Sex og reproduksjon

Seksuell og aseksuell reproduksjon er de to hovedtypene av formering hos dyr og planter.

Aseksuell reproduksjon

Ved aseksuell reproduksjon uten gameter dannes det avkom som er genetisk likt opphavet (klonformering). Aseksuell formering kan skje ved fragmentering hvor biter av kroppen utvikler seg til et nytt individ. Ved knoppskyting vokser det fram et nytt individ fra forelderdyret. Gemmuler (l. gemmula - liten knopp) er spesielle celler hos ferskvannssvamper som omgis av en beskyttende vegg og kommer i aktivitet når forelderindividet dør om høsten. Bakterier og protozooer kan formere seg aseksuelt ved binær fisjon (todeling). Noen parasitter formeres aseksuelt ved sporogoni som resultat av multippel fisjon av en kjerne. Aseksuell reproduksjon har en fordel i et stabilt og livskraftig miljø hvor det er vanskelig å finne en seksualpartner.

Seksuell reproduksjon

    Ved aseksuell reproduksjon overfører en hunn alle sine gener til avkommet. Ved seksuell reproduksjon er det haploide kjønnsceller (kimceller/gameter) fra to genetisk forskjellige foreldre, en hann og en hunn, som forenes til en diploid zygote, og lager avkom som arver gener fra begge foreldrene. Gametene og deres forløpere kalles kimceller, mens resten av kroppscellene er somatiske celler (gr. soma - kropp).  Kimcellene blir til gameter i gonadene ved gametogenese. Hunnen lager ubevegelige store egg, og hannen lager små bevegelige sperm/spermatozooer i stort antall. Penetrerende kjønnsorganer, genitialia, brukes for å plassere gametene innen i hunnen hos insekter, edderkoppdyr, krepsdyr, flatormer, nematoder, haier, mollusker og pattedyr. Ytre befruktning kan skje uten artsspesifikke genitialia som hos pigghuder, polychaeter, frosk, de fleste fisk og fugler.  Noen ganger overføres en pakke med sperm i form av en spermatofor som hos blekksprut og skorpioner. Hos sjøhest har sjøhesthunnen en penis, ovipositor, hvor hun overfører eggene til en pose hos hannen hvor de blir befruktet. Hannfugler mangler vanligvis penis, unntatt ender, gjess, svaner og struts. Pattedyr har en velutviklet penis, og penis beveges inn og ut av hunnen før insemineringen. Spermen kan bli overført til et lagringssted eller befruktningssted.

   Ved seksuell reproduksjon må man finne en seksualpartner, og det  er en hann som forbruker ressurser, men den seksuelle reproduksjonen har evolusjonsmessige fordeler som oppveier for dette. Ved reduksjonsdelingen (meiose) ligger homologe kromosomer i par. Overkrysning og rekombinasjon skaper variasjon, noe som premierer sex.  Seksuell reproduksjon gir stor variasjon som er en fordel i et ustabilt miljø i endring. Diploide individer har et ekstra sett med kromosomer som en back-up kopi. Ved aseksuell reproduksjon blir man ikke kvitt en uheldig mutasjon.  

    En hypotese går ut på at alle organismer er utsatt for sykdomsfremmkallende organismer, og ved seksuell reproduksjon lages det nye rekombinasjoner, hvorav noen er mindre utsatt for å erverve sykdommen. Symbiose er en drivende kraft i evolusjonen, ifølge Lynn Margulis, og det er en kort vei fra patogense til mutualisme og symbiose.

  I kroppen er det somatiske celler som ikke deltar i reproduksjon og spesialiserte kimceller som danner gameter kalt egg og sperm. Kimcellene lages allerede under embryoutviklingen, og kimcellene danner en kimcellelinje mellom generasjonene. En forutsetning for å danne gameter er en reduksjonsdeling i cellekjernen (meiose). Gametene lages i gonader. Gonader som lager egg kalles ovarier (eggstokker), og gonader som lager sperm kalles testikler. Somatiske celler i gonadene gir næring og beskyttelse under utviklingen av kimcellene (gametogenesen). Hos invertebrater kan kimceller utvikle seg direkte fra somatiske celler.

   Insektene har vanligvis to atskilte kjønn med komplekse kjønnsorganer. Et hanninsekt har penis, testikler, sædleder, sædblærer og ejakuleringskanal. Hunninsektet har vagina, eggstokker, eggleder, kjertler og et spermatotek som er en sekk som kan lagre sperm.

   Hos vertebratene (virvelsyrene) utvikles gonadene under fosterutviklingen fra ett par med genitiale riller som vokser inn i coelomet fra fremre delen av mesonefros. De opprinnelige kimcellene dannes i plommesekken hvorfra de vandrer gjennom baktarmen til de genitiale rillene. Gonadenene utvikles deretter til testikler eller ovarier avhengig av kjønn. Testiklene skiller ut testosteron og dihydrotestosteron som sørger for at fosteret utvikler seg i hannlig retning. I hjernen omdannes testosteron til østrogen som gir hannlig utvikling av hjernen. Kjønnsutviklingen er styrt av hormoner og kromosomer.

   De ytre kjønnsorganene finnes i embryostadiet som primordier. Hvis det er et Y-kromosom tilstede lages det androgener og hannlig struktur utvikles. I fravær av androgener lages det en hunnlig struktur. Fugl er forskjellig fra pattedyr ved at Y-kromosomet kommer fra moren.

 Kjønnet bestemmes av kjønnskromosomer hos amifibier, fugl, pattedyr, og hos de fleste fiskene. Noen krypdyr og fisk mangler kjønnskromosomer og kjønnet utvikles avhengig av temperatur eller spesiell atferd. Noen korallrevfisk kan endre kjønn fra hann til hunn, men det kan også rødnebb (hunn) som omdannes til blåstål (hann).

   Ved seksuell formering hos bakterier og noen protozooer bruker man begrepet krysningstyper istedet for kjønn. Hos disse overføres DNA ved konjugasjon, eller celler fra to krysningstyper kan forenes og utveksle kjernemateriale. Seksuell reproduksjon i vann er mest opprinnelig. Det skilles ut egg til det ytre akvatiske miljø, og som samtidig befruktes av sperm fra hannen, en ytre befruktning som må skje synkronisert mellom hann og hunn idet det skjer en rask fortynning av sperm i vannmassene. Ytre befruktning finnes bare på vannholdige steder hvor det ikke skjer uttørking eller er varmestress.

Ved indre befruktning avsettes sperm i nærheten av kjønnstrakten hos hunnen og befruktningen skjer inne i kroppen til hunnen. Både ved ytre og indre befruktning kan hann og hunn ha parringsatferd med partnervalg. Både årstid og månefase kan styre reproduksjonen, tilpasset den tid av året hvor avkommet har størst mulighet til å overleve. Kjønnshormoner påvirker seksuell atferd ved å påvirke områder i hjernen bl.a. hypothalamus. Fremre hypothalamus og preoptisk område øker i størrelse hos hanner som påvirker av androgener (testosteron). Ventromedial hypothalamus øker i størrelse hos hunner som påvirkes av østrogen. Effekten er størst i parringsperioden.

    Mange av invertebratene og de fleste vertebratene har atskilte kjønn (dioike). Noen er imidlertid hermafroditter med hann og hunn på samme dyr (monoike). Noen hermafroditter f.eks. bendelorm befrukter seg selv, men vanligvis blir mange blir befruktet av andre individer av arten. To individer kopulerer og kryssbefrukter hverandre gjensidig. Selvbefruktning kan hindres hvis ovarier og testes utvikles på forskjellig tid.  Selvbefruktning hos hermafroditter vil over tid medføre en økende grad av homozygoti, og kan gi opphav til innavlsdegenerasjon, i motsetning til kryssbefruktning. Noen dyr er sekvensielle hermafroditter og skifter kjønn under utviklingen f.eks. dypvannsreke som først er hann for deretter å bli hunn. Fargerike korallrevfisk er ofte sekvensielle eller simultane hermafroditter. Dypvannsfisk er ofte simultane hermafroditter.  Mange dyr har mulighet for både seksuell og aseksuell reproduksjon, hvor seksuell reproduksjon er dominerende når det ytre miljø blir ugunstig og stressfylt. Hos haploide organismer som formeres aseksuelt vil eventuelle mutasjoner umiddelbart kunne uttrykkes.

   Utvikling av et egg uten befruktning kalles partogenese ("jomfrufødsel"), og er vanlig hos sosiale insekter og noen amfibier, fisk og krypdyr. Partogenese er en aseksuell reproduksjon hvor et ubefruktet egg gir et nytt individ som vanligvis er haploid.   Ved ameiotisk partogenese skjer det ingen mitose, og egget dannes ved mitose, og dette gir klonformering. Ved meiotisk partogenese dannes det et haploid egg ved meiose, en prosess som stimuleres av sperm, men spermkjernen kommer ikke inn i egget. Egget blir diploid ved kromosomdobling. Meiotisk partogenese finnes hos veps, bier og maur, hvor ubefruktede egg blir til haploide droner (hanner). Befruktede egg blir til diploide hunner som dronning eller arbeidere, et fenomen kalt haplodiploidi. Hos noen typer kalkuner kan egget utvikle seg uten spermceller.

   Uterus er hos de fleste dyr helt eller delvis delt i to kammer. Dyr som får få unger har vanligvis bare ett kammer i uterus, men dette finnes også hos fugl og slanger.

Seksuell seleksjon   

   Sex er et mønster preget inn i alle organismer gjennom evolusjonen som resultat av fundamentale prosesser i reproduksjon og artenes overlevelse. Seksuell reproduksjon har en ekstra kostnad i forhold til vegetativ formering, men denne kostnaden oppveies av fordelen ved rekombinasjon av gener som gir større genetisk variasjon som evolusjonen kan virke på. Alle organismer er utsatt for potensielt sykdomsfremkallende organismer.  En av de mange hypotesene om hvorfor så mange planter og dyr har seksuell reproduksjon går ut på at dette gir et velegnet forsvar mot sykdomsfremkallende organismer i det evig pågående rustningskappløpet. Seksuell seleksjon gir stor forskjell i utseende hos hanner og hunner, hvor hannene viser seg fram og hunnene velger. Det betyr at i hjernen hos hunnene er det et utseende som bedømmes som attraktivt og "vakkert" og blir derved selektert fremfor det "mindre vakre". Resultatet er fjærene hos påfuglhannen.

Formering

    Egg legges i vannet omkring og ytre befruktning skjer ved at eggene dekkes av sperm. Hos fisk er eggene omgitt av en tynn hinne. Hos amifiber er eggene dekket av et gelélag. Hos andre virveldyr skjer befruktningen av egget inne i hunnen ved parring. Befruktningen kan skje i egglederen eller ovariet. Fuglene, de fleste krypdyrene og pattedyrene (kloakkdyr) legger egg på land (ovipare = eggfødsel). Siden eggene legges på land er de omgitt av et fast skall med kalk som hindrer uttørking. Innenfor skallet er det en vannholdig eggehvite. Veggen i egglederen lager skallet og eggehviten.

    De fleste bruskfisk, øgler, slanger, noen beinfisk og de fleste pattedyrene føder levende unger (vivipare = levendefødsel). Hos krypdyrene er det overgang mellom ovipare og vivipare, f.eks. hvor første del av fosterutviklingen skjer i moren og resten utenfor. Hoggormen føder levende unger, men fosteret er omgitt av et skall som forsvinner før fødselen, og de kalles ovovivipare = egglevendefødsel. Hos noen rokker, beinfisk og pungdyr ligger fosteret i en væske utskilt fra veggen i egglederen som de tar opp gjennom huden eller tarmkanalen. Hos pattedyr og noen øgler og bruskfisk er det utvekster fra fosteret som går inn i veggen på egglederen som opptar stoffer fra blodet til moren.     

Invertebrater

    Invertebratene har forskjellige reproduksjonssystemer. Aseksuell formering er vanlig hos nesledyr, mosdyr, leddormer og pigghuder. Noen har velutviklede gonader, det er ingen sammenheng mellom hvor komplekse disse er og plassering i dyrerekkene. Hos dyr som mangler gonader utvikles kjønnsceller fra celler i coelomveggen og kommer ut i coelomet når de er ferdigutviklet før de slippes fri. Hannen produserer spermceller, men må også sørge for å plassere dem på et sted hvor det er størst sannsynlighet for at de kommer i kontakt med hunnens egg. Hos noen dyregrupper er det ingen spesiell anordning for dette. I vann kan hannen og hunnen tømme synkront sperm og egg ut i vannmassene. Hos høyere organismer er det utviklet organ for å overføre sædceller inn i hunnens kropp. Insekter har atskilte kjønn med avanserte kjønnsorganer hvor sperm utvikles i testikler og tømmes gjennom en penis inn i en kort kopulasjonstrakt (vagina) hos insekthunnen (inseminering).  Hunnen lager egg fra eggstokker som passerer gjennom eggledere. Hunnen kan lagre sperm i et spermatek til seinere bruk.

Fisk

    Hos fisk er det et egg med plommesekk som gir næring til den første utviklingen før yngel må skaffe seg mat selv. Millioner av fiskeegg befruktes, men bare få av dem overlever. Noen fisk har indre befruktning hvor hannen sprøyter sperm inn i hunnen. Fisk har 3 typer indre befruktning. Ovipare hvor egget etter befruktning legges utenfor. Ovivivipar hvor egget beholdes i mordyret og utvikles der. Vivipare som føder levende unger. Dypvannsfisker kan være hermafroditter, hvor hvert individ er både hann og hunn.

 Hos fisk som lever ved korallrev finnes det kjønnskifte (sekvensiell hermfafrodittisme): Protogyne (førsthunnlig) som først er hunn for deretter å bli til hann er mest vanlig og forklares av fordelen hannen har av stor størrelse. For pelagiske fisk har store hanner ingen fordel.  Pussefisk (Labroides dimidiatus) som fjerner parasitter og renser andre fisk er førsthunnlig (protogyn).  Protandre (førsthannlig)  er først hann for deretter å bli til hunn. Anemonefisk (Amphi prion) skifter kjønn fra hann til hunn (protandri) ved et bestemt aldersstadium. Hos noen fisk blir de eldste hanner og forsvarer et harem.

   Hos atlanterhavslaks (Salmo salar) er det noen hanner som ikke utvandrer til havet, og disse konkurrerer med hanner som kommer tilbake fra havet. Laksehannen med krokformet underkjeve forsvarer territorier og jager andre hanner, men små lakseparr kan snike seg inn i territoriet og slippe ut melke som befrukter noen av eggene.

