Vegetasjonsområder på Jorden

Jorden delt inn i plantegeografiske områder (biogeografi). Jordens vegetasjonsområder danner biomer.

Klimaregionene bestemmes ut fra middeltemperatur, nedbør, hav og havstrømmer, vindretning og relativ fuktighet. Minimumstemperaturen er den enkeltfaktoren som er mest begrensende for planters utbredelse. Eksempler på klimasoner er:

Polar - lav temperatur, humusrik jord, permafrost og solifluksjon (jordflyt).

Boreal - Kalde somre, lange vintre, podsol, råhumus og barskog.

Kontinental - Kald vinter, varm somme, steppe og ørken.

Kald temperert - Kald kort vinter og  løvfellende trær.

Varm temperert - Sommerregn.

Middelhavsklima - Vinterregn, varm tørr sommer, sklerofyllarter og frostfølsomme planter.

Tropisk/ekvatorial - Eviggrønne tropiske regnskoger, mangler årstidsvekling og savanner.

 Regnskog finnes i et belte rundt ekvator mellom 10o nord og sør for ekvator hvor nedbøren er rikelig og jevnt fordelt over hele året. Regnskogen har mange arter i et komplisert økologisk samspill. Vegetasjonen danner flere sjikt, det øverste laget av høye trær. Det er lite humus i jorda som ofte er typen lateritt. Omtrent alt organisk strøfall er omsatt og mineralene finnes bundet i vegetasjonen. Epifyttene i skogtaket kan ha tørketilpasset utseende og C4-metabolisme. Bladene er ofte helrandete, læraktige og med dryppspiss. Palmene har pantropisk utbredelse.

Beveger man seg vekk fra ekvator kommer man til grassletter kalt savanne. På savannene vokser gras og halvgras, ofte C4-planter, sammen med Acacia-trær. Interkalære meristem gjør at plantene ikke skades  kraftig ved beiting. Området er karakterisert av en eller flere tørketider, varmt klima og stor fordampning. Plantene kan være tilpasset brann ved å ha underjordiske stammer og røtter som ikke skades.  I områder med lite nedbør får man prærie (U.S.A.), pampas (S-Amerika) eller steppe (Asia). 

Middelhavsklima finnes mellom 30-40 o nord og syd for ekvator. Lite nedbør (250-900 mm år-1) faller i perioden november-april på den nordlige og mai-oktober på den sydlige halvkule. Middelhavsklima gir en tilnærmet lik vegetasjonstype med eviggrønn tørketålende krattvegetasjon med sklerofyllblad, tykk kutikula, optimal bladvinkel, effektiv stomatakontroll og tykt grenselag. Eksempel på sklerofyllvegetasjon er Eucalyptus (Myrtaceae) og arter inne Proteaceae.  Eucalyptus er vanlig i områder med middelhavsklima. Noen planter overlever tørketiden som frø, andre som geofytter med underjordiske lagringsorganer. Andre overlever som sukkulenter.  Bladsukkulenter finnes i familiene bergknappfamilien (Crassulaceae) og ananasfamilien (Bromeliaceae) og andre eksempler på bladsukkulenter er Agave og Aloe.  Stammesukkulenter finnes innen kaktusfamilien (Cactaceae) og vortemelkfamilien (Euphorbiaceae). Artemisia, Cistus, Phlomis fruticosa er eksempler på planter med malakofyll dvs. bløte hårete blad, og når tørken blir kraftigere lages mindre blad, eldre blad kastes av og tilslutt er det bare igjen små bladprimordier.  Australia har store områder med forvitret jord med lavt næringsinnhold. Australia atskilte seg tidlig fra Gondwana og har gjennom evolusjonen vært lenge isolert.

 I det afroalpine beltet vokser Senecio og Lobelia-arter. De kan være konstruert som bladrosetter som beskytter mot kulde ved at bladene folder seg sammen. Plantene kan stå i tette grastuer, rosetter eller være beskyttet av gamle visne blad. Ved sørlige og nordlige vendesirkel er det ørken områder. Plantene viser her ekstrem tørketilpasning.

