Hud

Huden er kroppens største organsystem. Kroppen hos dyr er dekket av et beskyttende integument som deltar i beskyttelse, støtte og bevegelse (l. integumentum - dekke).

Hud/integument - beskyttelse og gassutveksling

Oppbygning

Huden er kroppens største organsystem. Kroppen hos dyr er dekket av et beskyttende integument som deltar i beskyttelse, støtte og bevegelse (l. integumentum - dekke). Integumentet kan inneholde beskyttende skjoldstrukturer. Ytterst har huden en epidermis (overhud), bestående av lag med celler (keratinocyter) dekket av døde keratinocyter.  Hos invertebrater kan epidermis bestående av ett cellelag være dekket av en ikkecellulær kutikula. Leddyrene skiller ut en beskyttende kutikula.  Bløtdyr har en bløt epidermis med slimkjertler, og muslinger skiller ut et skall bestående av kalsiumkarbonat. Fisk er dekket av tannlignende skjell, og fisk og rundmunner produserer slim fra kjertler. Blekksprut har et mer komplekst integument bestående av kutikula, epidermis, bindevev og celler med lysreflekterende celler (iridocyter). Hos ledddyrene virker integumentet også som et ytre skjelett. Kutikula har ytterst en tynn epikutikula og innerst en tykkere prokutikula bestående av lag med kitin og protein. Kutikula kan være bløt og føyelig, eller kan innsettes med kalsiumkarbonat (kalsifisering) og bli hard som hos krepsdyr. Hos insekter blir kutikula hard (sklerotisering) ved at protein bindes sammen i et proteinkompleks kalt sklerotin. Ved hudskifte hos leddyr deles cellene i epidermis og det skilles ut enzymer som bryter ned det meste av prokutikula, og stoffene blir absorbert. Under den gamle kutikula blir det dannet en ny epikutikula og prokutikula.

   Hos vertebratene har huden ytterst en flerlaget epidermis (overhud) dannet fra ektodermen. Overhuden har 10-30 cellelag med epitélceller, i motsetning til tarm og respirasjonskanal som har bare ett epitelcellelag. Innenfor epidermis er det en tykkere dermis (lærhud) dannet fra mesodermen. Dermis inneholder hårfollikler, muskler, nerver, svette- og oljekjertler samt blodkar. I hele hånden er det svetteporer i stort antall, og er man nervøs kan det resultere i et ganske bløtt håndtrykk og klamme hender. 

    Innenfor dermis er det en underhud, et subkutant lag/hypodermis med bindevev med fettvev og blodkar. Hos mennesker er det ytterst i epidermis et hornlag (stratum corneum) og et indre basallag (stratum basale/germinativum). Hornlaget består av døde epitelceller som ikke lenger har kontakt med blodkapillarene, og erstattes med celler som kommer fra dypere ned i epidermis og forskyves utover. Hornlaget er tynt hos amfibier hvor et svampaktig dermis inneholder slimkjertler. Hornlaget kan fortykkes til klør, hover, fjær eller hår. Hornlaget blir spesielt tykt på kallus eller forsåler hos pattedyr. Hos pattedyrene gir huden opphav til klør, finger- og tånegler, og huden kan skille ut melk i pattene.

    Cellene innerst og nederst i epidermis kalles basallaget og her deler cellene seg aktivt. Mens cellene modnes  skyves og beveger seg utover danner de et fibrøst protein kalt keratin som erstatter cytoplasma, og deretter dør cellene. Prosessen kalles keratinisering. Keratin er et uløselig protein og gir en fleksibel mekanisk styrke og diffusjonsbarriære. Når cellene når fram til hornlaget er de døde, og slites av og erstattes kontinuerlig.  Lærhuden (dermis/corium/cutis) består av tett fibrillært bindevev av kollagenfibre og ligger innenfor basallaget. Det er dette som kan garves til skinn. Lærhuden gir styrke og fleksibilitet, inneholder blodkar som gir næring til hud og reseptorer for smerte, berøring og temperatur. Hvordan lærhuden er festet til underhudsfettet kan man se på et stykke bacon.

 

   Hårfolliklene har sitt utspring i lærhuden. Nerveenden stopper i den øverste delen av lærhuden med blodårer, samt svettekjertler med åpning til overflaten. Sensoriske reseptorer kalles Picinske korpuskler.   Innenfor lærhuden er det hos fugl og pattedyr et subkutant vev bestående av fettvev som isolerer mot lav temperatur.  Termoregulering skjer ved isolering, hår, fjær, og fettvev. Kulde gjør at huden hever hår og fjær som kan fange isolerende luft. Muskelskjelvinger i huden kan gi økt varmeproduksjon (termogenese), eller det kan være brunt fettvev i nakken og mellom skuldre. Vann overfører effektivt varme og marine pattedyr har et tykt isolerende lag med spekk som gjør at kroppstemperaturen allikevel kan være fra 36-38oC.

    Huden kan også inneholde hudskjelett med plater og skjell, og i tillegg blodkar, nerver, glatt- og tverrstripet mukulatur. Beinplater dannes i dermis som fantes hos panserhaier, og hos nålevende stør. De mer fleksible skjellene hos fisk utvikles fra dermis, og skjellene får årringer ettersom alderen øker.

Epitel på ytre og indre overflater inneholder reseptorer som kan motta ytre signaler som lys, trykk, og kjemisk påvirkning. Huden skiller ut limstoffer, og stoffer brukt til markering av revir, gåspormerking, og kan inneholde gift til forsvar mot predatorer.

   Oljekjertler har utførselvei og tømmes via korte kanaler ut i hårfollikler. Sebum (l. sebum - talg) er en blanding av voks og fett som danner en ytre vanntett og beskyttende barriære som hemmer vekst av bakterier.