   I oppdrett av i akvakultur av en ciklide kalt tilapia (Oreochromis) foretrekkes hanner fordi hunnene stopper å vokse ved en bestemt størrelse. Zebrafisk (Zebra danio) fra Øst-India er en livskraftig fisk som brukes mye i biologisk forskning og den kan lett klones. I en klon finnes begge kjønn. Dette betyr at klonen klarer seg selv og at kjønn ikke er genetisk bestemt. Derimot blir klon av en hunnmus alltid en hunnmus. Hermafrodittisme finnes også hos andre dyr f.eks. krepsdyr.

Amfibier

    Hunnen hos amfibier legger egg og det skjer en ytre befruktning. Hos frosk sitter hannen på ryggen til hunnen og frigir sperm idet hunnen legger egg. Utviklingstiden er lang og amfibiene gjennomgår både et larvestadium etterfulgt av en forvandling (metamorfose) til et voksent stadium. jfr. insekter. Noen dyr må igjennom en metamorfose etter fødsel for å bli kjønnsmodent individ. De unge organismene kalles larve, oftest med forskjellig utseende enn den adulte voksne. Rumpetroll er larvestadiet hos frosk.

Reptiler

    Reptilene (krypdyrene) er ikke lenger avhengig av vann. Eggene befruktes inne i hunnen. Som hos de fleste vertebrater med indre befruktning har hannen et rør (penis) som brukes til å plassere spermen inne i hunnen. Flere av reptilene er ovipare hvor egget overlates til sin egen skjebne etter at det er lagt. Det finnes også vivipare og ovovivipare krypdyr. Hos firfisle i slekten Lacerta finnes det eksempel på jomfrufødsel. Temperaturen påvirker kjønnsbestemmelsen hos mange krypdyr, og noen fisk. Hos skilpadder blir det dannet flest hunner ved høy inkuberingstemperatur av eggene, og flest hanner ved lav temperatur. Hos krokodiller er det omvendt. Hunner dannes ved ekstrem høy og ekstrem lav temperatur.

Fugl

    Fugler, unntatt svaner, mangler penis, og den indre befruktningen skjer ved at hannen gnir sperm mot den reproduktive åpningen hos hunnen. Fuglene er ovipare. Nyklekte unger klarer seg ikke uten hjelp fra foreldrene. Egg med skall hos fugl og reptiler er en tilpasning til et liv på land. Amniote egg har indre cellelag som alger et væskefylt amnionhulrom. Ytterst mot skallet ligger chorion (ytre fosterhinne). Det indre laget danner amnion som er en sekk som ligger rundt embryo. Egget har en stor plomme og zygoten utvikles inne i egget.

Pattedyr

    De mest primitive pattedyrene som nebbdyr legger egg som reptilene. Pungdyrene (marsupialene) gir melk til embryo på et tidlig utviklingsstadium i en ytre pung. Placentale pattedyr beholder embryo til det er ferdig utviklet. Det dannes et nettverk av blodårer kalt placenta hvor næring fra moren blod går over til embryo. I den follikulære fasen når egg modner og får plomme hos vertebratene er østrogennivået høyt og progesteronnivået lavet. Når egget kommer ned i egglederen er konsentrasjonen av progesteron høy og konsentrasjonen av østrogen lav. Progesteron er et hunnlig kjønnshormon som i samspill med østrogen påvirker seksuell atferd og stimulerer lordose under parringen.

    Parringen med frigivelse og plassering av sperm må skje når egget er modent. Hunnen signaliserer at egget er ferdig utviklet ved ovuleringen ved å frigi fermomoner f.eks. hos hundetispe. Hos harer frigis egget etter parring. Kopuleringen får i dette tilfellet hypofysen til å lage hormoner som starter ovuleringen. De fleste hunnpattedyr er seksuelt aktive (brunstige) bare i en eller få korte perioder i løpet av året

Små pattedyr kan ha flere brunstperioder etter hverandre. Hunnen hos menneske har ingen spesiell brunstperiode, men er seksuelt motakelig i en reproduksjons- og menstrasjonssyklus som varer ca. 28 dager. Befruktning er bare mulig ca. 2-4 dager før start av eggløsing.

   Hos pattedyr bestemmes kjønnet av nærvær eller fravær av Y-kromosom. Hvis Y kromosom er det en hann, og uten Y kromosom er det en hunn. Hos beinfisk er det ikke slik selv om mange fisk har kjønnskromosomer.

   Hos orangutang er hannen to ganger så stor som hunnen, og har kinnlapper, stor halssekk og kraftig lyd og viser stor grad av virilitet. Det skjer en statusavhengig seleksjon avhengig av rang i populasjonen.  Noen mindre hannorangutanger uten kinnlapp kan tvinge uvillige hunner til parring. Hos karnivore sosiale dyr som ulv er underordnete hanner og hunner reproduktivt undertrykket og det er bare alfahunnen og alfahannen som parrer seg. Hos flekket hyene hindrer ikke alfahunnen som er dominant og aggresiv andre hunner fra å parre seg, og hunner av høy rang får under tidligere enn hunner av lav rang. Hyenedronningen har en forstørret (hypertrofiert) klitoris.  Hunner kan arve rang.

Hannlige kjønnsorganer (genitialer) og kjønnsceller

Sperm bidrar med gener og avgjør kjønnet til pattedyr. Testiklene er omgitt av en bindevevshinne (tunica albuginea) og plassert ved roten av penis. Testiklene består av pyramideformete avnsitt (lapper) atskilt av bindevevshinner (septa). Hver lapp inneholder en eller flere buete sædkanaler (tubuli seminiferi) som samles i et nettverk (rete testis). Sæden føres over til den forreste delen av bitestikkelen (epididymis) via kanaler (ductulis efferentes) fra rete testis. Ved bistestikkelen samles kanalene til et lang buktende rør som ender i sædlederen (ductus deferens). I fosterstadiet hos pattedyr, fugl og krypdyr er testiklene plassert mot ryggsiden i bukhulen hvor de er festet i bukhinnen. Hos kloakkdyr og flere placentale pattedyr som hval, elefanter og beltedyr beholdes denne plasseringen av testiklene, men det er mulig at dette har skjedd sekundært. Hos de fleste pattedyr og pungdyr flyttes testiklene i fosterstadiet nedover og fremover (descensus testiculorum) slik at de havner ved bukveggen eller i utposninger fra bukveggen. Utposningene kan danne atskilte organer (cremastersekker) som hos gnagere, eller de kan samlet til en tynnvegget litt håret sekk delt i to rom kalt pungen (scrotum). Hvert rom i utposningene er forbundet med bukhulen gjennom lyskekanalen (inguinalkanalen). Hos noen kan lyskekanalen være lukket. Hos menneske kommer sedlederen fra bukhulen ned i pungen. Hos insektspisere og noen gnagere befinner testikkelen seg bare i brunstperioden nede i utposningen og trekkes opp i lyskekanal eller bukhule utenom denne perioden, slik at spermmodningen stopper opp mellom parringssesongene. Penis og testikler  ligger skjult inne i kroppen hos sjøpattedyr. Lyskeområdet er et svakt punkt i underlivsveggen, og i noen tilfeller, bl.a. tunge løft hvor musklene utsettes for kraftig påkjenning, kan lyskevevet briste. 

Lyskebrokk (inguinal hernia) er skyldes at lyskekanalen er åpen slik at en del av tarmen kan komme ut gjennom den. Hos menneske, hunder og hester kan den ene eller begge testiklene forbli i bukhulen kalt kryptorchisme (gr. orchis = l. testis). I testikler som ligger i bukhulen dannes det ikke spermatozoer, men det finnes interstitielle celler og selv om begge testikler er tilbakeholdt er hannlige kjønnskarakterer og fysiologi normale. Hos kloakkdyrene kommer de to sædledere og to urinledere ut i urogenitalkanalen.

Parringsorganet (penis) hos fugler, skilpadder og krokodiller har en åpen renne, men hos pattedyr har rennen blir til et lukket rør kalt sædrøret som er en fortsettelse av urogenitalkanalen. Gnagere, flaggermus og noen pattedyr bl.a. hvalross og noen primater har et penisbein (baculum) som stiver opp penis. Mennesker har ikke penisbein. Under sædrøret i penis hos  pattedyr er det et fibrøst svampaktig  bindevevslegeme (corpus fibrosum) som fylles med blod og blir stivt under parringen.

Hannlige kjønnsorganer (genitialer) og kjønnsceller   

     Urogenitalkanalen munner ut i sædrøret og urin og sæd går gjennom samme rør kalt urinrøret (urethra). Sædrøret er omgitt av et tett nett med årer kalt kavernøst vev (corpus cavernosum urethrae) (l. cavernosus - kamret) og når disse og hulrommene i det fibrøse legemet fylles med blod erigeres penis. Sæden blandes med sekret fra blærehalskjertelen (prostata) og de Cowperske kjertler. Noen pattedyr har sædblærer (glanduale vesiculares) som munner ut i sædlerene. Hos hannen kan det finnes rester av eggledere kalt hannlivmor (uterus masculinus).

 Testiklene (testes) består av sædkanaler med vegger av epitel. Sædcellene utvikles i veggen via spermatogoner, spermatocyter, spermatider og spermatozooer. Testiklene er egg- eller bønneformet og omgitt av bindevev. Hos amfibiene og noen fisk er det forbindelse mellom sædkanalene i testiklene og urinkanelene i mellomnyren ved hjelp av tynne kanaler (ductuli efferentes). Sæden passerer ut gjennom Wolffske gang som både er sædleder og urinleder. Hos hannlige fisk og amfibier skjer transporten fra nyrene og testiklene gjennom samme Wolffske kanal (mesonefroskanal). Hannlige krypdyr, fugl og pattedyr har et urinrør, og mesonefroskanalen utvikles til sedleder (vas deferens). Hos de fleste virveldyr er det en forbindelse mellom testikkel og mesonefros, spesielt i fosterlivet. Mesonefros omdannes hos hannen til en bitestikkel (epididymis) hvor igjennom sæden passerer. Bitestikkelen henger sammen med den Wolffske kanal og blir sedleder (ductus deferens). Etternyren har egen urinleder. Hos hunnen forsvinner mesonefros og Wolffske gang, men de kan finnes som rudimenter. Ofte finnes rester av kjønnskarakterer og utførselsganger hos det motsatte kjønn.   Hos fisk og padder kan man finne mellomformer mellom hann og hunn. Placentale pattedyr har analåpningen atskilt fra urin- og kjønnskanalen.

Francis, R.S.: Why men won´t ask for directions. Princeton University Press 2004.

Hunnlige kjønnsorganer (genitialer) og kjønnsceller   

    Virveldyrene er særkjønnete med et par ovarier (eggstokker) hos hunnen eller testikler hos hannen, festet til kroppsveggen med en krøs. Eggstokkene ligger på ryggsiden i bukhulen bak nyrene. Ovariet er omgitt av epitel som er forbundet med epitelet i kroppshulen. I barken på eggstokkene finnes små blærer,  eggfollikler, bestående av en eggcelle (oocyt) omgitt av en- eller flerlaget epitel. Hos krypdyr, tverrmunner og fugl er eggene store og dette gir utbuktninger mot overflaten av eggstokkene. Hos pattedyrene er eggene såvidt synlige. Egglederene (ovidukter, Müllerske ganger (Den tyske zoologen Johannes Müller (1801-1858)) kommer fra mesodermen og står i kontakt med eggstokkene via en flimmertrakt med utløp nær anus. Eggene slipper fra fra overfalten av ovariene ved at modne eggfollikler brister.

Eggstokkene (ovariene) hos pattedyr er små med tilnærmet glatt overflate. Bare hos kloakkdyr og gris gir de modne folliklene en bulket overflate. Ovariene ligger på ryggsiden i bukhulen lenger bak enn nyrene. Overflaten er dekket av kubisk kimepitel som henger sammen med epitelet i bukhulen. Fra kimepitelet vokser det epitel ned i bindevevet under og det underliggende epitelet danner seinere eggfollikler. Primærfolliklene inneholder en eggcelle omgitt av enlaget epitel. Eggcellen vokser og folliklen omgis av flere cellelag. Epitelet rundt follikelen utskiller en egghinne (oolemma) omkring eggcellen. Det blir også et væskefylt hulrom hvor det på den ene siden er en celleutvekst (cumulus oophorus) inn i hulrommet. Sekundærfollikelen kalles Graafsk follikel. Hunder og katter har flere egg i samme follikel. Eggcellen er i utgangspunktet små (opptil 150 μm), men i modne follikler utvides de av follikelvesken  og får en diameter på opptil 2 cm. Flesteparten av folliklene utvikles ikke og degenererer (atretiske follikler). Ved ovulasjonen brytes overflaten og eggcellen med omgivende follikelceller kommer ut i bukhulen. I bukhulen mot eggstokken (ovariet) danner egglederen (Müllerske gang, Fallopisk tube) en frynsete trakt (ostium abdominale). Egget fanges opp av trakten og føres ned i eggledren ved muskelbevegelser og flimmerhår. Det er en liten mikroskopisk sjanse for at egget skal havne i bukhulen istedet for å bli fanget opp av trakten.  Hos hunder og gnagere er den en hinne som omgir eggstokken og fører egget over til egglederen.

    Den øvre delen av egglederen er et tynt rør kledt med enlaget flimmerepitel og munner ut i livmoren (uterus). Livmoren er pæreformet med tykk muskuløs vegg og ligger mellom urinblæren og endetarmen. Innsiden av livmoren (uterus) er dekket av cilieepitel med rørkjertler. Noen av pattedyrene, fugler og slanger har engreinet livmor (uterus simplex) med bare en grein. Primatene har en livmor med bare ett hulrom. Gnagere har dobbel todelt  livmor (uterus duplex). De fleste andre vertebrater (rovdyr, hovdyr og insektetere) har togreinet/tohornet livmor (uterus bicornis). Livmorslimhinnen er hos mennesket klar fot å motta og ernære et befruktet egg i 9 måneder. En gang per måned kvitter livmoren seg hos mennesker med den indre overflaten, og istedet dannes en ny indre overflate. Eggløsningen skjer ca. 2 uker seinere.

