store hvite brystmuskler, mens beina  tilpasset gåing har mørke fibre. Tamender har som villender mørke brystmuskler tilpasset til å fly langt. Fett er den mest kompakte lagringsformen av energi og benyttes av trekkfugler. 

Hjerne, nervesystem og sanseapparat

Hjernen er større enn hos krypdyrene og fuglene har 12 hjernenerver/kranialnerver. Storehjernen (cerebrum) med hemisfærene, lillehjernen (cerebellum) og midthjernen (mesencephaclon) med luktlappen (bulbus olfactorius) er store, og kjernen i storehjernen, basalgangliene (corpora striata/corpus striatum), er velutviklet. Hjernebarken er tynn hos fugl, og det er denne delen som blir velutviklet hos pattedyr. Hos fugl og reptiler består telencephalon av nervevevet corpus striatum. Corpus striatum styrer stereotyp atferd som flyving, spising, synging og reproduktiv aktivitet og parringsritualer.  Hos relativt intelligente kråkefugl er en del av hemisfærene kalt hyperstratium mer utviklet. Lillehjernen er et koordineringssenter for bevegelse, balanse, og syn. Luktlappen danner et assosiasjonssenter for synet. Ventrikklen er et lite hulrom. Pallium er tynn. Bakhjernen er velutviklet. Krokodillene har en hjerne som ligner den man finner hos fuglene. Både hos fugl og pattedyr er cerebrum stor i forhold til kroppen. Fuglene har sanseceller på nebbspiss, tunge og føtter, og huden ved basis av fjærene kan registrere vinkelen på fjærene.

Nese og luktorganer

Fugl har nesebor ved basis eller midt på nebbet. Hos kiwi er neseborene ved spissen av nebbet. Luktepitel bare i den bakre delen av nesehulen. Noen fugler har en stor nesekjertel på oversiden ved basis på nebbet og den har en grube langs øyehulen. Denne nesekjertelen er velutviklet hos havfugl og skiller ut salt som tas opp med maten. Luktesansen er velutviklet hos ender, gjess, gribber, kivi  og stormfugler, men generelt er luktlobene i hjernen og luktesansen dårlig utviklet.

Øye og synssans

Synet er den viktigste sansen hos fugl. Øyet er velutviklet, stort, og i den den fremste delen av senehinnen er det en ring med beinplater som hos krypdyrene. Øyet er lite bevegelig, men dette kompenseres av en bøyelig hals som gir et synsfelt på 360o. Siden det er færre muskler til å bevege øynene beveger fugl hodet i stedet.  En plassering av øynene på hver side av hodet gir liten mulighet for binokulært syn men gir et stort synsfelt som er viktig for å oppdage predatorer, mens ugler og andre rovfugl som har behov for god avstandsbedømmelse har begge øyne rettet forover, igjen kompensert ved at halsen kan dreies. Rugda har øynene plassert høyt på hodet og kan  derved se objekter over seg. Hegre som skal fange dyr i vannet svinger hodet fra side til side, og må også ta hensyn til lysbrytning og avstandsbedømmelse under vann.   

På bakveggen av øyet er det en blodrik kam (pecten) som går inn i glasslegemet hvor synsnervene kommer inn i øyet. Iris er farget gul, grønn, blå eller hvit avhengig av art. Netthinnen hos vertebrater har to typer fotoreseptorer (nevroner), tapper og staver.Dagfugler har en netthinne (retina) vesenlig med tapper i stort antall, og nattfugler har flest staver. Stavene i de perifere delene av netthinnen er velutviklet hos nattaktive dyr. Siden tappene sitter til siden for sentrum av øyet, må man i mørke se litt til siden for objektet som skal fokuseres. Tappene har fargete oljekuler. Øyet har mulighet for akkomodasjon hvor muskler, henholdsvis Bruckes muskel og Cramptons muskel, brukes til å fokusere linsen og hornhinnen. Fovea centralis, området i øyet for skarpest syn ligger i en pore i senter av synsfeltet, i makulaområdet i den gule flekk. Den gule flekke inneholder de blåttlys absorberende karotenoidene lutein og zeaxanthin, beskytter mot kromatisk abberasjon og skadelig lys.  Fugl har to lysfølsome synsgroper, fovea, på netthinnen i motsetning til menneskeøyet og andre primater som bare har en.  Fuglene får derved en større del av synsfeltet, 20o, skarpt, ser lettere små bevegelser,  mens mennesker får bare en del av synsfeltet skarpt og blir mer avhengig av å flytte på øyet. Fugl kan ikke bevege øyet i øyehulen, og er avhengig av å flytte på hodet. Ugler ser best i dagslys, kan ikke se i totalt mørke og er også avhengig av god hørsel.

    Fugl har to øyelokk, øvre, nedre, hvor det nedre er mest beveglig. Blinkhinnen er en gjennomsiktig muskel som kan trekkes foran øyet og danner et tredje øyelokk.  Blinkhinnen gir viktig beskyttelse av øynene når fuglene flyr. Hos dykkende fugl har blinkhinnen en tykkere midtre del som er tilpasset å se under vann. Ved øyekroken munner det ut en Hardersk kjertel og en tårekjertel.

