Blomst

blomst, fl.t. blomster. Plantenes formeringsorgan. Den reproduktive strukturen hos blomsterplantene. Skudd med begrenset lengdevekst med blader av forskjellige typer som danner en blomst. Blomstene kan være enkeltvis eller samlet i blomsterstand (kvast, kurv (korg), klase, skjerm). Vindpollinerte blomster er ofte uanselige, grønne og uten duft og nektar, mens blomster pollinert av dyr er ofte fargerike.

Blomsten  deltar i plantenes reproduksjon (forplantning), dannes fra et blomstringsmeristem og består av omdannete blader festet til en blomsterbunn (torus/reseptaculum) på spissen av blomsterstilken. Blomsterbunnen kan være utformet avrundet, eller som kjegle, skål eller rør.

Omkring de reproduktive delene, det hannlige andrøsiet og hunnlige gynøsiet, er det et blomsterdekke (perigonium). Blomsterdekke er blomsterbladene som er plassert utenfor pollenblad (støvbærere) og fruktblad (støvvei). Hvis blomsterdekkbladene er like (enkelt blomsterdekke) kalles de tepaler f.eks. fargete tepaler hos tulipan (Tulipa) og hvitveis (Anemone). Hos brennesle, frytler og melde er det enkle blomsterdekket lite og uanselig. 

I et dobbelt blomsterdekke er blomsterbladene tydelig forskjellige og utformet ytterst som grønne begerblad (sepalum) og innenfor større kronblad (petalum) med andre farger, og som danner en krone (corolla). Utformingen av blomsterdekke henger nøye sammen med pollineringsbiologien til blomsten.  Blomsterdekket kan beskytte andrøsiet og gynøsiet, virke som tillokking av pollinerende insekter, fugl eller pattedyr. 

Blomsterdekkbladene kan være mer eller mindre vokst sammen (sambladet, connatus, l. cum- sammen; gnatus -født) ), og kalles symtepal, symsepal eller sympetal etter som det er henholdsvis tepaler, sepaler eller petaler som er vokst sammen. Tydelig atskilte blomsterdekkblad kalles fribladet. Begerbladene kan være sammenvokst, mens kronbladene er fribladet, og omvendt. 

Knoppleiet (aestivatio) er plasseringen av blomsterdekket før knoppen springer ut. Blomsterdekket kan være festet under (undersittende), omkring (kringsittende) eller over (oversittende) fruktknuten.

Blomsten kan ha varierende antall symmetriplan. en radiærsymmetrisk regelmessig blomst kalles stråleformet (aktinomorf) og har flere symmetriplan. En ensymmetrisk uregelmessig blomst kalles zygomorf. To eller ingen symmetriplan er mer sjeldent.

Blomsten består vanligvis av fire rekker eller kranser med blomsterblad festet til skudd med svært korte internodier (blomsterbunn). Blomsterbunnen kan være utvidet, flat, skål- eller krukkeformet. Ytterst i blomsten finnes begerblad (calyx, kalyks) og deretter kronblad (corolla, korolla) som begge er sterile, og innerst i rekkefølge pollenblad og fruktblad som begge er fertile. Plasseringen kan vises i et blomsterdiagram eller blomsterformel. Begerbladene er vanligvis er grønne. Begerblad og kronblad kalles tilsammen blomsterblad. Hvis begerblad og kronblad er like i farge og form kalles de perigon. Begerblad og kronblad kan være frie (fribladet) eller mer eller mindre sammenvokste (sambladet). Eksempler på uregelmessige blomster er leppeblomst, maskeblomst og erteblomst. Kronen kan være rørformet, klokkeformet eller tungeformet. Kronblad kan ha en honninggrube eller spore med nektar. Noen blomster som hos gras, halvgras, bjerk og ask mangler begerblad og kronblad, og de blad som kan finnes i slike blomster er høyblad.

Blomstmorfologi

Blomsterbladene kan være plassert i tett spiral på blomsterbunnen (i evolusjonssammenheng en opprinnelig type) og/eller i kranser (evolusjonsmessig mer avansert) (blomstersymmetri). Noen sjeldne ganger fortsetter veksten av det apikale og det skjer gjennomvoksing av blomsten noe som kan sees hos humleblom og tusenfryd.

Videre innover i blomsten følger pollenblad (stamina (l. stamina - kroket), støvbærerene) og fruktblad. Hesterumpe (Hippurus vulgaris) og orkidéene har bare ett pollenblad i blomsten, Veronica har to, og vanligvis er det 3 eller fler. Pollenbladet består av en pollenknapp (anthera gr. antheros - blomstring) som lager pollen og en pollenstreng (pollentråd, filamentum (l. filum - tråd). Pollentråden kan være lang og tynn som i grasblomsten eller peleformet eller plateformet. I pollenknappen er det pollensekker og mellom disse ligger et konnektiv med en ledningsstreng.