    Etter livmoren følger skjeden (vagina). Hos kloakkdyr som legger egg dannes eggeskallet i "uterus", og de Müllerske ganger ender ut i kloakken ved urogenitialkanalen. Hos placentale pattedyr ender endetarmen og urogenitialkanalen ut mot overflaten mer eller mindre atskilt.  Mellom urogenitialkanalen og skjeden er det hos flere pattedyr en tynn slimhinneskillevegg kalt skjedekrans med en åpning (hymen) som i noen tilfeller kan sprenges ved første parring. De Müllerske ganger er mer eller mindre sammenvokst og dette kan gi en dobbelt livmor (uterus duplex) som finnes hos noen gnagere og elefant. Vanligvis forenes de bakerste deler av livmoren og vi får da en tohornet livmor (uterus bicornis) som man finner hos rovdyr og hovdyr. Hvis de to delene smelter sammen dannes det en enkelt livmor (uterus simplex) som hos mennesker og aper.

Klitoris (clitoris) er en papille som ligger foran i kjønnsåpningen (urogenitialkanalen). Hos noen vestaper er klitoris lang og penislignende. Hos muldvarp, spissmus og noen gnagere har klitoris en utførselgang fra blæren. Vanligvis tømmes urinen gjennom urogenitalkanalen og den ytre åpningen (vulva). Hos hunnen finnes også rester av hannlige organer slik som rester av mesonefros (bieggstokk, epoophoron og paroophoron hos menneske). Gartnerske ganger hos hovdyr er rester av Wolffske ganger. Hos giraff, gaseller og noen andre dyr tømmes sæden direkte i livmoren ved at kjønnlemmet har en ekstra utvekst. Hos andre arter blir sæden tømt i en skjede (vagina).

Slimhinnene i uterus og vagina kan gjennomgå sykliske forandringer som henger sammen med perioder for brunst, drektighet og mulighet for avkom. Menneske og østaper har periodiske blødninger fra slimhinnene i uterus (menstruasjon). Uteblivelse av menstruasjon er det første tegn på en graviditet, men kan også ha andre årsaker som ekstrem fysisk eller psykisk påkjennelse, ekstrem slanking, sykdom eller begynnende overgangsalder.

Hormonell reproduksjonsregulering

   Det hunnlige reproduksjonssystemet lager umodne kjønnsceller, gameter, kalt oocyter, mottar penis og sperm ved samleie, huser og nærer embryo etter befruktning, er fødselskanal og produserer melk. Hormonreguleringen hos hunnen skjer via hypothalamus, hypofyse og eggstokkene (ovariene). Hunnen hos pattedyr har en hormonell brunstsyklus, og hos antropoide primatene en menstrasjonssyklus (l. mens - måned, månedlig syklus).   Brunsten og seksualaktivitet er av varierende lengde, og er påvirket av klima og ernæring styrt av daglengden. Tidspunkt for brunst er slik at fødselen skjer på det tidspunktet av året hvor næringstilgangen er best mulig med maksimal mulighet for overlevelse av avkommet. Hannen er i parringsberedskap over lenger periode enn hunnen. I brunstsyklus skjer det i brunstfasen en eggløsning hvor hunnen viser brunst. Det kan følge flere brunstsykler i seksualperioden, etterfulgt av en seksuell hvileperiode. Samtidig med eggløsningen blir endometriet tykkere. Hvis det ikke skjer noen befruktning blir endometrium absorbert.

   Menstruasjonsyklus hos mennesker og menneskeaper består av flere faser. Redproduksjonen og menstruasjonssyklus styres av hypothalamus, hypofysen og eggstokkene via kjønnshormoner. Ved puberteten gir østrogen vekst og utvikling av kjønnsorganene og sekundære kjønnskarakterer som bryster og bredere hofter. Menstruasjonssyklus gjentar seg med ca. 28 dagers mellomrom fra pubertet til menopausen i 50-årsalderen hvor det stopper opp. De første to ukene av menstruasjonssyklus er en preovuleringsfase, så kommer eggløsningen (ovuleringen) ved ca. dag 14, og deretter følger en postovuleringsfase på to uker. Ved dag 1 i menstruasjonssyklus starter menstruasjonen med utskillelse av blod og vev fra endometriet gjennom vagina.  Ved starten er preovuleringsfasen vil hypofyseforlappen lage to gonadotrope peptidhormoner. Det ene er follikelstimulerende hormon (FSH) som gjør at eggstokkene vokser og folliklene utvikles. Det andre er luteiniserende hormon (LH) som trenges for at eggstokkene skal utvikle seg og at det skal lages gule legemer. FSH og LH  samvirker. Utskillelsen av gonadotropinene styres av et gonadotropinfrigivende hormon fra neurosekretoriske celler i hypothalamus. Hos menn gir follikelstimulerende hormon vekst av sædkanalene, mens luteiniserende hormon aktiverer de interstitielle celler. De gonadotrope hormonene trengs for at gonadene skal lage kjønnshormoner (steroidhormoner). Follikelstimulerende hormon gjør at noen få follikler (Grafske follikler) utvikler seg og stimulerer follikelceller (granulosaceller) til å lage østrogen i form av østradiol som kommer ut i follikelvæsken og over i blodet. Noe østrogen har autokrin effekt og gir effekt på granulosacellene som lager østrogen, men har i tillegg parakrin effekt på granulosaceller i nærheten. Østrogen får granulosaceller til å dele seg som derved gir økt produksjon av østrogen.  Østrogen stimulerer veksten av endometriet som blir tykkere og får nye blodkar og kjertelvev.  Granulosacellene skiller ut inhibin som hemmer sekresjonen av follikselstimulerende hormon.  Østrogen påvirker brunsten (parringsvillighet) hos dyr. Østrogen påvirker også de sekundære kjønnskarakterer.  Luteiniserende hormon stimulerer thekaceller rundt follikelen til å dele seg og produserer androgener som diffunderer inn i granulosacellene hvor androgenene blir omdannet til østrogen. Etter en uke fra starten av  menstruasjonssyklus er det bare en follikel som utvikler seg videre, og granulosacellene blir følsomme for follikelstimulerende hormon og luteiniserende hormon.   Follikelstimulerende hormon når eggstokkene (ovariene) hvor det styrer de siste trinnene i eggutviklingen og aktiverer vekst av eggfollikel. Follikelstimulerende hormon får også eggstokkene til å produsere østrogen. Økt konsentrasjon av østrogen i den siste delen av preovuleringsfasen  får hypofyseforlappen til å stenge av produksjonen av follikelstimulerende hormon, og begynner istedet å lage luteiniserende hormon. Luteiniserende hormon følger blodstrømmen til eggstokkene (ovariene) og hemmer østrogenproduksjonen, stimulerer den avsluttende modningen av follikelen og starter eggløsningen (ovuleringen) med å frigi den sekundære oocyten fra eggstokken. Ved tilbakekobling vil  redusert mengde østrogen få den modne follikelen til å briste.

   Etter eggløsningen starter postovuleringsfasen.  Luteiniserende hormon omdanner follikelen som brast til et gult legeme (corpus luteum).  Under påvirkning av luteiniserende hormon danner det gule legemet (corpus luteum) kjønnshormonet progesteron, østrogen og inhibin.  Dette hemmer utviklingen av andre follikler og livmora (uterus)  forbereder seg til  befruktning og graviditet, og endometriet har maksimal tykkelse. Progesteron stimulerer kjertler i endometriet til å skille ut næringsrik væske.  I postovuleringsfasen vil den høye konsentrasjonen av progesteron og østrogen i blodet hemme sekresjonen av FSH, LH og gonadotropinfrigivende hormon og gir lav konsentrasjon av disse. Inhibin påvirker hypofyseforlappen og hindrer sekresjonen av FSH. Hvis det ikke skjer noen befruktning vil corpus luteum brytes ned i løpet av ca. 8 dager og stopper utskillelsen av progesteron og østrogen. Lave konsentrasjoner av østrogen og progesteron på slutten av postovuleringsfasen gjør at små arterier i endometriet trekker seg sammen, det blir dårlig oksygen og næringstilgang. Derved starter en ny menstruasjonssyklus ved at celler i endometriet dør, det blir brudd i arterier som gir blødninger og livmora kvitter seg med endometriet. Menstruasjonsblødningen som varer noen få dager er avstøtning av det blodrike endometrietvevet. Menstruasjonsblødningen skjer midtveis mellom to eggløsninger (ovuleringer).

    Det har vært mye gammel religiøs overtro og myter tilknyttet menstruasjonsblødningen, bl.a. at kvinnen skulle være "uren" i denne perioden.

  De lave konsentrasjonen av østrogen og progesteron er ikke nok til å hemme hypofyseforlappen som derved på nytt starter sekresjonen av FSH og LH, og syklus starter på nytt, hvor kvinnekroppen på nytt forbereder seg på muligheten til å bli gravid.  

Hvis det skjer en befruktning fortsetter det gule legemet å produsere progesteron og derved avsluttes den luteale fasen. Progesteron påvirker slimhinnene i livmora (uterus) slik at egget kan feste seg (implanteres) og utvikles. Hvis et befruktet egg innplanteres i endometrium synker ikke konsentrasjonen av progesteron og graviditeten starter. Progesteron forhindrer flere eggløsninger, og videre brunst hemmes.

     Hormonene fra ovariene påvirker produksjonen av melk hvor hypofyseforlappen lager hormonet prolaktin.

   Hypothalamus, hypofysen og testiklene regulerer reproduksjonen hos pattedyrhannen. Testikkelen lager det androgene steroidhormonet testosteron. Testosteron blir laget av interstitielle celler som ligger mellom de seminifere tubuli i testiklene.   Det mannlige kjønnshormonet testosteron utvikler maskuline sekundære kjønnskarakterer, og dessuten utviklingen av gonadene med utførselsveier og kjertler. Testosteron regulerer start av puberteten hos menn  ved 13-årsalderen,  vekst av knokler og muskler, regulerer brunst og metabolisme, gir økt hårvekst og gir økning i lengde og tykkelse av stemmebåndene som gir dypere stemme. Testosteron er nødvendig for normal kjønnsdrift. Ved ca. 10-årsalderen hos gutter starter hypothalamus med å skille ut det gonadotropinfrigivende hormon som stimulerer hypofyselappen til å skille ut de gonadotrope hormonene follikelstimulerende hormon (FSH) og luteiniserende hormon (LH), glykoproteiner som benytter syklisk AMP (cAMP) som molekylær sekundær budbringer.  Hormoner fra binyrebark, østrogener og testosteron er kjemisk beslektet. Testiklene lager også mindre mengder østrogen. Luteiniserende hormon (LH) stimulerer de interstitielle celler (Leydigcellene) til å skille ut testosteron. Testosteron skilles  ikke ut av av sædcellene, og spermcellene mangler reseptorer for kjønnshormoner. Follikelstimulerende hormon (FSH) stimulerer sertolicellene til å skille ut androgenbindende protein og andre proteiner som er nødvendig for spermatogenesen. Høy konsentrasjon av testosteron er nødvendig for spermatogenesen skal kunne skje. Testosteron og follikelstimulerende hormon aktiverer sertolicellene slik at de produserer androgenbindende protein som binder testosteron og konsentrerer det i sædkanalene (seminifere tubuli).  Mengden testosteron blir regulert av flere typer negative tilbakekoblingsreaksjoner (feedback). Høyt innhold av testosteron hemmer utskillelsen av gonadotropfrigivende hormon som minsker sekresjonen av luteiniserende hormon og folikkelstimulerende hormon fra hypofyseforlappen. Testosteron hemmer også forlappen direkte ved å blokkere for normal påvirkning av gonadotropfrigivende hormon på syntese og frigivelse av luteiniserende hormon. Sertolicellene utskiller peptidhormonet inhibin som hemmer sekresjonen av follikelstimulerende hormon og i tillegg vil follikelstimulerende hormon stimulere sekresjonen av inhibin. Som man skjønner er det en meget kompleks regulering av hormonnivåene. Kastrering før puberteten gir ikke nok testosteron, kjønnsorganet blir som hos barn og det utvikles ikke sekundære kjønnskarakterer, jfr. tidligere tiders evenukker.  Ved kastrering etter puberteten vil sekresjonen av mannlig kjønnshormon fra binyrene opprettholde maskuliniteten.

Sekundære kjønnskarakterer

   Hos pattedyrene har hannen og hunnen forskjellig ytre, og de kan mer eller mindre variere i størrelse, farge, og tannsett. Det er kjønnsdimorfi hos  hjortedyr hvor bare hannen har gevir, unntatt reinsdyr hvor reinsimla har gevir om vinteren og kan på denne måten sikre seg beite.  Hos skjedehornete drøvtyggere er det også eksempler på hvor det bare er hannen som har horn. Gytedrakt hos fisk, eller parringsfjærdrakt og parringsspill hos hannfugl styrt av hormoner bl.a. testosteron,  via daglengden. Sekundære kjønnskarakterer hos mennesker utvikles etter puberteten og er for kvinner brede hofter og  utvikling av bryster. Hos menn økt muskelmasse, skjeggvekst, samt dypere stemme grunnet endring og vekst i strupehodet og lenger stemmebånd, endret hårvekst.

   Tradisjonelle kjønnsroller er at mannen er ivrig etter å parre seg, men bruker liten tid på unge og oppfostring. Kvinnen bruker mye tid på å finne partnere og mye tid på avkom. I vår tid skjer det en endring i kjønnsrollemønsteret.

Reproduksjon hos mennesker

    Kjønnsorganene, genitialia, med de tilhørende kjønnskjertlene, gonadene, er forskjellig utviklet hos de to kjønn, men har også noen likhetstrekk.

Menn

Hannlige kjønnsceller (gameter) kalles sperm og lages i parvise testikler (testes, ent. testis) som finnes i en ytre hudsekk (hudpung) kalt scrotum som kan trekke seg sammen eller avslappes. Pungen avslappes og testiklene syner ned hvis det er varmt, og pungen trekker seg sammen og løfter testiklene opp hvis det er kaldt.  Testiklene er de mannlige kjønnskjertlene.  Scrotum er en lommeutvekst fra bekkenhulrommet og er koblet til bekkenet med inguinalkanaler.  Temperaturen i pungen er ca. 3oC kaldere enn kroppstemperaturen, noe som er gunstig for spermutviklingen, fordi spermcellene kan ikke utvikle seg ved kroppstemperatur.Vanlig kroppstemperatur er for varmt for spermutviklingen. 

