Biom

Biom - Et av de sentrale og regionale terrestriske økosystemene, bestemt ut fra klima (spesielt temperatur og nedbør) og jordbunnsforhold, samt biomer i limniske og marine økosystemer bestemt av saltholdighet, temperatur og næringstilførsel. Den største økologiske enhet, karakterisert av en særpreget vegetasjonstype, med planter eller alger og tilhørende tilpasset dyreliv. De marine biomene omfatter hav (tidevanns-, pelagisk- bentisk- og abyssal-sone),  korallrev og estuarier.

Jordens  dyre- og plantegeografiske områder er biomer  hvor vegetasjonen og planter danner hovedstrukturen: skog, buskvegetasjon, grassletter (stepper (Asia), prærier (Nord-Amerika), pampas (Sør-Amerika), ørken, og  tundra. De akvatisk biomene,  limnisk og marint,  med tilhørende makroalger, mikroalger, plankton, blågrønnbakterier, anaerobe fotosyntetiske bakterier), innsjøer, elver, elvedelta, estuarier, våtmarksområder, samt det akvatiske dyrelivet. . Vegetasjonsområdene er bestemt ut fra breddegrad (Arktis, boreal, temperert, subtropisk, tropisk), høyde over havet og årstidsvariasjon i fuktighet og nedbør. Jorden kan også inndeles i økosoner: bl.a. Neoarktis (N-Amerika), Neotropisk (Sør-Amerika), Panama (Mellom-Amerika), Afrotropisk (Mellom- og Sør-Afrika), Paleoarktis (Skandinavia, Europa, Russland), Arktis og Antarktis, Australia, Oceania og Madagaskar, Sahara-Arabisk (N-Afrika, Arabiske halvøy og Midt-Østen), Orienten (India og SØ-Asia), Sino-Japan (deler av Kina og Japan).

En arts utbredelse er avhengig av det evolusjonsbiologiske spredningspotensial, samt abiotiske og biotiske omgivelsesvariable. Artsfordelingen følger biogeografiske mønstre. Den britiske naturviteren Alfred Russel Wallace (1823-1913) laget en biogeografisk faunaskillelinje, Wallace linjen (Sarawak linjen) som går mellom Borneo og Sulawesi, og følger stredet mellom Lombok og Bali, og gir et skille mellom den vestlige økosonen i Asia med elefanter og tigre og den østlige økosonen Australia  med kakaduer og kenguruer. Sarawakloven sier at artene lever i tid og rom sammen med andre arter Wallace gjorde feltarbeid sammen med Henry Bates i Brasil og Malaysia-arkipelet (Indonesia og Malaysia),  og er kjent for uavhengig av Darwin å ha kommet fram til evolusjon gjennom naturlig seleksjon. Wallace var var også sosialaktivist, var opptatt av kriminalomsorg, prediket om krigens og rustningskappløpets meningsløshet, om kapitalismens miljøødeleggelse og kolonialisme.

Biomer - biogeografi

Biogeografi er studiet av hvordan plante- og dyreartene er romlig og geografisk fordelt på landskap og kontinenter. Biogeografien støtter opp om evolusjonsteorien, med kreasjonisme ville artene vært like på alle kontinenter.  Den geografiske fordelingen av organismer danner et mønster som er dannet fra kontinentaldrift, spredningskorridorer og klimaforandringer. Nye isolerte vulkanske øyer blir invadert av arter fra nærmeste fastland. Ved migrasjon til nye habitater (leveområder) skjer det en adaptiv evolusjon og som et respons på et nytt miljø skjer det en divergering fra den opprinnelige populasjonen. Darwin oppdaget hvordan nebbformen hos finkefugl endret seg i kjeden av Galapagosøyer. Noen organismer er kosmopolitter og finnes over hele jordkloden f.eks. bregnen einstape (Pterdium aquilinum) som spres med jordstengler og må ha sin opprinnelse fra et felles kontinent. Noen arter er endemiske med et lite utbredelsesområde f.eks. på øyer som Kreta og Madagaskar. Madagaskar ble skilt fra Afrika for 160 millioner år siden og fra India for 80 millioner år siden.  På Madagaskar lever det en rekke primater som lemurer og  indrier. I Malawisjøen var det 500 cichlide-arter, som imidlertid ble truet ved utsetting av nilabbor. Naturlige habitater på små øyer er mer sårbare for invaderende arter sammenlignet med kontinenter.

 Et landskap er et stort område bestående av forskjellige økosystemer.  Biomer er hovedtyper av økosystemer som omfatter store geografiske regioner. Tundra, taiga, barskog,  temperert regnskog, temperert løvskog, tempererte grassletter, tropisk regnskog, savanner, chaparral og ørken er eksempler på biomer. Biomer er et stort område med relativt likt klima, plante- og dyreliv. Biomene tilsvarer omtrent klimasonene og klimaregionene bestemmes ut fra middeltemperatur, nedbør, hav og havstrømmer, vindretning og relativ fuktighet. Minimumstemperaturen er den enkeltfaktoren som er mest begrensende for planters utbredelse.

    Evolusjonshistoriske røtter fra kontinentaldrift og store biogeografiske regioner påvirker fordelingen av arter. Biogeografi sier noe om fordeling av arter i fortid og nåtid. Wallace oppdaget at plante- og dyrelivet var rikere i tropene. Små øyer med geologisk og geografisk isolasjon langt fra land har færre arter enn øyer nær kontinenter. Dyre- og planteliv på øyer langt fra kysten er ofte forskjellig utviklet sammenlignet med nærmeste kontinent. Isolasjon gir rask evolusjonsforandring. Kontinentenes plassering gir endrete spredningsruter via landbroer. Samme art som befinner seg på to atskilte kontinenter utvikler seg i forskjellig retning. Isbreer kan danne barriærer for videre spredning og migrasjon, men gir også mulighet for refugier. I Norge er det mange arter som har bisentrisk fordeling, hvor Nunatak-teorien forklarer denne fordelingen ut fra isfrie områder under istiden som ga relikter.  Etter at isen trekker seg tilbake blir det immigrasjon til de ledige nisjene.  Forekomst og fordeling av arter påvirkes av fødsels- og dødsrate, samt immigrasjon og emigrasjon. En skog har flere økologiske nisjer sammenlignet med en ørken, grasslette eller fjellvidde.

Klimaregioner bestemmes ut fra middeltemperatur, nedbør, hav og havstrømmer, vindretning og relativ fuktighet. Minimumstemperaturen er den enkeltfaktoren som er mest begrensende for planters utbredelse. Eksempler på klimasoner er:

Polar - Lav temperatur, humusrik jord, permafrost og solifluksjon.

Boreal - Kald sommer, lang vinter, podsol, råhumus og barskog.

Kontinental - Kald vinter, varm sommer, steppe og ørken.

Kald temperert - Kald kort vinter og  løvfellende trær.

Varm temperert - Sommerregn.

Middelhavsklima - Vinterregn, varm tørr sommer, sklerofyllarter og frostfølsomme planter.

Tropisk/ekvatorial - Eviggrønne tropiske regnskoger, mangler årstidsveksling og savanner.

Jorda kan ifølge Wallace deles inn i seks biogeografiske soner: Paleoarktis (Eurasia) med Asia og Europa som også inneholder Norge, og nær til denne er Neoarktis (N-Amerika, Canada og Grønland). Afrotropisk (Etiopisk) dekker Afrika sør for Sahara, Orientalsk (India, Filippinene, og Indonesia), Neotropisk (S-Amerika) og Australia.

