Løvskog

Skog bestående av løvtrær som ask, svartor, gråor, eik, alm, lind, bjerk, spisslønn, osp, hassel, eller bøk. Avhengig av de dominerende artene i tresjiktet kan skogen deles i skogstyper, for eksempel eikeskog, bøkeskog, alm- og hasselskog (nøtteskog), oreskog, svartorsumpskog, og bjerkeskog (neverskog).  Løvskog kan deles i 1) Varmekjær løvskog (edelløvskog),  og 2) Vanlig løvskog med mindre varmekrevende og mer hardføre arter som bjerk, rogn, or og osp, samt fjelløvskog med fjellbjørk (fjellbjerkeskog). I busksjiktet kan det vokse hegg, leddved, krossved, rogn, vier (vierkratt), selje og trollhegg.

Løvskogen dominerer i kystnære strøk og er en fortsettelse av den nemorale sonen og sommergrønne løvskogene lenger syd i Europa.  En fjellbjerkeskog og annen løvskog  kan beskytte mot ras og erosjon, og virkning av store nedbørsmengder. Løvskog danner et økosystem og naturtype som har en viktig funksjon som leveområde, nisje og habitat for andre levende organismer, og bidrar til økt biodiversitet. I tropiske strøk er det løvskogen som danner eviggrønn regnskog.

Løvfellende trær

 Om våren i våraspektet før løvet springer ut gir nakne greiner og stammer mulighet for lys ned til en bunnvegetasjon bestående av vårblomstene  blåveis, hvitveis,  maigull, gullstjerne, gaukesyre, fioler, marianøkleblom, og liljekonvall som i stor grad fullfører livssyklus og setter frø før løvtaket stenger for lyset, bortsett fra i glenner.

Skogbunn i løvskog dekket av hvitveis

Våraspektet med løvskogbunn dekket av hvitveis (Anemone nemorosa).  

Spesielt i en bøkeskog gir løvverket en skyggefull skogbunn med få arter. Våren gir løvsprett med gulgrønt løv og vårfarger. Om sommeren i en løvskog er det en skyggetålende bunnvegetasjon med blant annet bregner, myske, sanikel, skogsnelle, tannrot, storklokke, firblad, kranskonvall, trollbær, skogfaks, myskegras, skogsvingel,  moser og lav. Løvskog gir mindre surt strøfall sammenlignet med barskog, og derved en mer næringsrik jord med nitrifikasjon.

Skjellrot

Skjellrot (Latraea squamaria) i snylterotfamilien har ikke klorofyll, men via haustorier suger opp fotosynteseprodukter fra løvtrær som hassel. Vanlig i løvskog i Bærum og planten vokser fram om våren, april til mai.

Skogbingel

Skogbingel (Mercurialis perennis L.) i vortemelkfamilien (Euphorbiaceae) blomstrer tidlig om våren april-mai i løvskog som etter hvert blir skyggefull. Særbu.

Løvskogen feller løvet (bladene) om høsten og gir høstfarger.

Fjellbjørkeskog

Mot fjellet er det ofte et hardført borealt løvskogbelte med fjellbjerk (Betula pubescens ssp. tortuosa) som hovedarten, med dvergbjerk (Betula nana) øverst mot høyfjellet. I de hardføre løvskogene er bjerk et dominerende treslag med vanlig bjerk (Betula pubescens) og hengebjerk (Betula pendula). I feltsjiktet kan det vokse blåbær (Vaccinium myrtillus), grasartene blåtopp (Molinia caerulea) og engkvein (Festuca pratensis) og lite næringskrevende arter av starr (Carex sp.). Men også gullris, skogstjerne, skogmarimjelle, og sauesvingel.

I høystaudefjellbjørkeskog vokser seg næringskrevende høystaudearter som turt, tyrihjelm, skogstorknebb, ballblom og kvitsoleie.

Tyrihjelm

Tyrihjelm (Aconitum septentrionale) i soleiefamilien vokser i vierkratt og høystaudeenger. Planten er giftig og inneholder giftstoffet aconitin. Tyvhumler (Bombus wurfleini) deltar ikke i pollinering, men biter i stedet et hull i tyrihjelmblomsten for å få tak i nektar fra nektarier

Svartorsumpskog

Er jorda varm, næringsrik og våt, for eksempel ved gjengroing,  kan det være svartorsumpskog med nitrofile arter (mjødurt (Filipendula ulmaria) og stornesle (Urtica dioica) i feltsjiktet. Or feller bladene om høsten mens de fremdeles er grønne, og har nitrogenfikserende knoller på røttene med aktinobakterier i slekten Frankia.  I skogbunnen kan det vokse fuktighetskrevende soleiehov og myrkongle.

Bytrær

Løvtrær blir brukt i byer som alleer (alleetrær) langs gater, avenyer og boulevarder (boulevardtrær), samt i parker for å skape mer biologisk liv, naturmangfold og bedre naturmiljø for menneskene som bor der, i motvekt til det urbane asfalt og brostein med mur- , teglsteinsbygninger, stål og betong. Bytrær må være tørketålende og tåle eksos. Bytrær reduserer støy, bedrer lokalklima og kan redusere luftforurensning. 

Alleer kan ha kulturhistorisk verdi som kastanjene i Bygdøy alle,Oslo,  eller lindalleen  Unter den Linden i Berlin fra Branderburger Tor til Schlossplatz. Eksempler på bytrær er hestekastanje, lind, alm, bjerk, rognasal, poppel.

I mer sydlige strøk brukes skyggetrær som hybridplatan, også kalt londonplatan (Platanus x hispanica, en hybrid mellom orientplatan og amerikaplatan). Platan har blader som ligner spisslønn, men frukten er helt annerledes og kulerund. Platan kan også ha karakteristisk fargemosaikk i barken.

Platan

Platan som bytre.

Jacaranda

Jacaranda (Jacaranda mimosifolia) i trompetblomstfamilien (Bignoniaceae) er et mye plantet bytre i sydlige strøk.

Rødeik (Quercus rubra),  Ginkgo (Ginkgo biloba) er også brukt som bytre.   Siden store mengder vann fordamper gjennom bladverket på løvtrærne gir de, i tillegg til skygge, også en mer fuktig å behagelig luft å puste i, i tillegg det visuelle med vakre løvtrær som kan roe sinnet hos det biofile mennesket.

FNs Internasjonale skogdag 21. mars.

Trær og kulturhistorie

På gårdsbruk står det på gårdstunet ofte et eller flere gamle løvtrær i form av tuntre, ofte koblet til mystikk og overtro. Slindebjerka på Hydneshaugen. Eiketreet "Den gamle mester" ved Krødsherad prestgård, etter Jørgen Moes dikt, fredet i 1914.  Flogrogn som vokser som i en epifytt i greinkløfter på løvtrær, for eksempel bjerk, hvor trostefugl har spredd frø fra rognebær, og som man tidligere trodde var koblet til magiske krefter (se poesi)

I gamle dager ble ask og alm brukt som styvingstrær.

Tilbake til hovedside

Publisert 12. juni 2018 11:23 - Sist endret 18. juni 2019 15:21