     Ca. to måneder før fødselen beveger testiklene,  utviklet i bukhulen, seg ned i den sekkformete scrotum før fødselen. I sjeldne tilfeller beveger testiklene seg ikke ned i pungen. Hvis begge testiklene blir værende igjen i bukhulen kan de ikke produsere sperm og individet blir sterilt (kryptorkisme), selv hormonproduksjonen bibeholdes og sørger for normal utvikling av sekundære kjønnskarakterer. Kommer en testikkel ned i pungen er individet befruktningsdyktig. Testiklene består av store rom fylt med lange snodde hule rør,  sædkanaler kalt seminifere tubuli, omgitt av bindevev og  hvor det produseres spermier (sædceller) i en prosess kalt spermatogenese. Leydigceller ligger mellom seminifere tubuli og produserer hormoner. Produksjonen av spermceller starter med udifferensierte diploide spermatogonier i veggen i sækanalene. Kimcellene i veggene i de seminifere tubuli utvikler seg i nær kontakt med næringsrike Sertoliceller (sustentakulære celler; l. sustentaculum - støtte). Sertolicellene henger sammen med tighte koblinger og danner en blod-testikkelbarriære som hindrer at skadelige stoffer kommer inn i sædkanalene og ødelegger spermatogenesen.  Blod-testikkelbarriæren hindrer også at spermceller kommer ut i blodbanene og omvendt.  Mellom kanalene ligger det interstitielle celler som lager hannlige kjønnshormoner (androgener). I de seminifere tubuli deler  spermatogoniene seg ved mitose. Noen av spermatogoniene blir store og beveger seg mot det indre av sædkanalene hvor de blir primære spermatocytter. De primære spermatocyttene gjennomgår meiose I og blir til haploide sekundære spermatocytter. De sekundære spermatocyttene gjennomgår meiose II og danner haploide spermatider (gameter).  Fra hver primær spermatocyt dannes fire spermatider. Spermatidene omdannes til spermceller (spermatozoa). Spermcellene er små og omgitt av en plasmamembran, og inneholder har i framdelen en kompakt kjerne. En spermcelle er delt i tre deler, et hode, midtstykke og en flagell. Hodet består av kjernen og deler av  spermiehodet er dekket av  et akrosom (gr. akros - spiss; soma - kropp) som er en vesikkel fra Golgi-apparatet som inneholder enzymer bl.a. hyaluronidase som bryter ned det beskyttende laget omkring egget. Hos mange invertebrater utvikles det en akrosomfilament fra spermiehodet straks det kommer i kontakt med et egg. Midtstykket av spermecellene inneholder mange mitokondrier som gir energi til bevegelse og framdrift.  Spermcellene har  en spermiehale (flagell) festet til et basallegeme (centriol) som gjør dem bevegelige.  Flagellen er vanlig eukaryot 9+2 arrangering av mikrotubuli. Mesteparten av cytoplasma i spermcellene blir fagocytert av sertolicellene som ligger omkring det væskefylte hulrommet i sædkanalene.  Lengden på spermene er ca. 60 μm, men noen frosk kan ha spermier som er opptil 2 mm lange.

 Spermproduksjonen aktiveres av follikelstimulerende hormon og luteiniserende hormon. 

Sædkanalene lagrer og transporterer sperm. Det er en lang og kroket vei for spermcellene fra testiklene fram til penis. Spermcellene forlater sædkanalene og går inn i bitestikkelene (epididymis) som ligger ved siden av testiklene og som inneholder et langt tynt krøllet rør hvor spermcellene fullfører utviklingen, modnes og lagres. På dette stadiet er ikke spermcellene bevegelige, noe de først blir etter ca. 18 timer. Ved ejakulering presses sperm fra hver sin epididymis gjennom  et langt rør (kanal) kalt sædlederen (vas deferens/fl.t. vasa deferentia/ductus deferens) som går oppover, gjennom lyskekanalen og opp i bekkenet, hvor sædlederen bøyer nedover, bak og rundt urinblæren og forenes i i bakre del av urinrøret med en kanal fra seminale vesikler. Sædlederen har en en vegg med glatte muskelceller.  Ved ejakulering går  spermiene fra sædlederene (vasa deferentia) fra de to testiklene i scrotum  gjennom lyskekanalen inn i bekkenhulrommet. Hver av sædlederne forenes og tømmes  i en kort ejakulasjonskanal som går gjennom prostatakjertlen og  som har en  åpning til urinrøret (urethra) som fører spermvæsken med spermier ut gjennom penis. Spermcellene går ut gjennom samme utførselkanal som urinen og utløpet i penis er felles for ekskresjonssystemet og reproduksjonssystemet. Når spermiene beveger seg gjennom sædlederen blir de blandet med sekret fra tre forskjellige typer kjertler: de seminale vesikler (sædblærer), prostata og bulboceretrale kjertler.  Litt avhengig av forholdene kan en sæduttømming, ejakulering, inneholde ca. 3 ml sædvæske bestående av fra 100-200 millioner sædceller blandet i sekret.  Det kommer sekret fra et par sædblærer som ligger bak urinblæren, munner ut med hver sin gang i sædlederen, og som gir næring til spermcellene. Det basiske sekretet fra sædblærene som utgjør omtrent halvparten av den gulaktige sæden inneholder slim, aminosyrer, fruktose, askorbinsyre, antikoagulerende enzymer og prostaglandiner. Prostaglandinene gir muskelsammentrekninger i livmoren (uterus) som hjelper sæden opp i livmoren. Prostaglandiner gjør også slimet i åpningen til livmorhalsen tynnere, noe som bidrar til å bringe sæd opp i livmoren. Alkalisk sæd nøytraliserer det sure miljøet i vagina. Blærehalskjertelen (prostata) ligger under urinblæren, omgir den øverste delen av urinrøret og tømmes gjennom flere kanaler direkte i urinrøret. Prostata er kastanjeformet, omgir urinrøret like under urinblæren forand endetarmen. Under ejakulasjonen (sæduttømmingen) trekker prostata seg sammen, presser sædvæsken fremover og tilsetter et eget sekret. Prostata inneholder en tynn melkeaktig alkalisk væske som nøytraliserer surheten i urinrøret og vagina, og øker bevegeligheten til spermcellene. Hos menn eldre enn ca. 50 år øker prostata i størrelse og kan gi problemer med vannlatingen, samt opphopning av urin (urinretensjon). Prostatlidelser kan skyldes infeksjoner.  Kreft i prostata behandles kirurgisk eller med midler som hemmer gonadotropiner.  Imidlertid er endringer i prostata en del av den vanlige aldringsprosessen hos menn og må ikke sykliggjøres, noe som resulterer i falske positiver, overbehandling, og livsødeleggende bivirkninger.

Ved basis av penis under prostata  er det to små bulbouretrale kjertler (l. bulbus - bulbus/knoll/ball - gr. ourethra - urinrør) som også har utløp direkte til urinrøret med et klart basisk slimsekret som smører penis slik at den trenger lettere inn i vagina, og slimet nøytraliserer også sur urin. Dette sekretet kan også ha andre funksjoner. Sæden koagulere og bringes ved kontraksjoner i livmoren videre oppover. Deretter virker antikoagulerende enzymer og sædcellene svømmer opp i egglederne hvor de kan møte på et egg som kan bli befruktet.

    I det ytre parringsorganet/kopulasjonsorganet/det mannligelige lem/membrum virile/ penis er et langt skaft med en utvidet tupp, glans, har til oppgave å føre sædvæsken inn i vagina. Under huden er tre parallelle søyler med erektilt vev som  fylles med blod når penis blir hard, tykkere, lengre og reiser seg (ereksjon). Trykket blokkerer for venene.  To av legemene med erektilt vev kalles corpus cavernosa, og det  tredje svamplegemet ( corpus spongiosum) ligger rundt urinrøret, og tilsammen gir erigert penis.

Forhuden (preputium) er en hudfold som kan foldes over penishodet (glans penis). Forhuden kan trekkes bakover slik at glans blottlegges. Under forhuden kan det samle seg en fettaktig masse som med jevne mellomrom må vaskes vekk for å unngå vond lukt og eventuelle betennelser. 

Penisskaftet er dekket av tykk hud, men penishodet har tynn hud og er følsom for stimulerende berøring.  I noen tilfeller blir forhudet fjernet kirurgisk av religiøsrituelle årsaker, noe man kan stille spørsmål om er nødvendig og etisk med dagens kunnskap, eller hvis forhuden er for trang. Fjerning av forhuden gir ingen beviselig økt hygiene.   Penisorganet henger vanligvis slapt ned. Ved seksuell stimulering via parasympatiske neuroner med kontinuerlige nerveimpulser fra sentralnervesystemet dilaterer blodårer i penis. Blod fyller blodkarene i det erektive vevet og får det til å svelle og får penis til å bli stiv og erigert. Penis får økt lengde, diameter og fasthet. Vener som fører blod ut av penis blir presset sammen, slik at det går saktere ut, og mer kommer inn.  Fysisk stimulering av penis er nødvendig for at spermier skal kunne avgis, og ereksjonsproblemer med fysiske eller psykiske årsaker kan vanskeliggjøre seksuelt samleie. Kraftige muskelsammentrekninger ved basis av penis gir ejakulering av en seminalvæske som inneholder spermier (sæd). Muskler rundt sædlederen (vas deferens) strammes og fører sperm ut i urinrøret.Ved sæduttømmingen stenges åpningen mellom urinblæren og urinrøret slik at ikke urin kommer ut i urinrøret.  Mannen kan lage flere hundre millioner sædceller i løpet av en dag. Mindre enn 20 millioner spermier pr. ml gir ofte sterilitet. Alkoholmisbruk, narkotika, røyking, PCB og anabole steroider kan føre til impotens og redusert spermproduksjon, en utviklingstendens man kan observere.

   Signalstoffet nitrogenmonoksid (NO) deltar ved erigering av penis. Potensmiddelet  sildenafil (Viagra) hemmer en isoenzymform av enzymet syklisk GMP fosfodisterase i penis. Dette enzymet hydrolyserer syklisk guanosinmonofosfat (cGMP) til GMP, og hvis enzymet hemmes øker innholdet av cGMP. Hvis cGMP lages som et resultat av signalstoffet nitrogenoksid (NO) så øker konsentrasjonen av syklisk GMP i glatt muskelatur i blodkarene i penis. Dette gir videre aktivering av en protein kinase G som aktiverer en kalsiumavhengig ATPase. Dette resulterer i lavere konsentrasjon av kalsium som gir avslapning av glatt muskelatur i blodårene, og som derved fører til økt blodstrøm og penis blir erigert.

Kvinner

 De kvinnelige kjønnsorganene er mer komplekse for å kunne føde fram barn. De ytre delene av kjønnsorganet består av par med indre og ytre kjønnslepper (labia), klitoris og vaginaåpningen. Den indre del består av et par eggstokker (ovarier), et par eggledere (tuba uterina/salpinx), livmoren (uterus) og skjeden (vagina). Eggstokkene (ovariene) er 2-3 cm lange samlinger av celler, som store mandler,  som ligger i bukhulen, og holdes fast av bindevevsligamenter. Eggstokkene tilsvarer mannens testikler.  Fra eggstokkene går det en på hver side en eggleder som munner ut den øvre delen av livmora.  Livmoren (uterus) omgis av en fold fra bukhinnen,  kalt livmorbånd (ligamentum latum).

   Oogenese kalles den prosessen som lager egg. Eggene utvikles fra oocytter som ligger i eggfollikler (eggsekker) mot utsiden av eggstokkene. En follikel består av en primær oocyt omgitt av granulosaceller, follikelceller. Granulosacellene er bundet sammen med tighte koblinger og danner en beskyttende næringsrik barriære rundt oocyten. Eggcellen er meget stor sammenlignet med spermiene. I fosterlivet starter kimceller mitose og danner diploide oogonier. Hvert oogonium øker i størrelse og utvikler seg til en primær oocytt. Allerede ved embryoutviklingen blir alle oogonier laget ferdig og før  fødselen, prenatalt, øker oogoniene i størrelse og blir til primære oocytter (primærfollikler), og som går inn i en hvilefase fram til puberteten.  Fra puberteten til menopausen modnes en follikel og det frigis ett egg i hver menstruasjonssyklus (ca. 28 dager). Follikelcellene produserer østrogen.  Eggløsningen (ovulasjon) er når egget løsner fra follikelen. Gjenværende follikelvev blir til en masse, det gule legemet (corpus luteum) som skiller ut østrogen og progesteron. Corpus luteum desintegrerer hvis eggcellen ikke blir befruktet. Eggcellen frigis i kroppshulrommet nær egglederne. Egglederne (tuba Fallopii) har en traktåpning og cilier på det indre epitelet trekker egget inn i egglederen og cilier leder egget inn i livmoren.

    Når jenter blir født har de utviklet alle oocytene, ca. 2 millioner stykker, som har startet første meiotiske deling , meiose I, hvorav bare ca. 400 primære oocyter modnes, ca. 13 stykker i året.  Ved starten av puberteten vil noen av folliklene modnes hver måned som respons på follikelstimulerende hormon (FSH) utskilt fra hypofyseforlappen. Når en follikel vokser vil granulosacellene dele seg og lage flere cellelag. Bindevev rundt granulosacellene spesialiseres og danner et lag med thekaceller (gr. theke - beholder). Når oocyten utvikler seg blir den atskilt fra de omkringliggende follikelcellene med en eggmembran med glykoprotein kalt zona pellucia.  Follikelcellene skiller ut en væske som ligger i hulrommet, antrum (l. antrum - hulrom),  mellom dem. Follikelen skiller også ut det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, estradiol. Hver måned starter utviklingen av flere follikeler en liten periode, men bare en follikel modnes hver måned, og de andre fjernes ved kontrollert celledød (apoptose).

   Etterhvert som follikelen modnes vil den primære oocyten fullføre meiose I. I meiose I deles hver primær oocytt til en stor haploid sekundær oocytt med mesteparten av cytoplasma og en liten haploid celle kalt første polarlegeme.  Den store sekundære oocytten starter meiose II, men stopper i metafase II. Ved meiose II deler første polarlegeme i to små sekundære pollegemer, men polarlegemene desintegrerer.  og sekundær oocytt deler seg i en sekundær polarlegeme og en haploid eggcelle (ovum) som er ca. 100 μm i diameter.  Hos vertebratene gjennomføres ikke meiose I og II før befruktningen, men utviklingen stopper i profase I, og hvor meiosen fortsetter ved eggløsningen, som hos fugl og pattedyr, eller like etter befruktningen som hos beinfisk, amfibier og krypdyr. Polarlegemene desintegrerer og forsvinner. Det betyr at en primær oocytt gir bare ett egg, mens en primær spermatocytt gir fire spermceller. Plommen består av bl.a. protein og fett og kan dannes fra follikelcellene omkring egget. Egget blir større enn vanlige somatiske celler. Oocytt omgitt av kumulusceller frigis fra eggstokkene og feies med fimbriae inn i eggleder.