Tropisk regnskog

Tropisk regnskog er eviggrønn, meget artsrik og finnes i S-Amerika, Sentral-Amerika, Afrika og SØ-Asia  i et belte rundt ekvator mellom 10o nord og sør for ekvator hvor nedbøren er rikelig og jevnt fordelt over hele året. Nedbør fra 2000-4500 mm per år og ofte daglig nedbør. Det er høy temperatur og relativ fuktighet, og i monsumområder er det kraftig regn i perioder. Døgnet består av ca. 12 timer dag og 12 timer natt. Om natten lager frosk og sikader et komplekst lydbilde.  Regnskogen har mange arter, spesialister i et komplisert økologisk samspill. Vegetasjonen danner flere sjikt, det øverste laget er av høye trær. Det er lite humus i jorda som ofte er typen rødfarget lateritt. Omtrent alt organisk strøfall er omsatt og mineralene finnes bundet i vegetasjonen. Sopp resirkulerer raskt det organiske  strøfallet.  Epifyttene i skogtaket, orkidéer, bromeliaceer og lianer,  kan ha tørketilpasset utseende og CAM-metabolisme. Bladene er ofte helrandete, læraktige og med dryppspiss for regnvannet. Fiken gir frukt til aper og fugl.  I regnskogen på Ny-Guinea har seksuell seleksjon hos paradisfugl gitt spektakulære fjærformer og farger. Det kommer lite sollys ned i skogbunnen. Etter en forstyrrelse tettes løvtaket raskt igjen. Høy transpirasjon fra vegetasjonen kan gi tåkeskyer. Tropiske områder har ikke blitt påvirket og forstyrret av istider. Planter i tropiske områder er selvinkompatible hermafroditter og flesteparten blir pollinert av flaggermus, kolobrier, bier, sommerfugl, fluer og trips. Høy genflyt gir stor genetisk variasjon. Blå, svart og rød frukt blir spredd med fugl, og gnagere og maur er sekundære spredere. Plateformete utvekster fra basis av stammen (brettrøtter) gir økt stabilitet for høye trær.  Det er mange fytofage (herbivore) insekter i tropiske strøk. Årsaken til at det er så mange insektarter i tropene skyldes langvarig stabilt miljø, liten temperaturvariasjon, spesialisering, konkurranse, predasjon og parasittisme. Verdens største bille (Titanus giganteus) med lengde 17 cm finnes i S-Amerika.  Fuglevingmøllen Thysania agrippina har et vingespenn på 25 cm lever i Mellom- og Sør-Amerika  og den store vepsen (Pepsis heros) finnes i tropiske strøk. Forskjellige typer åmeklubbesopp (Cordyceps) som lever på insektlarver er vanlig utbredt. Grupper av store dyr er sjeldne i den tropiske regnskogen, unntatt sjimpanser.     Tropisk regnskog utgjør store produktive arealer, sammenlignet med korallrev og estuarier som også er produktive, men utgjør et lite areal. Havet er også produktivt, men det er lite produksjon per arealenhet.

Tåkeskog

Tåkeskog er en type tropisk regnskog i høyereliggende områder hvor vann som fraktes gjennom trærne kondenseres på utsiden av bladene og danner tåke. Tåkedråpene drypper ned langs dryppspisser på blad. Den store fuktigheten gir et spesialtilpasset dyre- og planteliv, med gode vekstforhold for epifytter og trebregner. Boojumtre (Fouquieria columnaris) i familien Fouquieriaceae, orden Ericales, er semisukkulenter  med spesielt utseende, og som blant annet vokser på den Californiske halvøy, vestkysten av Baja California og i Sonora-ørkenen i Mexico. . Boolumtreet utnytter tåke som en vannkilde. 

Tropisk tørkeskog

 Tropisk tørkeskog finnes i India (teakskog), Mexico, Thailand og Brasil, og vegetasjonen går inn i hvile i tørkeperioden. Nedbøren er fra 1500-2000 mm per år. 

Temperert regnskog

Temperert regnskog finnes langs NV-kysten av N-Amerika, SØ-Australia og sørvest i S-Amerika. Det er fra 2000-3800 mm nedbør i året. Milde vintre, kald sommer og det er ofte tåke. Vanlig arter er western hemlock (Tsuga heterophylla), douglas (Pseudotsuga menziesicii), sitkagran (Picea sitchensis), western red cedar (Thuja plicata), rødor (Alnus rubra), kjempepoppel (Populus trichocarpa), storbladlønn (Acer macrophyllum), vinlønn (Acer circinatum). Det er en rik epifyttvegetasjon med mose, lav og bregner og er et rikt økosystem.

Løvskog

Temperert løvskog har varme somre og kalde vintre og fra 750-1260 mm nedbør. Det organiske innholdet i jorda er høyt. Eik, lønn, hickory er vanlige løvfellende trær, og det er blandingsskog med løvtrær og bartrær. Finnes i N-Amerika, Florida, New Zealand, og sentraleuropa. Det er to hovedsjikt: trær samt busker og urter.

Det kan være høye konsentrasjon av aluminium i jorda.

Løvskog finnes i tre hovedtyper: Vanlig løvskog med hardføre treslag som bjørk, or, rogn og osp. Varmekjær løvskog (edelløvskog) med ask, alm, hassel, spisslønn, svartor, lind, sommereik og vintereik. Fjellbjørkeskog med bjerk og vier.

Grassletter

Beveger man seg vekk fra ekvator kommer man til grassletter. Gras har interkalære meristemer og tåler derfor godt beiting og grasbranner. Gras er de vanligste artene på jorda.   Savanner er grassletter i Afrika med store herbivore, store predatorer, insekter, maur, termitter. På savannene vokser gras og halvgras, ofte C4-planter, sammen med Acacia-trær. Savanner kan deles inn i høygrassavanner med mannshøye gras, kortgrassavanner og tornebusksavanner.  Graset gror etter regntiden og det er stor migrasjon av dyr. Området er karakterisert av en eller flere tørketider, varmt klima og stor fordampning. Plantene kan være tilpasset brann ved å ha underjordiske stammer og røtter som ikke skades. På afrikanske savanner er det et rikt dyreliv med flokker av beitende antilope, zebra, giraff, hyener, gnu, og predaterende løver og gribber.

Tempererte grassletter

Tempererte grassletter med lite nedbør finnes som  Puszta i Ungarn, pampas i Argentina og Uruguay, stepper i Russland og prærie i N-Amerika. Det finnes lite trær og busker og området er utsatt for tørke og brann. Grassletter kan være omdannet til landbruksjord. Det tibetanske fjellplatå med tørre grassletter ligger i regnskyggen av Himalaya og har spesielle dyr som jakokse, tibethesten kijang, tibetrev og svartleppepica

På sentralasiatiske grassletter lever mongoliagaseller. Grasstepper i Australia har akasie- og eukalyptustrær med dyr som pungbjørn, emu, papegøyer (kakduer, undulater), latterfugl, vombat, punggrevling, pungspringspissmus, pungmus, og krageøgle. På slutten av Mesozoikum var Australia en øy, en tidligere del av Gondwanaland, og har gjennom geologiske tidsperioder var evolusjonæt  isolert. Australia har store områder med forvitret jord med lavt næringsinnhold.

 På regnsiden av Himalaya kommer det store nedbørsmengder som danner utgangskilde for store elver som Indus og Bramaputhra. På sletter med elefantgress (Mischantus) som vokser seg meget høyt lever indiske elefanter og tiger. Hindutrappe (Ardeotis nigriceps) har spesiell flyveatferd over det høye graset. . Store skogsområder i Europa og N-Amerika er blitt hugget ned, jorda har blitt dyrket og resten har blitt grassletter og lyngheier utnyttet til beitemark. 