Tverrsnitt av pollenknapp fra tomat

Bilde 1. Tverrsnitt av pollenknapp fra tomat (Lycopersicon esculentum) med fire pollensekker med pollen. Cellelaget inn mot pollensekkene kalles tapetlaget. I sentrum av pollenknappen konnektiv med en ledningsstreng.

Tverrsnitt blomst tomat

Bilde 2. Tverrsnitt av blomst fra tomat (Lycopersicon esculentum)  med fruktblad i sentrum, pollenblad med pollensekker, kronblad og begerblad.

Tomatblomst

Bilde 3. Blomster hos tomat

Fruktbladene hos angiospermene danner fruktanlegg. De sammenvokste fruktbladene danner en eller flere pistiller (støvveier). En pistill (støvvei) (l. pistillum - klubbeformet gjenstand som brukes til å knuse stoff i en morter) består av fruktemne (fruktknute), griffel og arr. Arret har til oppgave å fange opp pollen og gi spiringsmulighet for disse. Griffelen inneholder vev som leder pollenslangen fram til mikropyle. Inne i fruktknuten ligger frøemne (ovulum) som etter befruktning utvikles til frø. Frøemne sitter festet med en frøstreng festet til placenta (frøfeste, frøstol, l. placenta - flat kake). Blomsten varierer mye i form og utseende fra stor iøyenfallende til liten og uanselig. Den enkelte blomsten kan ha både hannlig og hunnlige organer, eller hannlige og hunnlige organer kan være plassert i forskjellige blomster på samme eller på forskjellige planter. I blomsten lages gametofyttene og pollenbladene har pollensekker og fruktblad har frøemner.

Tverrsnitt av fruktknute hos lilje (Lilium).

Bilde 4. Tverrsnitt av frøemne hos lilje (Lilium sp.) med embryosekk, den hunnlige gametofytten.

Pollenbærerene kalles med et fellesnavn andrøsium. Et eller flere pollenblad samlet i en enhet (støvvei) kalles et gynøsium. I pollensekkene lages haploid pollen fra pollenmorceller ved reduksjonsdeling. Ved pollinering overføres pollen med vind eller insekter til arret (bestøvning, pollinering). Deretter kan en befruktning skje hvis det vokser ut en pollenslange med påfølgende kopulasjon. Staminodier (l. stamen - tråd) kalles skjellformede blad omdannet fra pollenblad. Disse kan ha med nektarutskillelse som f.eks. hos kubjelle.

Hvis blomsterbunnen danner en skålformet utvekst kalles blomsten omkringsittende (perigyni gr. peri - omkring; gyne - kvinne). Blomsterdekke (begerblad og kronblad) har til oppgave å beskytte de reproduktive delene av blomsten i knoppstadiet og skal ved blomstring fungere som lokke- og veiledningsmiddel og landingsplass for insekter. Begerbladene er vanligvis grønne og vokser de sammen nederst blir begeret sambladet. Kronbladene kan være fri eller sammenvokst og danne et kronrør. Pollenblad består av en støvtråd (filament) og den øvre delen kalles pollenknapp (støvknapp) med vanligvis fire pollensekker. Pollensekkene kan åpnes ved spalter, porer eller klapper. Støvtråden kan vokse sammen med kronrøret. Støvbladene kan også vokse sammen.

Fruktbladene vokser sammen og danner et fruktanlegg med en nedre utvidet del, fruktknuten, som inneholder frøanleggene. Den øvre delen av fruktbladene består av en smal og tynn griffel og øverst et arr (stigma). Antall arrfliker er lik antall fruktblad. Griffelen kan i visse tilfeller være lite utviklet. Hvis fruktbladene er frie og ikke sammenvokst sier vi at gynøsiet er apokarp, og er de sammenvokst kalles det synkarp. Ledningsstrengen i midten av fruktbladet kalles ryggsøm og der fruktbladene vokser sammen kalles buksøm.

Frøemnene sitter på to frøstoler (placenta) der fruktbladene vokser sammen. Avhengig av sammenvoksing, hvor mange fruktblad som inngår i fruktanlegget og hvor frøemnene sitter går det an å dele dem inn i grupper: Hvis gynøsiet er enrommet ved at det ikke dannes skillevegger (septa) mellom fruktbladene blir plasseringen veggstilt (parietalt); og fri sentralt midtstilt hvis frømenene sitter på en sentral akse fra bunnen av fruktknuten; basalt (grunnstilt) hvis ett frøemen festet i bunnen; og sentralt vinkelstående hvis fruktbladene er sammenvokst og det dannes flere hulrom i fruktknuten med sentralstilte frøemner. Antall rom i fruktknuten kan utvides ved at det oppstår falske skillevegger f.eks. korsblomstfamilien. Endring fra vegetativt til reproduktivt stadium, kalles blomsterevokasjon.