    Mellom fødsel og puberteten, som er den seksuelle modningen, blir oocyttene større. Bare noen få av primærfolliklene utvikles ad gangen, de resterende er i hvile. Etterhvert som follikelen modnes kommer den nærmere overflaten av eggstokken og blir til en væskefylt utbuling på eggstokkoverflaten. Follikelcellene lager proteolytiske enzymer som bryter ned en liten del av veggen i eggstokken.  Ved eggløsningen (ovulering) kommer den sekundære oocyten ut av den modne follikelen (Graafske follikel), og ut i bekkenhulrommet. Den sekundære oocyten blir sveipet av cilier inn i en traktformet åpning egglederen (Fallopisk tube, tuben,  salpinx, gr. salpinx - trompet) via tubetrakten.   Etterpå fylles det tomme follikelhulrommet med celler med gult fargestoff og det vokser blodårer inn fra bindevevet omkring og danner det gule legeme (corpus luteum). Det gule legemet blir til en midlertidig endokrin kjertel som skiller ut hormonene østrogen og progesteron. Befruktningen vil skje i egglederen.   Hvis ikke egget blir befruktet reduseres størrelsen av det gule legemet, og den sekundære oocyten degenererer i egglederen.  Etter 28 dager starter det på en ny runde.    Blir egget befruktet ved at en spermcelle trenger igjennom membranen til den sekundære oocytten fortsetter meiose II i egglederen, og størrelsen av det gule legeme øker betydelig.

   Ved arrdannelser i egglederen forårsaket av bekkenbetennelse ved seksuelt overført sykdom kan egglederen bli blokkert slik at det befruktede egget ikke kan komme ned i livmoren. Delvis sammensnøring av egglederen kan medføre at et befruktet egg starter å utvikle seg i egglederen. Egglederen er ikke konstruert for dette og embryo og eggleder må fjernes kirurgisk. 

Eggstokkene henger sammen med livmora med to ca. 10 cm tynne rør, kalt eggledere. Glatt muskelatur i egglederen trekker seg sammen rytmisk (peristaltisk) samt ciliebevegelser  leder egget til pæreformet ca. 8 cm stor livmor (uterus) i løpet av ca. tre dager. Hvis det ikke er blitt befruktet på veien i egglederen er den sekundære oocyten død når det kommer fram til livmoren.  Livmoren er omgitt av en tykk muskelvegg (myometriet) og har stor utvidelseskapasitet under en graviditet.

Livmoren kan deles i det større livmorlegemet og en mindre trang nedre del,  livmorhals (cervix uteri) som kommer ned i skjeden (vagina) som en ytre livmormunn. Livmorhalsen har åpning ned til vagina og virker som mottaker av sperm og er fødselskanal.   Livmoren er pæreformet med en innervegg med slimhud med mange blodårer kalt endometrium bestående av to lag. Endometriet blir tykkere og blodrikt en gang per måned som forberedelse til en mulig graviditet.  Det ytre laget, endometriet, kastes av ved menstruasjonen hvis det ikke har skjedd en befruktning, og det underste laget starter å lage et nytt endometrium. Hvis den sekundære oocyten har blitt befruktet i egglederen vil det lille embryo gå inn i livmoren og bli implantert i endometriet. Når embryo vokser får det næring og oksygen fra maternale blodkar.

    Endometriose er en smertefull tilstand som skyldes at deler av endometriet flytter seg til eggleder eller eggstokker. Endometriose kan gi arrdannelse og føre til infertilitet.

    Forutsetning for befruktning er at spermiene fra mannen avsettes i et elastisk muskelrør kalt vagina (skjede) som fører fram til livmormunnen (cervix), en åpningen til livmoren (uterus) som er omgitt av en ringmuskel (sfinkter). Vagina er både kopulasjonskanal som mottar spermceller ved samleie og innføring av erigert penis, samt er fødselskanal. Det korte urinrøret og vagina munner ut et hulrom kalt skjedeforgården (vestibulum).

    Skjedeinngangen kan i starten være innsnevret av en ikke helt tett slimfold kalt skjedekranshymen, møydomshinne) med svært varierende form og utseende. Skjedekransen er også av de religionsinduserte tabuene tilknyttet seksualitet, og som mangler realiteter. Skjedekransen være omtrent ikke-eksisterende selv om man ikke har hatt samleie, og en av mulighetene er at den brister ved første samleie (coitus), men kan også briste ved hard fysisk anstrengelse. I noen kulturer er intakt hymen et spesielt moralsk og sosialt symbol, men det er vanskelig å finne noen biologisk betydning. 

Skjeden munner ut bak urinrøret og omgis av de små kjønnsleppene (labia minora) som omgir skjedeforgården ( vestibulum), og øverst ender i en følsom lang eller kort tapp kalt klitoris. Klitoris er en liten erektil struktur som fylles med blod og blir større ved seksuell opphisselse og nytelse, og tilsvarer mannens glans penis.  Klitoris er rikt på nerveender og er meget følsom for berøring, trykk og temperatur, og er det sentrale område for seksuell stimulans hos kvinner. 

Vulva er den ytre delen av kjønnsorganet og omfatter de ytre og indre kjønnslepper (skamlepper) og klitoris. To små leppeformete folder danner de små kjønnsleppene (labia minora) og omgir åpningen til vagina og urinrøret (urethra).   De store kjønnsleppene (labia majora) er tykke, fettrike og beskytter og omgir de små kjønnsleppene (labia minora),  danner den ytre delen av de ytre kjønnsdelene (vulva). Formen på kjønnsleppene har stor individuell variasjon, de kan være tykke, tynne, små eller forlengete, akkurat som alt annet hos menneskene. Vi er omtrent forskjellige i alt. Også her er ødelegger den grenseløse opptatthet av utseende, gjerne påvirket av reklame. Hadde det ikke vært mer interessant hva mennesker er, og ikke hvordan de ser ut ? Det må føles ganske provoserende at kjoler og modellutseende er det enste som teller, ikke hva man har i hodet av kunnskaper og væremåte. Mystisk.

 Skjedeåpningen ligger mellom kjønnsleppene. Ved skjedeinngangen er det på hver side   Bartholinske kjerteler som ligger under huden nær vaginaåpningen produserer et klart slim som virker som smøring under samleiet.  De munner ut mellom hymen og de indre kjønnsleppene. Ved seksuell opphisselse blir både indre skamlepper, vagina og klitoris blodfylte og utvider seg.

   Urinrøret munner ut mellom klitoris og skjedeåpningen. Hos menn er urinrøret langt, men hos kvinner er det kort, ca. 4 cm, og har ingen forbindelse med kjønnsorganene.  Det korte urinrøret hos kvinner er lett utsatt for infeksjoner. Dette krever renslighet både hos kvinner og menn.

   Både menn og kvinner har brystvorter, men det er bare fortrinnsvis hos kvinner det er fettvev som danner bryster. Lavt innhold av østrogen hos menn hindrer utvikling av fettvev og sekresjonskanaler og brystvortene blir ikke tilkoblet til melkekanaler. Parringen hos primater skjer bakfra, men hos menneske skjer den oftest ansikt til ansikt.

      Venusberget (mons pubis, mons veneri) er en beskyttende forhøyning med fettvev (fettpute) som ligger like over klitoris der hvor lår og kropp møtes, med en hårbevokst trekant  Klitoris som ligger øverst mellom de indre kjønnsleppene er en tapp som er sentral for lystfølelsen.  Fra puberteten blir mons pubis og de store kjønnsleppene dekket av krøllete kjønnshår.  Området fra vaginalåpning til anus, eller fra scrotum til anus hos mannen,  kalles mellomkjøttet (perinaeum).

    Penispungen er homolog med de store kjønnsleppene, på samme måte som testiklene tilsvarer eggstokkene. Dannelse av kjønnsorganene under fosterutviklingen er en komplisert prosess, og noen ganger skjer det naturlig nok feil og avvik.

    Den sekundære oocytten lever ca. ett døgn etter eggløsningen, og sannsynligheten for å bli gravid er det par dager før eggløsning og til og med dagen for eggløsning. Hvis kvinnen har 28 dagers menstruasjonssyklus vil dette si at dag 12-14 etter menstruasjonens første dag er det mest sannsynlig å bli gravid. Mange kvinner har imidlertid en irregulær syklus og mange faktorer kan gjøre en regulær syklus irregulær.

   Under parringsakten og ejaukulasjonen vil vil sædvæsken bli sprøytet ut innerst i skjeden mot livmormunnen, og  de bevegelige spermiene hjelpes framover via bølgebevegelser i livmor (uterus)  opp i egglederene hvor de svømmer mot den peristaltiske strømmen.  Bare minutter etter ejakuleringen er spermiene opp i egglederen. Det er bare noen få av spermcellene som kommer fram. Ved eggløsningen er det høy konsentrasjon av østrogen noe som gjør at slimet ved livmormunnen er tynt slik at det gir lettere passasje for spermcellene fra vagina til livmora. Etter eggløsningen stiger konsentrasjonen av progesteron noe som gjør slimet i livmorhalsen seigere slik at det blokkerer for bakterier, og det gjør det vanskeligere for spermceller å passere. 

Både menn og kvinner får stadige tanker om kjønn og sex i løpet av døgnet. Noen ganger "tenke koffert", det si at man tillegger kommentarer og setninger et seksuelt meningsinnhold som ikke er det i utgangspunktet ikke har det : Tatt på sengen. Vippes av pinnen. Ta et skritt ad gangen. Ta skrittet fullt ut og bli gift,  osv. 

Befruktning og fosterutvikling

  I egglederen like ved eggstokkene møter den sekundære oocyten spermiene og fusjonerer med en av dem. Enzymer løser opp eggmembranen (zona pellucida).  Halen til spermiet forblir på utsiden av egget, og det blokkeres straks for andre spermceller. Når spermkjernen kommer inn stimuleres den sekundære oocytten til å fullføre meiose II. Hodet til den haploide spermcellen sveller og danner en mannlig pronukleus som fusjonerer med en kvinnelig pronukleus og det dannes en diploid zygote. Første kløyving starter ett døgn seinere.

  Befruktningen skjer i egglederen og den første utviklingen av zygoten skjer i egglederen Ca. 24 timer etter befruktning har zygoten dannet et tocellestadium. Kløyvingen forsetter og embryo drives fram av cilier mot livmora. Det er en rotasjonskløyving hvor den første er en meridial deling, ved andre deling vil en av blastomerene dele seg meridialt og den andre deler seg ekvatorialt.  Når det befruktede egget når fram til livmoren (uterus) er det som en celleball i 32-cellersstadiet, morula, ca. tre dager etter befruktning.  Blastula, som kalles blastocyste hos pattedyr,  flyter fritt rundt i livmora og zona pellucida blir oppløst. Etter ytterligere ca. tre dager blir blastocysten  implantert i det tykke endometriet, ca. syv dager etter befruktning.  Enzymer løser opp endometriet der blastocysten fester seg og hullet blir tettet igjen etter et blastocysten har kommet inn i endometriet. Det ytre laget trofoblast lager fosterhinnene chorion og amnion.  Blastocysten utvikler seg til et embryo, og den videre utviklingen av embryo skjer nå inn i endometriet. Celler i trofoblasten deler seg og invaderer endometriet. En spesiell del av chorion blir til placenta.  Trofoblastceller som som deltar i implanteringen skiller ut humant choriogonadotropin.  Choriogonadotropin er et hormon som gir signal til det gule legement (corpus luteum) om å fortsette å fungere og vokse, skiller ut østrogen og progesteron som stimulerer utviklingen av endometriet og placenta og  graviditeten har startet. Choriogonadotropin i urin eller blod brukes som utgangspunkt for graviditetsstester. De to første månedene av  graviditeten er det høy konsentrasjon av østrogen og progesteron utskilt fra det gule legemet. Dette hindrer utskillelsen av FSH og LH slik at ingen nye follikler utvikler seg. Vev fra livmorveggen og membraner rundt embryo danner placenta (morkaken) som virker som et utbytningsorgan for næring og avfall mellom embryo og mora. Navlestrengen utvikles og kobler embryo til placenta. Navlestrengen har to arterier og en vene. Navlestrengartierene forbinder embryo til et nettverk av blodårer som utvikles fra villi i chorion. Føtalt blod i kapillarene fra chorionvilli kommer i nærkontakt med morens blod i vevet mellom villi. Det er imidlertid atskilte blodsystem mellom moren og fosteret og det skjer ikke direkte kontakt eller blanding av blod.  I tillegg funger placenta som et endokrint organ som skiller ut østrogen og progesteron for å opprettholde graviditeten.  Placenta utvikles fra chorion og vev fra livmora. Det gule legemet minsker etterhvert sekresjonen og placenta overtar rollen med å skille ut østrogen og progesteron. Progesteron hemmer sammentrekninger i livmorveggen og hindrer at fosteret fødes for tidlig. Østrogen stimulerer utviklingen av veggen i livmora og muskler som skal delta i utdrivingen av ungen.

    Graviditeten varer ca. 40 uker fra første dag i siste menstruasjonssyklus. Graviditetsperioden er  9 måneder (38 uker) (266 dager)  etter befruktningen, men siden befruktningstidspunktet er vanskelig å fastslå teller man fra starten av morens siste menstruasjonsperiode tilsvarende ca. 40 uker = 280 dager.

    Etter ca. 2.5 uke er det dannet neuralplate, ryggstreng, blodceller lages i chorion og plommesekk og det skjer differensiering til hjerte. Etter ca. 3.5 uker er det dannet neuralrør, anlegg til øye og ører, svelgspalter gir starten på respirasjonssystemet,  hjerterørene fusjonerer, bøyes og starter å slå, samt blodkarene dannes. Etter 4 uker har det blitt utvekster fra tarmen som danner lever, og det har skjedd en tredeling av hjernen.