Øre og hørsel

Hørselen er velutviklet hos fuglene, spesielt hos ugler. Øret hos fugl består som hos pattedyr av det ytre øret som er en lydledende kanal som fører fram til trommhinnen. Fugl mangler synlig ytre øre, noe som bedrer aerodynamikken og øret er dekket av fjær uten bistråler.  I midtøret med trommehulen er det en stavformet høreknokkel (columella) som overfører lydbølgene, i motsetning til pattedyrene som har 3 øreknokler. Det indre øre med sneglehus (cochlea) er kortere enn hos pattedyr. Lagena i labyrinten er lang og svakt krummet. Øregangen er dekket av fjær.

Mage og tarmkanal

Fugler er herbivore, karnivore og omnivore. Karnivore fugler  finner sitt bytte innenfor de fleste dyregrupper. Fuglene mangler tenner og dette påvirker utformingen av fordøyelsessystemet.  Herbivore fugl spiser frø, frukt, og nektar. Noen er altetende (omnivore/euryfage). Noen har spesialisert seg på en type mat (stenofage). For  å kunne spare vekt har ikke fuglene kraftige kjever, kjevemuskler og tenner. Nebbet er tilpasset type mat fuglen spiser. Fugler må spise mye, så uttrykket "spise som en fugl" om å spise lite er noe misvisende.  På kanten av nebbet hos skjellspisende ender er det horndannelser. Tungen er flat og liten dekket med et hornlag. Maten svelges hel.  Spiserøret (oesophagus) er langt. Spiserøret er hos mange fugl utvidet nederst til en sekkformet kro (ingluvies). Kroen kan virke som en lagringsbeholder for mat, hvor maten delvis fordøyes. Frøspisende fugl kan lagre frø i kroen og spise mye på kort tid. Dette gir mulighet for å kunne trekke seg tilbake til et skjulested, bl.a. om natten,  mens maten fordøyes. Sjøfugl kan frakte mat i kroen over lange avstander.  Hos duene dannes det et sekret, duemelk, dannet fra epitelceller fra kroen, som gis til ungene. Magen er delt i to bestående av en kjertelmage (proventriculus) og en kraftig muskelmage med hornplater kalt krås (ventriculus) som knuser hard mat.  Fisk, insekter og kjøtt er forholdsvis lett fordøyelig i fordøyelsesvæsken, men harde frø må knuses. Kjertlene i kråsen har en horntråd. Hønsefugl og kornspisere eter stein og grus  som samles i kråsen og bidrar til knusingen av maten i tyggemagen. Hos insektspisere har kråsen tynn vegg og mindre muskler. Ugler samler ufordøyde bein og annet materiale i kjertelmagen og som gulpes opp som gulpeboller. Fra magen går maten over i tolvfingertarmen hvor bukspyttkjertel og lever er tilkoblet.  Tynntarmen er lang og endetarmen er kort og munner i en kloakk, sammen med urinveien. Hos spurvefuglene fjerner foreldrene avføringen omgitt av en hinne fra ungene i reiret. Ved overgangen mellom tynntarm og endetarm er det to blindtarmer. Hos planteetere er blindtarmen lang. Fuglene har lever med galleblære og bukspyttkjertel (pancreas). Ufordøyelig materiale som bein, hår og fjær gulpes opp som gulpeboller, f.eks. hos ugler. Fugl som spiser blad er relativt sjeldne. Blad er tungt fordøyelig og krever et lengre tarmsystem. Skogshøns som storfugl og orrfugl spiser  bl.a. furunåler.

Lunger, luftsekker og respirasjon tilpasset stort oksygenbehov

Flyving er energikrevende, produserer varme og krever store mengder oksygen til respirasjonen. Lungesystemet hos fugl er forskjellig fra det man finner hos kryp- og pattedyr. Hos fugl beveger luften i lungene seg bare en vei, i stedet for å pumpe ut og inn. Gassutveksling i en retning og lite restvolum (dødvolum) i lungene gjør det mulig å foreta langdistanseflyving og ved store høyder. Fuglelungene er sammenpresset ved inhalering, hvor luften går i primære bronkier utenom lungene, og greiner seg (sekundære bronkier) til de bakre luftsekkene og utvider seg ved utpust (ekshalering)

