Vekstfaktorer

Faktorer som i samspill påvirker vekst og utvikling. Vekstfaktorene kan deles i 1) Ytre fysisk-kjemiske miljøfaktorer.  2) Ytre biologiske faktorer. 3) Indre biologiske faktorer.

Intensitet og konsentrasjon av vekstfaktorer gir vekselvirkning , og kan finnes i minimums-, optimums- , maksimums-, eller luksuskonsentrasjoner. For høye konsentrasjoner av vekstfaktorer kan gi skadelige og toksiske effekter med giftvirkning. Mangel på en vekstfaktor kan gi synlige mangelsymptomer eller skjulte. Alt levende liv utveksler stoff og energi med sine omgivelser målt som flukser, dvs. hvor mye stoff som passerer per areal- og tidsenhet.

Ytre fysisk-kjemiske miljøfaktorer.

En stabil ytre faktor er tyngdens aksellerasjon som i planter gir gravitropisme.

Klimafaktorer:

1) Elektromagnetisk stråling  som UV, synlig lys, infrarød varmestråling.

2) Temperatur

3) Vind som gir avkjøling via påtvunget konveksjon (varmestrømning), og senker tykkelsen på grenselag rundt planten.

Stofflige faktorer 

1) Konsentrasjonen av karbondioksid (CO2), oksygen (O2) og vanndamp i luft (H2O). Sistnevnte målt som relativ fuktighet, vanndamptrykk, vanndamptrykkdefisit, eller duggpunkttemperatur.

2) Jorden og dens matriks: opprinnelsesmateriale til jorden, mineralinnhold, størrelsesfordeling av jordpartikler, porøsitet og luftkanaler og oksygen (redokspotensial i jord), pH og bufferkapasitet, innhold av organisk materiale, vanninnhold. Høy pH gir vanskeligheter med opptak av jern (Fe). pH påvirker i hvilken form karbondioksid finnes: CO2, eller hydrogenkarbonat (HCO3-), eller karbonat (kalsiumkarbonat, CaCO3).

3) Grunnstoffene i jord og atmosfære hvorav noen er et absolutt krav for å kunne fullføre livssyklus. Slike nødvendige grunnstoffer (makro- og mikronæringsstoffer) har en spesifikk funksjon i metabolismen og kan ikke erstattes av andre grunnstoffer. I tillegg finnes det noen nyttige grunnstoffer som bedrer veksten hos enkelte plantegrupper (natrium, silisium, kobolt). Noen har betydning for veksten hos dyr (natrium, selen, jodid).   Nitrogen og fosfor er to grunnstoffer som ofte virker som en begrensende faktor for vekst av planter eller alger.

Ytre biologiske faktorer

1) Samvirke med andre organismer og artsfrender i konkurranse om lys, plass og næringsstoffer.

2) Sykdomsfremkallende (patogener) organismer: viroider, virus, fytoplasma, bakterier og sopp, samt parasitter (nematoder).

3) Beitende dyr (herbivore) som insekter og plantespisende pattedyr.

4) Mikroorganismer i jorden som deltar i nedbrytning av organiske stoffer og som kan leve i rhizosfæren hvor rothetta skiller ut rotslim med karbohydrater.

5) Mutualisme og symbiose. Ektotrof og endotrof mykorrhiza på røttene. Nitrogenfikserende prokaryoter og aktinobakterier.

Indre biologiske faktorer

Arvelige egenskaper for eksempel fenotypeplastisitet og evne til adapasjon,  klimarase (økotyper, proveniens), forsvar, immunitet  og resistensgener.

Vekstfaktorer og reseptorer

Vekst

Vekst er økning i stoffinnhold og biomasse. Vekst kan gi økt celleantall, økt cellevolum, med streknings- og tykkelsesvekst. Vekst kan angis som kilo tørrstoff per dekar på et angitt tidspunkt.

Produksjonsfaktorer og økonomi

Både økonomi (gr. nomos - lære) og økologi har forstavelsen øko (gr. oikos . hushold) og kan ha noen likhetstrekk innen terminologi. Produksjonsfaktorer (vekst-, innsatsfaktorer) representerer ressurser. Produksjon vil si å omsette produksjonsfaktorer til produkter (biomasse (cellulose, stivelse, protein, fett), frukt, frø, biokjemikalier), en form for verdiskaping. Fotosynteseprodukter som lagres i form av stivelse i plastider eller opplagsnæring i margstråler, rotstokker eller frø fungerer som kapitalEtterspørsel etter ressurser kan være større enn tilgangen, noe som gir ressursknapphet. Vekst kan bli begrenses av produksjonsfaktorene (Liebigs minimumslov) og loven om avtagende merutbytte. Det er forbruk av vann i planteveksten, og planter har forskjellig vannutnyttelseseffektivitetSukkulenter er tilpasset å spare på vannet. Hos løvfellende trær og frø spares ressurser gjennom vinteren, inntil produksjonsforholdene bedrer seg. Organismene har forskjellig ressurseffektivitet (e.g. næringsutnyttelse) og ressursflyt (fluks, strøm av stoff (massestrøm) og energi (energistrøm) via en fast beholdning). Vegetasjonen anvender forskjellige metoder eller "teknologier" for å kunne utnytte ressursene mest mulig effektivt. Plantene investerer i bladerog skuddvekst (produksjonsmidler, innsatsmidler, infrastruktur). Ledningsvevet virker som transportmiddel. Produksjonfaktorene virker som et tilbud, og skaper etterspørsel. Ressurser skaper konsum..  Ressursallokering vil si at plantene flytter fotosynteseressurser til stedet som gir størst mulighet for overlevelse og reproduksjon. For eksempel vil mangel på vann, nitrogen eller fosfor gir økt rotvekst og redusert skuddvekst. Biolgisk nitrogenfiksering, mykorrhiza og lav representerer en  bytteøkonomi. Karbondioksid er en av innsatsmidlene hvor det skjer en strøm (fluks) inn i bladene, og CO2 blir deretter assimilert i fotosyntesen, presentert som fotosyntesens behovsfunksjon (etterspørselfunksjon) og forsørgerfunksjon (tilførselfunksjon). De vanligste responskurvene for respons versus innsatsfaktor ligner Monod-kurver eller Michaelis-Menten-kurver og nærmer seg en assymptote, men kan også være sigmoide.

Tilbake til hovedside

Publisert 8. mars 2017 09:20 - Sist endret 25. okt. 2018 09:47