    Nedkomsten er stopp på graviditeten og start av fødselsprosessen. Fødselen starter med strekking og sammentrekning av muskler i livmora, sammen med oxytocin og høye konsentrasjoner av østrogen. I de første 12 timene av fødselen flyttes føtus mot livmorhalsen som i åpningstiden får en åpning på ca. 10 cm slik at fosterhodet kan passere. Amnion som er membranen som danner den væskefylte sekken rundt fosteret brister og det kommer ut fra 0.5-1 liter fostervann (vannet går). Etter hvert kommer regelmessige muskelsammentrekninger i livmora, rier, ca. hvert 10-15 minutt. I den neste fasen kommer fosteret gjennom livmorhalsen og vagina og blir presset ut av muskelsammentrekninger i livmora og muskler i underlivet. Etter fødselen er barnet framdeles koblet til morkaka med navlestrengen. Navlesnoren bindes og kuttes og navlesnorstumpen skrumper etterhvert inn og etterlater seg et arr, navle. Etter 10-15 minutter løsner fosterhinner og morkaka fra livmorveggen og ved fortsatte sammentrekninger i livmora blir det presset ut (etterbyrden) sammen med blod og blodkar.

    Noen ganger bruker fødselslegen  oxytocin eller prostaglandiner for å øke sammentrekningene i livmora. Hos noen kvinner er bekkenet så trangt og fosteret så stort at fosteret ikke kan passere gjennom vagina. Ved keisersnitt (sectio caesarea)  tas ungen ut gjennom et snitt i underlivet og livmorveggen. Ved setefødsel kan også keisersnitt være nødvendig.

   Både menn og kvinner har bryster (mammae)  med brystvorter (papilla mammae), men de er videreutviklet hos kvinner.  Jfr. det latinske navnet på pattedyrene, Mammalia.  Hvert bryst består av 15-25 lapper med kjertelvev, omgitt av varierende mengde bløtt fettvev som avgjør størrelse og form på brystet. Melkekjertelcellene er organisert i druelignende klaser, alveoli, og fra hver melkekjertel går det rørformete melkeganger som fører fram til 15-25 små porer som danner åpninger på hver brystvorte. Rundt brystvorten er det en mørkere hudring (areola).  Ved puberteten hos kvinner øker brystene i størrelse som resultat av kvinnelige kjønnshormoner. Ved puberteten kan også gutter få en ømhet og liten klump i brystene, som etterhvert forsvinner. Under graviditet/svangerskap vil østrogen og progesteron stimulere brystene som derav øker i størrelse. De første par dagene etter fødslen vil melkekjertlene produsere råmelk (kolostrum) en væske bestående av protein, melkesukker (laktose) og lite fett. Jfr. ei ku med nyfødte kalv vil de første dagene produsere en gulfarget råmelk.   Etter fødselen vil prolaktin fra hypofyseforlappen stimulere melkeproduksjonen. Når det nyfødte barnet suger på brystene vil hypofysebaklappen frigi oxytocin som stimulerer utskillelsen av melk fra melkekjertlene og ut i melkegangene. Ammingen/brystsugingen gir raskere restituering av livmora siden oxytocin stimulerer livmoren til å trekke seg sammen (involusjon). Ammingen styrker båndet mellom mor og barn, gir riktig og god ernæring, gir naturlig antibiotika som gir mindre infeksjoner og diaré sammenlignet med morsmelkerstatning.   Under ammingen kan det noen ganger oppstå plagsom brystbetennelse.    Etterhvert som menn blir eldre kan brystene utvikle seg.

Graviditet og fødsel hos mennesker

Befruktning skjer vanligvis i den øverste delen av egglederen, og det befruktede egget (zygoten) og på veien til livmoren deler deg seg ved mitoser og danner en blastocyste som implanterer seg i livmorveggen (endometrium). Celledelingen fortsetter og det dannes en trofoblast omgitt av amnion og chorion. Chorion skiller ut humant choriont gonadotropin som finnes igjen i blodet. Placenta utvikles der trofoblasten er festet. Placenta skiller ut humant choriont gonadotropin, østrogen og progesteron.

Fosteret representerer et dilemma for immunsystemet hos moren, siden fosteret har halvparten av genene fra faren som kan lage protein som er fremmed for moren. Trofoblasten kan gi beskyttelse mot frastøting og avkasting, men det er også mulig at det dannes immunnedsettende stoffer.

   Graviditeten (svangerskapet)  som varer ca. 9 måneder (266 dager) er inndelt i perioder på 3 måneder (trimester). Fødselen er starten på etablering av nytt liv, og slutten på svangerskapet.

Termin beregnes fra første dagen i den siste menstruasjonen + 7 dager fram og 3 måneder tilbake.

    I første trimester utvikles alle organene i rudimentær form, og etter 8 uker blir embryo til et foster, muskler utvikles og embryo kan bevege seg. Høy konsentrasjon av progesteron gjør at livmormunnen er tettet med en beskyttende slimplugg, og at livmoren og placenta vokser. Humant choriont gonadotropin opprettholder utskillelsen av progesteron og østrogen fra det gule legemet, og hindrer menstrasjon. Fire uker gammelt har fosteret en hale som bøyer segg fram og opp, og det er øyne, armer- og beinanlegg. Fem uker gammelt er det hjerte som slår, store øyne og på siden av halsen er det gjellespalter og gjellebuer som svarer til det hos fisk. Gjellebuene blir til knokler i mellomøret, til tungebein og brusk i strupehodet. Det skjer en reduksjon i antall pulsårer. Fosterhjerte har ett hjertekammer og ett forkammer i likhet med fisk. Hos fosteret har tarmen, urinrør og kjønnsorgan åpning til en kloakk. Tidlig i fosterstadiet er det en ryggstreng (chorda dorsalis) som blir erstattet av en ryggrad. Åtte uker gammel er fosteret ca. 3 cm langt, har tær og fingre, men halen er redusert. Ryggstrengen forsvinner og lymfekjertlene utvikles I andre trimester er det rask vekst og fosteret blir mer aktivt. Mengden humant choriont gonadotropin synker og det gule legemet forsvinner. Placenta sørger for at produksjonen av progesteron fortsetter. Når fosteret vokser så vokser chorion og fosteret er festet til chorion med navlestrengen. I området mellom chorion og livmor står blodet til fosteret og moren nært hverandre, men ikke i direkte kontakt. Morkaken virker som både tarm, nyre og lunge. Etter fire måneder begynner ansiktet å bli menneskelig, øyne, øre og nese blir mer tydelige. Fosteret gjør pustebevegelser og pumper amnionvæske inn og ut av lungene. I andre trimester (4. -6.  måned) kan hjerterytmen til fosteret høres med et stetostkop, og fosteret kan flytt seg i amnionvæsken. Etter fem måneder kan moren kjenne fosterbevegelsene.  Tredje trimester (7.-9. måned) fortsetter med rask vekst.  Etter syvende måned vokser storehjernen raskt og gripe- og sugebevegelsene blir tydelige. Fødes fosteret før 37. uke er det fortidligfødt (prematurt), men barn født etter 30. uke kan overleve.  Placenta produserer peptidhormonet relaksin som klargjør bekkenet og fødselskanalen før fødselen. Like før fødselen stiger nivået av østrogen, mens mengden progesteron synker.

   Ved åpningsfasen starter muskelveggene i livmoren (uterus) å trekke seg regelmessig og  rytmisk sammen, og lager rier styrt av prostaglandiner, nerveimpulser og oksytocin fra hypofysebaklappen. Livmorhalsen åpnes. Sammentrekningene blir hyppigere og sterkere. Hodet på fosteret og amnionsekken pressen nedover i åpningsperioden. Amnionsekken brister og fostervannet slipper ut. Utdrivningsfasen varer fra minutter til timer. Det går på slutten 1-2 minutter mellom sammentrekningene. Hodet kommer ned i skjeden og hodet dreies.  Setefødsel er en komplikasjon hvor beina kommer før hodet. Den siste fasen, etterbyrden, består av placenta (morkake) og fosterhinnene, og kommer ut innen ca. 10 minutter etter fødselen. Det er viktig at morkaken kommer hel ut.  Den nyfødte må begynne å puste i løpet av sekunder etter fødselen. Den nyfødte holdes med holdet ned. Det kommer et skrik og første åndedrag. Blåfargen forsvinner og navlestrengen kan klippes.  Barselperioden begynner.  Før fødslen har blodet gått forbi lungene på to måter. Blodet har gått gjennom en åpning, foramen ovale, som veksler blodet fra høyre til venstre forkammer. Blodet kan også strømme gjennom en arteriekanal som forbinder lungearterien med aorta. Begge disse stenges etter fødselen. Høy konsentrasjon av karbondioksid gjør at den nyfødte starter å puste. Et nyfødt barn er ca. 52 cm langt og veier ca. 3000 gram. I vestlige land med velfødde mødre ser man at fødselsvekten øker. Blir barnet for stort kan det gi vanskeligheter under fødselen, spesielt hvis mora har et trangt bekken. Mellom knoklene i skallen på barnet er det bløt brusk, fontaneller, som gjør skallen mer føyelig under fødselen. Brusken omdannes etterhvert til bein. Skallen gjør at det ikke er plass til trykkøkning, bl.a. fra blødninger etter slag mot hodet, noe som kan være livstruende.

    Melkekjertelenes utvikling for å kunne lage melk aktiveres av hormonene humant placentalt laktogen fra hypofyseforlappen, og prolaktin. Høy konsentrasjon av østrogen og progesteron opphever det hemmende signalet for humant placentalt laktogen og produksjonen starter, men dette hormonet er også med å styrer næringstilførsel til fosteret. Melkeproduksjonen aktiveres når den nyfødte starter sugingen på brystet, noe som stimulerer produksjonen av oksytocin.

   Fosterutviklingen kan studeres vha. ultralyd, hvor det sendes ut høyfrekvent lyd som reflekteres tilbake fra fostervevet og gir et bilde av fosteret. Kromosomdefekter og genetiske sykdommer kan identifiseres ved å ta ut amnionvæske. Alle par ønsker å få et friskt barn, og i den sammenheng pågår det en etisk diskusjon om "sorteringssamfunnet", en diskusjon uten fasitsvar. Det virker uetisk å pålegge et foreldrepar et eget livsselvutslettende liv, uten særlig samfunnsstøtte, når det finnes medisinsk metodikk til å kunne identifisere alvorlige fosterskader og mutasjoner. Det er moren alene som må stå for den endelige avgjørelsen, uten påtrykk fra ytre omgivelser.  Fosterutviklingen er en særdeles komplisert utviklingsprosess og det er ikke uvanlig at det oppstår feil i prosessen, og hvor fosteret aborteres.

   Cellene på tocellersstadiet kan atskilles og danne hvert sitt komplette individ, monozygotiske identiske enegget tvillinger. Eneggete tvillinger utvikles fra samme zygote, og har vanligvis egen placenta og atskilte amnionsekker. En placenta og aminonsekk øker sannsynligheten for sammenvoksning av fosterene og "siamesiske tvillinger". Toeggete tvillinger (dizygotiske) utvikles fra to forskjellige zygoter, hvor to egg har blitt modnet og befruktet med hver sin spermcelle og har alltid egne placentaer og amnionsekker. Toeggete tvillinger er ikke identiske, hvor bl.a. epigenetikk inngår.

    Fosterutviklingen påvirkes av det ytre miljø: giftige stoffer, teratogener, narkotiske stoffer, alkohol, røntgenstråling, radioaktiv stråling og dårlig ernæring. For lite næring hos moren gir mangel på protein og barnet får lav fødselsvekt, og færre hjerneceller. Mangel på folinsyre kan gjøre at neuralfuren ikke lukker seg og gir åpen ryggrad (spina bifida). For mye vitamin A og D kan føre til mental retardasjon.

    Thalidomid var et teratogent legemiddel, hvor en optisk isomer av thalidomid viste seg å være mest skadelig i 4.-5. uke hvor lemmene ble dannet , og disse barna kunne bli født med korte lemmer uten fingre og tær. Accutan som er et vitamin A-derivat brukt mot cystisk akne kan gi misdannelser og skader på hjernen. Røde hunder skyldes et virus som kan krysse placenta og infektere fosteret. Dette kan gi hjertefeil og medføre blind- eller døvhet. Viruset gjør størst skade etter en måned. HIV og syfilis kan overføres fra mor til barn. Alkohol kan gi føtalt alkoholsyndrom hos det nyfødte barnet, og kan gjøre det fysisk- og mentalt tilbakestående, og gi hyperaktivitet og lærevansker. Narkotikabruk hos moren gir premature barn med lav fødselsvekt, og som kan være mentalt tilbakestående. Sigarettrøyking overfører giftstoffer til fosteret. Mottar moren bedøvelse (anestesi) blir også fosteret bedøvet.

Kjønnsdrift og seksualliv

    Kjønnsdriften (sex) er en av de sterkeste driftene vi har og har sitt utspring i artens overlevelse og reproduksjon. Selv om det er forskjellig seksuell atferd består kjærlighetsakten hos mennesker vanligvis av fire perioder: forventning og forspill, platå, orgasme og avslapning. Den seksuelle responsen startes av nervesystemet som gir økt hjerterytme, blodtrykk og åndedrett. Den økte pusten og hjerterytmen er ikke resultat av fysisk anstrengelse, som resultat av stimulering av nervesystemet.  Diameteren på blodkarene blir større. Det kan skje en rødming i huden og økt muskelspenning. Klitoris sveller, en vevsknopp med skaft og glans uten urinrør. Det skjer økt svelling av kjønnsleppene (labia) som dekker åpningen til vagina. Veggene i vagina blir våte, og vagina blir lenger og utvider seg.  Brystknoppene blir hardere.  Kopuleringen, kalt samleie (coitus) hos mennesker, starter i platåfasen hvor den stive penisen føres inn i skjeden. Penis gir friksjon når den beveges inn og ut av vagina, og den fysiske og psykiske registreringen av friksjonen gir en maksimal seksuell nytelse i en orgasme og sæduttømming hvor sperm overføres til den øvre enden av vagina. Orgasme er en serie med muskelkontraksjoner i underlivet som medfølges av vanligvis intenst velbehag og lystfølelse. Sammentrekningene skjer fordi hypothalamus får hypofysen til å lage oxytocin som gir muskelsammentrekninger i vagina, livmormunn (cervix) og livmor (uterus). Orgasmen er en del av en evolusjonsstrategi som gir lystfølelse i belønningssenteret i hjernen, og muskelsammentrekningen kan hjelpe spermiene på sin vei til egget.