Middelhavsklima

Middelhavsklima finnes mellom 30-40 o nord og syd for ekvator. Lite nedbør (250-900 mm år-1) faller i perioden november-april på den nordlige, og mai-oktober på den sydlige halvkule. Middelhavsklima gir en tilnærmet lik vegetasjonstype med eviggrønn tørketålende krattvegetasjon med sklerofyllblad, tykk kutikula, optimal bladvinkel, effektiv stomatakontroll og tykt grenselag. Noen planter overlever tørketiden som frø, andre som geofytter med underjordiske lagringsorganer. Andre overlever som blad- eller stammesukkulenter.  Artemisia, Cistus, Phlomis fruticosa er eksempler på planter med malakofyll dvs. bløte hårete blad, og når tørken blir kraftigere lages mindre blad, eldre blad kastes av og tilslutt er det bare igjen små bladprimordier.

    Middelhavsklima finnes på vestsidene av kontinentene i deler av  Chile (matorral, jaral), California (chaparral), V-Australia (mallee) og S-Afrika (fynbos, renosterveld), og middelhavslandene (maquis, maki, machia, garrigue, phrygana, batha) på kalkstein. Eviggrønne dominerer på næringsfattig jord, og det kreves energi for å lage nytt bladverk. Urtene er ofte aromatiske puteplanter eller sukkulenter som gir gunstig grenselag og vannforhold. Vanlige arter i middelhavslandene er oliven (Olea europaea), jordbærtre (Arbutus unedo), spansk einer (Juniperus oxycedrus) og  Juniperus phoenicea. Langs veikantene finnes tørketålende oleander (Nerium oleander). Oleander inneholder giftig oleandrin. Rød og hvit oleander er vanlig å finne langs veiene i middelhavsområdet.   I noe kjøligere og fuktigere områder vokser korkeik (Quercus suber), kermeseik (Querqus coccifera)  og steineik (Querqus ilex), samt edelkastansje (Castanea sativa). Aromatiske urter er timian (Thymus mastichina), lavendel (Lavendula pedunculata) og rosmarin (Rosmarinus officinalis). I Spania er fønikiaeiner (Juniperus phoenicea) blitt erstattet med pinje (Pinus pinea) og Eucalyptus, sistnevnte bl.a. brukt til produksjon av fiber til papir og er plantet i plantasjer  Under den varme sommeren går vegetasjonen inn i en hvileperiode. Vegetasjonen er tilpasset sommerbrann (pyrofytter) ved å ha underjordiske stammer og røtter som ikke skades, eller har frø som åpnes ved ild.  Brannen passerer vegetasjonen raskt. Korkeik, oliventrær og laurbær tåler brann. På afrikanske savanner er det et rikt dyreliv med flokker av beitende antilope, sebra, giraff, hyener, gnu, og predaterende løver og gribber. Noen planter overlever tørketiden som frø, andre som geofytter med underjordiske lagringsorganer. Andre overlever som sukkulenter.  I middelhavsklima i California vokser bl.a. aleppofuru (Pinus halepensis), Adenostoma fasciculatum,  og Salvia mellifera, Artemisia californica. Av dyrkete nytteplanter vokser  fiken, mandel, granateple, sitron og vindruer.   

    I det afroalpine beltet vokser Senecio og Lobelia-arter. De kan være konstruert som bladrosetter som beskytter mot kulde ved at bladene folder seg sammen. Plantene kan stå i tette grastuer,danne lappetepper, ha kuleform, rosetter eller være beskyttet av gamle visne blad.

Mangrove

Tropiske kyster er ikke bare sandstrender med kokosnøttpalmer, men også mangrove. Mangroveskog finnes i tidevannssonen i tropiske og subtropiske områder. Mangroveskog trenger avsetninger av sedimenter og finnes ved elvemunninger i brakkvann. Relativt få plantearter (ca. 50 bl.a. Avicennia, Sonneratia og Bruguiera) er tilpasset livet som mangroveskog. Mangrove er tilpasset å respirere i anaerobt  miljø ved ånderøtter som vokser opp over vannoverflaten. Bladene er tykke og læraktige, slik man finner for planter med liten vanntilgang på grunn av saltinnholdet i vannet. Plantene må kunne leve på et ustabilt underlag og ha velegnede spredningsenheter (diasporer). Rhizophora har stylterøtter slik at deler av underlaget kan forsvinne uten at det får for store følger.

Ørken

Ved sørlige og nordlige vendesirkel er det lavproduktive ørkenområder. Plantene viser her ekstrem tørketilpasning. Insekter som lever i ørken beveger seg raskt med lange bein over den varme sanden. Organismene som lever i ørken har tykk kutikula dekket av voks for å hindre uttørking. Lipider med høy smeltepunkt er mindre gjennomtrengelig for vann.

Temperaturen kan komme opp i 60oC i jorda om dagen og om natten kan det være kuldegrader. Ørken og tørt klima inngår i en subtropisk klimatype. Ørken utgjør 30 % av jorda og er områder som mottar mindre enn 100-300 mm nedbør pr. år. Ørken er et kvalitativt begrep som sier noe om produktivitet og morfologien til vegetasjonen. Plantene i slike områder kan klassifiseres som 1) de som unngår tørke og 2) de med ekstrem tørketoleranse. Ørkenplantene har en fotosyntesekapasitet på 25-60 μmol CO2 m-2 s-1, en lysmetning ved 1500 μmol m-2 s-1 og et temperaturoptimum på 25 -40 oC.

I ørken er det mindre enn 300 g tørrvekt m-2 år-1 som netto primærproduksjon. Det finnes tropisk varm ørken, temperert kald ørken eller isørken. Noen av de arktiske og alpine strøk og noen store havområder kan defineres som ørken. Plantene terrestre ørkenområder kan klassifiseres som de som unngår tørke og de med ekstrem tørketoleranse. Sandflukt gir sanddyner som er i stadig bevegelse.  Eksempler på ørkener er Sahara (Afrika), Australske ørken, Libyske ørken, Kalahari (Afrika), Mojaveørken i N-Amerika, Sonora ørken i Arizona hvor det regner og finnes saguaro-kaktus. Coloradoørkenen med josvatre (Yucca brevifolia), den namibiske ørken, Atacama-ørkenen i Chile, Takla-Makan-ørkenen i Kina. Atacama-ørkenen får vann fra tåke som dannes når den kalde Humboldtstrømmen møter den varmere innlandsluften.   Gobiørkenen ligger i regnskyggen fra Himalaya, og her finnes den siste populasjonen med ville kameler som får vann ved å spise snø. 

  I tørre områder er bladarealindeksen (LAI) mindre enn 1. CAM-metabolisme er utbredt.  Skorpioner, gekko, skink, slanger og ørkenrotter er dyr som lever i ørkenstrøk. Gnagere får vann via maten.  Kaktus, agave, yucca og euphorbia lagrer vann i stengel eller blad (bladkaktus). Ettårige planter har rask etablering og blomstring hvis det kommer regn. Andre overlever tørke som løk eller jordstengler. Det er en overgang fra ørken til steppeørken til steppe med regn om vinteren. Ørken i kystklima er annerledes enn ørken innlandsklima.

Taiga

Etter savannene følger den tempererte sone. Beveger man seg videre nordover følger det boreale barskogsbelte og arktisk tundra med stadig økende tilpasning til kulde, snø og kort vekstsesong. På den sørlige halvkule har man ikke taiga og tundra.