Strupehodet (larynx) utgjør den øverste delen av det lange luftrøret (trachea) oppstivet av ringer med brusk eller bein. Nederst deler luftrøret seg i to bronkier (bronchi) som går til hver sin lunge, og ved delingspunktet ligger stemmeapparatet, slik som hos sangfuglene (trakeobronkial syrinx)).  Fuglene har ikke stemmebånd, men det er et stemmeapparat (syrinx) der hvor luftrøret deler seg i to bronkier. Utformingen av stemmeapparatet varierer mellom de forskjellige fugleartene. Hos duer består stemmeapparatet (trakael syrinx) av bruskringer i den nedre delen av luftrøret. Ugler og gjøk har to semistemmeapparater i bronkiene (bronkial syrinx), med litt forskjellig plassering i venstre og høyre bronkie. I stemmeapparatet er det tympaniforme (gr. tympanon- tromme) membraner som kan vibrere og blir styrt av muskler.  Fuglesang kan ha likhetstrekk med talespråk, hvor mange muskelgrupper deltar (e.g. syringealis-  og tracheobronchialis-  ventralis og dorsalis, samt respiratoriske muskler for utpust og innpust (som utvider brystregionen og lager undertrykk) . Utpust gir utpressing av luft gjennom stemmeapparatet og luftrøret. De fleste fuglene synger med åpent nebb, men hos duer med sin kurring har et mer lukket nebb. Lyden (naturens musikk) varierer med frekvens (1-10 kHz),  frekvensmodulering, amplitude, resonans og dissonans.  Noe av sangrepertoaret er medfødt, men må perfeksjoneres ved læring. Legg merke til sangfuglhannene som begynner å synge på ettersommeren, noe som man antar har med opplæring av det nye ungekullet.  Mellom de to bronkiene er det en forbeinet midtsøyle (pessulus). Noen nattaktive fruktspisende (frugivore) fugl (Steatornis) i S-Amerika, med reir i mørke huleganger,  har sonar med klikkelyder fra stemmeapparatet, og bruker ekkolokalisering til å navigere. 

Fuglene har lunger som også virker effektivt ved stor høyde og lavt lufttrykk. Mange fugler har trekk som går flere tusen meter opp fra bakken, og er avhengig av lunger som fungerer godt under slike forhold.

Lungene er mørkerøde og henger fast på ryggsiden i kroppshulen. De har ikke alveoler som hos pattedyr, men et nettverk av rørformete kanaler (parabronkier) med enveis luftstrøm. Bronkiene fortsetter som en kanal (mesobronchus) helt til bakenden av lungene. Ut fra mesobronchus går det ut endobronkier og ektobronkier. Mesobronchus og endobronkiene ender i store luftsekker med tynne vegger. Det kan være opptil 5 luftsekker per lunge, vanligvis 9 luftsekker ialt (2 halsluftsekker, 2 fremre og 2 bakre brystluftsekker, 2 bukluftsekker og 1 sekk mellom kravebeina.  Luftsekkene opptar en stor del av kroppshulrommet og går inn i hule knokler. Det går kanaler fra luftsekkene tilbake til lungene (bronchi recurrentes). Lungene hos fugl er stive og kan ikke endre volum som hos pattedyrene. Lungesekkene virker som blåsebelger som får luft inn i lungene. Dette betyr at all lufta i lungene blir skiftet ut i et åndedrag, i motsetning til oss hvor vi alltid har igjen rester av brukt luft i lungene. Avkjølingen av fuglene skjer gjennom utåndingsluften. Idet luftstrømmen går en vei kan blodstrømmen gå motsatt vei, noe som sikrer et effektivt oksygenopptak.

Hjerte

Fugler har som pattedyr atskilt lunge- og kropps-kretsløp, som disse har hjerte hvor både hjertekammer (ventrikkel) og formkammer (atrium) er fullstendig delt i høyere og venstre. Høyere ventrikkel pumper blod gjennom lungekretsløpet og venstre ventrikkel pumper blod gjennom kroppskretsløpet. Atskilte kretsløp er en fordel hvor kroppen mottar blod med høy konsentrasjon av oksygen (O2), og hvor blod med mye og lite oksygen ikke blir blandet. Gassutvekslingen blir effektiv siden blodet i lungene har lavest oksygenkonsentrasjon og høyest konsentrasjon av karbondioksid (CO2).  De to systemene kan fungere ved forskjellig trykk. Stort behov for energi ved flyging betyr høy tetthet av blodårer med høyt trykk i alle kroppens deler. Lungene har færre blodkar og kan fungere ved lavere trykk. Hjertekjeglen (sinus venosus) inngår i veggen i høyre forkammer. Arteriebue 4 som kommer fra høyre hjertekammer hos krokodillene mangler hos fugl. Aorta er derfor laget av den høyre arteriebue 4 fra venstre hjertekammer. Det skjer ikke noen blanding av vene- og arterieblod. Veneblod fra kroppen går inn i høyre forkammer, videre til høyre hjertekammer og deretter til lungene. Arterieblod fra lungene går til venstre forkammer, derfra til venstre hjertekammer og derfra ut i kroppen. Veggen i venstre hjertekammer er tykkest. Fugl har høy hjerteslagsfrekvens fra 100-1000 slag per sekund. Det er et inverst forhold mellom hjerteslagsrate og kroppsvekt. Erytrocytene i blodet har kjerne og er bikonvekse.