Mangroveskog finnes i tidevannssonen i tropiske og subtropiske områder. Mangrove trenger avsetninger av sedimenter og finnes ved elvemunninger i brakkvann. Relativt få plantearter (ca. 50 bl.a. Avicennia, Sonneratia og Bruguiera) er tilpasset livet som mangroveskog. Mangrove er tilpasset å respirere i anaerobt  miljø ved ånderøtter som vokser opp over vannoverflaten. Bladene er tykke og læraktige, slik man finner for planter med liten vanntilgang på grunn av saltinnholdet i vannet. Plantene må kunne leve på et ustabilt underlag og ha velegnede spredningsenheter (diaspor). Rhizophora har stylterøtter slik at deler av underlaget kan forsvinne uten at det får for store følger.

Etter savannene følger den tempererte sone. Beveger man seg videre nordover følger det boreale barskogsbelte og arktisk tundra med stadig økende tilpasning til kulde, snø og kort vekstsesong. På den sørlige halvkule har man ikke taiga og tundra.

   Biodiversiteten er korrelert med evapotranspirasjon. Det er høyest produktivitet nær ekvator og det er korrelasjon mellom primærproduktivitet og antall arter. Spesielt artsrike områder er Amazonas, mellom-Amerika, Østre Middelhavet, Kapplandet, Madagaskar, SV-Australia og Filipinene. Kreta har ca. 1650 plantearter med ca. 10 % endemisme. Kappfloraen som er et blomsterelement i S-Afrika har høy grad av endemisme og en sklerofyllvegetasjon kalt Fynbos med mange arter innen Restionaceae, proteafamilien (Proteaceae) og lyngfamilien (Ericaceae).

Ørken

Ørken og tørt klima inngår i en subtropisk klimatype. Ørken utgjør 30 % av jorda og er områder som mottar mindre enn 100-250 mm nedbør pr. år. Ørken er et kvalitativt begrep som sier noe om produktivitet og morfologien til vegetasjonen. I ørken er netto primærproduksjon mindre enn 300 g tørrvekt m-2 år-1. Noen av de arktiske og alpine strøk og noen havområder kan defineres som ørken. Plantene i slike områder kan klassifiseres som 1) de som unngår tørke og 2) de med ekstrem tørketoleranse. Ørkenplantene har en fotosyntesekapasitet på 25-60 μmol CO2 m-2 s-1, en lysmetning ved 1500 μmol m-2 s-1 og et temperaturoptimum på 25 -40 oC.

Tundra

Tundra karakteriseres av et ekstremt fysisk miljø med kort og kald vekstsesong,  og lange og kalde vintre. Jordtemperaturen kommer sjelden over 5 oC. Jorda over permafrosten tines om sommeren og fryser om vinteren. Planter som ikke tåler de endringer i jordstruktur (frostheving) dette medfører er dårlig tilpasset. Plantene  kan satse på en liten rot som gjør at de flyter (fjelltettegras (Pinguicula alpina)), en elastisk pelerot med stor strekningsstyrke  (fjellsmelle (Silene acaulis)), eller ettårige røtter (duskull Eriophorum angustifolium).  Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) kan tåle meget lave vannpotensial -4.4 til -5.5 MPa.

    Jorda kan være oversvømt hvis permafrosten hindrer drenering, men kan også være tørr sandjord på vindeksponerte steder med lite nedbør. Xeromorfe karakterer vil gi fortrinn i en arktisk ørken. Røttene hos plantene som vokser på tundraen vokser ved lave temperaturer og næringsopptaket kan skje  helt ned til 0oC. Arktiske og  alpine planter har høyt forhold:  biomasse under jorda/biomasse over jorda (f.eks. 6/30). Røttene på tundraplanter er langlivet og de økonomiserer med investeringene i karbon og mineralnæring. Arter som danner kloner dominerer, hvor eldre røtter gir bidrag til de yngre generasjonene i klonen. Næringselementer kan resirkuleres meget effektivt mellom de forskjellige delene av planten. Tundraen dekker ca.17 % av jordas landareal.

Tilbake til hovedside

Publisert 23. jan. 2018 13:56 - Sist endret 23. feb. 2021 13:46