Menneskets avstamning

Mennesket er en primat og menneskeape. Mekanismene bak menneskets evolusjon skiller seg ikke fra hvordan andre organismer har utviklet seg. Imidlertid er mennesket en art som har mange spesielle egenskaper i forhold til andre dyr. Noen, spesielt i sterkt religiøse kretser, har ment at vi er så spesielle at de har forsøkt å fornekte vår biologiske fortid, og heller satset på en utviklingshistorie basert på guder og mystikk. Mennesket er et ledd i en ubrutt linje fra de første levende organismene på Jorden,  i slektskap med andre pattedyr og hører hjemme i gruppen primatene. Sjimpanse, dvergsjimpanse, gorilla, og orangutang er våre nærmeste slektninger, og alle befinner seg i spissen av evolusjonære utviklingsgreiner akkurat som oss, men vi nedstammer ikke fra disse nålevende apene, er bare en parallell utviklingslinje på linje med disse.

Primatene har som oss rettet øynene framover og har stereoskopsyn med overlappende synsfelt, motsatt tommel og gripehånd. Armer som roterer i skulderleddet kan brukes til å klatre og svømme og det blir mulig å heve armen over hodet. Våre apeslektninger mangler som oss en hale, og molarene har riller som ligner våre. Vårt DNA viser 98.4% likhet med det som finnes hos sjimpanser, og de to utviklingslinjene ble skilt for ca. 6-8 millioner år siden. Det er mindre forskjell i genomet mellom menneske og sjimpanse enn mellom to arter med gibboner.

  For omtrent 8 millioner år siden i tidsperioden Miocen ble skogen i Øst-Afrika erstattet av grassletter. For aper i det åpne landskapet ga det fordeler å kunne stå oppreist. Det ble lettere å observere fiender og bytte, og forlemmene kunne frigis til andre oppgaver. Oppreist gange med hode på en hals fra en rett rygg krevde en tilpasning av skjelett og muskelfester. Bekkenet ble skålformet og ga støtte for innvoller. Det skjedde en endring i hvilken mat som ble utnyttet og hjernen ble større og bedre tilpasset individer som levde i store sosiale grupper. For 5 - 6 millioner år siden ble det dannet et utviklingsgrein som førte fram til organgutangene.

  Etter Darwins The Descent of Man and Selection in Relation to Sex (1871), ble det lett etter det manglende mellomledd ("the missing link") mellom aper og mennesker. Darwin baserte seg på sammenligning i anatomi mellom mennesker og aper, og på den tiden hadde man ikke funnet fossiler som kunne indikere slektskap. Eugene Dubois lette på Java og fant i 1891 rester etter Javamannen (Homo erectus). Hjernekassen var ca. 1.000 cm3 og den hadde lange bein. I 1920 ble det nær Peking (Beijing) i Kina funnet rester av Pekingmannen. Begge disse mener man tilhører Homo ergaster (gr. ergaster - arbeidsmann). Australopithecus  gikk oppreist på bakbeina.