Taiga, som den kalles i Sibir, er en del av et bredt belte med eviggrønn nordlig boreal sammenhengende barskog som i  N-Amerika går  fra Alaska til Labrador, og i Eurasia fra Skandinavia gjennom Sibir. Vinteren er kald og det er ca. 500 mm nedbør per år. Taigaen er næringsfattig og surt strøfall kommer fra bartrærne. På taigaen vokser løvtrær som bjerk og osp som tåler vintertørke og alle er tilpasset daglengde med tidlig innvintring. Bartrærne har spiralformet vridd vekst med krummholz. På taigaen finnes hare, gaupe, ulv, bjørn, bever, ekorn, korsnebb, meiser, ravn, storfugl, orrfugl, elg, jerv, ulv, rype, mår, lavskrike, lappugle, røyskatt, sobel, ugler og ørn,  og gnagere, samt om sommeren er det sesongmigranter og mange trekkfugler.

   Bartrær har nåler som sitter på om vinteren, unntatt lerk, og hindrer derved sollys til å nå ned til skogbunnen. Dette gir ingen vårflora som i løvskogen, og jorda forblir kald, noe som gir saktere nedbrytning av på forhånd allerede tungt nedbrytbart organisk materiale.

Bartrær vokser raskere enn løvtrær i temperert klima. Bartrær starter assimilasjonen tidligere om våren og fortsetter lenger utover høsten samennlignet med løvtrærne. Hos bartrærne er det bare en liten del av assimilasjonskapasiteten som byttes ut hvert år.

   I blåbærskog vokser gran, skogstjerne, hårfrytle, linnea og maiblom.

Barskog og løvskog

Trærne er vedplanter som dominerer i en skog. De vokser høyere enn andre planter og kan utnytte sollyset maksimalt. I skogbunnen er det lite vind og lite lys, sammenlignet med skogkanten. I barskog hos oss dominerer gran (Picea abies) eller furu (Pinus sylvestris) med varierende felt- og bunnvegetasjon.

Furuskog finnes på næringsfattig og tørr jord. Med et grunt rotsystem trives furu på fjell og morenemateriale. Gran som krever dypere jord og bedre vanntilgang er skyggetålende og vil over tid utkonkurrere annen vegetasjon. Både gran og furu, sammen med andre bartrær som barlind (Taxus baccata) , lerk (Larix decidua) og einer (Juniperus communis) er nakenfrøete og har nåleformete blad. Nålene er flerårige unntatt for lerk. I østlige deler av Norge med lite nedbør finnes furuskog hvor dominerende arter i bunnvegetasjonen er tyttebær (Vaccinium vitis-idae), krekling (Empetrum nigrum), samt lav av forskjellige typer: Kvitkrull, lys- og grå reinlav, og islandslav (Cetraria islandica). Lite kravfulle moser er etasjemose (Hylocomium splendens), furumose (Pleurozium schreberi), og filtsigdmose (Dicranum undulatum). Etasjemose tiltrekker seg lite vann og er tidligere blitt benyttet til tetningsmaterile mellom stokkene i laftebygg.  I fuktige næringsfatte områder vokser grønnfarget  grantorvmose (Sphagnum girgensohnii)  med greinskuddene i en femarmet stjerne sett ovenfra.

   Blir det tykkere jordlag kommer det inn planter som røsslyng (Calluna vulgaris), blåbær (Vaccinium myrtillus) og blokkebær (Vaccinium uliginosum). Furu kan også vokse i tilknytning til myrer sammen med røsslyng, molte (Rubus chamaemorus), soldogg (Drosera), tranebær (Vaccinium oxycoccus) og torvmoser (Sphagnum).

I kalkfuruskoger er blåveis (Hepatica nobilis) vanlig. I granskogen kan det finnes innslag av bjerk (Betula),  rogn (Sorbus aucuparia), or (Alnus incana)  og osp (Populus tremula). Dette er hardføre treslag som også kan danne egen vanlig løvskog.  Humuslaget bestående av barnåler, rester av lyng og mose, er tykt, surt og lite omdannet med lav nitrifikasjon.

I blåbærgranskog er blåbær og moser den dominerende bunnvegetasjonen. Andre arter som er vanlig i granskog er kråkefot (Lycopodium), linnea (Linnea borealis), stormarimjelle (Melampyrum pratense), skrubbær (Cornus suecica) og skogstjerne (Trientalis europaea). Vanlige moser er sigmoser (Dicranum), furumose (Pleurozium schreberi), etasjemose (Hylocomium splendens), samt bjørnemose (Polythricum), og  torvmose (Sphagnum). Er jorda noe bedre finner man gjøkesyre (Oxalis acetosella), bregner som  hengeving (Phegopteris connectilis) og fugletelg (Gymnocarpium dryopteris), samt hvitveis (Anemone nemorosa). Jordprofilet i et næringsfattig granskog er ofte et podsolprofil. Blir det ennå mer næringsrikt dannes høystaudegranskog og man finner tyrihjelm (Aconitum septentrionale), storklokke (Campanula latifolia), turt (Cicerbita alpina), skogstorknebb (Geranium silvaticum), skogsnelle (Equisetum sylvaticum) og med innslag av rogn og bjerk. I storbregnegranskog med fuktig skogbunn finnes  bregner som  skogburkne (Athyrium filix-femina), ormetelg (Dryopteris filix-mas) og strutseving. (Matteuccia struthiopteris), og med kravfulle moser i bunnsjiktet.

   Arter som hører med til varmekjær løvskog/edelløvskog hvor jorda har et brunjordsprofil er ask (Fraxinus excelsior), lind (Tilia cordata), hassel (Corylus avellana), alm (Ulmus glabra), spisslønn (Acer platanoides), svartor (Alnus glutinosa), eik (Quercus) og bøk (Fagus silvatica). Løvskogtrærne feller løvet om høsten, og danner et næringsrikt lett omsettelig strøfall. Andre busker man finner i disse skogene er trollhegg (Frangula alnus), tysbast (Daphne mezereum), krossved (Viburnum opulus) og leddved. Bunnvegetasjonen er vanligvis rik og inneholder arter som trollbær (Actaea spicata), firblad (Paris quadrifolia), liljekonvall (Convallaria majalis), myske (Galium odoratum), sannikel (Sanicula europaea), skogsalat (Mycelis muralis), tannrot (Dentaria bulbifera), blåveis (Hepatica nobilis), lerkespore, fingerstarr (Carex digitata), vårerteknapp (Lathyrus vernus), og hengeaks (Melica nutans).

   Er jorda næringsrik og fuktig kan det vokse svartorsumpskog. Or har nitrogenfikserende aktinobakterier (slekten Frankia)  på røttene, og i skogbunnen kan det vokse soleiehov, mjødurt, skogburkne og trollhegg.

    Etter flatehogst blir det økt solinnstråling og hogstavfallet frigir næring. I den første pionerfasen vokser det vrangdå, geitrams og bringebær, men etter hver vokser det smyle, snerprørkvein, osp, bjerk, selje og rogn. Hakkespetter er avhengig av gammel og råtten skog med innslag av gamle ospetrær som kan brukes til reirplasser.

    Vegetasjonsanalyser foretas ved å legge ut tilfeldige analyseflater med et bestemt minimumsareal som gjør prøveflatene representative. I ruteanalysene deles vegetasjonen inn i tresjikt, busksjikt, feltsjikt og bunnsjikt, med tilhørende dekningsgrad for de forskjellige artene f.eks. basert på Hult-Sernanders femdelte skala. I vegetasjonsgradienter kan det foretas linjeanalyse eller transekter.

