Irrigasjon

Kunstig vanning, irrigering. Kontrollert tilførsel av vann til planter innen landbruk og hagebruk i områder hvor det er mangel på nedbør. Irrigasjonsvann blir hentet ved å pumpe opp grunnvann. Vannet fra elver blir oppsamlet i dammer og blir via kanaler ledet kontrollert ut i landbruksområder. Med dammene får man kontroll over flom og sesongvariasjoner i vannføringen, men lokalklimaet blir påvirket.  

I mange områder er vann en begrensende vekstfaktor, og opptil 70% av alt ferskvann som benyttes av mennesker brukes til ”kunstig vanning” av planter. Vann kan bli pumpet opp  fra grunnvannsreservoirer, eller komme fra oppdemte elver, vann, diker og kanaler. Alt vann inneholder noe salt, og over lang tids irrigasjon og stor fordampning (evaporasjon)  i tørre områder gir det økt saltinnhold i jorden, en salinisering (irrigasjonsalinitet) som etter hvert gir saltstress, og gjør at man ikke kan dyrke saltfølsomme planter (glykofytter), men bare halofytter.  Dryppvann via tynne slanger nær planterøttene gir mer effektiv bruk av vannet enn vannspredere og sprinkleranlegg. Som en bieffekt kan oppdemt vann bli brukt til oppdrett av karpefisk, men i tropiske områder skaper igjengroing med vannplanter og flytebladplanter, samt opphopning av slam problemer. Rent ferskvann er en begrenset ressurs, og det er ufornuftig å bruke det til vanning av gressplener.

Miljøkonsekvenser og økologiske katastrofer

Utpumping av grunnvann kan medføre at bakkenivået synker og setningsskader på bygg og anlegg oppstår. Det  har skjedd og skjer i flere av verdens storbyer. Grunnvannsreservoarer tømmes.  Aralsjøen er et klassisk eksempel på hva som skjer ved ikke bærekraftig irrigasjon. Aralsjøen var før 1950-tallet en av verdens store innsjøer, og som får tilførsel av de to elvene Syr Darya (Jaxartes), med kildeutspring i Tian shen i Kirgisistand,  og  Amu Darya (Oxus) som kommer fra Pamirfjellene i Tadsjikistan. Begge disse elvene har i flere tusen år vært fundament for landbruk og siviliasjon i området. Omårdet ligger i tilknytning til det gamle området Sogdia hvor de snakket iranske språket sogdiansk. Her gikk Silkeveien fra Kina til Middelhavet,  med karavaneruter nord eller sør for Taklamakan-ørkenen  til Kashgar via byer som Samarkand, Bukhara i Usbekistan, videre sør for Kaspihavet til Bagdad og Palmyra. 

I ønske om å øke avlingene i Sovjetunionon ble elvevann brukt i stor skala til irriasjon, blant annet for å bli selvforsynt med bomull. Karashikanalen, Bhukarakanalen, Karakumkanalen, i den svarte ørken Kara Kum via Kara Kum-kanalen,  og den røde ørken Kyzal Kum, med resultat at Aralsjøen mistet 90% av sitt opprinnelig areal og ga en økologisk katastrofe for menneskene som var avhengig av Aralsjøen som vannkilde og fiskeri. Resultat ble ørkenspredning, sandstormer og økt saltinnhold i jorden. Aralsjøen hadde i utgangspunktet relativt høyt saltinnhold og når vannet fordamper øker saltinnholdet, og blir liggende igjen som et saltbelegg som vinden sprer utover.  Aralsjøen er nå delt i den lille Nord-Aralsjøen i Kaakhstan som man forsøker å berge, og den store større Sør-Aralsjøen Usbekistan. I Kazakhstan er ca. 1/3 av landbruket avhengig av irrigasjon.

Landbruk i området nær ekvator gjør at man kan høste opptil tre avlinger i året, forutsatt at man har nok vann. Imidlertid blir det enorm fordampning fra oppdemt vann i det varme klimaet. Slam som føres med elvevannet fyller igjen demninger og krever oppmudring. Flytbladsplanter i elver og dammer gir økologiske endringer. Vann som ikke tørker ut gir oppformering av parasitter som gir sykdom, hvor fler bruker snegl, fisk og andefugl som mellomverter. 

Spesielt har dyrking av bomull til klesindustrien drevet grovdrift på vannressursene. Vanningsanlegg kan lett forstyrre lokale hydrologiske sykluser.

Oppdyrking av prærien i Nord-Amerika på 1930-tallet ga miljøkatastrofe med erosjon, sandstormer, og med tilhørende tørke ble resultatet som beskrevet i  John Steinbecks bok  Vredens druer.

Elvekulturer

De første store menneskekulturene har sitt opphav i tilknytning til store elver som Nilen, Eufrat og Tigris, den gule flod (Huang He), og Yangze.

Professor Terje Tvedt har i boka Nilen - historiens elv redegjort glimrende for hvilken betydning Nilen med dammer, kanaler og irrigasjonsanlegg har og har hatt for utviklingen i Egypt og oppstrømslandende (Etiopia, Sudan, Uganda), både kulturelt og politisk, i fortid og nåtid. Boka anbefales sterkt, det samme gjør de andre bøkene Tvedt har skrevet om bistandspolitikk, spesielt i Afrika, samt om historieløse, naive, selvgode og kunnskapsløse politikere som har vært med på kriger både her og der, og som tror Norge er en "humanitær stormakt", "fredsmegler", ofte leder av "giverlandsgruppen". 

Natrium adsorpsjonsratio

Natrium (eng. sodium) adsoprsjonsratio (SAR) er en av mange faktorer som blir brukt som mål på saltinnholdet i irriasjonsvann hvor mengden natrium (Na+), kalsium (Ca2+) og magnesium (Mg2+) i millimol per liter (milliekvivalenter per liter) inngår: Kalsium og magnesium bidrar til flokkulering av leirpartikler, og som derved påvirker permeabilitet og jordstruktur

\(SAR = \sqrt{\frac{[Na^+]}{[Ca^{2+}]+[Mg^{2+}]}}\)

Ved flerårig av bruk av irrigasjonsvann med høy SAR vil bidra til at natrium bytter ut kalsium og magnesium på jordkolloidene. Imidlertid vil mengden fosfat og kalium i jorden også bidra til effekter, sammen med beiting og landbruk.

Tilbake til hovedside

Publisert 16. jan. 2017 16:01 - Sist endret 30. okt. 2020 12:51