Blomsterbunnen (torus, reseptakel), den del av aksen som blomsterbladene er festet til, kan være kjegleformet eller krukkeformet, kort avrundet eller avflatet. Er begerblad og kronblad festet under fruktanlegget kalles blomsten undersittende (hypogyn). Hos noen blomster festes begerblad og kronblad til et krukkeformet blomsterbunn hvor fruktknuten og blomsterbunnen ikke er sammenvokst, og blomsten kalles da omkringsittende (perigyn). En begerformet blomsterbunn kalles hypanthium (gr. hypo - under; anthos blomst). Hvis underbegeret danner en krukke som vokser sammen med blomsterbunnen og fruktknuten kalles blomsten oversittende (epigyn). Ofte er underbegert utformet som et blomsterrør.

Blomsterbladene kan være festet i en spiralrekkefølge (scyklisk) eller i kranser (syklisk). En pentacyklisk dobbelthannet (diplostemon) blomst har en ring med begerblad og kronblad, to ringer med pollenblad (den ytre alternerer med de indre periantbladene) og en med fruktblad. Hvis den ytre av pollenbladkretsene står rett utenfor bladene i indre periantkrets kalles blomsten obdiplostemon. Hvis den ene ringen med pollenblad forsvinner har vi en tetrasyklisk (haplostemon) blomst, noe som er vanlig hos helkronede blomster.

Hvis det har skjedd en sammenvoksing av bladene i en blomst f.eks. pollenblad har vokst sammen med kronblad kalles dette adnasjon (l. ad - til; natus - født). Hvis blomsterblad i samme krets vokser sammen f.eks. kronblad til et kronrør, kalles dette konnasjon (l. cum -med; natus - født).

I korgplantefamilien (Asteraceae, tidiliger Compositae) er blomstene samlet i en kurvblomsterstand, hvor det kan være to typer enkeltblomster, både rørkroner i midten og tungekroner langs kanten av kurven. I prestekrageblomsten er det gule rørkroner i midten  og hvite tungekroner ("Elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke, elsker....) "Prest, prost, enkemann fattigmann, stakkar, prest, prost,....."). Noen korgplanter har bare rørkroner (borre, knoppurt, tistel, reinfann), mens sveve, løvetann, følblom og grisøre har bare tungekroner.

Reinfann

Reinfann (Tanacetum vulgare) er en korgplante hvor blomsten bare har rørkroner og plassert i halvskjerm. Finnete blad med tenner. Blomstrer på ettersommeren.

Er blomsterbladene symmetrisk plassert som eikene i et hjul kalles blomsten aktinomorf (gr. aktis - stråle; morphe - form). Hvis blomsten ikke har slik symmetri kalles den zygomorf (gr. zygon - bæretre, åk). Den linjen som deler blomsten i to speilbildeformede halvdeler kalles symmetriplanet. Den aktinomorfe blomsten har mange symmetriplan og den zygomorfe vanligvis bare ett.

Blomsterstand

Blomsten hos skjermplanter

Blomst hos skjermplanter i skjermplantefamilien (Apiaceae, tiligere Umbelliferae). En sammensatt skjerm (dobbeltskjerm) hvor blomsterstilkene er festet i et felles punkt. Etter befruktning dannes en todelt spaltefrukt hvor hver delfrukt er en nøtt. Frøene har riller og inneholder eteriske oljer.

Goethe og ABC-modellen for blomsterblad

I Die Metamorphose der Pflanzen argumenterte Goethe med at alle delene av en blomst egentlig er omdannete blad. På stengelen av tulipan fant Goethe blader som lignet på petalene i blomsten. Den seinere ABC-modellen for utvikling av blomsterblad viste at Goethe var på rett spor.

Goethe: Metamorphose der Pflanzen

Bilde 5. Fra Die Metamorphose der Pflanzen

En gåseblom. HC Andersen: «Nå skal du høre – Ute på landet, tett ved veien, lå det et lite sommerhus. Du har sikkert sett det selv en gang. Foran er det en liten have med blomster, og et stakitt som er malt. Like ved, på grøftekanten, midt i det herligste grønne gress, vokste det en lite gåseblom. Solen skinte likeså varmt og deilig på den som på de store, rike praktblomstene inne i haven, og derfor vokste den også time etter time. En morgen sto den der helt utsprunget med fine, små skinnende hvite blad som satt som stråler rundt den lille gule solen inni».

HAUST

Kvar vart det tå alle dei Fuglar,

som song

i Sumar so vænt millom Greino ?

Sidan eg høyrde deim

ender og Gong:

og so vart det Stilla i eino.

-Han tagnar, Fuglen, mot Hausten.

 

Kvar vart det tå alle dei Blomar,

som stod

og nikka i Ljos og i Ange ?

Eg ser yver Bøen,

men er inkje god

få Auga på ein av dei mange.

-Han visnar, Blomen, mot Hausten.

Per Sivle, Bersøglis- og andre Viser

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:11 - Sist endret 18. mai 2021 10:34