   Huden står i direkte kontakt med det ytre miljø med vannfluks, varmestrømning (konveksjon), varmeledning (konduksjon) og varmeutstråling. Hos ektoterme dyr (krypdyr, amfibier) vil kroppstemperaturen avhenge av de ytre omgivelsene. De varmes opp av sola og  trenger mindre aktiv metabolisme. Poikiloterme (gr. poikilos - varierende) har kroppstemperatur som varierer med omgivelsene. Endoterme dyr (pattedyr,fugl, bier, møll) har stabil kroppstemperatur selv om den ytre temperaturen varierer. Krever høy metabolisme, men gir mulighet for nattaktivitet. Ektoterme dyr kan også varmes opp av sola. Homeoterme har konstant kroppstemperatur. Hvor mye av blodstrømmen som går til hud og indre organer kan reguleres. Når muskler i blodkarveggen slappes blir det økt rørdiameter og økt blodstrøm (vasodilatering), huden blir rød og varm og avgir varme.  Når musklene i blodkarveggen trekker seg sammen blir diameteren og blodgjennomstrømningen mindre og huden blir hvit. I kontakt med snø eller kaldt vann  reduserer varmetapet i beina med en motstrøms varmeveksler hvor arterier og vener ligger ved siden av hverandre. Varmt blod i arterier overfører varme til kaldt blod i venene. Humler og bier med høy temperatur i flyvemuskler kan fjerne varmen med et lignende motstrømsprinsipp. Svetting og bading avkjøler huden. Svettekjertler er styrt av nervesystemet. Svette etterlater et saltbelegg når vannet fra svetten har fordampet.

 

Hos mennesket er huden glatt over det meste av kroppen unntatt i håndflatene hvor det er folder og linjer som man kan se når man lukker hendene. Disse linjene er basis for spåkoner som Aspår i hendene@, måler lengden av Alivslinjen@ og forteller deg hvordan det vil gå deg i livet. Selvsagt bare humbug, men noen vil bedras, andre betrakter det som morsom ufarlig underholdning på linje med å Aspå i kaffegruten@ (fra tiden før kaffetrakter). Hos unge mennesker er huden spenstig med elastisk bindevev som raskt trekker huden på plass hvis man klemmer den sammen f.eks. på håndryggen. Det er elastiske fibriller i øre- og nesebrusken. Det er elastiske fibriller i underhuden som gjør at huden kan skyves fram og tilbake.  Hos eldre er denne spensten og elastistiten dårligere, og det blir aldersrynker når huden mister kontakten med det underliggende vev. Sol, vær og vind kan også framkalle rynker. Huden i håndflaten og under føttene kan bli hard og få træl hvis man bruker hendene til hardt kroppsarbeid, samt går barbeint. Vår hånd har lik konstruksjon som dyrenes føtter og i hendene kan vi se de evolusjonære restene fra tråputer, men med større avstand mellom dem sammenlignet med en dyrepote.

Hudfarge og pigmenter

Lærhud og overhud kan inneholde pigmenter i pigmentceller. Fargene kan virke som advarselsignal eller tjene som kamuflasje. Strukturfarger, ofte skinnende metallisk blått, skyldes refleksjoner av lyset i overflaten, bl.a. interferens, og spredning. Fargene kan også skyldes pigmenter i spesielle celler kalt kromatoforer. Blekksprut har spesielle kromatoforer med pigmentkorn omgitt av muskelceller som kan trekke seg sammen og gir derved raske fargeendringer. Kameleoner har greinete pigmentceller som kan endre farge etter omgivelser, men kan også endres ved sinnstemning e.g. aggresjon. Gule or røde farger skyldes karotenoider i celler kalt xanthoforer, og disse pigmentene hentes vanligvis fra planteriket. Gule farger hos bløtdyr og leddyr kan skyldes pteridiner eller ommokromer, bl.a. pteridiner hos veps og sommerfugl. Melaniner gir svarte og brune farger. Albinisme skyldes mangel på enzymet tyrosinase som danner forkomponent for melanin, hvor recessive homozygoter får hvitt hår, hvit hud og rosa pupiller.   Iridoforer inneholder krystaller med puriner bl.a. guanin og gir sølvmetallaktig refleksjon. Hos mennesker er det pigmentceller (melanocyter) i lærhuden basallaget som inneholder melanin.

    Bar hud hos mennesker blir beskyttet mot UV-lys ved at hornlaget i epidermis blir tykkere og det dannes melaninpigmenter som en UV-skjerm. Beskyttelsen er ikke perfekt og mye sollys gir en tørr, rynkete og læraktig hud som eldes før tiden. Solforbrenning av huden gjør at ødelagte celler skiller ut histamin som får blodårene til å utvide seg og huden blir rødfarget. UV-lys og solforbrenning av huden kan utvikle seg til hudkreft. Malignt melanom er en letal hudkrefttype som utvikles raskt. Vi trenger imidlertid sollys på huden for å kunne lage vitamin D, og mindre mengder sollys på huden er nødvendig og  har en rekke positive virkninger, bare det ikke overdrives og man unngår forbrenning.

Sykdommer og skader på hud

Eksem (dermatitt), allergisk kontakteksem, psoriasis, akne (kviser), brennkopper (impetigo), vannkopper, vorter (vortevirus), elveblest (utricaria), pigmentalbinisme, solbrenthet, trøskesopp (Candica albicans) i munn og skjede, fotsopp (Epidermophyton, Trichophyta), mensurarr, hodelus (Pediculus humanus capitis), skabbmidd (Sarcoptes scabiei), flatlus (Pthirus pubis).

Teksten hentet fra dyrefysiologi

Tilbake til hovedside

Publisert 14. jan. 2019 10:17 - Sist endret 14. jan. 2019 10:17