Bevaringsbiologi

Bevaringsbiologi - "Conservation biology". En del av biologien som tar for seg hvordan man kan beskytte og opprettholde biodiversiteten (artsmangfoldet) for andre organismer i en tid hvor mennesket påvirker, endrer og ødelegger stadig flere økosystemer. Faget omfatter bl.a. økologi, biogeografi, økonomi, filosofi og antropologi. Restaureringsøkologi tar for seg hvordan man på faglig grunnlag kan foreta istandsetting og gjenoppbygging av ødelagte økosystemer.

Bevaringsbiologi - anvendt økologi

Vi opplever i dag en biodiversitetskrise med tap av genetisk mangfold og variasjon hos mange planter og dyr, og en rekke arter er utrydningstruet. Biodiversiteten er en viktig del av bevaringsbiologien. Fra de fiskerike sjøene nær ekvator, Tanganyika-, Victoria- og Malawi-sjøen er det en gradient med minskende artsantall til de store sjøene i N-Amerika og videre til Store Bjørnsjø i Kanada.   I Victoria-sjøen forsvant en tredjedel av cichlide-artene ved innføring av nilabbor. Grunnet menneskelige inngrep skjer det tap av økosystemdiversitet. Edward O. Wilson påpeker mennesket som biofil - vår tilknytning til naturen og alle former for liv. Wilson har laget The Hundred Heartbeat Club, listen over arter med færre enn 100 individer på jorda, og det er ikke mange hjerteslag for disse artene er utryddet. På denne listen står bl.a. Javaneshorn, Kinesisk elvedelfin, Filippinsk ørn, og Hawaiikråke. For truete arter må også habitatene beskyttes. Det er alltid konflikt mellom husdyr i utmark og rovdyr. Bern-konvensjonen er en avtale om vern av europeiske arter av ville dyr, planter og deres levested. Dette innebærer nasjonale forpliktelser for ulv, bjørn, gaupe, jerv, åkerrikse, dverggås m.fl. Bonn-konvensjonen er en global avtale som skal gi beskyttelse av ville dyr og deres trekkveier som krysser nasjonale grenser. Avtalene klargjør ansvaret nasjonene har for truete arter og bevaring av disse.  Det skjer uregulert jakt på neshorn fordi neshorn brukes som potensmiddel, eller som knivskaft i Jemen. Elefanter jaktes pga. støttennene med elfenben. Trofejakt, galleblære fra bjørn, “bushmeat” som er kjøtt fra primater, elefanter og maurslukere, som spises av lokalbefolkning og blir servert på restauranter er eksempler på trusler. World Conservation Union (IUCN) har en rekke bevaringsbiologiprosjekter. Rødslisteartene kommer fra IUCN Red list of threatened species, og direktoratet for naturforvaltning (DN) lager Norsk rødliste.  Konvensjon for handel med truete arter (Convention on International Trade of Endangered Species of Wild Flora and Fauna (CITES)) ble undertegnet av 160 land i 1975 og skal hindre salg av truete arter og produkter fra disse. Hvem eier de ville dyrene ? Dette har ført til konflikter f.eks. store elefantflokker i Afrika.

Man har i de seinere år funnet at det er to arter elefanter i Afrika: Savanneelefant og skogselefant som lever i regnskogen.

Det finnes både global og lokal utryddelse (ekstinksjon), og i tillegg finnes mange uoppdagete arter. Bevaringsbiologen har estetiske, etiske og moralske aspekter. Mange legemidler har sin opprinnelse i planter. Planten Catharanthus roseus på Madagaskar har gitt opphav til midler (vincristin og vinblastin) som brukes mot Hodgkins sykdom og barneleukemi.

   Ifølge Konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder skal nasjonene ifølge artikkel 11 “fremme gjeninnføring av opprinnelige arter av vill flora og fauna der dette kan bidra til bevaring av en truet art”. Reintroduksjon av ulv i Norge er et resultat av dette.  Bever (Castor fiber) er en semiakvatisk herbivor med bred flat skjellhale og som døde ut i mange europeiske land, men har nå spredd seg. Det samme gjelder bestanden av havørn (Haliaetus albicilla) hvor reetablering på norskekysten ga individer ble satt ut på øya Sky i Skotland i 1975.

Ingen art, ved siden av beveren, kan påvirke sine omgivelser i så stor grad som mennesker. Bevaringsbiologi er biologien til populasjoner i nedgang. Mange arter er sjeldne og i små populasjoner, men individantallet kan øke etter forstyrrelser i økosystemet.  At en art har sjelden forekomst betyr ikke nødvendigvis at den er utrydningstruet. Endemiske arter er sjeldne med liten lokal utbredelse. Problemet med små bestander og minimum levedyktig populasjon er innavl, tilfeldig genetisk drift og stokastisk variasjon i demografi. Man må opprettholde genetisk variasjon for at det skal skje videre evolusjon. Innavl gir redusert fertilitet med lave fødselstall og høye dødstall f.eks. i den sør-skandinaviske ulvestammen og hos gepard.  Jo flere heterozygote loci desto større er sannsynligheten for en levedyktig populasjon. Endringer og forstyrrelser i miljøet og habitatfragmentering som gir mindre leveområder gjør det nødvendig å etablere beskyttede områder (reservater), refugier og korridorer mellom habitater.