I 1925 fant Raymond Dart i S-Afrika fossilrester fra en art som levde for ca. 2.8 millioner år siden, og denne fikk navnet Australopithecus africanus ((l. australo - sørlig; gr. pithecus - ape, dvs. sydape). Bekkenet hadde form som hos menneske, noe som tyder på at den hadde gått oppreist. Skallen hadde trekk fra både menneske og ape.  I 1938 fant man i S-Afrika Australopithecus robustus som hadde kraftige tenner og kjever. Mary Leakey oppdaget i Øst-Afrika i 1959 rester etter Australopithecus boisei (navn etter C. Boise som bidro økonomisk til ekspedisjonen). I 1978 fant Mary Leakey i vulkansk aske fra Laetoli i Tanzania avtrykk av fottrinn fra to individer som hadde gått sammen for 3.5 millioner år siden. Autralopithecus afarensis ble funnet i ørkenen Afar i Etiopia. Den var ca. 3 millioner år gammel.  A. afarensis var kort, og et kneledd indikerte at det måtte ha gått på to bein, og hadde en hjerne ca. 400 cm3 med ansikt som en sjimpanse. Det ble funnet flere fossiler av denne arten, og i 1974 fant Donald Johanson et relativt komplett skjelett,  og siden det var et kvinneskjelett ble arten også kalt "Lucy". Oppkalt etter Beatleslåten Lucy in the Sky with Diamonds.  I Hadar i Etiopia ble det funnet rester etter en hel familie som var mer enn 3 millioner år gamle. A. afarensis fra Afar i Etiopia levde i perioden 3.7 til 3.0 millioner år siden. I Laetoli i Tanzania ble det funnet fottrinn i vulkansk aske etter Australopithecus afarensisAustralopithecus hadde korte bein, store kjever med molarer dekket av emalje og hjørnetenne var redusert i størrelse. Hjernen var av størrelse som hos apene. Hannen var betydelig større enn hunnen. Man antar at både Homo og Australipithecus levde i Afrika for 3 millioner år siden. Hjernen hos Homo var større enn 600 cm3. Roten til utviklingstreet som førte fram til hominidene er usikker. De eldste fossilene fra hominider som man kjenner bestående av tenner og beinrester er 4.4 millioner år gamle, og ble funnet av Tim White i Etiopia i 1994,  den sjimpanselignende Ardipithecus ramidus. Dette var en art som hadde brukt steinverktøy. Utviklingslinjen kan ha fulgt Autralopithecus anamensis (anam er et Turkansk ord for sjø) som ble funnet i Rift Valley i Kenya i 1995 av Meave Leakey. Rift Valley der de to kontinentalplatene glir fra hverandre går fra Rødehavet gjennom Kenya, Uganda, Rwanda, Burundi, Tanzania, Mozambique og ender i det Indiske hav ved Madagaskar.  I 2001 fant Meave Leakey rester av Kenyanthropus platyops i Øst-Afrika anslått til 3.3 til 3.5 millioner gammel, og Michel Brunet fant rester av Australopithecus bahelrelghazali i Tsjad  som ble anslått til å være 3.5 - 3 millioner år gamle.   Australopithecus anamensis kan ha vært et bindeledd mellom A. ramidus og A. afarensis. For ca. 3 millioner år siden var det flere linjer med hominider som levde sammen i minst 2 million år. En av linjene var slekten Homo, en annen linje var australopitheciner med afrikansk sydape, Australopithecus africanus, ble funnet av Raymond Dart i 1925 i kalkgruver i S-Afrika , 2.8 - 2.3 millioner år gamle. En annen linje australopitheciner var gorillalignende Paranthropus robustus. I 1998 fant man enda et fossil i Etiopia, Australopithecus garhi, datert 2.5 millioner år gammelt, en mulig stamform for linjen Homo. Det fantes minst 3 linjer med Homo i Afrika sammen med australopitheciner. Richard Leakey fant ved Lake Rudolf i N-Kenya et fossil som ble kalt Homo rudolfensis, det var 1.9 millioner år gammelt og hadde et hjernevolum på 750 cm3. Den lignet på Homo habilis, en art som brukte verktøy av stein og bein, og kunne knuse margbein og kjøtt. Homo habilis beveget seg aldri ut fra Afrika. I 1976 ble det funnet i Ø-Afrika et komplett 1.5 millioner år gammelt fossilskjelett av Homo erectus. H. erectus som levde i sosiale grupper fra 1.8 millioner år siden til de forsvant fra Afrika for ca. 200.000 år siden. Homo erectus kunne bruke håndøks og kunne koke mat. En av de viktigste grunnlagene for den videre utviklingen av slekten Homo var evnen til å beherske ild, som ga mulighet til å steke og koke mat. Maten ble ved denne prosessen lettere fordøyelig og andre mattyper kunne tas i bruk. Flere arter av Homo er funnet bl.a. Homo heidelbergensis som levde i Etiopia for ca. 600.000 år siden. Homo habilis og Homo rudolfensis regnes som de tidligste menneskene og som levde for 2.4 - 1.6 millioner år siden. Det kan ha gått en utviklingslinje fra Homo rudlfensis via Homo eragaster, Homo heidelbergensis, og derfra to utviklingslinjer til Homo neanderthalensis og Homo sapiens.  Ved Neanderthal i Tyskland fant man i 1856 rester av Homo neanderthalensis som hadde beinbuer over øynene (øyebrynsbuer). Neanderthalene gikk fremoverlutende på krumme bein, hadde lav panne og kraftige tenner, men manglet hake. H. neanderthalensis brukte verktøy og levde i huler, men forsvart for ca. 34.000 år siden. Neanderthalene, huleboere som var jegere og brukte verktøy, var en paralell evolusjonær linje med Cro-Magnon mennesket (navn etter en dal i Frankrike). Cro-Magnon har blitt betraktet som det eldste fossil av den moderne Homo sapiens. Cro-Magnon viste også kunstneiske talenter med hulemalerier av fargete dyr kjent fra La Scaux i Frankrike og Altamira i Spania.

    Alle mennesker er et avkom, men ikke alle får avkom til neste generasjon. Mennesker har to foreldre, 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre og 16 tippoldeforeldre. 1/16 av dine gener kommer fra dine tippoldeforeldre (1/2)n, hvis n=4 generasjoner. Mitokondrielt DNA derimot nedarves maternale fra en av de 8 tippoldemødrene. Mitokondrielt DNA er lettere å påvise siden det finnes i mange kopier i hver celle, og det snakkes om den mitokondrielle Eva.

    Vi har mange trekk som viser vår biologiske fortid. Tidlig i fosterutviklingen finnes hale, pels og gjellespalter. Tidlig i fosterstadiet er neseborene i kontakt med munnen ved spalter, og hvis disse ikke tettes igjen oppstår "haremunn/hareskår" (Jfr. Inger i Hamsuns Markens grøde). Nyfødte barn kan henge med armene, til og med med bare en hånd til de er ca. 1 måned gamle, en tilpasning til å kunne holde seg fast i morens pels. Et apefoster og menneskefoster ligner mer på hverandre enn de voksne.

