Saltvann

Saltvann - Havvann. Hav. Sjøvann. Saltvann i hav, fjorder, og poller.  Vannkretsløpet med stadig tilførsel av salter med vannet fra landjorda og fordamping av havvann gjør havvannet salt. Saltvann inneholder ca. 34.8 g salt per kg sjøvann (3.48 %) og natriumklorid (NaCl) utgjør ca. 86% av saltet. Resten ugjøres bl.a. av magnesiumsulfat (MgSO4) (ca. 11%), kalsium (Ca2+), kalium (K+), brom (Br+), bor og jodid (I-).

Hvorfor er havet salt ?  Siden stadig utvasking av salter fra land kommer ut i havet via ferskvann, og fordampningen gjør at saltet oppkonsentreres i sjøvannet. Det er to hovedtyper saltvann: oseanisk og kystvann. Saltvannet blandes av vind, havstrømmer og tidevann.  Områder på den nordlige og sydlige halvkule som har vært dekket av is kan ha fjorder. f.eks. Norge, Island, Grønland, Kanada, New Zealand osv. I en fjord er det ofte et overflatelag med ferskvann som kommer fra en elv som renner ut i fjorden. Fjorden kan ha en bunnterskel som stenger for utveksling av deler av vannmassene i fjorden. Dypvannsbassenget i en fjord inneholder vanligvis nok oksygen til å opprettholde liv. I noen tilfeller f.eks. Bunnefjorden ved Oslo er dypvannsbassenget anaerobt og inneholder bare anaerobe organismer bl.a. sulfatreduserende bakterier som lager hydrogensulfid.

Brakkvann er saltvann med stort innhold av ferskvann, for eksempel i estuarier og elvedeltaer. Poller er delvis avstengte fjordarmer ved at en terskel hindrer fri vannbevegelse, noe som gir sakte utskiftning av vannmassene,

Den pH-avhengige likevekten mellom karbondioksid (CO2) - bikarbonat (HCO3-) - karbonat (CO32-) har betydning for buffringskapasiteten i vannet. pH i saltvann er ca. 8, det vil si at det meste av karbondioksid foreligger som bikarbonat. Relativt høy pH i saltvann gjør at det kan bli dårlig tilgang på jern for organismene som lever i havet. Planter som vokser i saltvann (halofytter) er ofte sukkulenter f.eks. salturt (Salicornia europaea). Disse har ofte vanskeligheter med å ta opp vann på grunn av det lave vannpotensialet som saltet forårsaker. Mangrove langs kysten i tropiske strøk har læraktige blad. Støtterøtter og røtter fra greiner virker som ankerfester, og luftrøtter (pneumatoforer) sørger for luft til mangroverøttene. Ålegras (Zostera) vokser i saltvann eller brakvann og er festet i bunnslammet med rhizomer og danner ålegrasenger.

Primærproduksjon i saltvann

Akvatiske biomer påvirkes av saltholdighet, temperatur, næringstilgang, lys og oksygen. Plankton består av fytoplankton som er primærprodusenter og zooplankton som er primærkonsumenter. Plankton er frittflytende og beveger seg med strøm og vind, men kan forta vertikale migrasjoner i vannsøylen. Nekton kan svømme og omfatter arter som fisk, hval og skilpadder. Nekton er ofte primærkonsumenter som lever av plankton, men noen er også sekundærkonsumenter. Fastsittende benthos omfatter rur, og snegl, og alger.  Pigghuder og krepsdyr lever på bunnen, Alger er derfor en meget heterogen gruppe organismer. De er vesentlig lokalisert i vann og kan drive fotosyntese. Det finnes også heterotrofe alger.

   Den danske biologen Anders Oersted (1844) mente at det var en vertikal sonering av alger i havet hvor grønnalgene vokste øverst, deretter fulgte brunalgene og nederst rødalgene.

   For mer enn 100 år siden foreslo den tyske fysiologen Theodore Engelmann (1883) at den viktigste årsaken til vertikal fordeling av alger skyldes lys, og at det var en fylogenetisk kromatisk adapsjon hos de forskjellige algegruppene.  Ut fra pigmentene hos de forskjellige algegruppene og fordelingen av lys nedover i vannet ga dette en kromatisk spesialisering av algene, noe som har fått innpass i mange lærebøker, men stemmer ikke med virkeligheten. Det viser seg ofte at rødalgene finnes sammen med brunalger og grønnalger. Rødalgene finnes ikke bare på dypt vann. Selv i sprøytesonen finnes rødalger. Både i Atlanterhavet, Stillehavet, Adriaterhavet, Japanhavet og Arktis går grønnalgene dypest.  Antall grønnalger minsker mindre raskt med dybden enn brunalger og rødalger.

Følgende parametere vil påvirke den vertikale fordelingen av alger følsomhet for høy lysintensitet, temperatur, saltholdighet, næringstilførsel og  predasjon.

Algene absorberer lys som struktur og ikke som pigment i løsning. Derfor må man se på in vivo absorbsjonsspektere.

Rødalger fotosyntetiserer nødvendigvis ikke bedre på større dyp enn grønnalger og brunalger. Viktigere er hvor mye aksessoriske pigmenter algen har i forhold til klorofyll a og hvordan algen organiserer plasseringen av kloroplaster.

Rødalger inneholder fykobiliproteiner fykoerytrhin, fykocyanin, allofykocyanin samt klorofyll a. Grønnalger inneholder klorofyll a og b samt karotenoider. Brunalger inneholder klorofyll a, klorofyll c, og fucoxanthin.

Dinoflagellatene som utgjør store deler av det marine planteplankton inneholder peridinin-klorofyllprotein, et løselig molekyl som bruker karotenoidet peridinin for å samle blå-grønt lys (470-550 nm).

Fykobiliproteiner hos blågrønnbakterer absorberer lys fra 500-650 nm. Blågrønnbakterier kan ha en ontogenetisk kromatisk adapsjon (intensitetsadapsjon) ved å endre forholdene mellom mengden klorofyll og karotenoider.

   Kortdagsalger er vanligere enn langdagsalger.   Alger kan også ha parasitter. F.eks. grisetangdokke (Polysiphonia lanosa) vokser som epifytt og gjennomtrenger vevet på grisetang (Ascophyllum nodosum) og virker som en hemiparasitt (amfiepifytt).

   Om vinteren kan alger utsettes for mekaniske skader av is.

Endring av lysmengde i vannet som funksjon av dybde er gitt ved:

\(\frac{dl}{dt}=kl\)

t er dybde. l er mengden solllys per tidsenhet [J m-2].  k er ekstinksjonskoeffisient k = 0.02 (rent vann), k=0.1 (oseanisk vann), k= 0.3 (kystvann)

Den eufotiske sone med 1% lys som nedre grense, kan gå ned til 100 meters vanndyp.

Kiselalger kan ha våroppblomstring. Det er generelt lite fosfor i havet og det brukes raskt opp. Fosfor kan værende begrensende faktor i ferskvann, mens nitrogen og jern (på grunn av høy pH) kan være begrensende i saltvann. Oseanografen A.C. Redfield fant at forholdstallet mellom antall atomer (molariteten) karbon, nitrogen og fosfor i biomassen i marine organismer var C106N16P1, og dette forholdstallet er blitt kalt Redfield ratio.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:48 - Sist endret 12. feb. 2019 10:28