Nyrer og ekskresjon

Nyrene (metanephros) er langstrakte og mørkerøde. De er plassert mot ryggsiden mot virvelsøylen. Nyrene består av tusenvis av nefroner, og urinen dannes ved glomerulusfiltrering.  Urinlederene munner ut i tykktarmen før kloakken. Fugler har ikke urinblære. Fuglene gjør som krypdyrene, er urikotele og skiller ut nitrogen i form av tungtløselig urinsyre som lages i leveren og skilles ut gjennom nyrene.Urinsyren er i en hvit halvfast kolloidal blanding løst i urin. Fugl kvitter seg ofte med avføring for å redusere vekten. Siden urinsyre har lav løselighet i vann er det et velegnet avfallsstoff inne i egg. I kloakken blir vann reabsorbert slik at den utfelte hvitfargete urinsyren skilles ut sammen med ekskrementene og finnes ofte i den ene enden av avføringen. Marine fugl skiller ut salt via saltkjertler over hver av øynene som skiller ut konsentrert natriumkloridløsning gjennom neseborene på nebbet. Effektivt reopptak av vann gjør at fuglene kan spare vekt. Kloakken er delt i tre deler. Bakerst av denne er det en uparret tykk sekk (bursa fabricii) som inneholder lymfefollikler og som lager B-lymfocytter, som ligner på dem i thymus. Jfr. B-celler i immunsystemet (B-bursa), og T-celler (T-thymus). Binyrene (glandulae adrenalis) skiller ut alarmhormonene epinefrin (adrenlin) og norepinefrin (noradrenalin), samt kortisol.

Reproduksjon og kjønnsorganer

I hekkesesongen samles mange fugl i kolonier, spesielt sjøfugl. Samlingen gir bedre beskyttelse mot predatorer og gjør det lettere å finne en partner. Monogami er relativt utbredt blant fugl. Den vanligste formen for polygami er polygyni hvor en hann kopulerer med flere hunner. Kjønnsorganenes vekt er redusert utenom parringsperioden, men utvikles som respons på økt daglengde. Hos hunnen er det venstre ovariet (eggstokken) er mest utviklet, og det høyre er ofte rudimentært. Store egg gjør at overflaten på eggstokkene er drueklaseformet. Den venstre egglederen (Müllerske gang) er mest utviklet. Egglederen åpner seg i en trakt i bukhulen og den bakerste delen av egglederen danner livmoren (uterus). Det legges vanligvis ett egg per dag. Begge testiklene utvikler seg i bukhulen og inntil disse ligger det en bitestikkel (epididymis). Parringsorgan mangler, bortsett fra hos bl.a. struts og andefugler. Penis kommer fra buksiden i kloakken. For fugl som mangler penis krenges kloakken ut, og den presses mot hunnens kloakk. Hunnen kan ha en rudimentært organ tilsvarende  penis (clitoris). Store egg i forhold til kroppsvekten kan bidra til å redusere ruge- og oppfostringstiden. Hos ørn og svaner kan det gå flere måneder før ungene blir flyvedyktige.      Fuglene har ofte kjønnsdimorfi. Hannen kan ha forlengete halefjær, fargerik fjærdrakt eller spesielle huddannelser som hudlapper på hode og hals. Yngelperiode er om våren hvor mattilgangen er størst. Korsnebb (Loxia) kan legge egg på ettervinteren, og både de voksne og de unge lever på fettrike frø fra gran og furu. Keiserpingvin (Aptenodytes forsteri) legger egg og ruger mens det er mange kuldegrader. Fuglene kan ha parringsspill, kurtise- eller beilehandlinger. Revirhevdelse skjer ved sang og angrep på konkurrenter som jages bort.

   Ugler og rovfulger kan ha populasjonssvingninger som er korrelert med smågnagerbestander.

   Hos fugl er hannen homogametisk (ZZ), mens hunnen er heterogametisk (ZW).

Lydytringer - revir og partnervalg

Fuglene har ofte artsspesifikk sang, som viser territorium og dominans. Stemmeapparatet (syrinx) har 7-9 par med sangmuskler som får membraner til å vibrere og bidra til et rikt sangreportoir. Sangfugler hører med til gruppen Oscines. Svaner lager trompetstøt fra luftrøret.  Sangen har forskjellige funksjoner og brukes til å hevde territorium (revir), lokke til seg parringspartner som kjenner igjen sangen, holde fugler sammen i trekk, kontaktlyd og kallesignaler mellom foreldrepar og unger, tiggelyd fra unger og til angstskrik i det øyeblikk en fugl er fanget, alarmskrik for å varsle fare, samt og skjenning- og mobbesang f.eks. mobbing av rovfugl og katter. Skjenningen er artsspesifikk. Skjenning hos bokfinker skjer kortvarig over et stort og variert spektrum fra 500 til 15.000 Hz. Noen er over 29.000 Hz og kan ikke oppfattes av vårt øre. Bokfink setter sammen samme lydtype til en sang, mens gulspurv lager en repeterende sang (teller til syv). Skremselslåten er felles og mange arter reagerer på denne, selv pattedyr som ekorn kan reagere på en panikklåt. Mange av bladsangerne er like av utseende, men har svært forskjellig sang, noe som bidrar til å hindre krysning mellom arter. Myrsanger og rørsanger ser like ut, men har forskjellig hekkebiotop.