Tundra

Tundra finnes ved polarsirklene eller i høyfjellet. Det er permafrost hvor flytende vann bare er tilgjengelig i en kort tid på året. Lav, moser, starr, og dvergbusker dominerer, og migrerende dyr ankommer i vekstsesongen. Tundra karakteriseres av et ekstremt fysisk miljø med kort og kald vekstsesong,  og lang og kald vinter. Jordtemperaturen kommer sjelden over 5 oC. Jorda over permafrosten tines om sommeren og fryser om vinteren. Planter som ikke tåler de endringer i jordstruktur (frostheving) dette medfører er dårlig tilpasset. Plantene  kan satse på en liten rot som gjør at de flyter (fjelltettegras (Pinguicula alpina), en elastisk pelerot med stor strekningsstyrke  (fjellsmelle (Silene acaulis)), eller ettårige røtter (duskull Eriophorum angustifolium).  Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) kan tåle meget lave vannpotensial -4.4 til -5.5 MPa.

    Jorda kan være oversvømt hvis permafrosten hindrer drenering, men kan også være tørr sandjord på vindeksponerte steder med lite nedbør. Xeromorfe karakterer vil gi fortrinn i en arktisk ørken. Røttene hos plantene som vokser på tundraen vokser ved lave temperaturer og næringsopptaket kan skje  helt ned til 0oC. Arktiske og  alpine planter har høyt forhold:  biomasse under jorda/biomasse over jorda (f.eks. 6/30). Røttene på tundraplanter er langlevet og de økonomiserer med investeringene i karbon og mineralnæring. Arter som danner kloner dominerer, hvor eldre røtter gir bidrag til de yngre generasjonene i klonen. Næringselementer kan resirkuleres meget effektivt mellom de forskjellige delene av planten. Tundraen dekker 17 % av jordas landareal.

Arktisk tundra finnes bare på den nordlige halvkule over tregrensen. Den alpine tundra har lang vinter.ca. 50 lange dager,  og lange og kalde vintre som betyr lang hvileperiode. Tundraen er næringsfattig og det er lite organisk strøfall. Permafrosten har forskjellig dybde og tykkelse. Jorda over permafrosten tines om sommeren og fryser om vinteren. Dårlig drenering pga. permafrosten gjør at tundraen ofte er vannfylt om sommeren med rikt insektliv. På tundraen er det myrer, grunne sjøer og elver. Det er lavt artsmangfold bestående av moser, lav, gras og halvgras. Trær og busker mangler, bortsett fra enkelte beskyttede steder med gunstig lokalklima. Det er få arter, men i stort antall og permafrosten begrenser rotdybden. Dyr på tundraen er arktisk rev, hare, ulv, reinsdyr, ryper, snøugle, og lemen. Om sommeren kommer det hekkende vadefugl. På den nordamerikanske tundraen kommer det om sommeren store flokker med snøgjess (Chen caerulescens)  som overvintrer i Mexico. Ulv jakter på store flokker med nordamerikansk reinsdyr, caribou (Rangifer tarandus), som er på vandring til  tundraen om sommeren. Tundraen er et sårbart økosystem og motorisert ferdsel setter varige spor.                                                                              

Arktis og Antarktis

Arktis og Antarktis er ekstreme leveområder om vinteren, men i sommerhalvåret er det sol hele døgnet. I Antarktis lever leopardsel med kraftige tenner som jakter på pingviner. Ross-sel spiser blekksprut.  Krabbetersel spiser krill og krepsdyr. Andre selarter er weddelsel, antarktispelssel og sørlig elefantsel. Antarktiskrill (Euphausia superba) er mat for en rekke dyrearter i havet.  Krill, euphasider, er et samlenavn for en rekke arter med copepoder. Krill inngår i næringskjeden til bardehval, tannhval, fisk, fugler, og blekksprut.  Keiserpingvin (Aptenodytes forsteri) med vinterhekking,  adeliepingvin (Pygoscelis adeliae),  antarktispetrell (Thalassoica antarctica), snøpetrell (Pagodroma nivalis) og sørjo (Catharacta maccormicki) lever i Antarktis. I Antarktis er det to grasarter, antarktisbunke (Deschampsia antarctica) og Colobanthus quitensis. I jorda finnes protozooer, spretthaler og midd.

 Ekstremofile miljøer

Blant arkebakteriene finnes det  termofile og hypertermofile arter som lever i varme kilder eller i tilknytning til vulkansk aktivitet på havbunnen. Hypertermofile svovelbakterier kan leve på svovel og hydrogensulfid under stort trykk ved kokepunktet for vann i undersjøiske høytemperaturområder, kalt hydrotermiske ventiler, i vulkanske områder hvor magma blandes med sjøvann.  De hydrotermiske ventiler kan deles i:

1) varme ventiler med materiale som sendes ut med hastighet ca. 2 cm sek-1

 2) svarte skorsteiner som er høye tårn med jernsulfider og som sender ut materiale med 1-2 m sek-1.

 I disse systemene kan temperaturen nærme seg 400oC. En rekke termofile og barofile kjemolitotrofe og metylotrofe bakterier lever under disse betingelsene. Det dannes spesielle økosystemer med en type rørorm (Riftia pachyphila) sammen med spesielle krepsdyr, fisk og leddormer.

   I saltsjøer lever halofile organismer som Halobacter og Halococci. Den encellete fotosyntetiske algen Dangearidinelle altitrix lever på overflaten til saltkrysteller.

    Arkebakteriene Metallogenium og Pedomicobium lever på et tynt lag av jern og mangan i ørkenstrøk og gir en rustfarget ørken.

    Litotrofe organismer lever i eller på stein. Deinococcus radiourans kan vokse på områder med sterk radioaktiv stråling er er radiofil.

Thermus aquaticus er en termofil svovelbakterie som gir taq DNA polymerase som benyttes i PCR-teknikk.

Liv på store havdyp

Synlig lys kan gå ned til 300 m i den fotiske sonen. Dypvannshavet er karakterisert av høyt trykk, lav temperatur og lite næring. Trykket øker med en atmosfære for hver 10 meter. Det økte trykket gir dårligere binding av substrater til enzymer. Kaldere vann gir mer mettede fettsyrer i membranene. Unntaket er imidlertid undersjøiske høytemperaturområder. På bunnen kommer det et kontinuerlig regn med organisk materiale fra havoverflaten. Mange organismer har organer som produserer lys katalysert av luciferin-luciferase.

Myr

Myrområder er karakterisert av høy grunnvannsstand og liten gjennomstrømming av vann som danner en sump hvor organisk materiale akkumuleres. Vannmetningen betyr liten tilgang på oksygen og nedbrytningen nedsettes. Myr kan også dannes ved gjengroing av tjern (igjengroingsmyr). Regnvannsmyr (ombrogen myr) er fattigmyr som bare får næringstilførsel med nedbøren.  På en regnvannsmyr vokser furu, torvmyrull, molte, smal soldogg, rund soldogg, tranebær, blokkebær, kvitlyng, krekling, bjønnskjegg, kvitmyrak og sivblom. Av torvmoser (Sphagnum) finnes rødtorvmose (S. rubellum), rusttorvmose (S. fuscum) . Jordvannsmyr (minerogen (geogen) myr) får i tillegg til nedbøren næring fra sigevann fra omgivelsene. På en jordvannsmyr kan det vokse duskmyrull, vanlig myrklegg, myrhatt, pors, myrkongle og bukkeblad Er sigevannet kalkholdig kan det gi kalkmyr hvor det kan vokse orkidéer.  En soligen myr (bakkemyr) ligger i hellende terreng hvor vannet er i stadig bevegelse nedorver. I områder med mye nedbør kan myrene danne langsgående strenger, strengmyr.  En topogen myr ligger i et område med stillestående grunnvann.  Høymyr er en topogen ombrogen myr hvor det i midten av myra er et flatt platå, og hvor det langs kanten er en bratt myrkant mot omgivelsene. Når torvmoser, som er de viktigste artene i myrdannelsen, tar opp mineralnæring skjer det i bytte med protoner (H+) som surgjør myra. I tillegg er det høyt innhold av fenoler som gir sakte nedbrytning. De anaerobe forholdene gjør at metanogene bakterier som bruker karbondioksid som elektron- og protonakseptor i respirasjonen produserer store mengder metan. Under overflaten av myra kan det ligge torv i metertykke lag.