   Hos mannen skjer det rytmiske peristaltiske sammentrekninger i sædledere og prostatakjertlel som ligger der hvor sædlederen (vas deferens) møter urinrøret. Ejakuleringen er meget lystbetont. Klitoris og penis er homologe strukturer med velutviklet blod- og nervesystem som responderer på berøring, og skal også kvinnen få  orgasme krever dette følsom fysisk stimulering av klitoris, noe som krever lenger tid enn den ofte raske utløsningen hos mannen. Etter orgasmen kommer muskelavslapning og kjønnsorganene vender tilbake til normal størrelse og farge. For tidlig sæduttømning (ejaculatio praecox) er en form for impotens som det går an å gjøre noe med.

   Trygghet på egen kropp og sterk følelsesmessig tilknytning mellom partnerne, samt riktig og lett stimulering av klitoris med penis (alternativt finger eller tunge) gjør det lettere for kvinnen å få orgasme. Litt vin kan virke som afrodisiakum.  De fleste unge er kjent med de tekniske sidene av seksuallivet, men gjensidig respekt, omtanke, kjærlighet og de følelsesmessige aspektene er vel så viktige. Man må ikke lures til å tro at seksuelt samliv er slik det ensidig framstilles i pornofilmer. En unaturlig tabuinnstilling til nakenhet, egen kropp, kjønnsorganer og seksualliv kan gi ubevisste hemninger.

    Homofili er en normal tilstand hvor enkelte individer blir følelsesmessig og seksuelt tiltrukket av en partner av samme kjønn, og er ikke uvanlig i dyreriket.  Mange religioner og kirkesamfunn har tidligere  sterkt fordømt homofili, men det skjer nå heldigvis en holdningsendring. Utrolig nok, inntil 1972 var homoseksuelle handlinger straffbare i Norge. Homofili finnes hos andre dyregrupper og det har sannsynligvis en reproduktiv funksjon hos arten.

    Hos vertebratene skjer det sex bare i forbindelse med reproduksjon. Hos mennesket har seksuell atferd i tillegg en annen betydning ved å styrke parbinding og følelsesmessig kobling mellom to individer. Parbindingen pågår kontinuerlig.

Hvorfor har mannen brystvorter ?,  var et spørsmål Darwin stilte. Hos kvinnen er funksjonen grei. Stepen Gould mente at mannen har brystvorter fordi kvinnen  trenger  brystene for å kunne gi melk til det nyfødte barnet. Bryster hos men kan også være evolusjonære reminiscenser fra hermafroditte stamformer. Hos eldre menn kan brystene vokse grunnet hormonendringer og hormonpåvirkning.

Gould, S.J. Freudian slip. Natural History 96 (1987) 14-21.

Antiopplysning - antiintelektualisme og religionenes tilbakekomst

Fra den gresk-romerske tradisjon til renessanse og opplysningstid og opp til vår har kunnskap blitt verdsatt, men nå ser det ut til å skje en endring. Naturvitenskapen har tydeligvis ikke gitt menneskene den kunnskap og behov de etterspør, folk flest har ikke skjønt hva naturvitenskaper har gitt oss, metafysikk og kvasivitenskap inntar hverdagen.  Med kommunismens tilbaketog fylles arenaen nå med religiøse diktaturer med antiopplysning og religiøs indoktrinering på dagsorden, og politikere og mediakjendiser kappes om å vise sitt kristne og religiøse sinnelag, konvertering er populært. I religionens kjølvann blir nakenhet og bar hud synd, kvinner blir fristerinner som må dekkes til, beskyttes mot sin egen umoral, passes på av en mann og mannlige slektninger og pakkes helt inn i klær, og kjønnene blir segregert i skole og dagligliv.    Innen noen religioner/trossamfunn mener man at seksuelt samkvem bare skal skje i reproduktiv tjeneste og skal bare utøves i perioder hvor det kan bli barn. Det skal heller ikke brukes prevensjon. Menstruerende jenter og kvinner er såkalte "urene" og må isoleres og gjemmes bort i mentruasjonsperioden. Katolske prester og nonner pålegges et meningsløst sølibat.  Innen mange kulturer er det riter/sermonier tilknyttet overgangen til reproduktiv alder. Noen av disse kan ha groteske resultater som kjønnslemlestelse av unge jenter, hvor klitoris og kjønnslepper skjæres helt eller delvis  vekk. I noen tilfeller blir vagina sydd igjen og det blir bare igjen en liten åpning til menstruasjonsblod. Slik mishandling kan vi ikke akseptere under dekke av at lemlestelsen er kulturelt eller religiøst betinget, i tillegg styrt av en egoistisk mannskultur. Det virker som det eneste vi kan bidra med er rene barberblad.  I Norge er det bare noen få modige kvinner som deltar i kampen mot dette, mens selvgode og selvopptatt feminister for øvrig  synes stilltiende å akseptere idyllen og drømmen om det flerkulturelle samfunn, og er mest opptatt av velferdsordninger, materialisme og egenutvikling. Selv om det ikke får det dramatiske omfanget som omskjæring av kvinner, virker omskjæring av menn også meningsløst, og det kan ikke argumenteres med hygieniske årsaker. Kvinner og jenter tvinges til å gjennomføre et svangerskap som de egentlig ikke vil. Et parti ønsker ikke at kvinner skal bestemme selv, det er de ikke i stand til, her trengs en nemd med gamlinger, og for all del, den gravide må for all del ikke vite på forhånd om fosteret har genetiske skader. Dessuten er det jo egentlig altfor mange mennesker på Jorden allerede, så nedgang i folketallet er ikke et problem. Med stadig økende folketall forflytter problemet seg stadig fremover og i økende omfang. Sukk.... Man minnes filmen; "The life of Brian", så morsom at den ble forbudt i Norge. Den absurde rettsaken om Jens Bjørneboes Uten en tråd, forteller egentlig alt.

Aucun homme n'a reçu de la nature le droit de commander aux autres. (Ikke noe menneske har av naturen fått retten til å herske over andre). Denis Diderot (1713-1784), filosof og en av de franske encyklopedistene.

Prevensjonsmidler skal hindre graviditet

   Det første mødrehygienekontoret ble i Norge opprettet i 1923 på initiativ av Katti Anker Møller, hvor det også ble gitt veiledning om prevensjon og salg av preventiver, til tross for lidenskapelige moralske og religiøse kampanjer mot opplysning fra motstandere av barnebegrensning. Fødselskontroll er å unngå reproduksjon (uønsket svangerskap) uten å oppgi gleden og nytten av det seksuelle samværet. Seksuelt samkvem må villes av begge parter, og fungerer best i stabile partnerskap bygget på kjærlighet, harmoni, ømhet, innfølingsevne og gjensidig omtanke for den andres behov. Et samleie er en kompleks tilpasning mellom to individer.  Kjærlighetskunst, felles kjønnslyst, må læres over tid, og bør ikke bli styrt av primitive instinkter. Spesielt unge jenter/kvinner blir utsatt for seksualpress og bør ikke inngå seksuelt samkvem før de er følelsesmessig modne. Gutter/menn må lære seg å respektere kvinners vegring mot å inngå seksuelt samkvem før de er modne og klar for det, og menn må  lære seg den fundamentale kunnskap at kvinner må kunne få vise fram kroppen sin  uten at det er en invitt til sex. Seksuelt samvær koblet til kjærlighet er noe av det fineste et menneske kan oppleve, og bør ikke besudles. Kyss, kjærtegn, lett og nennsom berøring av følsomme deler av kroppen kan øke lengsel og begjær. Mange barn er ønsket, men mange barn er også uønsket, og prevensjon brukes når man har fått de barn man ønsket seg og for å unngå tenåringsgraviditet.

Prevensjonsmidler/preventiver skal hindre uønsket svangerskap ved et samleie. Det ideelle prevensjonsmiddelet er ennå ikke funnet, og de fleste av prevensjonsmidlene er det kvinnene som må bruke. Man kan lure på hvorfor ?, men svaret ligger selvsagt i et paternalt samfunn. Den mannlige p-pille, hvis den også hadde gitt mulige bivirkninger som økt mulighet for blodpropp, slik jentenes p-piller gjør, er en utopi. Egoistisk overlater vi ansvaret til jentene.  Flere av prevensjonsmidlene har som formål å hindre kontakt mellom sperm og kvinnens kjønnskanal.

 Avbrutt samleie (coitus abterruptus) krever stor viljestyrke og kan være psykisk og fysisk usunt. Det kan finnes sperm i sekreter som kommer ut før ejakuleringen og mulighet for uønsket graviditet er relativt stor.

Rytmemetoden med Asikre perioder@ noen dager før og etter eggløsning er meget usikker, fordi rytmene er ikke alltid regelmessige, sperm kan leve opptil 3 dager og egg kan befinne seg 2-3 dager i egglederen.

   Barriæremetoder blokkerer for kontakt mellom sperm og livmormunn. Kondom er en fysisk lateksbarriære som trekkes over penis, og er det eneste prevensjonsmiddelet som er beregnet for menn. Kondomet må settes på riktig og må ikke ha hull, og det hindrer at sperm kommer ut i vagina. Det skal brukes under hele kjønnsakten. Kondom kan dessuten gi beskyttelse mot flere kjønnssykdommer, hvorav noen kan føre til sterilitet f.eks. chlamydia. Femidom virker etter samme prinsipp som kondom og brukes av kvinner. Pessar er en gummiring som settes over livmormunnen (cervix) og skal på samme måte som kondomet blokkere for sperm og hindre at sperm kommer fra vagina til livmorhalsen. Størrelsen på pessaret må tilpasses individuelt og brukes sammen med en sæddrepende krem (spermicid). Avholdenhet i den perioden hvor sjansen er størst for graviditet ca. midt imellom to menstrasjoner er en meget usikker metode ("sikre perioder"), idet sperm kan holde seg levende i mange dager i egglederen. Det kan også være vanskelig å finne en rytmisk periode.

    Spiral er et plastdekket metallstykke med kobber eller en plastikk som skiller ut små mengder progestin og  som plasseres i limoren av en gynekolog. Spiralen irriterer endometrium i livmoren og hindrer implantering av blastocysten i livmorveggen.

    Prevensjonspiller (P-piller) er hormonpreparater som  inneholder en kombinasjon av syntetisk østrogen og progesteron og skal hindre eggmodning og eggløsning. Det må brukes kunstige hormoner som har en litt endret kjemisk struktur fordi naturlige hormoner vil umiddelbart bli nedbrutt i leveren. Det finnes mange typer P-piller/minipiller, hvorav de moderne baserer seg bare på progesteron (progestin). Kombinasjonspiller inneholder syntetisk østrogen og syntetisk progestin (progesteron). Østrogen og progestin  hindrer frigivelsen av gonadotropin frigivende hormon fra hypothalamus. Progestin hemmer frigivelsen av luteiniserende hormon fra hypofysen og derved hindres eggløsning og østrogen hemmer frigivelsen av  follikelstimulerende hormon fra hypofyseforlappen og derved hindres utvikling av follikler.  Høy konsentrasjon med disse hormonene får kroppen til å tro at eggløsningen har skjedd. Østrogen hindrer follikelstimulerende hormon slik at ingen eggfollikler utvikler seg. Progesteron blokkerer frigivelsen av luteiniserende hormon og hindrer eggløsing (ovulering). Minipiller med bare progestin gjør også at slimet i livmormunnen blir seigt slik at spermcellene har vanskeligheter med å passere.   Det spises en pille hver dag i tre uker, deretter en uke uten piller eller sukkerpiller hvor det skjer en menstruasjon. Det kan være bivirkninger. Kvinner som  røyker, og har høyt blodtrykk bør ikke bruke P-piller pga. økt fare for blodpropp og myokardial infarkt.  Hvis man ikke røyker, ikke har høyt blodtrykk, eller har genetiske predisposisjoner for blodpropp kan lavdose P-piller brukes trykt fram til menopausen, siden en graviditet representerer større helsefare enn det P-pillene gjør. Med et P-plaster tilføres østrogen og progestin gjennom huden, og plasteret sitter på i tre uker og fjernes den fjerde uken, noe som vanligvis starter en menstruasjon. En P-ring avleverer lave doser av progestin og østrogen i vagina. Det er også mulig å injisere progestin intramuskulært (P-sprøyte).  Det finnes også angrepille med høye doser med hormon som endrer endometriet slik at det befruktede egget ikke setter seg fast.

   Abortpille med Ru 486 (mifepriston) er en progesteronanalog som blokkerer for reseptorene for progesteron i livmoren og gjør at progesteron ikke opprettholder graviditeten, og sammen med prostaglandiner som gir sammentrekninger i livmoren skjer det en abort.

    Sterilisering er et operativt inngrep som kan gjøres når man er eldre enn 25 år, og helt sikker på at man ikke skal ha flere barn. Kan neppe reverseres. Mannen kan steriliseres ved at et stykke av sædlederne (vas deferens) fjernes (vasektomi)med et lite kutt på hver side av scrotum utført med lokal anestesi. Endene av sædlederne forsegles slik at de ikke vokser sammen igjen. Sekresjonen av testosteron påvirkes ikke, og spermcellene blir laget sakte, i mindre omfang og blir ødelagt av makrofager i testiklene.  Hos kvinner fjernes eller kuttes eggleder (tubal ligering) ved hjelp av et laparoskop med optisk fiber (kikkhullsoperasjon)  eller livmoren (kysterektomi) kan fjernes. Den seksuelle evnen endres ikke.

   Menopausen er den perioden i en kvinnes liv hvor eggløsnings- og mentrasjonssyklus blir uregelmessig og stopper opp i alderen 45 - 55 år. Eggstokkene (ovariene) responderer ikke lenger på de gonadotrope hormoner laget i hypothalamus og ovariene skiller ikke lenger ut østrogen og progesteron. Hvis kviennen har vært uten menstruasjon i ett år er det sannsynligvis ikke lenger mulig å bli gravid.

In vitro fertilisering

Manglende evne til å få barn kan ha flere årsaker. Det kan være feil ved ovuleringen eller ved spermproduksjonen.