    Størrelsen på territoriet varierer, og pardannelsen begrenser tettheten av reir. Kompleks atferd er styrt av fysiologi, gener og omgivelser. Territorial atferd medfører kostnader idet reviret må forsvares med agressiv atferd mot inntrengere. Om våren vil fotoperioden stimulere hormonproduksjonen i skjoldbrukskjertelen som virker på hypofysen med oppregulering av andre hormoner bl.a. testosteron som gir økt vekst av testiklene og mer aggresiv atferd. Et par med svarttrost og måltrost krever et bestemt areal i forhold til artsfrender, men hver art kan godt ha overlappende territorier. Hos jernspurv kan det være flere hanner enn hunner om våren og noen hanner kan bli underdanige sekundære hanner. Stjertmeis lever om vinteren i grupper sammen med ungene, men om våren deles vinterterritoriet.  Om våren flyr hannrugder på trekk morgen og kveld. Straks hannen har funnet en hunn, drar han på nytt trekk for å finne en ny hunn. Under trekket har rugda en karakteristisk pistrende låt. (Jfr. Fuglane av Tarjei Vesaas).

Etter at hannenes vårfuglesang er ferdig følger en periode med mindre sangaktivitet, tiden går med til mating, men utpå forsommeren etter at klekkingen har funnet sted blir det en ny periode med fuglesang. Denne sangen fungerer sannsynligvis som opplæring av fugleungene i reiret, som i en begrenset tidsperiode lærer den artsspesifikke fuglesangen. Fuglene er genetisk predisponert for å lære sin egen arts sang. Fuglungene hører sangen fra sin egen far og andre hanner, og hannene klarer å synge riktig sang et år seinere hvor de ved utprøving tilpasser den lagrete sangen. Selv om hunnen ikke kan synge gjenkjenner hun sangen, spesielt når konsentrasjonen av oksytocin er høy. En art kan ha forskjellige fuglesangdialekter. 

Fugleegg

Modne eggceller hos fugl er meget store og består av en næringsrik plomme som er farget gul eller rød av karotenoider. Etter eggløsning dannes det ikke noe gult legeme som hos pattedyr. Befruktningen skjer i trakten (infundibulum) som legger seg inntil ovariet og tar opp egg som har løsnet. Eggene legges med 1-2 døgns mellomrom og vanligvis om morgenen. Egget gir økt kroppsvekt og det er en fordel å få redusert vekten på dagtid. Et egg legges før det neste anlegges. Hos høne bruker egget ca. 1 døgn på å passere gjennom egglederen vha. peristaltiske bevegelser. Øverst i egglederen omgis egget av eggehvite (albumin). På veien nedover roterer plommen slik at eggehvitestrengen (chalaza) blir spiralformet. I et smalere parti av egglederen over livmoren dannes det to skallhinner i det amniote egget. I livmoren hvor egget hos høne oppholder seg ca. 1 døgn dannes det et skall med kalsiumkarbonat som har en rekke porer. Fargen på skallet varierer avhengig av fugleart. Hulerugere har lysfargete egg, og eggene har kamuflasjefarger for fugl som hekker på bakken. Rugetiden varier fra 12 dager og utover.

Reir med egg

Den enkleste form for reir er en grop i bakken uten noe fyllmateriale. Stormfugl og alkefugl bygger ikke reir, men legger eggene rett på fjell eller bakke. Andre bygger mer eller mindre avanserte reir, noen i hulrom i trær eller jord.  Hettemåker, sothøns, sivhøns, terner, og marine sjøfugl hekker ofte i kolonier. Ravn og rovfugl kan ha reir i bergvegger. Kråker har reir i høye trær, sandsvaler i sandbanker, taksvaler har reir laget av leire, og fuglekonge og bokfink hekker i grantrær. Fuglene forsøker å gjemme reiret. Heilo  og tjeld legger reiret på bakken og kan flytte på steiner og finner strukturer som gjør at reiret ikke skiller seg ut fra omgivelsene. Skjæra bygger et solid kvistreir med tak oppe i et tre. Ringdua har et enkelt kvistreir i et tre. Spurvefugl, trost og finker har et skålformet reir, ytterst med småkvister og innerst med dun, gras, mose og hår. Gjerdesmett og spettmeis har komplekse reir.

Veverfugl har hengende reir. Låvesvaler bygger reir av leire som kleber sammen med spytt. Kullstørrelsen varierer med næringstilgangen. Rugingen starter når alle eggene er lagt. Eggeskallene fjernes for å hindre at reirplassen oppdages av predatorer. Avføringen fra ungene samles i en slimpose som blir fjernet fra reiret. Rovfugl med reir i bergvegger kan fjelles farges hvitt av avføringen, og bidra til oppdagelse av reiret.

Hormonet prolaktin har bevart den kjemiske strukturen gjennom evolusjonen, og finnes hos alle vertebrater. Funksjonen til prolaktin har imidlertid endret seg under evolusjonen. Hormonet deltar i osmoregulering (salt- og vannbalanse), men har hos fugl og pattedyr fått funksjonr i reproduksjonen. Hos fugl kan prolaktin stimulere til reirbygging, ruging og mating av ungene. Dessuten kan prolaktin stimulere epitelceller til å danne duemelk.

Jo mer energi som er lagret i egget deso langer kan utviklingen av ungene skje før de må mates.