Fattigmyrene har lite næringskrevende arter som torvmose,  molte, torvmyrull, bjønnskjegg, pors, soldogg, kvitmyrak,  kvitlyng, tranebær, starr og saktevoksende furu. Myrplantene er tilpasset  lite oksygen og  mye vann, lite næring med mangel på nitrogen og fosfor,  og lav jordtemperatur, men høy solinnstråling. Palsmyrer som man kan finne i Finnmark har en kjerne av permanent is.

 I kystnære områder vokser rome på fattigmyrene. Jordvannsmyr som får tilsig av vann fra kalkrik jord danner rikmyr med bl.a. orkidéer og breiull.  På myrer i fjellet vokser vier, svarttopp, tettegras, fjellsnelle og gullmyrklegg.

    Myrvegetasjonen lever i de øverste ca. 10 cm, blir i perioder oversvømt, unntatt tuene. Torvmose har ikke røtter. Under plantedekke er myra lysere og enkelte plantedeler kan gjenkjennes. Dypere ned blir torva mørkere. Dypest under torva kan det ligge et lag med gytje eller dyslam.

 I myrområder er mye karbon bundet  i torvmose (Sphagnum). Det betyr at ved drenering av myrer og sump blir det frigitt store mengder karbondioksid til atmosfæren når oksygen blir tilgjengelig i nedbrytningen av det organiske materiale.  Myr kan benyttes til brenntorv. 5-keto-D-mannuronsyre og garvestoffer virker som konserveringsmiddel, jfr. moselik funnet i myrer i Danmark. Mange myrer brukes til å produsere torv (dekompostert torvmose) til torvstrøindustrien.

Fjell

I nordlige alpine områder er vegetasjon og dyreliv tilpasset en kort vekstsesong med skiftende temperatur og lange dager.  Fjellrabbene er enten snøfrie eller dekket av et tynt snødekke om vinteren. På rabbene vokser lav, moser, rypebær,  fjellkrekling, fjellpryd,

rynkevier, reinrose, fjellarve, rødsildre, fjellsmelle, og fjellfrøstjerne. På lesider og mer beskyttet vokser det vier (sølvvier, lappvier, ullvier), skrubbær, skogstorknebb, blålyng, og fjelltistel. Høystaudeenger domineres av tyrihjelm, hvitsoleie, turt, ballblom, hvitbladtistel, og skogstorknebb.I snøleiene vokser smyle, finnskjegg, stivstarr, engsoleie, fjellfiol, følblom, fjelløvetann, marikåpe, setermjelt, og fjelltistel. Er snøleiene fuktige vokser fjellsyre, fjellrapp og  stjernesildre.

Kulturlandskap

Vegetasjonsområder som er påvirket av mennesker og omfatter åkrer, forenger,  slåttenger, beitenger, veikantenger og asfaltvegetasjon i byen. I dette kulturlandskapet trives også rødrev, gnagere med et rikt insekts- og fugleliv. 

Akvatiske biomer

Økosystemene kan klassifiseres i terrestrisk og akvatisk, og oftest er det flytende overganger mellom økosystemene. Det er to hovedtyper av akvatiske biomer: ferskvann og saltvann.

Littoralsonen ligger nær stranden, har varmt vann med god lystilgang. Vegetasjonen er flytende eller festet til bunnen, og det er varierte algesamfunn. Faunaen består av snegler, insekter, krepsdyr, fisk og amfibier. Limnisk sone er lenger fra stranden. Sonen domineres av fytoplankton bestående av alger og blågrønnbakterier og zooplankton som beiter på fytoplankton. Små fisk beiter på zooplankton, men det finnes også større fisk og fugl. Fotisk sone er overflatevannet som blir gjennomtrengt av sollys og under denne er den mørke afotisk soneProfundalsonen er dyp, afotisk og ligger under limnisk sone. Profundalsonen kan mangle i grunne sjøer. Detritus er dødt organisk materiale som synker ned fra overflaten. Det kan være lite oksygen pga. av nedbrytningen av organisk materiale. Det er rikelig med mineralnæring fra nedbrytningen. Dypt vann blander seg vanligvis ikke med overflatevannet pga. forskjellig tetthet pga. temperaturen.

Ser man på artsantallet av zooplankton i ferskvann er det mest hjuldyr (Rotatoria) og deretter følger vannlopper og daphnier (Cladocera) og hoppekreps (Copepoda), hvorav en art innen de tre gruppene er ofte dominerende, og det er sesongvariasjoner i artsantallet. Zooplankton kan ofte være gjennomskinnelige slik at de ikke så lett blir observert av predatorer. Zooplankton kan foreta aktive vertikalvandringer ved hjelp av antenner og kranser med cilier. Gassblærer kan gi oppdrift og flyteevne. Dyrelivet som lever på overflatehinnen til vannet kalles neuston, bl.a. vannløpere og virvlere (Gyrinidae).

Ferskvann

Ferskvann finnes i elver, bekker, vann, og is. Våtlandsområder har vannadapterte planter (hydrofytter), vann- og vadefugl. I ferskvann lever insekter (larver av steinfluer, fjæremygg, døgnfluer), abbor, karpefisk,  gjedde, ørret, leddyr og amfibier.

Oligotrofe sjøer er dype, næringsfattige og lite produktive. Vannet er klart og gjennomsiktig og det er rikelig med oksygen i profundalsonen siden det dannes lite detritus og organisk materiale. Steinfluelarver er en indikator på rent vann. Botnegras (Lobelia dortmanna) er en karakterart i oligotrofe vann.

Eutrofe sjøer er grunne, næringsrike og meget produktive. Vannet er ofte en grønnfarget suppe , lite gjennomsiktig pga store mengder fytoplankton. Store mengder detritus synker ned mot bunnen og respirasjonen av nedbrytere bruker opp oksygenet og skaper anaerobe forhold i bunnsedimentene om sommeren med tilhørende produksjon av giftig hydrogensulfid og metan. Oligotrofe sjøer kan over tid utvikle seg til eutrofe hvis det kommer avrenning med næringsrikt vann og sedimenter fra landbruk og kloakk. I eutroft vann er tjønnaks (Potamogeton) en karakterart, men det kan også vokse vannliljer, vassoleie, og i vannkanten siv, vassgro, starr (Carex), iris, takrør, og sivaks. Det er en overgangssone til tørt land.  Mesotrofe sjøer er en mellomting mellom oligotrofe og eutrofe. I innsjøer er det endringer i temperaturprofiler vår, sommer, høst og vinter. Dystrofe vann (dysjøer, myrvann, humussjøer) er sure og gulbrunfarget av høyt innehold av humusstoffer og dysedimenter. Langs myrvannet som ofte finnes i skogsområder i tempererte og subarktiske strøk kan det være gyngende flytetorv med torvmose og soldogg (Drosera), og i vannet kan det vokse nøkkeroser og bukkeblad (Menyanthes trifoliata). I grunne tjern vil planterester hope seg opp, vannet blir stadig grunnere, vannkanten fylles av torvmose og tjernet gror igjen. I surt vann kan man finne ertemusling (Pisidium) og kulemusling (Sphaerium), samt larver av fjæremygg og svevemygg.