Ved in vitro fertilisering (IVF) plasseres sperm og egg i en petriskål med næringsløsning, og etter befruktning av egget med sperm og deling til 6-8 cellersstadiet settes det befruktede egget tilbake til livmoren. Dette kan være en metode som kan brukes hvis det er blokkering eller skade på egglederen. Kvinnen får injeksjon med gonadotropin eller antiøstrogen som stimulerer ovariene til å lage modne eggfollikler, oocytter. Flere av disse tas ut. Det foretas spermvasking slik at man plukker ut de mest aktive spermcellene. Louise Brown født i 1978 var den første som ble laget med denne teknikken. Ofte settes det inn flere embryoer for å øke sannsynligheten for at ett av dem skal implanteres i livmoren. Samtidig øker risikoen for tvillingfødsler, noe som kan bidra til prematur fødsel og lav fødselvekt, noe som under uheldige omstendigheter kan gir respirasjonssvikt og cerebral parese. En tvillinggraviditet gir økt sannsynlighet for høyt blodtrykk og diabetes.

Egg kan også bli befruktet kunstig for deretter å bli satt tilbake egglederen (zygote intrafallopisk overføring). Ved gamet intrafallopisk overføring blir egg og sperm blandet i eggleder.

Før implantasjonen er det mulighet til å ta ut to blastomerer fra embryo ved 6-8 cellers stadiet. Ved hjelp av PCR og FISH (fluorescerende in situ hybridisering) er det mulig å teste for potensielle genfeil.

Prenatal diagnostikk kan gjøres med "Achorion villus sampling" hvor man tar prøver fra placenta og amniocentesis hvor man henter ut prøver fra amnionvæsken.

Kjønnsseleksjon kan foretas hvis man vil unngå X-lenkete sykdommer. X-kromosomet er mye større enn Y-kromosomet slik at sperm med X-kromosom har ca. 3 ganger mer DNA enn de med Y-kromosom. Ut fra størrelsen er spermiene er det mulig å øke sannsynligheten for det ene eller andre kjønnet. Det befruktede egget implanteres deretter tilbake i livmoren.

I de seinere år er det kommet bekymringsmeldinger om hormonhermere, kjemiske stoffer som har kjemisk likhet med naturlige hormoner, og som påvirker fruktbarhet og kjønnsutvikling. Dietylstilbestrol (DES) er en hormonhermer som bindes til hormonreseptorer, og PCB og dioksiner kan påvirke hormontransport.

Stoffer i plastikk kan ha en lignende hormonhermende effekt. Plastikk brukes til å pakke inn mat og finnes i beholdere som lagrer matvarer. Plastikkstabilisatoren p-nonylfenol blir brukt til å herde plast. Stoffet påvirker den kvinnelige og mannlige reproduksjonssystemet og finnes også i nedbrytningsprodukter fra vaskemidler og i sæddrepende krem. Bisfenol A er en østrogenforbrindelse som brukes i plastikkproduksjon, brukt på innsiden av aluminiumsbeholdere, eller for å lage Nalgene polykarbonatflasker. Tetrabrombisfenol A er også brukt som flammehemmer. Polykarbonatplast vasket i basisk vaskemiddel inneholder nok bisfenol A til at det kan endre kjønn hos frosk. Ftalater, plastmykgjørere finnes i plastikk og kosmetikk og er flyktige og kan gi hormoneffekter.

Tidligere seksuell modning hos unge kvinner skyldes bedre ernæring, men det er også spekulert om det kan også skyldes østrogenhermere som vi omgir oss med, og som også kan medvirke økt vekst av prostata og lavere spermtall (testikulær dysgenesis syndrom) med tilhørende redusert fruktbarhet hos mannen.

Vi bruker også naturlige hormoner i store mengder i p-piller og som kortisonpreparater. Hvilken effekt disse har når de skilles ut i urinen og kommer ut i økosystemene fjorder og hav sammen med kloakken er ukjent. Mengden av kjemiske fremmedstoffer som blir funnet igjen i kroppen til mennesker og dyr er sterkt økende,  et resultat av den industrielle revolusjon og kjemiske hverdag. Hvordan den kjemiske coctailen med fremmedstoffer (xenobiotika) kan påvirke metabolismen og genomet er mindre kjent.

Abort

   Er det feil på fosteret kan kroppen reagere med en naturlig spontan abort.  Abort er en avslutning av graviditeten hvor embryo eller fosteret dør. Mange embryoer utvikler seg ikke til et ferdig foster. Feilene i dem gjør at de ikke fester seg i livmora, noen festes og implanteres, men utvikles ikke normalt og resulterer i spontanaborter, ofte før kvinnen er klar over at hun er gravid. Følsomme immunologiske tester basert på undersøkelse av om humant chorionisk gonadotropin kan fortelle om det er en graviditet som har startet eller ikke. Ved kunstig abort/provosert abort (abortus provocatus)  fjernes embryo eller foster før det er ferdig utviklet. Kunstig abort kan gjøres med en abortpille som etterhvert blir vanligst, eller kirurgisk.  Man bruker et middel som binder seg til og blokkerer bindingen av progesteron slik at endometriet brytes ned, eller det brukes prostaglandiner.  Første trimester via vakuumsug og utskraping med en kniv kalt curette. Annet  timester med 20% saltløsning i uterus. Jo lenger graviditeten har kommet desto mer vanskelig og farlig blir aborten for moren. Selvbestemt abort inntil utgangen av 12. svangerskapsuke. Fra 12. til 16. svangerskapsuke via abortnemd.  En abort representerer en sterk følelsesmessig belastning, men det er moren som bærer hovedbyrden ved fødsel og amming, og omsorg i de første barneårene, selv om mannens ansvar, rolle og deltakelse i denne sammenheng er i en omvandlingsfase. Det er derfor kvinnen selv som må avgjøre og ta det endelige valget om hun velger abort (selvbestemt abort) eller velger å føde barnet. Patriarkalske religioner med antikvert tankegods, og press fra mann og familie kan legge ytterligere byrder på en gravid kvinne i en svært vanskelig valgsituasjon. Det er viktig med råd fra nærstående som vil en vel slik at man etterpå ikke angrer på det ene eller det andre valget. I samsvar med vestlig frihetstankegang kan vi selv velge hva vi vil bruke våre liv til, selv om denne friheten er under kontinuerlig press fra politiske og religiøse ledere.

Teratogener og fosterskader

Det moderne mennesket omgis av titusenvis av kunstige kjemikalier. Pesticider og organiske kvikksølvforbindelser kan gi barn med atferdsforstyrrelser. Ved Minamata bay i Japan (1956) var det utslipp av store mengder kvikksølv i havet, og menneskene på stedet som spiste sjømat med høyt kvikksølvinnhold fikk barn med hjerne- og øyeskader. Teratogener er stoffer som kan gi feil i fosterutviklingen. Under fosterutviklingen er det en embryoperiode som varer til slutten av 8. uke hvor organene dannes og en fosterperiode som varer fram til fødselen hvor det skjer vekst. Sannsynlighet for utviklingsfeil er størst i uke 3-8. Eksempler på teratogener er thalidomid, heroin, dietylstilbesterol (DES), metylkvikksølv, warfarin, trimetadion, noen typer antibiotika (tetracyclin, streptomycin, pencillamin),   kinin, retinoinsyre, kortison, brom, tungmetaller (bly, kvikksølv), aminopterin, aminoglykosider (gentamycin), valporinsyre, og antithyroid-midler. Accuatan7 (13-cis retinoinsyre, isoretinoin) er et middel som blir brukt mot alvorlige kviser (cystisk akne). Imidlertid er vitamin A-forbindelsen retinoinsyre med å bestemme den fremre og bakre aksen i embryo og deltar i dannelsen av kjevene. Store mengder retinoinsyre gir utviklingsforstyrrelser, og siden unge jenter er en gruppe som kan bli behandlet med  Accutan er det viktig å være oppmerksom på denne bieffekten.

Stort alkoholforbruk hos moren kan gi barn med lite hode, lav fødselvekt og redusert hjernekapasitet ( føtalt alkoholsyndrom). Storrøykere får generelt barn med lavere fødselvekt. Radioaktiv stråling og høy feber hos moren kan gi utviklingsfeil i fosteret.

Andre årsaker hos moren kan være diabetes, feilernæring, autoimmunsykdommer f.eks.  rhesus-inkompatibilitet eller fenylketonuria. Vinclozolin brukt på druer og metoksyklor er et insekticid som kan gi teratogene effekter.

Flere virus kan påvirke fosterutviklingen f.eks. herpes simplex, parvovirus, cytomegalovirus, rubellavirus (røde hunder), og coxsackie virus. Viruset som gir røde hunder kan resultere i blinde og døve barn, hvor rubellaviruset lager et protein som hemmer kinaser som deltar i cellesyklus. Parasitten Toxoplasma gondii som finnes i katter og gir sykdommen toxoplasmose, og bakterien Treponema pallidium som gir syfilis er andre eksempler på organismer som kan gi fosterskader.

Seksuelt overførte sykdommer

AIDS

AIDS ("Aquired (overført fra et infektert individ til et annet) Immune Deficiency Syndrome")) er en sykdom som forårsakes av HIV ("Human Immunodficiency Virus"). AIDS er en fryktet sykdom som er meget utbredt i mange deler av verden, og rir mange land som en svøpe. HIV er et retrovirus som bryter ned kroppens immunforsvar bl.a. ved å infektere hjelper T-celler og makrofager med CD4-reseptor. Sykdommen er uhelbredelig og gir fatal utgang. Virkningen skjer ikke direkte etter infeksjonen. Først etter noen år startet viruset med å angripe immunsystemet. Viruset finnes i kroppsvæsker som blod, sæd og vaginalvæske. Viruset spres via samleie vaginalt, oralt via sår i munnen eller analt. Analsex sprer viruset lettere gjennom sår. Ubeskyttet sex med mange partnere øker risikoen for å få sykdommen.  Eneste beskyttelse er korrekt kondombruk. Sikrere er imidlertid monogamt partnerskap med en sykdomsfri partner. Alkohol/narkotika sammen med sex er uheldig siden man da ofte gjør ting man ellers ikke ville ha gjort. Et mistak koster deg livet. For sprøytenarkomane hvis en sprøyte brukes av flere vil nål og sprøyte inneholde infisert blod. Viruset finnes både homo- og heteroseksuelle miljøer. Vanlig fysisk kontakt som å hilse på, gi klem, spise sammen, bade sammen gir ikke overføring av viruset.  I tidlige stadier kan man finne antistoffer mot viruset i blodet og disse antistoffene danner basis for AIDS antistofftest med ELISA. De første stadiene av sykdommen gir vekttap, feber, diaré, nattsvetting. Etterhvert utvikles karakteriske typer sykdommer forårsaket av opportunister som gir lungebetennelse, men også spesielle typer kreft (Kaposis sarkom assosiert herpesvirus) og neuromuskulære sykdom. Det kan gå opptil 10 år fra virusinfeksjon til man utvikler AIDS. Viruset har mulighet til å passere placenta (morkaken) og gå over i fosteret hos HIV positive gravide mødre.

Noen legemidler er utviklet som gir forlenget levetid bl.a. en coctail bestående av proteasehemmer, en hemmer av revers transkriptase og AZT. En slik trippelcoctail reduserer muligheten for at viruset utvikler resistens. AZT (azidothymidin) og DDI (dideoksyinosin) hemmer replikasjonen av viruset. Revers transkriptase setter inn AZT inn i DNA kjeden istedet for thymidin, slik at proteinene blir ikke-funksjonelle.  Det har vært vanskelig å utvikle en vaksine mot AIDS siden viruset endrer sine antigenegenskaper så raskt.

Gonorré

Kjønnssykdommen gonorré (gonorrhoeae, dryppert) forårsakes av den Gram-negative bakterien Neisseria gonorrhoeae som er en intracellulær diplococcus (2 bakterier holder sammen). Hos mannen er symptomene sviing ved urinering. Hos kvinnen kan bakteriene gå fra urinrøret og videre til egglederne. Dette kan gi sterilitet hvis det ikke blir gitt behandling med antibiotika. Bakterien som gir betennelse kan også leve i munn, hals, urinrør, livmorhals  og endetarm/anus og overføres med oral og anal sex. Nyfødte barn kan bli smittet i fødselskanalen og blir derfor dryppet i øynene med et antibiotikum.

Chlamydia

Kjønnsykdommen Clamydia skyldes bakterien Chlamydia trachomatis. Hos mannen gir den brennende følelse ved urinering og slimutskillelse. Kan feildiagnostiseres som en vanlig urinsveisinfeksjon hos kvinner. Hvis behandlet med feil type antibiotika blir ikke bakteriene nedkjempet, noe som kan gi sterilitet. Chlamydia er en kjønnsykdom som er vanlig utbredt.

Syfilis

Kjønnsykdommen syfilis (Syphilus i et  italiensk dikt), Aden franske syke@,  forårsakes av bakterien Treponema pallidum. Sykdommen har 3 stadier at skilt av latente perioder. Det første stadiet kalles hard sjanker, vanligvis på kjønnsorganet. I det andre stadiet spres bakterien i hele kroppen, gir utslett på kroppen og sår på slimhinner, og er da meget smittsom. Deretter kan sykdommen være latent i kroppen inntil det i  tredje stadium dannes granulomer med spirochaetene. Rammer sentralnervesystemet og synet, samt hjertet. Kan smitte fra mor til barn. Wassermans prøve/reaksjon kan benyttes for å undersøke om moren er smittet. Sykdommen kan behandles med antibiotika. Jfr. Osvald i Ibsens familietragedie Gengangere: Fru Alving, Regine, arv halvsøsken og blodskam, kjønnsykdom, Darwinisme, og naturalisme.

Genitial herpes

Genitial herpes forårsakes av herpes simplex virus type 2. Rett etter infeksjonen er det ingen symptomer, men etterhvert kommer det kløende og sviende blærer, ofte sammen med feber, forstørrelse av lymfeknuter. Etterhvert heles skadene, men viruset ligger latent i nerveceller og dukker opp igjen med jevne intervaller. Nyfødte kan få infeksjonen gjennom fødselskanalen.

Genitiale vorter

Genitiale vorter skyldes noen stammer av humant papillomavirus (HPV)  som er et kubisk DNA virus som formerer seg i cellekjernen. Noen stammer av HPV  kan også  gi kreft i livmorhalsen (cervix) via onkogener. I en Papanico-laou-test (Pap-utstryk) kan man ved en gynekologisk undersøkelse  skrape ut noen celler fra livmormunnen og studere cellene i mikroskop og se om det har skjedd noen celleforandringer som kan være forstadier til livmorhalskreft.

Teksten er hentet fra dyrefysiologi

Tilbake til hovedside

Publisert 14. jan. 2019 13:00 - Sist endret 25. feb. 2020 12:33