Fuglene kan deles inn i grupper etter hvor fort ungene forlater reiret, men det er overganger mellom disse to ytterlighetene:

1) Reirboere (nidokole, l. nidus - reir; colere - bo, være bosatt) hvor ungene fortsetter å bo i reiret etter klekking (altrikial, l. altrix - mater). Eksempler er alle spurvefuglene, ugler og gråtrost hvor ungene er hjelpeløse og uten fjær når de klekkes, og må mates, varmes og beskyttes. Det samme gjelder arter som bygger reir opp trær. Hakkespetter, spurv og skarv klekkes uten fjær, mens meiser og fluesnapper har noen fjær på oversiden av kroppen.

2) Reirflyktere (nidifuge, l. nidus - reir, fugere - flykte) hvor ungene straks forlater reiret (nonaltrikial/precocial/prekokial), ofte i flokk. Disse har kraftige bein med dunkledning f.eks. hønsefugler, og storspove. Det er viktig at alle eggene klekkes samtidig f.eks. ender. Ofte kan fuglen ligge på reiret hele eggleggingsperioden, men det skjer ikke noen effektiv ruging før det siste egget er lagt.

Reirflyktere har synkronisert klekking, og klekkes med tykk dundrakt Ugler og rovfugl klekkes også med tykk dundrakt. Vadefugler befinner seg i reiret en dag. Måkefugler forlater reiret etter en dag eller to.

Rugetemperaturen er nær kroppstemperaturen ved blodfylte områder i buken. Fuglene har fjærløse rugeflekker i hekkesesongen. Fuglene kan plukke av fjær selv eller de kan ramle av. Vanligst er det med en rugeflekk, men måkefuglene kan ha tre rugeflekker.  Begge kjønnene kan ha rugeflekk f.eks. taksvale, hos låvesvale er det bare hunnen som ruger,  men hos svømmesnipe er det bare hannen som har rugeflekk. Rugetiden regnes fra siste egget legges til siste egg er klekt, og dette er nødvendigvis samme egg. Ofte ligger fuglen på reiret før siste egg er lagt. Pingviner lager ikke reir men legger eggene på føttene. Eggene har ofte kamuflasjefarger. Vadefugl har pæreformete egg som ligger med den spisse enden mot hverandre. F.eks. gjør formen på egget fra lomvi at det roterer og ruller ikke ut av reiret. Gjøk er reirparasitter som legger egg i andres reir, ofte spesialisert på en fugleart. Gjøken legger fra 10-15 egg. Det skjer et evolusjonært kappløp mellom vert (vertsfugl) og parasitt (gjøk). Parasitten produserer egg som ligner vertens, mens verten får økt evne til å gjenkjenne fremmede egg. Når gjøkungen klekkes virker de andre fuglungene irriterende på kroppen, og det ender med at de blir dyttet ut av reiret slik at bare gjøkungen blir igjen i reiret til slutt.

    Bakkerugende fugl som rype og heilo kan halte og bruke slepende vinger som avledningsmanøver for å lokke predatorer vekk fra reiret.

   Niko Tindbergen studerte bl.a. tiggeratferd hos fuglunger. Hos mange måker vil måkunger instinktivt hakke mot den røde flekken på undernebbet, som gjør at foreldrene gulper opp mat som de gir til ungene. Instinktiv atferd er genetisk betinget, skjer stereotypt som et fast handlingsmønster og påvirkes ikke av læring. Åpne rødfargete gap kan stimulere fugleforeldrene til mating. Noen typer atferd kan bare bli ervervet på bestemte tidspunkt eller kritiske perioder. I tette fuglekolonier med sjøfugl eller pingviner må foreldrene kunne kjenne igjen avkommet like etter klekking av egget. Konrad Lorenz viste at gjess ble preget på sine foreldre 12-16 timer etter klekking, og Lorenz fikk gjessene preget på seg selv ved å være tilstede i en kort eksponering hvor responsen er langvarig.

   Fugler har evne til å senke kroppstemperaturen ved matmangel og lav omgivelsestemperatur (regulert hypotermi), og fugl kan ha en daglig torpor  hvor senket metabolisme sparer energi.  Muskelskjelvinger gir økt varmeproduksjonog reising av fjærene gir økt isolering. 

Fosterutvikling og ruging

Eggene legges i et reir. Svalene bygger reis av leire og spytt. Eggene ruges av hunnen og eller hannen. Fuglene har ofte en eller fjærløse rugeflekker hvor eggene kommer i direkte kontakt med den varme huden. Rugetiden fra 14. dager hos de fleste, inntil til 2 måneder hos albatross.