   Kransalger vokser i oligotrofe kalkrike sjøer (Charasjøer).

    Takrør (Phragmites australis) danner tett vegetasjon nær vann og i sumper. Takrørskogen danner en god biotop for fugler e.g. rørsanger. Ytterst kan det vokser sjøsivaks, og i den næringsrike vannkanten finnes piggknopp, kattehale, gulldusk, fredløs og kjempesøtgras.

Elver og bekker

Elver og bekker er vann som renner i en bestemt retning (lotisk). Ved starten er vannet kaldt og klart. Kan bringe med seg sedimenter. Næringsinnholdet er rikere i elver som renner gjennom områder med tett vegetasjon. Det kommer organisk materiale fra vegetasjonen ned i vannet. På grunn av  strømmen i vannet finnes det ikke store mengden plankton. Alger og mose lever  festet til bunnen. Kan være rikelig med insekter. Nær munningen hvor vannet renner saktere er ofte vannet varmere, har mindre oksygen og det kan leve karpefisk. Dominerende dyreliv i rennende er knottlarver og nettspinnende vårfluelarver.  Elveperlemusling (Margaritifera margaritifera) som har et larvestadium på fisk er tilknyttet rennende vann. Det gjelder også laks, harr, steinsmett og fossekall. Forskjellige vierarter danner elvekratt.

   I tropiske områder er det tett vegetasjon langs elvebredder og vassdrag, siden lyset kommer inn fra den åpne vannsiden. Det var denne type jungel de første oppdagelsesreisende observerte når de fulgte elvene.

Saltvann

Havet dekker 75% av jordoverflaten. Mye av nedbøren på jorda kommer fra fordampning av vann fra havoverflaten. Klima og vind påvirkes av havtemperaturen og havstrømmer. Marine alger og fytoplankton  produserer ca. 45%  av jordas primærproduksjon. Saltinnholdet varierer, men er ca. 3%.

Tidevannssonen (fjæresonen, littoralsonen) er en stripe  hvor land møter havvannet mellom høyvanns- og lavvanns-merket, og gir en overgangssone mellom tørt land og saltvann.  To ganger i døgnet er det høyvann (flo) og to ganger lavvann (fjære) forårsaket av gravitasjonskrefter fra sol og måne, med mer ekstreme utslag ved springflo og nippflo. Tidevannsbølgen som beveger seg rundt den roterende jorda påvirkes av kontinentene. I fjorder kan tidevannet også bli påvirket av vindretningen.  Arter i tidevannssonen opplever store variasjoner i temperatur, får periodevis uttørking og må tåle store endringer i saltkonsentrasjon. Artene i tidevannssonen er ofte utsatt for mekaniske påkjenninger fra bølgeslag. Ved lavvann får fugl adgang til fjæresonen, og ved høyvann er fisk og krabber predatorer i denne sonen.

    Overgangen fra land til hav kan deles i flere soner. Øverst er epilittoralsonen hvor organismene i bare  enkelte tilfeller blir utsatt for saltpåvirkning fra saltdråper som kommer med vinden. Nedenfor epilittoralsonen ligger sprøytesonen (supralittoralsonen) (sprøytesonen) hvor organismene til stadighet blir påvirket av sjøsprøyt og brenninger kombinert med sterk vind. Avhengig av vinden blir stranden mer eller mindre beskyttet eller eksponert.  På klippene kan det vokse gulfarget messinglav (Xanthoria parietina, og på skyggefulle klipper i sprøytesonen kan det vokse svartfarget lav, marebek (Verrucaria maura) og blågrønnbakterier bl.a. Calothrix scopulorum. Nedenfor sprøytesonen ligger tidevannssonen (littoralsonen) avgrenset av høy- og lavvann. Klipper har organismer som tåler bølgene og det er rur, blåskjell, beitende strandsnegl som tåler delvis uttørking. Blåskjell (Mytilus edulis) lukker seg når vannstanden synker og rur lukker kalkplateneRur (rankeføtter, Balanus) og strandsnegl (Littorina) lever på stein og klipper opp til høyvannstandsmerke. Øverst i fjæra finnes fjærerur (Semibalanus balanoides) og nederst den noe større steinrur (Balanus balanus). Hvert rurindivid ligger på ryggen i et kraterformet kalkskall som kan lukkes med kalkplater. Rur er hermafroditter, men har kryssbefruktning og spres med naupliuslarver. Blåskjell er festet med byssustråder, og filtrerer vann over gjellene. 

     Av de tre vanligste artene strandsnegl lever spiss strandsnegl (Littorina saxatilis), som føder levende unger, opp mot sprøytesonen, vanlig strandsnegl (Littorina littorea) i fjæresonen og  nederst i overgangen til sjøsonen (sublittoralsonen)  lever butt strandsnegl (Littorina littoralis). Etter næringssøk vender de tilbake til et hvileområde. Andre algebeitere (herbivore)  i tidevannsonen er albueskjell (Patella vulgata) som suger seg usedvanlig hardt fast på lokaliteter hvor skallet er tilpasset, og som de søker tilbake til etter næringsvandring. At de sitter hardt fast med hardt skall gir beskyttelse mot predatorer, bølgeslag og uttørking. Purpursnegl (Nucella lapillus), sjøpinnsvin, og boresnegl (Natica)  er karnivore og spiser rur. I tidevannssonen vokser spiraltang (Fucus spiralis) øverst, deretter blæretang (Fucus vesiculosus) og grisetang (Ascophyllum nodosum) og nederst, øverst i sjøsonen vokser sagtang (Fucus serratus).  Blæretang og grisetang har luftfylte blærer slik at de flyter i strandkanten på beskyttede lokaliteter. På mer eksponerte strender er det færre blærer og thallus blir tykkere, smalere og sterkere. På Vestlandet vil man finne sauetang (Pelvetia canaliculata) i fjæresonen. I tangbeltet lever tanglopper (Amphipoda), tanglus (Isopoda) og pungreker.  I grønnalgebassenger som enkelte ganger får tilgang på sjøvann, men også regn med nedbøren kan det vokse tarmgrønske (Enteromorpha) og grønndusk (Cladophora), men disse kan også finnes i sjøsonen sammen med rødalger. I brakkvannspytter lever grønnalger, isopoder, skrukketroll og munkelus.

  I sjøsonen blir forholdene mer stabile med artsrike tareskoger bestående av sukkertare (Laminaria hyperborea) og fingertare (Laminaria digitata). På algene lever mosedyr (bryozooer, eks. Membranipora membranacea), kalkrørsormer, posthornmark (Spirorbis borealis),  tanglus (Idotea) og tanglopper (Gammarus locusta), samt andre algeepifytter.  Korstroll (Asterias rubens), strandkrabbe (Carcinus maenas)  og taskekrabbe (Cancer pagurus) predaterer blåskjell. Korstroll og krabber blir predatert av fisk, måker, ærfugl, trollkrabber og solstjerner. Fastsittende bunndyr spres via et planktonstadium. Planktonet blir predatert av maneter, pilormer og småfisk. Plankton kan forflytte seg i vannsøylen, er ofte gjennomsiktige og har utvekster som gjør dem vanskeligere å spise, og som beskytter mot predasjon.