   Artsdiversitet følger ofte av økosystemdiversitet. En genetisk homogen bestand er  sårbare for raske endringer i omgivelsene og er lett utsatt for katastrofer. Arter som er sjeldne på et sted kan være  vanlig på et annet. En art blir lettere truet av utryddelse hvis den bare finnes på et lite geografisk område (endemisme). Jo mindre bestand besto mer sannsynlig for utryddelse ved tilfeldigheter.  Den siste geirfugl (Pinguinus impennis), en alkefugl, ble utryddet i 1844.

   Åkerrikse (Crex crex) holder til i slåttenger med høyt gras og i  kornåkre, men introduksjon av slåmaskin, sirkelslått og moderne jordbruk gjorde at åkerrikse har blitt en sjelden fugl. Sektorslått i stedet for sirkelslått kan være et tiltak som kan redusere at morfugl og unger blir tatt av slåmaskinen.  Bevaringsbiologene kommer med forslag til tiltak for å  redusere mulighetene for tilfeldig utryddelse av arter, opprettholde høy genetisk diversitet for å motvirke innavlsdepresjon, ha buffere mot forstyrrelser slik at forstyrrelsene ikke ødelegger habitatene. Kanter og korridorer gir mulighet for migrasjon  mellom habitater.

    Har man observert en art i nedgang kan man starte med studier og artskrav og årsaker (hypoteser) til nedgang. For hver hypotese kan man liste opp prediksjoner som kan brukes til å designe eksperimenter som vil vise den mest sannsynlige årsaken til nedgang i bestanden. Disse resultatene kan brukes til bevaringstiltak.

  Habitatfragmentering   og habitatødeleggelse via skog- og landbruk, veier, toglinjer, kraftlinjer, boliger og industri bryter opp store områder i mindre isolerte leveområder. Habitatene minsker i størrelse, blir mindre heterogene. Det blir reduserte korridorer og striper med naturlig vegetasjon, samt større avstand mellom habitatene. Habitatfragmenteringen gjør at små populasjoner har vanskeligheter med å finne parringspartnere og ved innavl skjer det innavlsdepresjon når to individer med tilnærmet lik genotype parrer seg med hverandre. Fragmenteringen kan vanskeliggjøre migrasjoner ved endringer i klima. Kanteffektene blir også redusert.  Habitatfragmentering kan føre til kjeder og spiraler av utryddelser. Hvor stort må et habitatfragment være for å opprettholde en populasjon ? Man må identifisere hva  som begrenser en utrydningstruet bestand. Skog er biotop for mange arter. Avskoging gir økt næringsinnhold i bekker, elver og vann, utlekking av næringsstoffer og økt erosjon. Skogen gir mindre flom, reduserer effekten av snøras, og beskytter mot erosjon, gir skygge og avkjøling. Truete arter kan overleve i beskyttede områder, nasjonalparker og naturreservater drevet etter prinsipper for funksjonell økosystemforvaltning. Utrydningstruete arter i norsk natur er snøugle, fjellrev, ulv og bjørn. Ved sekundær ekstinksjon kan det skapes brudd i naturlige næringskjeder.

Etthornet neshorn (Dinoceros unicornis) som lever langs elvekantene i lavlandet i Himalaya er truet av utryddelse, men det lever individer i Chitawan National Park i Nepal og Kaziranga National Park i India. Etthornet neshorn har høy genetisk variasjon, lang generasjonstid, ca. 12 år, og får en kalv ca. Hvert 4. år. Javaneshorn (Rhinoceros sondaicus) har to populasjoner i henholdsvis Vietnam og V-Java. Andre neshornarter er sumatraneshorn (Dicerorhinus sumatrensis) og svart neshorn (Diceros bicornis) i Afrika, hvitt neshorn med en sørlig rase Cerathotherium simum sinum , og en nordlig rase Caeratotherium simum cottori.

Amerikansk bison (Bison bison, am. Buffalo)) på prærien i USA ble slaktet i enorme mengder av nybyggerne, men også for å tvinge vekk indianerne. Nå er det igjen en liten bestand.  Den europeiske bison, visenten (Bison bonasus) er delvis utryddet og finnes nå stort sett bare i zoologiske hager.

Skal en art overleve må populasjonen være stor nok til å hindre innavl og på lang sikt må det må kunne skje evolusjon uten genetisk drift. Sannsynligheten for utryddelse øker med reduksjon i habitatstørrelse og individantall. Det kan oppstå flaskehalser i populasjonen. Med bevaringsbiologiske virkemidler kan en populasjon reddes ved kunstig å tilføre individer til populasjonen eller sørge for immigrasjon fra hovedkildepopulasjonen. Introduksjon øker den genetiske variasjonen, men en ulempe er at lokale tilpasning (adapsjon) forsvinner (utkrysningsdepresjon).

Deler av teksten hentet fra Økologi

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:10 - Sist endret 7. feb. 2019 15:26