Embryo i egget er omgitt av ekstraembryonale membraner som har sin opprinnelse fra kimlag ved gastruleringen, men er ikke en del av embryo. Disse membranene deltar i ernæring av embryo, gassutveksling og fjerning av avfallsstoffer. I et høneegg er det fire membraner: plommesekken, allantoinmembranen, amnion og chorion.  Partiell og discoidal kløyving. Kimskiven, starten på embryo, blir liggende på plommens overside. Plommen som kan rotere i eggehviten omgis av et lag epitel som vokser ut fra kimskiven. Plommen kløyves ikke og omgis av en plommesekk som utvidelse av hypoblastlaget, bestående av endoderm og mesoderm. Plommesekken vokser, omgir plommen og folder seg inn i plommen, på toppen er det en smal kanal som henger sammen med tarmen i embryo. På samme tid lages fosterhinnene amnion, serosa (chorion) og allantois. Amnion og chorion omgir embryo. Vev fra mesoderm og endoderm dannes allantoismembranen som danner en sakk (allantois) som kan lagre avfall under fosterutviklingen. Mesoderm og endoderm utvider seg utenfor embryo og danner en indre amnion og en ytre chorion. Amnion danner en hulrom som omgir embryo. Amnionhulrommet fylles med væske fra amnionmembran og beskytter embryo. Mesodermen og endodermen fusjonerer slik at chorion blir liggende inn mot eggeskallet. Mens amfibiene trenger fuktig miljø for å overleve og reprodusere seg, gjorde det amniote egget det mulig å leve i tørre omgivelser. Embryo utvikler seg i et fuktig miljø på innsiden av et læraktig eller sprøtt kalsiumimpregnert skall som reduserer fordampningen. Skallet er gjennomtrengelig for oksygen og karbondioksid. Egget inneholder næring i en plomme som gjør at embryo kan utvikles til et ferdig individ før klekking.  Iden første tiden får fosteret næring fra plommen. Etthvert som vann fordamper kondenseres eggehviten og den spises gjennom munnen til fosteret ved at det er en forbindelse mellom eggehviten og amnion. Urinsyre og urea dannes i væsken i allantois, men vannet suges opp og urinsyre blir i allantois sammen med fosterhinnene etterlatt i eggeskallet. Allantois virker også som respirasjonsorgan. I den butte enden av egget fjerner eggmembranen seg vekk fra veggen og lager en luftlomme. Med en hvit spiss hornknute på overnebbet, eggtann, hakker fuglungen hull i eggeskallet. 

    Unger som har forlatt reiret er utsatt for predatorer og må lære å finne mat. Meiser, linerle og gråtrost hjelper oppfostringen av ungene i en periode, men det er en interessekonflikt mellom mating av ungene og foreldrenes evne til å overleve. Noen fugl f.eks. knoppsvane holder ungene sammen med foreldrene til neste vår hvor de blir jaget vekk. Lappdykker og toppdykker har ungene på ryggen ved svømming. Det er stor dødelighet blant fuglunger, og mindre enn 10% overlever til kjønnsmoden alder. Det er forskjell mellom arter og kjønn når fuglene er kjønnsmodne. Spurvefugl kan være kjønnsmodne året etter, måker etter tre år, mens alke, lomvi og tjeld hekker etter fire år.

Fugl og habitatvalg

Landskapsendringer og forstyrrelser reduserer fuglebestander - Carsons ”den tause våren”

   Fugl finnes i alle typer habitater. Mange fugler lever i tilknytning til ferskvann i innsjøer, elver og myr,  og mange av disse er trekkfugler. Spover, bekkasiner, grønnstilk, og brushane er tilknyttet myrområder og orrfugl bruker ofte myrer som spillplass om våren.  Norges nasjonalfugl, fossekall, lever i tilknytning til rennende vann. Alkefugl, måkefugl, havsule, albatross, pelikaner og pingviner er fugl tilknyttet sjø og hav, og disse er truet av reduserte fiskebestander bl.a. fiskfangst tilknyttet oppdrettsnæringen.  I tilknytning til åker, eng og kulturlandskap lever stær, spurv, lerke, fasan, vipe, svaler, åkerrikse og gulspurv. I gammel skog lever storfugl, tretåspett, lappmeis, lavskrike og hønsehauk. På trestammer søker trekryper og spettmeis etter mat. Jerpe lever i blandingsskog ofte tilknyttet et vannsig, og flyr sjelden langt etter at den er blitt jaget opp. Munk og hagesanger lever i fuktig løvskog.  I høyfjellet lever fjellrype og snøspurv, og lenger ned finnes lirype, lappspurv, heipipelerke, og heilo. Det finnes en rekke domestiserte former av duer, og duavl var en av Darwins inspirasjonskilder i tanken om evolusjon. Dueslag er bur eller små hus for bruk av duer til mat (fjørfe), eller som brevduer. Avføring fra duene ble brukt til gjødsel, jfr. hønsegjødsel.

   Landskapsendringer og bruk av plantevernmidler og beiset såkorn har redusert mange fuglebestander. Giftstoffer som DDT, DDE, PCB, dioksin, kvikksølv og rester av plantevernmidler  akkumuleres i næringskjedene og i fugl. Grøfting av myrer, utfylling av deltaer, skogsdrift på spillplasser, og ødeleggelse av rasteplasser er en trussel mot mange fuglearter. Det samme gjelder ukontrollert jakt, blyhagl og fangst av kramsfugl. Oljeutslipp dreper mange sjøfugl. Den siste geirfuglen ble drept på Island i 1844. Noen arter tilpasser seg byområder som svarttrost, blåmeis, kjøttmeis og rødstrupe. Måker og kråker lever gode dager på søppelfyllingene.  Kanadagås kom fra N-Amerika til Europa, til Oslo i 1936 og Trøndelag i 1958. Siden det ikke jaktes på kanadagås blir den lite sky, og sammen med gjess skaper den problemer på grassletter ved badestrender.  I Norge er Valdakmyrene i Finmark, Fokstumyra på Dovre, Øra ved Fredrikstad og Nordre Øyeren viktige fugleområder. Fugler som var tilpasset gamle driftsmetoder i landbruket forsvinner f.eks. åkerrikse. Planting av Eucalyptus i S-Europa gir færre klekkeområder. Slangeørn (Circaetus gallicus) som lever av slanger og firfisler og munkegribb (Aegypius monachus) er truete fuglearter, sammen med hubro, snøugle og vandrefalk. Fasan ble satt ut i Norge ca. 1870, men strenge vintre har begrenset videre utbredelse. 