 Sandstrand og mudderflater har ingen tydelig lagdeling i arter. Saltmarker er områder som blir oversvømt av saltvann og hvor hvor leirpartikler sedimenteres. Her vokser det ytterst salturt (Salicornia) , og videre innover mot land finnes saltbendel, strandkjempe og saftmelde, alle med sukkulente bygningstrekk. Ålegras (Zostera) er den eneste av blomsterplantene som kan vokse på havbunnen hvor den noen steder danner store undersjøiske grassletter,  sjøgrasenger. Hvis det er brakkvann kan det vokse havgras.

På engene nærmest sjøvannet vokser fjæresaltgras (Puccinellia maritima), etterfulgt av saltsiv, rødsvingel, saulauk, tiriltunge, og tiriltunge. På sandstrender vokser strandkål, strandarve, strandrug og strandvortemelk. På strandberg vokser fjærekoll, strandkjempe og bitter bergknapp. Strandrug (Elymus arenarius) og marehalm (Ammophila arenaria) har begge et kraftig rotsystem som er med å binde flyvesand og danne sanddyner. På eksponerte strender kan det finnes tangvoller. Når tangvoller råtner blir det frigitt næringsstoffer som nitrogen og fosfor. Nitrofile ofte ettårige vokser i slike områder f.eks. tangmelde (Atriplex latifolia), strandmelde (Atriplex littoralis), gåsemure (Potentilla anserina) og strandreddik (Cakile maritima).

    Mangrove er den tropiske motsvarighet til saltmarker. Mangrovetrærne står på stylterøtter. Frøene spirer på planten (vivipari) og faller ned i bunnslammet hvor den fester seg.Sjøkua dugong (Dugong dugong) beiter på røtter og gras i sjøgrasenger i grunne kystfarvann og  elvemunninger ved det Indiske hav, Indonesia, Ø-Afrika og NØ-Australia.

 Det er tre hovedtyper av leveområder: Bløtbunn (mudderbunn), sandbunn og hardbunn med fast fjell og stein. På hardbunn i sprekker og revner sitter organismene godt fast og står godt imot bølgeslag. På bløtbunn vokser sjøgress med båndformete blad og nålefisk f.eks. tangsneller og sjøhest hviler opprett i vannmassene.

 Neritisk sone strekker seg fra tidevannssonen til kanten av kontinentalsokkelen. Det er på kontinentalsokkelen det meste av livet i havet befinner seg.

Pelagisk sone er det åpne havvannet. Pelagiske biomer er åpent vann hvor vannet blandes av havstrømmer. Næringsinnholdet er ofte lite, unntatt i områder med oppstrømmer fra dypvann. Vanntemperaturen er ofte lav. Langs kysten av California (Californiastrømmen), Peru (Humboldtstrømmen) og S-Afrika (Benguelastrømmen)  finnes oppstrømmer (“upwhellings”) som danner basis for et rikt plante- og dyreliv. For øvrig er tropiske havområder karrige med lite næring. Det samme gjelder deler av Middelhavet som er oligotroft.  Nordover langs vestkysten av S-Afrika renner Benguelastrømmen som deretter svinger vestover opp i den sørlige ekvatorialstrømmen. Benguela gjør at vind driver overflatevann ut fra kysten og det strømmer opp næringsrikt dypvann og her samles blekksprut, fisk, hai og sel. Langs østkysten av Sør-Afrika renner  Agulhasstrømmen med varmt vann sørover og møter Benguelastrømmen. Deler av Agulhas strømmer tilbake til det indiske hav.   Vinterstormer kan blande vannmassene og bringe næringsrikt dypvann til overflaten. F.eks. “The roaring forties” på den sydlige halvkule.  Finnhvalen knølhval (Megaptera novaeangliae) med lange sveiver med vorter drar på vandring til varmt, men næringsfattig tropisk hav om vinteren for å kalve, mens straks ungen som vokser på næringsrik melk er blitt stor nok, drar knølhvalen til arktiske- eller  antarktiske farvann hvor de jakter i flokk for å spise av den rike vår- og sommeroppblomstringen av krill, salper, ribbemaneter og småfisk. Knølhvalene lager luftbobler som brukes til å oppkonsentrere byttedyrene.  Tidligere var knølhval vanlig langs norskekysten før bestanden kollapset grunnet uvettig hvalfangst.  Fytoplankton er mat for zooplankton som igjen er mat for krill, maneter, larver av fisk og invertebrater. De fleste artene holder seg flytende. Nekton er frittsvømmende dyr i pelagisk sone. Det er få insekter i havet. Havløpere (Halobates) er langbeinete teger som lever på overflaten i rolig hav i tropiske strøk. Havløpere legger egg på flytende gjenstander og drivtang.

  Bentisk sone er havbunnen. Bentos er dyr som finnes på havbunnen. Bentisk sone mottar næring fra avsatt detritus. Her finnes sjøanemoner, slangestjerner, krepsdyr, slimål, muslinger, og børsteormer. Bentiske samfunn på dypt vann har kaldt vann 1-3oC og trykket er stort. På store havdyp er det helt mørkt, men vanligvis god tilgang på oksygen. Langs midthavsrygger kan det være hydrotermiske ventiler med kjemoautotrofe bakterier som primærprodusenter og som danner egne lysuavhengige økosystemer. Bakteriene lager energi ved å oksidere hydrogensulfid. Bakteriene spises av børsteormer (polychaeter), pigghuder og fisk.

Abyssalsonen er fra 4000-6000 meter hvor temperaturen er ca. 3oC. Hadalsonen er dypere enn 6000 meter. Detritus som synker ned til de marine dypvannsområdene kalles “marin snø”.

  Brakkvannsområder (estuarier) finnes der ferskvann fra elver møter havet. Her finnes ofte mudderflater og saltmarskland. Saliniteten varierer avhengig av tidevannet. Brakkvannsområder er ofte næringsrike pga. av næringsstoffene som bringes med elvevannet. Av dyr finnes leddormer (annelider), snegl, krabber og fisk, og ofte mange vannfugl.

Korallrev

Korallrev finnes i tropiske strøk hvor nesledyr skiller ut et hardt skall med kalsiumkarbonat. Korallrev danner en rekke nisjer og er meget artsrike, og noen av de rikeste korallrevene finnes utenfor kysten av Indonesia. Korallrev i tropiske hav er mer enn 60 millioner år gamle. Det finnes dypvannskoraller (Lophohelia) i kaldt vann i mer nordlige områder f.eks. ved norskekysten. Sollyset kan trenge langt ned i klart kystvann. Koraller er huldyr som lager kalsiumkarbonatskjeletter, og gir feste for alger. Koralldyrene lever i symbiose med dinoflagellater og opptaket av kalsium skjer lettere i varmt vann. Korallrevene har mange gjemmesteder som beskytter fisk mot predatorer, de er meget produktive og artsrike. Orgelkoraller vokser som parallelle rør. Kystrev finnes nær kysten og hvor det ikke er dypt vann mellom rev og land. Barriærerev er hvor det mellom rev og land finnes en dypere lagune, f.eks. det store barriærevet utenfor østkysten av Australia.  Atoller har i midten en lagune.

   Økt temperatur i havoverflaten har gitt korallbleking og utdøing av korallrev, med tilhørende overgroing av alger. Korallrev er utsatt for forstyrrelser fra tropisk storm, tsunami.  Korallrev kan gi grunnlag for økoturisme.

Alle dyr i ferskvann og saltvann må regulere vann- og saltbalanse ved osmose.

Wallace: The Malay Archipelago (1869),  Palm trees of the Amazon, Travels on the Amazon, The wonderful century: its successes and its failures

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:10 - Sist endret 9. apr. 2019 12:16