    Den menneskelige sivilisasjonen startet i Afrika, og mennesket spredde seg deretter til den Arabiske halvøy, Europa og SØ-Asia og via Behringstredet til N-Amerika og S-Amerika. Den genetiske variasjonen blant mennesker i Afrika er større enn i andre deler av verden. Hos mennesker ble øyebrynsbuene og kjevene mindre, men nese og hake ble større. Kroppen hadde mindre og kortere hår. Hos dagens mennesker er hårbekledningen rudimentær, men vi har muskler som får hårene til å reise seg ("gåsehud"), noe som er viktig for dyr i kulde. På overarmen peker hårene nedover for å kunne lede vekk vann. Noen kan vifte med ørene, jfr. hjortedyr og hare. Visdomstennene er rudimentære og kan bli liggende i kjeven og kommer ut ved 20-årsalderen. En fold i øyekroken mellom tårekanalene er halvmåneformet, rester av et tidligere 3. øyelokk.  Mennesket hadde mindre hjørnetenner, stortåen ble mindre, men tommelen og haken ble stor. Vi fikk rettere bein og ryggen krummet annerledes.

 

    Atferd hos primitive dyr er basert mye på reflekser. En sjimpanse har reflekser, instinkter, men kan også lære ved erfaring. Imidlertid sier fossiler ingenting om atferd og sosial evolusjon, men vi antar at den har vært lik det vi finnes hos menneskeapene. Det finnes flere dyr som er lærenemme og tilsynelatende intelligente. Overlegen ble imidlertid Homo sapiens som hadde stor hjerne og et avansert språk og symbolbruk. Dette muliggjorde en ikke-genetisk kulturell evolusjon hvor tilegnet kunnskap kunne muntlig overføres til neste generasjon. At den språklige utviklingen kan skje raskt viser fransk, italiensk og spansk som har utviklet seg fra latin. Man har således et evolusjonstre også for språk.  Skriftlig overføring av kunnskap og erfaring til neste generasjon ga utviklingsspiralen en ny fart. Alle nålevende mennesker kan krysses med hverandre og gi fertilt avkom.  Basert på hudfargen har enkelte forsøkt i inndele mennesket i raser, men forskjellene er vesentlig kulturelle og psykologisk betinget. Imidlertid er det mulig å dele menneskepopulasjonen kan  i grupper . Eskimoer og mongoler er ikke hvite i huden siden de får nok D-vitamin via kosten. Mennesker i nordlige områder trenger sollys for å danne vitamin D og er hvite i huden, mens nærmere ekvator dannes det permanente mørkefarget melaniner i huden som beskyttelse mot sollyset.

   Med høygjennomstrømningssekvensering er det mulig å sekvensere lange gensekvenser. Dette gir muligheter for å oppdage enkeltbasepolymorfier som danner grunnlag for variasjon. Miljøet kan gi epigenetisk variasjon via metylering/demetylering av cytosin i DNA. Epigenetisk variasjon er ikke arvelig, men påvirker enkeltindividet. DNA er et meget stabilt molekyl. Mitokondriene inneholder mange kopier av sirkulært DNA per mitokondrium. Dette gir store mengder DNA. Mitokondriene nedarves maternalt (via moren) slik at det er mulig å følge nedarving. Mitokondrie DNA renisolert fra fossile bein har blitt brukt til å sekvensere gener fra bl.a. neanderthalere og ullhåret mammut. Mennesket og sjimpanse fikk forskjellige utviklingslinjer for 6 millioner år siden, men det er nå blitt mulig å se forskjeller og likheter mellom neanderthalere og mennesker. Nyere data viser at disse to artene sannsynligvis ikke krysset seg med hverandre. De nye sekvenseringsteknikkene genererer enorme mengder data, som krever gode algoritmer og stor datakraft, innen et eget fagområde (bioinformatikk).

Ved siste istid for ca. 10.000 år siden regner man med at det var ca. 5 millioner mennesker på jorda, og inntil år 1800 var det sakte økning i befolkningstallet. Hund, kveg og hest ble domestisert. Reinsdyr er domestisert bare på den måten at det er noen som eier dem. Katten er mindre sosial enn hunden, men har en funksjon ved å holde bestanden av mus og rotter nede, dyr som ødelegger matlagre.

Hvorfor en hårløs ape ? Levde den i tilknytning til vann ? Var hårløshet seksuelt attraktivt ? Manglende hår gjorde at hardt arbeid kunne utføres uten å få et varmesjokk. Håret på hodet kan være til pryd og beskyttelse. Kjønnshår og hår i armhuler kan ha en funksjon i  luktproduksjon tilknyttet partnervalg og reproduksjon.   Menneskene utvandret fra Afrika (Ut av Afrika-hypotesen for ca. 100.000 år siden.
Teksten er hentet fra pattedyr

Tilbake til hovedside

Publisert 15. jan. 2019 11:01 - Sist endret 15. jan. 2019 11:07