Aristoteles delte fuglene inn etter ernæring, hvilken biotop de holdt til i, atferd og bevegelse, for eksempel bading i sand eller vann.

I grenseområder mellom arter kan det dannes hybrider mellom underarter og det kan være gradvis forandring av karakterer.

Fugler og kulturhistorie

Ordspråk

En svale gjør ingen sommer. Aristoteles.

En fugl i hånden er bedre enn ti på taket.

Du kan ikke hindre sorgfuglene å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge reir i håret ditt. Kinesisk ordtak.

Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket og la kråka ta deg. Hilsen i gammel minnebok.

Det er for seint å stenge buret når fuglen er fløyet. Ivar Aasen.

Spurv i tranedans.

Enhver fugl synger med sitt nebb.

Fuglen har fløyet.

En fremmed fugl.

Løse fugler.

Det smaker av fugl.

Hverken fugl eller fisk.

Har hørt en fugl synge.

Å gå på limpinnen. (limpinne til fangst av småfugl) 

Det er etter regn at fuglene synger. Bjørnson

Ugler i mosen. jfr. Ulve i mosen (Jørgen Moe)

Dum som en gjøk (egentlig er ikke gjøken så dum, men meget smart)

Gjør som gjøken og legger egg i andres reir.

O du som metter liten fugl. Bordvers

Det nytter ikke at gjøre som Strudsen og putte Hodet under vingen ... Thomas Krag. Gunvor Kjeld, Gyldendalske Bokhandel. Nordisk Forlag 1910, s. 131.

Svalestjert = snippkjole

det er ingen Sjeldenhed tidligt om Vaarmorgnerne at høre Aarfuglen spille ved Christiania, naar man staaer paa Agershuus eller Tøienhaven; udover mot Frogneraasen, Grefsenaasen og Ryenbjergene hører man den da stedse i godt Veir. P Chr Asbjørnsen,i Naturhistorie for Ungdommen (1840).

Evolusjonsspørsmål: «Hva ble utviklet først, høna eller hønseegget»

«Å ha lagt egget» = å ha gjort noe skikkelig dumt.

Fugler og mytologi

Fugl føniks fra gresk mytologi om en fugl som gjennomgår sykluser med liv, gå opp i flammer og gjenoppstå fra asken. Tilsvarende anqa i arabisk mytologi.

Hugin og Munin Odins ravner i norrøn mytologi

Ibisstork i egyptisk mytologi.

Påskeharen legger påskeegg (litt uvanlig biologi)

Stork og barnefødsler (litt uvanlig biologi).

Klok ugle. 

Sanger om fugler

Smaa-Sporven gjeng i Tune og tippar Korn og ribbar Straa og hev så god ein Une og lær aat Katten graa. Pip, pip, det so seg lagar alle Dagar, at Monsemann meg jagar, men kan meg aldri faa. Sporven, Haugtussa,  Arne Garborg. Une = fornøyd og glad.

Lille måltrost, lille måltrost hvorfor er du så glad ? Jo fordi jeg har rede som ingen vet av. Langt inni skogen den grønne.

 

Alle fugler små de er kommet nu tilbake Gjøk og sisik, trost og stær synger alle dage. Lerka jubler høyt i sky, bringer våren hit på ny. Frost og snø de måtte fly, her er sol og glede !

Blomster hvite, gule, blå titter opp av uren. Nikker nå så blidt de små etter vinterluren. Skog og mark i grønne skrud…

 

Og vesle lerka, ho hev det so, at finn ho ein tuvetopp fri for snjo, så kved ho i med sin gladaste song, så trur ho på vår med ein einaste gong. «Å hei! å hi! å tiriliti». Per Sivle.

En Vildand svømmer stille Ved Øens høie Kyst; De klare Bølger spille Omkring dens rene Bryst. Søfuglen. Johan Sebastian Welhaven.

Jeg gikk en tur på stien Og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien. En gjøk som gol ko-ko. «Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ro, ko-ko»….

Jeg spurte om dens make og om dens eget bo. Den satt der oppå grenen og kikket ned og lo. Ko-ko…Vi bygger ikke rede, vi har hjem vi to. Fru Spurv er mor til barna vi galer kun ko-ko.

Fuglenes systematikk og taksonomi

Teksten hentet fra fugl

Tilbake til hovedside

Publisert 14. jan. 2019 09:44 - Sist endret 15. apr. 2020 10:50